Sturmgeist

Du sit i eit ljodisolert studio med øyro fulle av voks
talar inn i vare mikrofonar, høgt av di du ikkje høyrer
talar um eit utanfor, den store ljoden dei kallar Europa
Du er ein politikar i eit anna og stillare umråde
vreid over at nokon vil heidra
suset i den europeiske nerveveven
bruset i den europeiske verdsveven

Du seier at ljoden korkje skapar fred eller velstand
der du sit i det tette romet med voks i øyro
i eit utanforland so rikt på fred og velstand
at du kvar kveld gjeng til ro på gourmetmat

Du spør kvifor eg ropar, eg òg hev voks, ligg
på sidi medan dropane sig ned i trompeten
Dette er ropet: Veit du korleis det kjenst
å vanta ein heim, vakna i uro og sovna i otte
Veit du, maktmann, å gråta som eit barn
naken for verd og kvinne – Du, so sterk
når du talar for dei veike

Dropane sig ned i øyro, noko løyser seg
Eg høyrer suset i nerveveven
bruset i verdsveven
Den store ljoden dei kallar Europa

Nyhendepoesi i Morgonbladet, 19. oktober 2012

Ein mann i 20-30-åri og av afrikansk upphav vart funnen daud og med store skadar midt i ei gate i London-forstaden Mortlake, melder Aftenposten.

Det skakar og durar
i hjulbrunnen der uppe
Korkje vatn eller visdom
men ei glipe i veggen

Å byta alt ein kjenner
mot dette svarte hòlet
Ei flyging i Europas
blinde passasjar

Landingshjuli senka
Ljoset siv inn
Den kalde kroppen
fell mot London

Ut or Afrika
til daudens sjø
Voni var større
enn muren han kleiv

Euronymus
drev plateselskapet
Deathlike Silence
under devisen

No trends
no core
no mosh
no fun

fra helvetesbutikken
i Schweigaards gate 56
kom den styggeste
seigeste trend

True
norwegian
black
metal

Coffee at sunrise, Scandinavian mosquitoes forming a cloud by the sea, the gold of Spring glimmering green, a thousand happy trees. This is Nature: The morning light, birch leaves swaying in the breeze, the knowledge of serving a purpose.

VENNER AV BERLIN

Ich liebe dich, Berlin! Her er mine reisetips til alle venner av byen.

Den som bor i Europas kulturhovedstad får ofte spørsmål om hva man bør gjøre i Berlin. Når jeg forsøker å skrive en utfyllende liste, erkjenner jeg med én gang at dette blir den første av flere deler. Los geht’s!

Ümse berlinerisch: Personlige punkter

Gastronomi: Biergarten i Tiergarten. I sommerhalvåret kan Café am Neuen See i Tiergarten anbefales, her kan man drikke øl og spise nystekt pizza under eiketrærne. Å se innlandsfolkene prøve seg på robåtlivet i den lille sjøen like ved er ypperlig underholdning. Vil man promenere videre i retning Mitte og Brandenburger Tor, ligger Teehaus i den engelske haven på veien. Vel fremme i Mitte kan man besøke gastronomiavdelingen på Galeries Lafayette i Friedrichstrasse, der kan man få steak haché, østers, hummer, fransk vin og oster. Stedet har selvsagt egen champagnebar, i tillegg til en velassortert fransk bokhandel.

Museum. På Jüdisches Museum i Kreuzberg fortelles Tysklands jødiske historie på en levende måte. Man har tenkt på barna, som har sine egne små korridorer å leke seg i mellom utstillingsrommene.

Transport. Berlins monumentale arkitektur og avenyer ser du best fra sykkelsetet. De større gatene har egne felt for syklister, og bilistene er stort sett hensynsfulle. BVG frakter deg rundt i Berlin med sitt velutbygde kollektivtransportsystem. Flyselskapene Norwegian, AirBerlin og RyanAir har daglige direkteruter til Berlin. Det har lenge vært billigere og raskere å reise fra Oslo til Berlin enn til den norske provinsens ytterpunkter.

Bydeler. Ungdom under 30 trives best i bydelen Kreuzberg. Ungdom under 40 liker seg gjerne i Prenzlauer Berg, mens unge voksne over 40 sverger til Charlottenburg eller Schöneberg. Selv bor jeg i Mitte, og trives i stillheten mellom steinhusene.

Utelivet i Berlin er legendarisk. Dansefanatikerne sverger til homseklubben Berghain, hvor det til tider velges strengt i døren. Fetisjfolket holder seg til Kit Kat Club, like mye som de holder seg unna Insomnia. Mitt nattlige alter ego Sturmgeist rapporterer at klubbkonseptet Alter Ego på Asphalt Klub er et party über alles – som kun finner sted hver åttende fredag. Maske kan kjøpes i døren.

Entschüldigung: Litt sosietetsgossip

En oppdatering om de norske, middelaldrende forfattere med hårmanke: Torgrim Eggen har nylig flyttet fra Oslo til Berlin (det er ikke urimelig å anta at Herman Willis kommer på besøk). Dag Solstad bor ikke i Berlin, men derimot i Oslo. Ingvar Ambjørnsen, på sin side, bor i Hamburg.

Av den yngre litterære garde har tidsskriftet Vagant regelmessige redaksjonsheat i byen, da redaktør Audun Lindholm nylig har skaffet seg et hjem i gangstand til Alexanderplatz. Forfatterne Simen Hagerup, Annelie Axén og Tor Eystein Øverås har bodd i Berlin i lengre tid, mens Øystein Vidnes, Ole Robert Sunde, Gabriel Moro, Mazdak Shafieian, Jan Roar Leikvoll, Inger Elisabeth Hansen og Torgeir Schjerven har skriveopphold med ujevne mellomrom. Performancekunstner og poet Tone Avenstroup har hatt opphold i Berlin siden 1989. Kulturkritiker Erle Marie Sørheim kommenterer tingenes tilstand for Klassekampen fra sitt hjem i Neukölln. Hilde Lindset, bokdebutant av året, har nylig flyttet til Prenzlauer Berg sammen med sin mann, komponist Marcus Paus. Forlegger Richard Aarø og forfatter Selma Lønning Aarø sniker seg rundt i samme bydel, med backgammonbrett under armen.

Operaregissør Stefan Herheim har hatt sitt hjem i Berlin i over et tiår, selv om han oftest er andre steder. Elektroesset Sandra Kolstad jobber intenst med sitt andre album sør i Pankow. Den fremadstormende fotografen Ingrid Pop knipser for Natt & Dag. Gallerist Maria Veie har opprettet et lite privatgalleri i Karl-Marx-Allee. Tegneren Andreas Tellefsen vant nylig H.M. Dronning Sonjas kunstnerstipend, og har således frisk kapital å svi av i barene i Friedrichshain.

Idéhistoriker Kjetil Jakobsen, i Paris kjent for sin gastronomiske ekspertise, har vært Henrich Steffens-professor på Humboldt-universitetet i Berlin siden i fjor høst. Hver tirsdag kl. 18 holder han seminar på Nord-Europa-instituttet, hvor inviterte forelesere foredrar over så ulike tema som «Rolf Jacobsens og medienes metafysikk» (Marit Grøtta) og «Roald Amundsens sydpolerobring som mediebegivenhet» (Espen Ytreberg).

Berlins eksilmiljø av norske journalister og likesinnede legger gjerne turen innom Zwiebelfisch på Savignyplatz fredag ettermiddag. Ingvar Ambjørnsen skal ha fått tyn for å avsløre denne statshemmeligheten i sin bok Lang natt på jorden – selv har jeg ikke vært der ennå, og løper altså ingen risiko. En annen delberlinroman som bør leses er Dag Solstads 16/07/41. I Berliner logen til Jahn Ottos minde samles lutefiskvenner fra fjern og nær siste fredag i november, som regel på den norske ambassaden i Rauchstr. 1. Lutestormester Asbjørn Svarstad har forøvrig bortimot encyklopediske kunnskaper om byen. På bloggen www.berlin.no får man innsideinformasjon fra norsk-berlinere.

(Publisert i Klassekampens Paradoks-spalte fredag 10. februar 2012)

Idag ble nominasjonene til Sørlandets litteraturpris 2012 lansert i Arendal, og Raseri. En hvitings forsøk på en selvbiosofi er én av tre kandidater i kategorien sakprosa!

Juryen skriver: «Jakhelln kaller sin bok en selvbiosofi. Det er en modig og grensesprengende utforskning av både det selvbiografiske og av moderne europeisk filosofi og offentlig debatt. Jakhelln tar et kraftig oppgjør med mobbing i Kristiansand og tenker med flere tanker i hodet samtidig på to nære terroranslag. I aller høyeste grad aktuelt i 2011.»

Prisen avgjøres av publikums stemmer. Du kan stemme på «Raseri» her.

Kjære Sauermugg, eller helt enkelt, kjære Mugg – slik begynte e-postene jeg skrev til deg. Selv om jeg vet at du ikke får lest dette siste brevet fra Sturm i Berlin, passer denne situasjonen på deg og ditt liv, underlig nok – du stod alltid på et litt annet sted, slik jeg oppfattet det, uvisst om det var lenger oppe eller nede, lenger ute eller inne.

Mugg, Grim & Sturm: Stig Sæterbakken, Torgrim Eggen og CJ på Cappelen Damms høstfest, august 2010

Det siste bildet jeg tok hos deg på Lillehammer var av den russiske oversettelsen av Usynlige hender, samt to bøker du anbefalte: Flogging a Dead Horse – The Life and Works of Jake & Dinos Chapman og Anders Olssons Läsningar av Intet. Den 31. oktober 2011 tok jeg ikke noe bilde av deg, slik jeg ofte gjorde. Derimot minnes jeg vår gode samtale. Du fortalte åpenhjertig om hvordan du hadde begynt å legge om livet ditt. Vi satt i hver vår ende av ditt skriveloft, pratet om kunst, litteratur og angst. Det tok lang tid før jeg skjønte at du, hvordan skal jeg si det, hadde det – vondt. At angsten kunne fylle deg og gjøre en, for andre, hverdagslig situasjon til noe smertefullt.

En av grunnene til at jeg ikke bet meg mer merke i din blindpassasjer, angsten, var at din person gjorde et så sterkt inntrykk. Du var høyreist og svartkledd, intens i det grågrønne blikket, som regel engasjert i en utlegning eller en samtale. Som en nattens mann kunne du gå med solbriller, i tilfelle solen skulle være ute.

Viddet ditt gikk utenpå de aller fleste av oss. Det kunne være noe gåtefullt og til tider nesten skremmende over innsiktene du så gavmildt formidlet. Vi er mange som vil huske din inngående kunnskap om røykfylt whisky, mørk litteratur og melankolsk musikk. Gjennom ditt eksempel lærte du oss, unge på kunstens nattside, å heve våre krav til oss selv. Du dyrket ikke ditt ego. Du snakket ikke om ditt eget verk, med mindre det ledet til et annet, eller til et poeng. Du var stolt av kunsten, men ydmyk på egne vegne.

Musikksmaken din gikk gjennom natten, for å si det med tittelen på din siste roman – fra den dirrende, androgyne lengselen i Antony Hegartys stemme, via undergangsstemningene hos Coil og Death in June, til det svarteste hos Ulver, Gorgoroth og Burzum.

Jeg vet at du ville protestert heftig på det jeg nå skal si: Med din vidtfavnende dannelse og nådeløst gode smak var du den ubestridte lederen av litteraturens svarte fraksjon. Samtalene med deg stimulerte, utvidet og utfordret. Dine protester ville sikkert bikket over i din karakteristiske, smittende latter, om jeg hadde kalt deg en profet, vår egen svarte husprofet, tjærebredd og sprukken i begge ender – men nå er det stille. Det smerter å vite at vi aldri mer vil få del i humoren din og le sammen med deg, du som lo jo mer du snakket, og snakket jo mer du lo. En fest med deg var aldri mislykket.

I litteraturen var du først poet, så oversetter, romanforfatter, essayist, tidsskriftsredaktør, leder for Det litterære råd, antologiredaktør og kunstnerisk leder for Norsk litteraturfestival på Lillehammer – denne siste en stilling du fratrådte med hevet hode i 2008, etter oppstyret rundt Irving-saken. Å invitere en straffedømt holocaustrevisjonist til å foredra på en festival med sannhet som tema – det ble helt enkelt for mye. Du overskred en grense i virkeligheten, slik du så ofte før hadde gjort det i litteraturen. I stormen som fulgte stod du på ditt.

Enkelte kritikere yndet å problematisere misantropien i bøkene dine. Som du skriver i «Osean av ømhet», et essay om Nikanor Teratologen publisert i Dirty things: «Ømhetslengselen trenger igjennom hver gang teksten (…) i sitt evige jag etter å overgå, overby, overskride seg selv, av ren og skjær utmattelse bryter sammen, for et øyeblikk bare, men nok til at en hjerteskjærende ømhet, og en gruoppvekkende melankoli, plutselig, ikke trenger gjennom, det er altfor svakt, slår igjennom, med voldsom kraft, og liksom i et glimt av en bakenforliggende evighet, blokkerer det hjulet som ruller, stanser den voldsspiralen som kverner stadig hardere, stadig dypere og mer tilintetgjørende. I noen velsignede øyeblikk står verden stille. I noen lysende sekunder… finnes ingenting.» I dette avsnittet viser du deg som den vare leseren du var. Gjennom din nitide utforskning av menneskets nattsider var du en humanist som styrket min syke tro på menneskeheten.

Du var helt og holdent din egen mann. Å prøve å overtale deg til å gjøre noe du ikke ville, var som å spenne en katt for en plog. Valget du tok – om det var et valg – gjør mørket vi sitter i, så mye mindre meningsfylt. Til tross for ditt konsekvente syn på eksistensens elendighet, så jeg deg aldri sint. Du var fattet, melankolsk heller enn kolerisk. En venn som alltid lyttet og aldri dømte – med mindre mottageren hadde gjort seg skyldig i dårlig stil, noe som i din bok var en forbrytelse heller enn en forseelse. De som elsket deg, Stig Sæterbakken, hadde rett: Livet og litteraturen vil aldri mer bli de samme.

Selv kunne du avslutte en e-post med disse ordene: Voller Kraft heraus!

Sturm

(Publisert i Klassekampen, fredag 3. februar 2012)

Dear comrades,

I came back from Egypt yesterday (tourist resort El Gouna, certainly not El Alamein), having learned of the death of Stig Sæterbakken the day before. Stig was a writer, poet, translator, critic, editor and an aesthetically ruthless literate who mentored a host of young writers, Erlend Erichsen on this list and yours truly among them. He was the first to introduce me to Lafroaig whisky, I believe, to martial industrialists Rome, and probably also to the Swedish enfant terrible writer Nikanor Teratologen. Always interested in going further, in discovering and mediating new music, new literature, new brands of whisky, Stig taught us, the young literates on the nightside, to challenge ourselves – by his own example, to raise our standards. Stig always wore black, including black sunglasses when the sun was up, having his full, dark hair combed back. Stig was a man of the night – melancholy at heart, but always there to listen or to talk. Of all my colleagues, I think he made me laugh the most. I loved his black sense of humour.

The Siegfried Order was founded entirely in his spirit, in Oslo last Fall. Being a loner, he chose to abstain from the founding ceremony – he also followed Third Rebel for a short while. E-mail lists drove him crazy, in principle.

It was Stig who, as a literary advisor to the Norwegian Festival of Literature, made Ulver play live for the first time in 2009. He enjoyed listening to black metal, to my knowledge Gorgoroth was one of his fave BM acts. He badly wanted to book Sturmgeist to play at the festival in Lillehammer in 2006, but we had to settle with a G.U.T. concert in May 2007.

Sæterbakken caused a huge uproar in Norway when he invited the Holocaust denier David Irving (formally declared a racist and a liar by the High Court of Justice in London in 2000, after the Deborah Lipstadt case) to speak about truth at the same festival, with «Truth» being the festival theme that year. The idea quickly became too much to bear, so Stig stepped down from his position, however with his head held high. The year after, he once wrote me, everybody who succumbed to the moral panic in 2008, had suddenly changed their mind. On March 25th, 2009, he wrote: «Jeg holdt forøvrig et foredrag i Bodø sist torsdag, på årskonferansen for Norske Festivaler, med delvis utgangspunkt iIrving-saken, og det er i grunnen nokså patetisk: nå er det som de kappes, alle mann, om å støtte ideen og å mene at det var forkastelig at den ikke lot seg realisere (jeg spør meg selv, hvor de var, oktober 2008).» In brief: Solitary to the end (despite having scores of young followers).

His books recently sparked international interest, with Dalkey Archive Press having undertaken a translation of his entire bibliography. In Sweden his close friend and follower Carl-Michael Edenborg published him through his publishing house Vertigo.

To Stig Sæterbakken (1966-2012): Friend, colleague & brother in arms at Cappelen Damm. A genius passed.

Integrity. Dedication. Standing alone. Fighting further even when doomed.

Cornelius

(A note sent to the Third Rebel e-mail list, a subdivision of the Art Militia/ 3rd Inhuman Music Regiment Berlin, today, January 31st, 2012)

An updated Wiki entry:

http://en.wikipedia.org/wiki/Stig_Sæterbakken

Fem år er gått siden jeg publiserte kronikken «Mørkets nådeløse by» i Fædrelandsvennen, hvor jeg tok et oppgjør med mobbing i fortid og samtid. Det har vært fem lærerike, intense og energiske år. Nå er det på tide å komme seg videre: Jeg legger med dette ned stridsøksen.

Ungdomstid

Reaksjonene på kronikken har vært mange, de fleste av dem positive; «Mørkets nådeløse by» har blitt lest, diskutert og brukt i skoleverket. Enkelte plageånder har blitt konfrontert med sine barndomssynder. Det har vært noe av en opplevelse å gå på byen i Kristiansand, med håndgemeng, bekjennelser og hyggelige tilbud om hverandre. Jeg har også vært på nachspiel med en gutt som ville mobbe meg mer. Kronikken og nachspielhistorien er samlet i min bok Raseri.

Hvorfor har jeg brukt så tungt skyts mot en by jeg forlot for snart femten år siden? Fordi jeg har brydd meg om Kristiansand, har jeg også hatt sterke meninger om hvordan byen jeg vokste opp i bør være. Fortellingen om mobbeofferet «Jørn» utløste kronikken for fem år siden. Den fikk noe til å blaffe opp i meg, en flamme fra en indre ovn jeg hadde glemt. En by skal være et sted hvor borgerne kan leve i fred og utfolde seg fritt, slik jeg ser det. Hvis du legger hånden på hjertet og tenker deg om: Har du kunnet leve i fred og utfolde deg fritt i Kristiansand? Hvis svaret er ja, er jeg glad på dine vegne. Det var dessverre ikke erfaringen jeg og flere av mine venner gjorde oss i barndommen. (De sene ungdomsårene er et annet og langt lysere kapittel jeg hittil har skrevet lite om.)

Jeg skal ta kritikk for å ha blandet sammen Vågsbyd og Kristiansand. Flesteparten av opplevelsene jeg beskrev i «Mørkets nådeløse by» fant sted i Vågsbygd, som slet med tunge sosiale problemer på 1980-tallet. Det var en vond tid med utrygghet for lyse og mørke. Tiden er kommet for å se på situasjonen med et klarere og mer analytisk blikk. Kanskje vil jeg en dag skrive om forhold som mange der ute vil kunne kjenne seg igjen i. En ungdomstid i Vågsbygd er ikke mindre sann enn ungdomstid andre steder.

En tom høytid

Medienes råkjør – om det er en riktig betegnelse – etter 22. juli går nå langsommere. Jeg ser artikler om pårørende som gruer seg til jul. En stol står tom i huset. Jeg tror jeg kan forestille meg hvordan de har det: Også i mitt hjem står en stol tom. Etter å ha mistet min mor er jeg for første gang blitt en av de som gruer seg til jul. Jeg gledet meg alltid til høytiden – men ikke i år. Å miste noen i generasjonene over seg er grusomt nok; jeg kan bare forestille meg hvordan det er å miste noen i generasjonene under seg.

Jeg tror min mor ville ha ønsket at jeg forsonte meg med Kristiansand og min oppvekst i byen. Det er grenser for hvor lenge en skal la seg styre av fortiden. Selvsagt er det håpløst å legge en hel by for hat, og like håpløst er det å skulle forsone seg med den: En by har like mange historier som den har innbyggere.

Mitt sosiale engasjement har gitt seg utslag i en provoserende, polemisk form som er Kristiansand vesensfremmed. Jeg har hatt sterke meninger, og uttrykt meg deretter. Angrer jeg? Over hodet ikke. Det offentlige rommet i Kristiansand fremstod lenge som kaldt og intolerant, som grunnleggende uinteressert i andres velferd. Jeg tror jeg ønsket å åpne innbyggernes øyne og ører, for å få bekreftet eller avkreftet min egen oppfatning.

De siste årene har jeg hørt mange historier som støtter opp under inntrykket mitt. Jeg er derfor blitt særlig nysgjerrig på de som har forsøkt å endre forhold i Kristiansand. Deres historie kan fortelles som en farse: «De var ulike mennesker med ulike mål, og de hadde én ting felles: De tapte, alle sammen!» Hvis mitt syn på saken er i overkant pessimistisk, hører jeg gjerne om de som har klart det!

Noe pent å si om byen?

«Ikke så mye godt å si om denne byen, nei», skriver Fædrelandsvennens anmelder lakonisk om diktboken Kosmopolis (Fvn, 20. desember). Det er alltid hyggelig å få gode ord, men de hjelper en sjelden til å bli bedre. Kunst som er navnet verdig skal få deg videre, opp og ut av deg selv; kunst smeiger ikke det bestående. Slett ikke. Med andre ord: Jeg tror fortsatt Kristiansand trenger kritisk oppmerksomhet i bøtter og spann.

Negativt: Etter tidenes verste sommer i Norge gikk sørlendingene til valgurnene, og resultatet av egoisme og konservatisme er blitt en daglig føljetong i Fædrelandsvennen. Udannede borgerlige vil kutte støtte til rockere og skatere, mens det dannede Høyre trår reddende til fra benken. Kunstneraksjonen mot Cultiva har lært meg noe om at samhold kan gjøre også kunstnere sterke. Etter en tvilsom ansettelsesprosess sammenlignet den ravende Bjørn Enes kunstnerne med tiggerbarn i Rio – så viser det seg at tiggerbarna har mottatt slanter, der Enes selv har fått millioner i støtte fra Cultiva. Det lukter av kameraderi.

Positivt: Det finnes nå et stort og uavhengig kunstnermiljø i Kristiansand, med aktører som utmerker seg nasjonalt og internasjonalt. Larry Bringsjord omtaler musikkmiljøet i Kristiansand som et av de mest dynamiske i Norge. Infrastrukturen for unge musikere er blitt radikalt forbedret, delvis takket være midler Cultiva: Rett skal være rett. Jeg gleder meg til å følge utviklingen videre.

Nå skal ikke spøkelser fra fortiden og mine subjektive inntrykk få være så viktige lenger. Jeg legger herved ned stridsøksen, for å bruke kreftene der de trengs: Fremtiden! Jeg ønsker store og små kristiansandere en god jul og et fredelig nytt år, enten de tror på Odin, Allah, Jahve, Vårherre, andre eller ingen.

Publisert i Fædrelandsvennen 31.12.2011.

Espen Stuelands kritikk av min bok Raseri er en enøyd lesning gjort med dårlig tid og dårlig tro.

Kritiker Espen Stueland overser glatt at Raseri er bokhøstens eneste virkelige forsøk på å se den hvite terroristiske bevissthet innenfra, med den risiko dette nødvendigvis innebærer. Han tar ordet «saklighetsnivå» i sin munn samtidig som han reduserer min kritikk av selvet og kulturen som har utviklet det, til et kryptorasistisk og narsissistisk innlegg. Mellom det 415 sider lange forsøkets mange utfall og avstikkere ligger det også argumenter og kritiske påpekninger man enten må ha dårlig tid eller dårlig tro for ikke å se. Nyansene og forbeholdene som preger selv de mest rasende tekstene går kritikeren hus forbi. Han spør om jeg vil bygge landet med Odin? Ja, den enøyde guden for skaldskap og strid er helt sikkert mindre enøyd enn kritiker Espen Stueland.

Kritikerens argument: I Raseri handler alle artiklene i sin helhet om forfatteren selv og hans apologi for sin rett til å lefle med wagnersk estetikk og nazismen. Dette er oksedritt og løgn, for å si det forsiktig. Raseri handler også om Aslak Nore, det tapte mannsideal og en bonde som går Birken i tre disipliner; den handler om å føkke 1968 og kjempe nå; om å føkke de litterære stasjonsvogner og the Literati Glitterati. Raseri handler om Paul Virilio, Peter Sloterdijk og Anselm Kiefer; om antisemitten Varg Vikernes og hans jødiske fans; om hva som skjer når Espen Askeladd blir til Sigurd Fåvnesbane; om svartmetall og rasende konger hos Snorre; den handler om hvite og svarte vikinger, og et konsensusnasjonalistisk Norge som ennå ikke er klart til å ta i mot dem. Raseri handler om europeiske samfunn som ikke er i stand til å ivareta borgernes sikkerhet; om sinte, unge menn, deres dragning mot sterke stemmer og symboler; den handler om at den politiske venstresiden dessverre har mistet muligheten til å fange dem opp, som jeg påpekte i essayet «Æren og demokratiet» (Morgenbladet, 29. juli). Og viktigst av alt: Raseri handler om et forsvar av kunstens totale, uinnskrenkede frihet.

Stueland skriver: «Han sammenlikner seg i et parti med Hitler; ydmykelse og skam over Versailles-traktaten utlagt som utløsende årsak til 2. verdenskrig.» Dette er direkte feil: Det er manuskonsulent «Espen» som i en fotnote spør radioverten Sturmgeist om hva som er black metal-miljøets «Versailles-ydmykelse», og får et utfyllende svar. Avsnittet forøvrig heter «Et forsøk på å hitle min egen musikk», hvor poenget er å analysere svartmetallens tidvis totalitære gevanter: «Skammen kamufleres med stadige oppfordringer til stolthet, styrke og triumf. Kompensasjon for personlige nederlag søkes i fellesskapets ekspansjon og dominans (…) Lav selvfølelse blir usynlig i gruppens svartkledde konformitet og projisert over på en utgruppe.» Ironisk nok blir jeg hitlet i mitt forsøk på å hitle min egen musikk. Det er ingen grunn til at en norsk skald av i dag skulle sammenligne seg med Hitler, i motsetning til en viss romanforfatter. Andre verdenskrig er over. Stang ut, Stueland.

Videre: «Men Jakhellns reaksjon etter å ha blitt korrigert i faktafeil, for å ha påstått at Harald Eia spilte hovedrollen i «Døden på Oslo S», er kanskje talende for forfatterens ironiske egenrådighet.» Her må jeg skratte av en kritiker helt uten humor: Å påpeke «en uforglemmelig Harald Eia i rollen som narkomane Lena» er ikke så mye kontrafaktisk historieskrivning som en SPØK! Det å påpeke at manuskonsulenten i fotnotene «sprer desinformasjon igjen», ditto. For ordens skyld er den virkelige skuespillerens navn nevnt, hun heter altså Helle Beck Figenschow. At fotnotedialogen mellom Sturmgeist og «Espen» (Ivo de Figueiredo) også har en humoristisk dimensjon, er et poeng den rappføtte kritikeren løper fra. Rødt kort, Stueland.

Espen Stueland leverer en kjapp og sleivete lesning preget av kritikerens vilje til å distansere seg fra en stil og et innhold han ikke liker. Kritikk fra mette moralister gjør lite eller ingenting med raseriet som brenner videre der ute – dét er også ett av hovedpoengene i Raseri.

Innlegg publisert i Klassekampen 14.12.2011.