Tankestreken

Alle snakker om Ove. Jeg vil snakke om katten til Ove. Men det er selvsagt ikke mulig uten først å si noe om Ove. Jeg ville fått Ove på nakken hvis jeg prøvde noe annet.

Ove er 59 år og kjører Saab. Han er sur og tverr og alle naboers skrekk. Hver morgen går han på en inspeksjonsrunde i borettslaget for å se at alt er på stell. Dette til tross for at han for lengst er avsatt som styreleder – en hendelse han selv omtaler som «statskuppet». Ove sparer på strømmen og pruter i butikken, og har et uvennlig ord til de fleste. Men bak det bistre uttrykket fins det en sorg, og vi forstår at Ove sliter med å slippe andre mennesker inn i livet sitt. Etter at kona døde, kjennes livet meningsløst, og Ove vil helst bare ta livet av seg. Det går imidlertid ikke som planlagt, for det kommer alltid noe i veien, som for eksempel at tauet ryker når han skal henge seg. Sakte, men sikkert smelter likevel Oves kalde hjerte, ikke minst takket være en nyinnflyttet nabo fra Iran – og katten – som vår mann altså absolutt ikke har noe til overs for.

Slik blir Ove og katten kjent: «Klokka var fem på seks om morgenen da Ove og katten møttes første gang. Katten mislikte umiddelbart Ove på det sterkeste. Følelsen var i høyeste grad gjensidig.» Ove liker selvsagt ikke katter, det var kona hans som var så glad i sånne kattekrek. Ove er ikke så bløt.

Den navnløse katten («kattekreket», «kattefaen») har bare ett øre og en halv hale. Her og der mangler det en flekk av pelsen, som om noen hadde revet nevestore dotter av den. Det er knapt så Ove kan regne det som en hel katt. Er det rart jeg begynte å snufse allerede på side 13? Jeg får lyst å strekke hånden gjennom boksidene og stryke det stakkars dyret over den skamferte pelsen.

Men når en av de dustete naboene, «det blonde meheet», kaster stein mot katten fordi katten freser mot hunden hennes, da tar Ove katten i forsvar! Etter hvert prøver katten å få innpass hos Ove, og den er ganske så utspekulert og smart – og minst like sta som Ove selv. Og før Ove helt vet ordet av det, er de to blitt medsammensvorne. Dessuten har jo han og katten det til felles at de ikke vil drite hjemme hos fremmede. Boken inneholder noen ubetalelige scener som skildrer møtet mellom mann og katt og som samtidig bidrar til at vi får se bak den gretne fasaden til Ove og vi innser at han har et hjerte under skjorta.

Fredrik Backman viser på en utrolig fin og var og varm måte hvor nært og tillitsfullt forholdet mellom et dyr og et menneske kan bli. Kanskje kommer man et dyr nærmere enn et menneske, fordi man ikke trenger å gjøre seg til eller forsøke å gjøre seg bedre enn man er. Det er noe umiddelbart og ukunstlet over forholdet mellom en tobent og en firbent.

Det er ikke lett å skildre katter på en troverdig måte, men Backman har virkelig kommet under pelsen på dette eksemplaret av arten, og har laget et av de fineste katteportrettene jeg kan huske å ha lest. Og på side 321, ja, da strigråt jeg.

Å rydde i bokhyllene kan resultere i uventede møter med nye mennesker. Det var nemlig slik jeg ble kjent med Ushman og Stella.

Jeg kom til å nappe ut en gammel reklamepocket som stammet fra min tid som journalist i Bok & samfunn. Papiret var for lengst gulnet, og den tok seg ikke så godt ut der den sto. Jeg veide den i hånden: Kaste uten å lese? Eller lese litt først for sikkerhets skyld, og så kaste?

Heldigvis bestemte jeg meg for å lese den, Teppehandleren av Meg Mullins. Den handler om Ushman som kommer fra Iran, og driver som teppehandler i New York. Kona er fortsatt i Iran, og Ushman lengter etter den dagen han kan hente henne til et bedre liv i USA. Men hun nøler hele tiden, og en dag kommer det beskjed om at hun er gravid med en annen mann, og at hun vil skilles fra Ushman. Fra den dagen er Ushman enda mer ensom. Han kjøper seg en flybillett til Paris, ikke fordi han har tenkt seg dit, men fordi han vil sitte i avgangshallen og se på alle menneskene som møtes og tar avskjed med hverandre.

Det er slik han blir kjent med Stella, en ung student på 19 år som har sagt ha det til foreldrene som skal på ferie til Italia. De to kommer helt tilfeldig i prat, og dermed er frøet sådd til det som skal utvikle seg til et vennskap og et kjærlighetsforhold mellom to i utgangspunktet totalt forskjellige mennesker. De er der for hverandre når de trenger noen som mest. Forholdet mellom disse to ensomme sjelene er varmt og klokt skildret. Det er ikke så mye ytre handling i Teppehandleren, men det er rikelig spenning i teksten likevel.

Meg Mullins skriver på en sånn måte at man ikke kan unngå å bli berørt, og jeg tok meg i å tenke på hva Ushman og Stella drev med når jeg ikke leste i boken. Språket er enkelt og vakkert, innimellom med nærmest poetiske vendinger.

Selv om Teppehandleren på mange måter er en trist bok, er det også en optimistisk bok. Ushman og Stella gjør noe for å komme ut av ensomheten, og de utvider hverandres horisont – slik forfatteren utvider leserens horisont.

Det er fascinerende å lese om hvordan slike tilfeldige møter kan finne sted, og jeg kommer til å se etter en Ushman og en Stella når jeg skal ut og fly i morgen.

Jeg hadde lest romaner og sett filmer, studert reisehåndbøker og surfet på nettet. Men det viste seg at ingenting kom i nærheten av det jeg selv opplevde i løpet av de tolv dagene reisen i India varte. I dette landet utfordres alle sanser, og inntrykkene slåss om plassen når reisen skal oppsummeres.

Varanasi – både kalt lysets og dødens by – kommer alltid til å prege meg. Soloppgangen over Ganges, likbrenningen ved elvebredden, puja-ritualet og badende pilegrimer – alt er blitt minner om det magiske landet.

Helt fra jeg som barn leste Veien til Agra av Aimée Sommerfelt, har den indiske byen med sitt kjente monument Taj Mahal ligget der som en drøm. Å stå foran det hvite marmorpalasset var derfor nesten som å gå inn i selve eventyret. Og vakrere kjærlighetshistorie enn den mellom Shah Jahan og Mumtaz Mahal skal man lete lenge etter. Ikke engang litteraturhistorien kan varte opp med noe bedre enn dette.

Men like viktig som de store monumentene er de små tingene: et flortynt silkeskjerf i sterke farger, en vakkert utskåret elefant i tre, en hånd lagt varsomt på hodet i et tempel, fargerike sarier og verdens mest avslappede kyr gjennom verdens mest trafikkerte gater.

Og aller viktigst: smilene, vennligheten og gjestfriheten. Det siste fikk vi erfare i rikelig monn både fra høy og lav. Til de sterke opplevelsene hører både hindubryllup i standsmessige omgivelser i Khajuraho og besøket i en liten landsby på vei til Orchha. Det er en lykke å få lov til å oppleve alt dette.

Reisen er over, men India har trollbundet meg.

Når Kristin Harmel blir bedt om å beskrive Så lenge det er stjerner på himmelen med bare tre ord, svarer hun: Tro, håp og kjærlighet.

Kristin Harmel er ute med sin første bok på norsk. (Foto: Robin Gage)

Det var Hopes bestemor, den franskfødte Rose, som startet bakeriet og laget de mest fantastiske kaker. Nå er hun på vei inn i glemselen, men i noen klare øyeblikk gir hun familien innblikk i en fortid som frem til nå har vært ukjent. Rose gir Hope en liste med navn over familiemedlemmer og ber henne reise til Paris for å forsøke å finne ut hva som skjedde med dem under krigen.

Det blir en reise som fører Hope tilbake i tid, til krig og jødeforfølgelser. Når hun får øye på bestemorens stjernepai i et muslimsk bakeri, tar fortellingen en ny vending, og vi får en spennende historie om hvordan muslimene hjalp jødene med å flykte fra nazistene.

Helt siden Kristin Harmel som ung leste Anne Franks dagbok, har hun selv ønsket å inspirere andre gjennom å skrive.

– Da jeg leste den boken første gang, skjønte jeg virkelig hvor mye kraft som ligger i det skrevne ord. Fordi denne boken betyr så mye for meg, har historier om holocaust alltid interessert meg, og jeg visste at jeg før eller senere kom til å skrive om det selv, sier hun.

Så lenge det er stjerner på himmelen begynte som en enkel historie om en gammel kvinne som så tilbake på det livet hun hadde skapt etter holocaust. Da forfatterens egen bestemor fikk alzheimer, tok historien en ny vending.

- Da jeg som hennes barnebarn også ble «rammet» av sykdommen, ble det naturlig for meg å ha det med som et element i romanen. Dermed flettet jeg inn en datterdatter som plutselig og uventet får vite om en familiehemmelighet. I og med at jeg har bodd i Paris, føltes det naturlig å legge den europeiske delen av handlingen dit. Det religionshistoriske aspektet kom mens jeg drev research; da kom jeg helt tilfeldig over historien om Grand Mosque i Paris, forklarer Kristin Harmel, som stadig har et nært forhold til den franske hovedstaden.

- Jeg bodde rett ved Eiffeltårnet da jeg var 23 år. Nesten hver dag tok jeg med meg den vesle bærbare pc-en min over til Champ de Mars, parken ved Eiffeltårnet, og satt der og skrev. Det var her jeg begynte på den aller første romanen min og ga meg selv lov til å drømme om en framtid som forfatter. Hver gang jeg er i Paris, går jeg hit – vanligvis med et pledd, en flaske rødvin og en bagett med brie.

Bøker og baking
- Hvilken del av romanen var mest utfordrende å skrive?

- Det er en scene helt mot slutten – du vil skjønne hvor det er når du kommer dit – der jeg gråt hele tiden mens jeg skrev. Det er vanskelig for meg å ta avgjørende valg på romanpersonenes vegne, men noen ganger må man avslutte noe for at noe annet kan begynne. Å skrive mens tårene trillet var helt klart en utfordring!

Når Kristin Harmel ikke skriver, baker hun gjerne. – Jeg har et lite rom rett innenfor kjøkkenet der jeg skriver alle bøkene mine. Der har jeg et lite skrivebord, en pc, en skriver, en notatblokk og store bokhyller – og jeg har utsikt til kjøkkenet, som er mitt favorittrom. Jeg lager mat hver gang jeg har skrivesperre! Å bake har alltid vært min store lidenskap, så det var derfor en stor glede for meg å innlemme bakingens magi – og noen av mine egne oppskrifter – i Så lenge det er stjerner på himmelen.

- Hvilken av oppskriftene vil du anbefale norske lesere å prøve?

- Jeg tror den enkleste – og en av de beste – er Cape Codder-kakene. De inneholder blant annet tørkede tranebær og hvit sjokolade, men her kan man bytte ut med andre ingredienser, som mørk sjokolade, nøtter og mini-marshmallows hvis man heller vil det.

God bokvår!

Vi har tatt i bruk et nytt begrep denne våren: «Happy tears». Det er tittelen på en kampanje der vi formidler vårens beste romaner i sin sjanger. Dette er bøker som kaller på de sterke følelsene, historier som får deg til både å le og gråte. Samtidig snakker vi om fortellinger som utvider horisonten, som tar deg med på en reise både ut i verden og inn i deg selv. Vi har også laget et eget magasin der bøkene blir presentert – og som du kan bla i her.

Jan-Philipp Sendker tar oss med til Burma i sin vakre og sjelfulle roman Kunsten å høre hjerteslag, oversatt av Kurt Hanssen. Tin Win er vellykket advokat i New York, og når han en dag bare forsvinner uten å etterlate seg spor, sitter familien igjen med en rekke ubesvarte spørsmål. Fire år senere finner de et kjærlighetsbrev han en gang skrev til en burmesisk kvinne, men som han aldri sendte. Datteren Julia reiser til Burma for å løse mysteriet, og finner en kjærlighetshistorie som nesten er for utrolig til å være sann.

Jan-Philipp Sendker besøkte Burma første gang i 1995, og alt han så gjorde et uutslettelig inntrykk på ham. Siden har han vært tilbake mange ganger, og det var ingen tvil om at dette magiske og mystiske landet måtte få en sentral plass i hans første roman.

I De hemmelige barna av Alison McQueen (oversatt av Guro Dimmen) er det India som lokker på leseren. James MacDonald driver en teplantasje i Assam og tar den fattige indiske jenta Chinthimani som sin konkubine. De får to døtre, Serafina og Mary, som vokser opp mellom to verdener. Ingen vil vedkjenne seg dem, og de faller utenfor i alle lag av det indiske samfunnet. Romanen gir et mangfoldig og spennende bilde av India fra 1920-tallet og framover, både når det gjelder historie og kultur.

Forfatteren har tatt utgangspunkt i sin egen familiehistorie i denne romanen, men det har vært en lang vei å gå. Da Alison spurte sin indiske mor hvor hun var født, svarte hun alltid bare «Assam», men når hun en gang iblant fikk lov til å se i det gamle fotoalbumet, fortalte moren litt mer om menneskene og landet. Men på det tidspunktet røpet hun ikke at hun var «uekte» barn av en britisk teplantasjedriver og hans indiske konkubine. Skammen var for stor. Omsider lærte moren å være stolt av hvem hun er og hvor hun kommer fra, og De hemmelige barna er skrevet med hennes velsignelse og er tilegnet henne.

I de resterende romanene holder vi oss i Europa og USA, både i vår egen tid og i tidligere tider. Det er lett å se for seg vakre Praha en vårdag når syrinene blomstrer, slik Alyson Richman skildrer byen i romanen Hele livet på en dag. Det er her studentene Lenka og Josef forelsker seg i 1930-årene og planlegger et liv sammen. Men idet tiåret ebber ut, rammer jødeforfølgelsene dem. De kommer bort fra hverandre, og begge tror den andre er død. Mange år senere finner et helt spesielt møte sted. Fra det sorgløse livet før krigen, til grusomhetene i nazistenes Europa, utforskes kjærlighetens kraft, minnenes makt og menneskets evne til å overleve.

Ideen til romanen fikk forfatteren under et besøk hos frisøren, der hun overhørte en historie som ga henne gåsehud og som hun ikke kunne glemme. Dette er en av de sterkeste historiene jeg har lest på lenge, og jeg kommer helt sikkert til å lese den flere ganger. Romanen er oversatt til norsk av Børge Lund.

Hele tre av vårens romaner har handling fra kjærlighetens by, selveste Paris. Amerikanske Kristin Harmel, som har skrevet Så lenge det er stjerner på himmelen, har et nært forhold til den franske hovedstaden. Det var her, i parken ved Eiffeltårnet, hun begynte på sin aller første roman og drømte om å bli forfatter. Hver gang hun er i Paris, går hun hit – med en flaske rødvin og en bagett med brie.

I Så lenge det er stjerner på himmelen møter vi Hope, skilt og mor til en datter på tolv. Hun driver det gamle familiebakeriet på Cape Cod. Bestemoren Rose er på vei inn i glemselen, men i et glimt av klarsyn gir hun Hope en liste med navn og ber henne reise til Paris for å finne ut hva som skjedde med familien under krigen. Det blir en reise tilbake i tid, og vi får en sterk historie om hvordan muslimene hjalp jødene med å flykte fra nazistene. Romanen er oversatt til norsk av Benedicta Windt-Val.

Blant alle vårens nykommere fins det også en som er for veteran å regne: Lucinda Riley. Lavendelhagen er hennes tredje roman, etter suksessene Orkideens hemmelighet og Jenta på klippen. I den nye romanen er handlingen lagt til Paris og Sør-Frankrike, både fra vår egen tid og fra krigens dager. Etter morens død arver Emilie et slott i Frankrike. Her finner hun en bok med dikt, skrevet av den mystiske Sophia. Hennes kjærlighetshistorie blir inngangen til fortidshistorien fra 2. verdenskrig. Den handler om engelske Constance som kommer til Paris som spion. Her blir hun viklet inn i et nett av løgner og bedrag, og blir tvunget til å oppgi sin identitet og kutte alle bånd til familien. Romanen er oversatt til norsk av Elisabeth Sætvedt.

Til slutt en riktig søtsak av en bok: Kjærlighet på menyen av Nicolas Barreau, oversatt til norsk av Miriam Lane. Jeg humret meg gjennom mesteparten av denne boken og satt tilbake med et salig glis.

Tilfeldigheter finnes ikke! Det er Aurélie, som driver en liten restaurant i Paris, helt overbevist om. Hun har kjærlighetssorg, og en dag hun vandrer hvileløst rundt i byens gater, havner hun tilfeldigvis i en bokhandel. Der finner hun en roman med tittelen Kjærlighet på menyen. Hun begynner å bla i den, og oppdager til sin store forundring at deler av handlingen er lagt til hennes egen restaurant og at heltinnen ser ut akkurat som henne selv. Etter å ha lest hele historien, brenner Aurélie etter å treffe forfatteren. Han har jo, uten selv å ane det, faktisk reddet livet hennes. Ønsket viser seg imidlertid å bli vanskelig, ja, nesten umulig, å oppfylle. Alle forsøk på å komme i kontakt med den folkesky forfatteren gjennom det franske forlaget hans blokkeres av den bistre redaktøren André Chabanais, som bare motvillig videresender de entusiastiske brevene hennes. Men Aurélie gir ikke opp, og en dag daler virkelig en beskjed fra den tilbaketrukne forfatteren ned i postkassen hennes …

Torleif Sjøgren-Erichsen har gjort en god jobb med å gi Balansekunst norsk språkdrakt.

Da jeg spurte om å få lesetips til India-turen, var det én bok «alle» anbefalte: Balansekunst av Rohinton Mistry. Med sine 800 sider gjør den krav på tid og konsentrasjon, og dermed ble den utsatt til juleferien.

Selv om jeg var hjemme hele julen, hadde jeg en sterk følelse av å befinne meg i India sammen med karakterene i romanen.

Handlingen utspiller seg i Bombay og forteller historien om syersken Dina Dalal, skredderne Darji og Omprakash og studenten Maneck – og mange andre i deres fargerike omkrets. Gjennom de personlige historiene får vi også fortalt Indias historie, fra selvstendigheten i 1947 til unntakstilstanden i 1975.

Det er ikke langt mellom de gode bøkene, men det er lenge mellom hver gang jeg leser en bok som gjør så sterkt inntrykk som Balansekunst. Jeg ble dratt inn i fortellingen, og savnet personene når jeg måtte legge fra meg boken. Jeg levde meg inn i historien og holdt meg for nesen når det luktet som verst, ga personene en mental klapp på skulderen når de trengte en oppmuntring og ble opprørt på deres vegne over all urettferdighet de måtte tåle.

Det er mange triste skjebner i denne boken, og livet i et samfunn der det ikke er mulig å være sin egen lykkes smed kan synes trøstesløst. Men alt dette er makeløst godt skildret. Ned til minste detalj beskrives forholdene, samtidig som forfatteren makter å gi et forklarende overblikk. Det er som om skillet mellom meg og historien blir opphevet og jeg kan gå rett inn i fortellingen. Og det triste til tross; Rohinton Mistry er selv en balansekunstner der han beveger seg stødig mellom det tragiske og det komiske. Dette er en bok jeg aldri kommer til å glemme.

Og i morgen går turen til India!

Av en eller annen grunn har jeg alltid vært nysgjerrig på land som er utilgjengelige. Da jeg var liten, grublet jeg fælt på hva dette med jernteppet egentlig var, og hva som befant seg bak dette merkelige teppet. Da jeg ble litt eldre, fikk jeg en brevvenninne fra Tsjekkoslovakia og ble litt overrasket over hvor lite annerledes hun virket… Som voksen har jeg hatt stor glede av å besøke flere gamle østblokkland, og det har vært spennende møter. Jeg syns stadig det er interessant å lese om hvordan folk flest hadde det under de strenge regimene.

Astrid Sverresdotter Dypviks bok Det var DDR. Forteljingar om eit nedlagt land er et godt bidrag hvis man ønsker å fordype seg i denne historien. Her er det en fin blanding av faktastoff og fortellinger der vi får innblikk i enkeltskjebner. Det er disse møtene med mennesker som er det beste med boken, det er der forskjellene mellom dem og oss blir så tydelige. Samtidig som menneskenes evne til å tilpasse seg også blir demonstrert.

Overvåkingen var et av de fremste kjennetegnene ved DDR-staten, og man kunne aldri være trygg for angivere, ikke engang i sin nærmeste omgangskrets. Dette er for øvrig svært overbevisende skildret i filmen «Barbara», som herved anbefales.

Det gjør stort inntrykk å lese om hvor lite verdt DDR-menneskene var etter at landet ble åpnet og etter hvert gjenforent med naboene i vest. De var håpløst akterutseilte og alle gamle verdier havnet på skraphaugen før de fikk muligheten til å tilpasse seg de nye. Å føle seg underlegen er ingen god følelse, og det er derfor ikke så vanskelig å forstå at noen faktisk lengter tilbake. I lys av dette blir det også litt absurd med den store interessen for «ostalgien», at matvarer og andre produkter fra denne tiden blir en del av motebildet. Fortsatt vil det nok ta tid før de to tysklandene føler seg som ett.

Å lengte tilbake til Nord-Korea gjør definitivt ikke Shin Dong-hyuk som vi møter i boka Flukten fra Leir 14. En beretning om Nord-Korea, ført i pennen av Blaine Harden. De få som greier å flykte fra verdens mest lukkede land med livet i behold, drømmer ikke om å dra tilbake. Shin var en av de mellom 150 000 og 200 000 politiske fangene som befinner seg i de lukkede fengslene i Nord-Korea. Det er vanskelig å forestille seg hvilke forhold de lever under. Det er som om ordene ikke har innhold nok til at man kan fatte det, og det ordet jeg til slutt må ty til, er «umenneskelig».

Fangene blir opplært til å tyste på hverandre, også på sin familie, og Shin ble vitne til at moren og broren ble henrettet. Det er strenge regler i Leir 14, og selv den minste «forbrytelse» har følgende konsekvenser: man vil straks bli skutt.

Shin greier til slutt å flykte, og oppholder seg i Kina og Sør-Korea før han til slutt kommer til USA. Han visste ingenting om verden utenfor Nord-Korea, og det er fascinerende lesning hvordan han prøver å «herme» oppførselen til folk i det nye hjemlandet. Han må lære alt på nytt og har store utfordringer med å greie å tilpasse seg. Samtidig plages han hele tiden av skyldfølelse overfor dem han har forlatt og som aldri kommer til å få muligheten til å komme seg vekk. Denne boken var sterk kost, og jeg sitter igjen med det store spørsmålet: Hvordan kan en hel verden vite om dette, og ingenting skjer?

Kunsten å høre hjerteslag kommer ut i januar, men vi har allerede laget reklamepocket til bokhandlerne. Romanen er oversatt til norsk av Kurt Hanssen.

Noen ganger er det fint å få satt sin egen kultur i perspektiv, å få den belyst utenfra. I Kunsten å høre hjerteslag av Jan-Philipp Sendker er dette gjort på en særdeles vakker og klok måte. Jeg kjente det langt inn i sjela da jeg leste denne romanen. Den rørte ved deler av meg som ofte er skjult av støy og staffasje.

Det er tydelig at det er mange som har hatt det på samme måte, for boken er under oversettelse til over tjue språk, og den har blitt en bestselger i de landene den er kommet ut. Handlingen er lagt til Burma, et land forfatteren har et nært forhold til. Han har i flere år vært Asia-korrespondent for det tyske magasinet Stern, og kan dermed sitt stoff godt. Sendker har selv sagt om denne boken at den er en totalt ukynisk bok i en svært kynisk tid, og at alt han vet om kjærligheten og livet har han lagt i denne romanen.

Tin Win er en vellykket advokat i New York, og når han en dag bare forsvinner uten å etterlate seg spor, sitter familien igjen med en rekke ubesvarte spørsmål. De finner ham ikke, men fire år senere dukker det opp et kjærlighetsbrev Tin Win en gang skrev til en burmesisk kvinne, Mi Mi, men som han aldri sendte. Hun har adresse i en landsby i farens hjemland, Burma, og Tin Wins datter Julia bestemmer seg for å reise dit.

[...]

Tak over Teheran er debutromanen til Mahbod Seraji. Den er oversatt til norsk av Maria Øygarden.

Jeg har lenge drømt om å besøke Iran, og en dag håper jeg drømmen går i oppfyllelse. I mellomtiden leser jeg gjerne romaner som skildrer landets historie og kultur, og som gir et godt innblikk i dagliglivet.

Tak over Teheran av Mahbod Seraji er en sånn bok. Det er en velskrevet og spennende roman om å vokse opp i et Iran som er på vei mot revolusjon. Fortellingen begynner i et middelklassenabolag i den iranske hovedstaden i 1973. 17 år gamle Pasha og bestekompisen Ahmed tilbringer de varme sommernettene oppe på taket. Det er det perfekte stedet for å kikke på stjernene, smugrøyke, snakke om amerikanske filmer og annet man er opptatt av når man er 17 år – inkludert jenter. Pasha er nemlig forelsket i nabojenta Zari, som allerede for lengst er lovt bort til en annen mann, bare kalt Doktoren. Ikke fordi han er lege, men fordi han er intellektuell og politisk engasjert.

Innbyggerne frykter sjahens hemmelige politi, som slår hardt ned på folk som er i opposisjon til sjahen. Når Doktoren blir tatt til fange av politiet, får Pasha skyldfølelse fordi han uforvarende satte politiet på sporet av Doktorens skjulested. Etter at Doktoren er borte, utvikler det seg et nært vennskap mellom Pasha og Zari. Men når Zari også blir aktivist og til slutt foretar et sjokkerende valg, er Pashas tilværelse i ferd med å rakne.

Pashas romantiske drømmer og hans forelskelse i nabojenta er overbevisende skildret, og det samme er miljøet rundt dem. Samtidig som jeg lever meg inn i personenes liv, får jeg en god dose kultur og historie på kjøpet. Det politiske aspektet er med på å gjøre dette til noe mer enn en tradisjonell oppvekstroman. Det er en dramatisk roman, men den gir samtidig rom for refleksjon og munner ut i håp.

Seraji er selv iraner, bosatt i USA, og han kjenner historien godt. Samtidig er språket hans preget av den persiske bakgrunnen; det er vakkert og poetisk og kler fortellingen godt. Han skildrer personene sine på en sånn måte at jeg som leser ikke kan unngå å bry meg om dem.

Jeg satt igjen litt rikere etter å ha lest Tak over Teheran, og Iran er i ferd med å snike seg inn på førsteplass på listen over aktuelle reisemål.

Endelig er den her, den nye romanen til Rabih Alameddine. Hans forrige roman, Hakawati, har vært en stor suksess, og En overflødig kvinne bør kunne nå ut til minst like mange lesere.

Det er den 72 år gamle Aaliya som er forteller i denne romanen. Fra leiligheten sin i en bygård i Beirut ser hun tilbake på livet sitt. I over 50 år har hun jobbet i en bokhandel, samtidig som han har sittet i ensomhet og oversatt klassikere til arabisk. Ingen har visst om denne sysselen, og ingen av oversettelsene er utgitt. Hvert år 1. januar begynner hun på en ny oversettelse, og når hun er ferdig, legger hun det håndskrevne manuset i en eske. Eskene stabler hun på pikerommet og det tilhørende badeværelset.

Aaliya var gift en kort periode, men hun skilte seg fra den heller tafatte mannen. Leiligheten beholdt hun, og denne leiegården er som en egen verden. Her bor også «de tre heksene», som Aaliya kaller dem, og de skal komme til å spille en viktig rolle mot slutten av romanen. Gjennom livet i dette huset får vi også et godt innblikk i Beiruts historie og dagligliv.

Litteraturen har naturlig nok en sentral rolle i Aaliyas liv, og hun lever for en stor del sitt liv gjennom bøkene hun leser og de hun oversetter. Gjennom hele romanen trekker hun fram eksempler fra bøker hun har lest for å belyse sin egen situasjon.

Hele Aaliyas livsverk står i fare for å bli ødelagt en dag det blir lekkasje og vannet kommer inn i rommene der manuskriptene befinner seg. Da er det at «de tre heksene» blir til reddende engler, der de kommer med hårfønerne og strykejernene sine for å forsøke å redde Aaliyas livsverk.

En overflødig kvinne er en ganske stillfaren, men likevel dramatisk fortelling om kvinneliv i Libanon. Forfatteren fletter inn de litterære referansene på en naturlig måte og gir dermed historien en litt større dimensjon. Han skildrer også på en overbevisende måte hvordan det er å falle utenfor i et samfunn som er sterkt basert på tradisjonelle verdier.

Romanen gir assosiasjoner til Døren av Magda Szabó, og minner også litt om Pinnsvinets eleganse av Muriel Barbery i stemningen.

Det er John Erik Bøe Lindgren som har oversatt både Hakawati og En overflødig kvinne, og han fortjener ros for innsatsen.