Tankestreken

I Barnepiken stiller Skeeter hushjelpen Aibileen følgende spørsmål: «Visste du da du var liten, og i oppveksten, at du skulle bli hushjelp når du ble stor?» «Ja, ma’am. Ja, det gjorde jeg», svarer Aibileen. «Og det visste du…fordi…?» «Mora mi var hushjelp. Bestemora mi var husslave», svarer Aibileen.

Og det er nettopp Aibileens besteforeldregenerasjon det handler i Lois Leveens debutroman Frihetens vinder, med handling fra tiden før og under den amerikanske borgerkrigen. Romanen kommer ut på norsk i april, en måned før originalutgaven kommer ut i USA. Det var auksjon om de norske rettighetene til denne romanen for ganske nøyaktig et år siden, og det er stor stas å få lov til å være den heldige «vinner».

Mary Bowser og moren hennes er husslaver hos den velstående familien Van Lew i Richmond, Virginia. Datteren i huset, Bet, er for opphevelse av slaveriet og hun frigir Mary og sender den oppvakte jentungen på skole i en av de frie statene i nord. I Philadelphia blir Mary etter hvert del av en bevegelse som arbeider for å oppheve slaveriet, og hun blir engasjert i arbeidet med å hjelpe rømte slaver over til de frie statene.

Etter hvert som borgerkrigen kommer nærmere, trosser Mary loven som sier at ingen frigitte slaver får lov til å vende tilbake til Richmond. I mellomtiden har hun mistet moren sin, og farens helse er skrantende. Under dekke av å være slave, får Mary innpass i huset til konføderasjonens president, Jefferson Davis. At Mary helt siden hun var liten har hatt fotografisk hukommelse, er en egenskap som kommer godt med når hun nå starter sin karriere som spion. Sammen med Bet risikerer hun livet for å smugle ut avgjørende informasjon til unionistene. Og bare for å ha sagt det: Kjærligheten dukker også opp.

Både Mary Bowser og Elizabeth Van Lew er for øvrig historiske personer (les om dem på wikipedia ved å klikke på navnene deres).

Frihetens vinder er en sterk og uforglemmelig fortelling om en kvinne som var villig til å ofre sin egen frihet for å sette fri millioner av andre. Det amerikanske forlaget har laget en boktrailer for The Secrets of Mary Bowser, som er den engelske tittelen:

Frihetens vinder har fått fin norsk språkdrakt takket være oversetter Monica Carlsen, mens det er Elisabeth Vold Bjone som skal ha æren for det flotte omslaget.

Share

Beirut. Bilde hentet fra enroute.aircanada.com

Til alle dere som har lest og likt Rabih Alameddines fantastiske roman Hakawati: Til høsten kommer det en ny bok av forfatteren på norsk. An Unnecessary Womaner ennå ikke utgitt på engelsk, men her kommer en aldri så liten snikpresentasjon.

Også i denne nye romanen tar Alameddine oss med til Beirut, der vi møter den 72 år gamle Aaliya. Hun har jobbet over 50 år i en bokhandel, og har i tillegg – uten at noen har visst det – sittet og oversatt klassikere til arabisk. 1. januar hvert år begynner hun på en ny bok, og når jobben er gjort, legger hun det håndskrevne manuset i en eske og stabler esken sammen med de andre i leilighetens pikeværelse.

Litteraturen er viktig for Aaliya, hun lever for en stor del sitt liv gjennom bøkene hun leser og de hun oversetter. Gjennom hele romanen trekker hun fram eksempler fra bøker hun har lest for å belyse sin egen situasjon. Aaliyas egen historie blir både en personlig fortelling, en familiehistorie og et innblikk i byens og landets historie.

Aaliya var gift en kort periode, men ble siden skilt. Hun beholdt imidlertid leiligheten, som hun fortsatt bor i. I den samme leiegården bor også «de tre heksene» som Aaliya kaller dem, og gjennom livet i dette huset får vi også et godt innblikk i Beiruts historie og dagligliv. Vår heltinne har lite kontakt med disse tre andre kvinnene før helt på slutten, der de kommer til å spille en viktig rolle. Hele Aaliyas livsverk står nemlig i fare for å bli ødelagt en dag det blir lekkasje og vannet kommer inn i rommet der manusene befinner seg. Da er det at «de tre heksene» blir til reddende engler. De kommer Aaliya til unnsetning og det er et høydepunkt i historien å lese om hvordan de tar for seg manusene og henger arkene til tørk, finner fram hårfønerne sine og strykejernene og setter i gang redningsaksjonen.

Dette er en ganske stillfaren, men likevel dramatisk fortelling om kvinneliv i Libanon. Det er en bok som vokser seg stor mens man leser, og jo mer man leser, desto sterkere knyttet blir man til hovedpersonen. Forfatteren fletter inn de litterære referansene på en naturlig måte og gir dermed historien en litt større dimensjon. Han skildrer også på en overbevisende måte hvordan det er å falle utenfor i et samfunn som er sterkt basert på tradisjonelle verdier.

John Erik Bøe Lindgren, som oversatte Hakawati for oss, har sagt ja til å oversette denne også.

Share

De fleste har kanskje nok med å glede seg til jul, men det kan være verdt å minne om at det er mye å glede seg til i januar også. For eksempel kommer Michelle Pavers spøkelseshistorie Mørketid (Dark Matter), oversatt av Kurt Hanssen, rett over nyttår. Dette er ikke en bok for folk med frynsete nerver, det har anmelder Lotta Olsson i den svenske avisen Dagens Nyheter fått erfare: «Det er sjelden jeg blir så redd at jeg ikke klarer å lese ferdig en bok. Men det fins grenser: Hadde jeg lest ut Mørketid den kvelden, hadde jeg ikke klart å sove i det hele tatt. Den nervøse stemningen fra boken krøp gradvis inn i bevisstheten min, helt til jeg fylt av uro begynte å hoppe over lange stykker fordi det ble for skummelt. (Jeg leste den ut i DNs spiserom senere, og ble nesten like redd der.)«

Det er januar 1937. Tåka ligger tjukk over London, og 28 år gamle Jack er fattig, ensom og på desperat jakt etter noe som kan forandre livet hans. Derfor takker han ja når han får tilbud om å bli med som telegrafist på en ekspedisjon til Arktis. Stemningen er høy idet tre menn og et kobbel med hunder forlater Tromsø og setter kurs mot det gudsforlatte Gruhuken – som sies å være hjemsøkt. Det mangler ikke på advarsler, men de tøffe karene lar seg selvsagt ikke skremme.

I begynnelsen er de blendet av midnattssolens lys, men snart kommer mørketiden og Jack opplever en sterk, uforklarlig uhygge. Etter hvert forfølges ekspedisjonen av uhell og kameratene må forlate Jack, som blir alene igjen i isødet. Men det skal snart vise seg at han ikke er alene på Gruhuken. Noe eller noen vandrer rundt der ute i mørket og kulda…

Flere anmeldere har følt den samme uhyggen som Lotta Olsson: “Endelig en fortelling som får deg til å sjekke at du har låst alle dørene, og som gjør deg takknemlig over at det elektriske lyset er oppfunnet,” mener anmelderen i Financial Times, mens The Observer skriver følgende: “Den beste testen på en god spøkelseshistorie er om du får panikk når du leser den i sengen ved midnatt. Da jeg hadde lest to tredeler av den, ble jeg plutselig redd for å se ut av vinduet. Dermed må den sies å være en suksess.”

Britiske Michelle Paver (f. 1960) er prisbelønt ungdomsbokforfatter, kjent for serien Ulvebror på norsk. Hun startet sin forfatterkarriere med å skrive historiske romaner for voksne.

Les mer på: Michellepaver.com

Share

Bruny Island, Tasmania. Foto: bestourism.com

Noen stedsnavn har en eim av eventyr og historie over seg. For meg er Tasmania et sånt navn – kanskje fordi jeg har lest fortellinger om den tiden øya ble brukt som fangekoloni av britene og det foregikk dramatiske og skumle ting der. Dessuten har jeg sett bilder av den mektige naturen, med voldsomme bølger som slår mot endeløse strender. Godt egnet til å stimulere fantasien, det også.

Den tasmanske naturen spiller en sentral rolle i en vakker og velskrevet roman vi skal utgi til våren: Karens Viggers Fyrvokterens kone. Dette er en sterk og hjertevarm fortelling om kjærlighet og tap og om forholdet mellom generasjoner.
Mary er gammel og syk, men når hun en dag får levert et brev på døren fra en hun hadde håpet hun aldri skulle se igjen, bestemmer hun seg for å reise tilbake til øya hun for lenge siden forlot. Hun vil være alene med minnene og tankene. Hennes avdøde mann var fyrvokter på øya Bruny, og familien bodde i det ville og vakre tasmanske landskapet helt til det hendte noe som tvang dem tilbake til sivilisasjonen.

Hemmeligheten Mary har båret på i mange år er i ferd med å bli avslørt, og hun vet at det vil få konsekvenser også for andre enn henne selv. Mary tar et oppgjør med fortiden, men må samtidig innse at hennes innflytelse over hva som vil skje i framtiden er begrenset.

Da jeg begynte å lese denne romanen, var det som om jeg forsvant inn i fiksjonen. Når jeg ikke hadde anledning til å lese, lengtet jeg tilbake til fortellingen. Fyrvokterens kone er en litt stille, men likevel spennende historie som byr på både livsvisdom og underholdning. Det er en bok å bli glad i. De som har lest Linda Olssons La meg synge deg stille sanger, vil kjenne igjen stemningen herfra. Tematisk sett spenner romanen bredt: generasjonskonflikter, familiehemmeligheter, kjærlighet, tap og skyldfølelse.

Romanen kommer på norsk i april/mai, og oversettes av Ina Bakke Kickstat.

Share

Det er bare en uke siden Lucinda Rileys nye roman, The Girl on the Cliff, ble lansert i England, og begeistrede leserreaksjoner har ikke latt vente på seg. Både på Amazon.co.uk og på diverse blogger ligger det nå fine anmeldelser.

The Book Jotter skriver blant annet: «Orkideens hemmelighet var storartet, men denne er enda bedre. (…) Denne boken er så innholdsrik at du bare må fortsette å lese. Hver gang du tenker at nå har du løst mysteriet, skjønner du at det ikke var slik det hang sammen likevel.» The Book Jotter karakteriserer romanen som «hjertevarm og trist på samme tid».

På bloggen Dot Scribbles skriver Dot: «Jeg var veldig begeistret for Orkideens hemmelighet, så jeg var spent på den nye boken. Etter min mening er The Girl on the Cliff faktisk enda bedre og jeg hadde vanskelig for å legge den fra meg. (…) På en profesjonell måte fletter Lucinda Riley flere historier sammen, og jeg var helt oppslukt fra start til slutt.» Dot gir boken 5 av 5 mulige på sin ranking og konkluderer slik: «Jeg kan ikke få anbefalt denne boken sterkt nok, og jeg kommer til å kjøpe mange eksemplarer for å gi bort i julegave.»

Chick Lit Reviews and News gir også boken 5 poeng av 5 mulige, og bloggeren Leah skriver: «Jeg må innrømme at The Girl on the Cliff ikke var en bok jeg har sett fram til. Jeg visste ikke engang at den skulle komme. (…) Jeg er utrolig glad for at jeg likevel bestemte meg for å lese den, for dette er faktisk en av de beste bøkene jeg har lest. (…) Hele romanen er som et eneste stort puslespill, og sakte men sikkert faller bitene på plass. (…) The Girl on the Cliff inneholder mange lag, den er kompleks og helt briljant. Jeg var helt oppslukt gjennom hele romanen.»

Book Lovers syns The Girl on the Cliff bare ble «bedre og bedre». «Boken er lang, men den er ikke for lang, for jeg greide rett og slett ikke å legge den fra meg.»

Jeg må bare si meg enig med dem alle: Orkideens hemmelighet er god, men Jenta på klippen er faktisk enda bedre. Elisabeth Sætvedt er i gang med å oversette, og vi planlegger utgivelse i mai neste år. I januar kommer for øvrig Orkideens hemmelighet i pocket.

I Jenta på klippen møter vi Grania Ryan, som har forlatt samboeren i New York etter at hun mistet sitt ufødte barn. Nå søker hun trøst hos familien hjemme i Irland. En dag hun er ute og går, får hun øye på en liten jente helt ytterst ute på klippen. På det tidspunktet vet hun ikke at Aurora Lisle skal komme til å forandre livet hennes.

Det viser seg at familien Ryan og familien Lisle har en lang felles historie, men dramatiske hendelser i fortiden har ført til at det er ondt blod mellom dem. Det er til slutt Aurora og hennes bemerkelsesverdige vesen som sørger for å forene de to familiene. I mellomtiden får vi være med på en spennende reise gjennom historien, der et hittebarn i London spiller en avgjørende rolle.

Jenta på klippen er en handlingsmettet og gripende «good read» med handling fra England, Irland og New York, og med flere parallelle historier som spenner fra 1914 og fram til i dag.

Share

Tatiana de Rosnays Saras nøkkel er en av mine største leseropplevelser. Alt lå til rette for en god historie: En ti år gammel jødisk jente gjemmer sin yngre bror i et skap like før familien blir arrestert av det franske politiet. Sara låser døren til skapet og putter nøkkelen i lommen, overbevist om at hun snart vil være tilbake.

I hendene på den rette forfatteren sier det seg selv at dette blir det spennende litteratur av. Selv var jeg fullstendig oppslukt og greide ikke å legge boken fra meg. Desto større ble skuffelsen da Bumerang kom. Den viste seg å være en ganske ordinær fortelling, helt på det jevne og uten store høydepunkter – slik jeg ser det.

Dermed var det med litt blandede følelser jeg tok fatt på tredjeboken, Huset du elsket, som nettopp er kommet ut. Men denne gangen ble jeg ikke skuffet. Selv om dette ikke er en like dramatisk historie som Saras nøkkel, er det et vakkert og velskrevet stykke pariserhistorie forfatteren her formidler.

Boken er formet som et brev fra den eldre kvinnen Rose til hennes avdøde ektemann. Begge to har vært sterkt knyttet til huset de har bodd i og som har vært i familiens eie i mange år. Her er det mye som sitter i veggene, både av gleder og sorger.

Vi er i Paris i 1860-årene, der den store byfornyelsen pågår for fullt. Her er det bort med trange gamle smug og frem for brede bulevarder. Hele kvartaler blir jevnet med jorden, til tross for heftige protester fra beboerne. Rose nekter imidlertid å gi seg, og søker tilflukt i kjelleren etter at leiligheten er tømt og sakene hennes er pakket ned og sendt til datteren som Rose nå er ment å skulle bo hos. I brevet sitt til ektemannen forteller hun om det som skjer, samtidig som hun reflekterer over fortiden.

Ut over i denne vesle romanen utvikler jeg som leser et nært forhold til Rose, og jeg blir revet med av fortellingen om hennes eget liv og om forholdene i denne spesielle bygården. Jeg ser, hører og lukter mens jeg leser, og jeg syns jeg kjenner de ulike personlighetene også etter hvert.

Det er en stram og fortettet historie, men den rommer likevel mer enn det kan se ut som ved første øyekast. Fortellingen inneholder også en hemmelighet Rose har båret på i mange år, og som gir en ekstra spenning i historien. Men sant å si er ikke denne hemmeligheten så veldig viktig, for fortellingen er fin nok som den er.

Tatiana de Rosnays språk er lett og akkurat passe poetisk, og kler dermed denne melankolske fortellingen veldig godt. Oversetter Kjell Olaf Jensen har etter det jeg kan forstå levert en utmerket oversettelse.

Share

Egentlig skulle jeg ha fordypet meg i de mange manusene som strømmer inn nå før den store bokmessen i Frankfurt. Men så var det at jeg fikk denne fantastiske romanen på pulten min: Hakawati av Rabih Alameddine. Jeg klarte ikke å la være å begynne å lese, og dermed var jeg fortapt – igjen. Jeg leste denne romanen på engelsk for noen år siden, og den gjorde et uutslettelig inntrykk. Jeg syntes knapt nok jeg hadde lest finere fortelling. Og nå er jeg altså der igjen.

Hakawati betyr forteller, og det er nettopp fortellerglede som preger denne romanen. Den innledes med ordene «Hør etter», og de samme ordene får lov til å avslutte fortellingen. I tillegg har den et språk som får leseren til periodevis å sukke av nytelse, og dette språket er på en utmerket måte ivaretatt av oversetter John Erik Bøe Lindgren.

I den nåtidige fortellingen møter vi hovedpersonen Osama som er kommet hjem til Beirut fordi faren ligger for døden. Familien er samlet rundt sykesengen. Osama er bosatt i USA, dit han reiste som ung for å begynne å studere, og på grunn av krigen i Libanon har han ikke vært så ofte på besøk i hjembyen. Han er på mange måter blitt en fremmed fugl i storfamilien.

Kontaken med faren har heller ikke vært så god de siste årene. Osama hadde et nærmere forhold til onkelen, Jihad, som er den som har ført fortellertradisjonen videre etter Osamas farfar. Farfaren var en fargerik hakawati, og portrettet av ham er et av de beste i romanen.

Hele familiehistorien flere generasjoner bakover blir formidlet i denne romanen, og det gjøres med både humor og alvor. Historien blir gradvis avslørt og vi får samtidig vite mer om Osama selv. Han har levd i et homofilt samboerskap med Danny, som han møtte under sitt første besøk i USA sammen med faren og onkel Jihad.

Følelsene mellom personene i denne boken er skildret på en overbevisende måte, og det er også en svært fargerik historie med mange avstikkere og fine detaljer.

I tillegg til fortellingen om Osama og hans familie, har forfatteren flettet inn klassiske fortellinger fra Midtøsten. Her møter vi Abraham og Isak, Ishmael; alle arabiske stammers far, den vakre Fatima, Baybars; slaveprinsen som beseiret korsfarerne, og et vertskap av smådjevler.

Jeg kan simpelthen ikke få nok av denne romanen, og den fortjener virkelig mange, mange lesere. Jeg syns for øvrig omslaget på denne utgaven er utrolig lekkert og lokkende. Så løp og kjøp – jeg tror ikke du vil angre!

Share

Lucinda blir intervjuet av vår egen Ingrid Schibsted Jacobsen (Foto: Anette Garpestad)

Og det gikk jo bra, jo! Orkideens hemmelighet kom inn på bestselgerlisten og ble værende der ni uker, med en fjerdeplass som beste plassering. Den gjorde også en god figur som hovedbok i Bestselgerklubben. I november blir det lydbok og utpå nyåret kommer pocketutgaven.

Lucinda Riley har allerede gjennomført sitt andre forfatterbesøk i Norge og er i ferd med å bli en sann norgesvenn. Hun ble invitert til Oslo Bokfestival og hadde flere opptredener – med hovedscenen i Operaen som det absolutte høydepunkt. Her var hun med i samme programpost som Cecilia Samartin, og dermed slapp jeg å være nervøs for at ingen skulle komme og høre på… Selv om det er lett å komme i skyggen av Samartin, gjorde Lucinda en utrolig fin innsats og jeg er ganske sikker på at enda flere fikk lyst til å lese Orkideens hemmelighet etter å ha hørt henne fortelle.

I disse dager presenterer vi vårlista for salgs- og markedsavdelingen, og det er en stor glede å presentere Lucinda Rileys nye roman, Jenta på klippen. Vi planlegger utgivelse i mai, og det er bare å begynne å glede seg. Dette er en handlingsmettet og rørende fortelling med handling fra Irland, England og New York og med flere parallelle fortellinger som spenner i tid fra 1914 til i dag. Det er er sterkt driv i fortellingen som gjør at den er umulig å legge fra seg. Familiehemmeligheter og drømmer er sentrale ingredienser her, som i Orkideens hemmeligheter.

Granya Ryan er tilbake i Irland. Etter at hun mistet sitt ufødte barn, forlot hun samboeren i New York og reiste hjem til foreldrene. En dag hun er ute og går, får hun øye på en eventyraktig skikkelse ute på klippene. Det viser seg å være Aurora Lisle, en åtte år gammel jente som bor sammen med faren sin i et gammelt herskapshus. Når Granya kommer hjem og forteller moren sin om møtet med Aurora, ber moren Granya om å holde seg langt unna. Det er tydelig at det er ondt blod mellom familien Ryan og familien Lisle.

Forbindelsen mellom de to familiene blir avslørt i den parallelle historien som begynner i 1914. Sentralt i denne fortellingen står Anna, et foreldreløst barn som siden blir adoptert av Granyas oldemor, Mary. Mary er tjenestejente hos den rike Lawrence Lisle som en kveld kommer hjem med Anna og en liten koffert. Det eneste han vil fortelle er at moren hennes skal komme og hente henne når krigen er over – men det skjer aldri.

Denne boken kommer med gråtegaranti. Den har en avslutning som er så trist og likevel så vakker at det er så hjertet vil briste. Jeg har aldri greid å lese Victorias brev til Johannes i Hamsuns Victoria uten å begynne å gråte, og heretter kommer jeg aldri til å klare å lese slutten på Jenta på klippen uten å felle noen tårer.

Lucinda har lovt at jeg om ikke så altfor lenge skal få lese manuset til enda en ny bok. Gjett om jeg er spent…

Share

Jeg opererer med to tidsregninger, en privat og en på jobben. Hjemme er det regntung høst, og jeg kan med god samvittighet sitte inne og lese en bok eller se på Forbrytelsen på dvd.

På jobben derimot, der er det allerede vår. Jeg har fått inn de første oversettelsene av 2012-bøkene, og vårlista skal snart presenteres for salgs- og markedsavdelingen.

En av de bøkene jeg gleder meg til å presentere er The Novel in the Viola av Natasha Solomons. Den kjøpte vi rettighetene til før sommerferien, og Elisabet W. Middelthon skal oversette den for oss. Det høres kanskje rart ut, men jeg leser den nå for tredje gang – og jeg er stadig like begeistret. Det er noe med stemningen og beskrivelsene som bare betar meg. Og nå drømmer jeg om å reise til Dorset!

The Novel in the Viola er en vakker roman som samtidig formidler en sterk historie fra andre verdenskrig. Fortelleren er den unge jødiske kvinnen Elise som må forlate et overklasseliv i hjembyen Wien for å bli stuepike på det engelske godset Tyneford i Dorset. Året er 1938 og det er utrygge tider. Elises søster Margot og hennes mann greier å komme seg til USA. Dit planlegger også Elises foreldre (moren er operasangerinne, faren er forfatter) å dra, og planen er at Elise skal komme etter. Slik skal det ikke gå.

Elise er i utgangspunktet skeptisk til å reise til England, men etter hvert blir hun glad i stedet og det vakre landskapet. Hun forelsker seg i sønnen på godset, Kit, og fremtiden ser lys ut. De to planlegger å gifte seg, men før de kommer så langt bryter krigen ut, og alt endrer seg.

Noe av det mest rørende ved denne romanen er relatert til tittelen, The Novel in the Viola. Når Elise reiser til England, får hun med seg et nyskrevet manus fra faren. Han får ikke lenger utgi bøkene sine i Østerrike, og dermed blir manuset gjemt i bratsjen i påvente av at det kan gis ut i utlandet. Jeg skal ikke røpe slutten her, men historien får en verdig og vakker avslutning.

Elise er basert på forfatterens egen bestemor, og Tyneford er et virkelig sted. Landsbyen ble under andre verdenskrig rekvirert av det militære, og folk fikk en måned på seg til å flytte. Det ble lovt at de skulle få komme tilbake når krigen var over, men løftet ble ikke holdt.

Det er laget en fin boktrailer til romanen:

Share

Det er alltid spennende å utforske nye byer, og i utforskningen inngår selvsagt alltid besøk i byens bokhandler. I sommer var jeg for første gang i Bratislava, en vakker og sjarmerende liten by som lett kan nås fra Wien.

I tillegg til den ærverdige gamlebyen, har Bratislava også det nye og moderne. I kjøpesenteret Eurovea, beliggende ved bredden av Donau, finner vi bokhandelen Panta Rhei. Den er åpen fra 9 til 21 og byr på både bøker og børst.

Jeg kan ikke et ord slovakisk, men det var likevel morsomt å gå rundt og se på omslag og lete etter kjente forfatternavn. Både Jo Nesbø og Per Petterson var representert. Den koselige kafeen innerst i bokhandelen ble et sted å vende tilbake til. Både kaffen og vinen holdt utmerket kvalitet!

Utenfra ser Panta Rhei ut som en hvilken som helst senterbokhandel.

Innenfor dørene åpenbarte det seg en stor, velassortert bokhandel.

Det er alltid spennende å se på bokomslag, og på dette bordet lå også en roman av Per Petterson.

Romantiske bøker hadde også sin naturlige plass i bokhandelen.

Coelho kommer vi ikke utenom her heller.

Det var fristende å slå seg ned i kafeen innerst inne i bokhandelen.

Vin og bøker hører sammen, også i Slovakia.

Share