Tankestreken

Aldri et utenlandsbesøk uten bokhandelbesøk. Så også i Bratislava, der den fortreffelige bokhandelen Panta Rhei byr på både bøker og andre godsaker. Selv om man ikke forstår hva som står i bøkene, kan man til fulle nyte både kaffen og vinen i den tilliggende kafeen. Dessuten er det alltid morsomt å se på bokomslag, og denne gangen falt jeg for de slovakiske utgavene av bøkene til Jane Austen og søstrene Brontë:

I kjøpesenteret Eurovea, der bokhandelen ligger, fins det også en avdeling av Marks & Spencer, og der fant jeg denne fine «serien» med te. Den fantes i mange forskjellige varianter, men jeg nøyde meg med disse fire. Jeg syns nesten de minner om bokomlag…

Share

Finnes det noe bedre enn Bergen en solskinnsdag? Jeg var nylig på bergensbesøk og hadde to strålende dager i vestlandshovedstaden (jeg klarte til og med å bli solbrent…). Jeg er glad i Bergen, byen er full av historie og eventyr og gjør meg stolt over de dyrebare dråpene med bergensblod jeg har i årene. De kan jeg takke min tipp-tipp-oldemor Elsebeth for. Hun vandret rundt i denne byen for et par hundre år siden, og jeg kan aldri dra til Bergen uten å rusle bort til Cort Piil-smauet, der familien bodde.

Men mitt egentlige ærend i dag er likevel å anbefale en veldig koselig bokkafé som ligger i Lille Øvregaten 14: Krok og Krinkel bokkafé. Har du tenkt deg til Bergen, skal du absolutt legge turen innom her. Unn deg en kopp kaffe og en fristende skillingsbolle – og en bok.

Share

Karen Viggers er klar med sin første bok på norsk: den nydelige romanen Fyrvokterens kone. Handlingen er lagt til Bruny Island på Tasmania. – Jeg ønsker at leserne skal føle vinden og kjenne smaken av salt når de leser, sier hun. Da jeg hadde lest Fyrvokterens kone, satt jeg igjen med en følelse av at det var en bok som fikk meg til å lengte tilbake til et sted jeg aldri hadde vært. Å holde den norske utgaven av romanen i hånden for første gang, var derfor nesten litt magisk. Nå håper jeg den vil finne mange norske lesere. Karen Viggers bor i Australia, og dette intervjuet er gjort på epost.

Mary er gammel og syk, men når hun en dag får levert et brev på døren fra en hun hadde håpet hun aldri skulle se igjen, bestemmer hun seg for å reise tilbake til øya hun for lenge siden forlot. Hun vil være alene med minnene og tankene. Hennes avdøde mann var fyrvokter på øya Bruny, og familien bodde i det ville og vakre tasmanske landskapet helt til det hendte noe som tvang dem tilbake til sivilisasjonen.
Hemmeligheten Mary har båret på i mange år er i ferd med å bli avslørt, og hun vet at det vil få konsekvenser også for andre enn henne selv. Mary tar et oppgjør med fortiden, men må samtidig innse at hennes innflytelse over hva som vil skje i framtiden er begrenset.

Karen Viggers vokste opp i nærheten av Melbourne i det sørøstlige Australia, og hun lærte tidlig å sette pris på natur og friluftsliv. Dette påvirker også skrivingen.
- Naturen er veldig viktig for skrivingen min. Jeg må føle meg hjemme på de stedene jeg skal skrive om, sier Karen Viggers, som er i tillegg til å skrive, praktiserer som veterinær. Også yrket er en kilde til inspirasjon i skrivingen.

Bølger og ramsalt sjø
Bruny Island ligger en kort ferjetur fra Hobart, hovedstaden på Tasmania. Ifølge Karen Viggers er det et vilt, vakkert og avsides sted med en variert og spektakulær kystlinje. De turistene som finner veien hit, søker først og fremst stillhet og ro og uberørt natur.
- Mens jeg skrev på Fyrvokterens kone, tilbrakte jeg en uke i en fyrvokterhytte på Cape Bruny, og det var fantastisk. Det hjalp meg til å finne tonen og var viktig for å få plass de rette detaljene i historien. Jeg vandret rundt på klippene, satt og så på lyset og havet, lyttet til fuglene og kjente hvordan vinden tok tak. Jeg er fascinert av fyr fordi de ligger på ville og uframkommelige steder som jeg føler snakker til meg. Jeg elsker å lytte til bølgeslagene som aldri stilner. Jeg kan tenke meg at landskapet her ligner på kysten av Norge, og jeg håper leserne kan kjenne seg igjen i beskrivelsene, sier Karen Viggers.

Livets hemmeligheter
Vi møter romanens hovedperson Mary når hun er gammel, men gjennom tilbakeblikk får vi del i hele hennes livshistorie.
- Det begynte med brevet som blir levert på døren hennes i det første kapitlet, og så vokste hun sakte, men sikkert fram fra dette. I og med at hun er en gammel dame, hadde hun mange lag og flere hemmeligheter, og det var en omstendelig prosess å finne detaljene i historien hennes. Da den litterære reisen var slutt, hadde jeg imidlertid fått et nært forhold til henne. Jeg har stor respekt for hennes kamp for å akseptere fortiden og for å tilgi seg selv for de valgene hun hadde tatt opp gjennom livet, sier forfatteren.
Noe av det mest gripende i romanen, er et vennskap som oppstår mellom Mary og en ung gutt som har fått i oppdrag å stikke innom henne jevnlig for å sjekke at alt er i orden mens hun er på øya. Det viser seg etter hvert at han også har sitt å slite med.
- Han var ikke en planlagt karakter, men plutselig dukket han opp og begynte å leve sitt eget liv. Gjennom Leon fant jeg enda et verktøy for å bli kjent med Mary, og jeg liker veldig godt måten de to hjelper hverandre på.
Døden er også et tema i Fyrvokterens kone, uten at det er en pessimistisk bok.
- I vårt samfunn ser vi på livet som noe veldig fjernt fra døden, i stedet for å se livet og døden i sammenheng. Vi glemmer å sette pris på gamle mennesker og deres fortellinger, og vi velger å fortrenge det som har med aldring og død å gjøre. Jeg syns vi bør forholde oss til døden mer som buddhismen gjør; å se på den med kjærlighet og omsorg. Det forsøker jeg også å få fram i romanen. Selvsagt er det tøft å bli konfrontert med døden, men i stedet for å fjerne oss fra den, tror jeg vi kan bli flinkere til å hjelpe hverandre gjennom sorgen.

Kulde og is
Deler av handlingen i Fyrvokterens kone er lagt til Antarktis, og det var kjærligheten til den ville og uberørte naturen som førte henne dit på midten av 1990-tallet.
– Jeg reiste dit som veterinær to ganger for å jobbe med seler. Antarktis er en av de siste store villmarkene, og det å reise dit har preget livet mitt i stor grad. Skjønnheten ligger i det avsidesliggende og i strengheten, og i tillegg har du den fascinerende historien som rommer oppdagelser og eventyr. Jeg visste at jeg ønsket å skrive om Antarktis, men jeg var usikker på hvordan. Jeg har forsøkt å vise intensiteten i vennskap og forhold som utvikler seg i Antarktis, og hvor vanskelig det er å normalisere seg når man kommer hjem, forklarer hun.

Skriveprosessen
Karen Viggers debuterte med romanen The Stranding i 2008, og nå skriver hun på sin tredje roman – også den med handling fra Australia. Hun jobber fortsatt deltid som veterinær, og har mann og to barn på 10 og 12 som også skal ha sitt.
- Jeg skriver fra mandag til torsdag fra 9 til 15, og jeg er veldig fokusert når jeg skriver. Jeg skriver ned ideene for hånd, og deretter jobber jeg på pc. I begynnelsen er jeg ikke så nøye på hva jeg skriver, for jeg tror strømmen av ideer er viktig og jeg ønsker ikke å avbryte den med for mye redigering. Etter noen utkast, når jeg begynner å kjenne fortellingen og karakterene bedre, blir jeg strengere. Det skal mange utkast til før det blir godt nok til å sende til forlaget, sier Karen Viggers, som er i ferd med å finne en ny favorittforfatter.
- Jeg har nylig oppdaget Per Petterson. En norsk venn som var på besøk her i Australia foreslo Petterson for bokklubben jeg er med i. Vi leste Det er greit for meg, som jeg ble veldig begeistret for. Nå har jeg kjøpt Ut og stjæle hester, som er neste bok på leselisten min. Andre favoritter er klassikere som Jane Eyre og Stormfulle høyder. Av australske forfattere vil jeg trekke fram Alex Miller (Love Song, Journey to the Stone Country), Tim Winton (Dirt Music, The Turning, Breath) og Kate Grenville (The Secret River).

Fyrvokterens kone er oversatt til norsk av Ina Bakke Kickstat.

Share

Alice LaPlantes debutroman Den jeg en gang var ble raskt en kritikerfavoritt da den kom ut i USA i fjor. Her hjemme har ryktene gått foran henne, og Ola A. Hegdal i Dagens Næringsliv oppsummerer sin lesning slik: «Et imponerende kvinneportrett, en spennende thriller og et gjennomtenkt, fysisk språk: nærmere demensen enn dette har man egentlig ikke lyst til å komme».

I Den jeg en gang var møter vi Jennifer White, pensjonert ortopedisk kirurg med hender som spesialfelt. Hun har fått diagnosen Alzheimer, og er ute av stand til å redegjøre for sine handlinger. Når hennes beste venninne og nabo blir funnet drept – og fire fingre er fjernet fra den ene hånden – blir Jennifer hovedmistenkt i saken. Etter hvert som etterforskningen går framover, får vi også innblikk i Jennifers forhold til sin personlige hjelper og til de to voksne barna, som hver har sin agenda. Til slutt melder spørsmålet seg: Hindrer Jennifers sviktende hukommelse henne i å fortelle sannheten eller hjelper den henne til å skjule den? Å ikke være i stand til å huske kan være både en velsignelse og en forbannelse.

Kritikeryndling
Å skrive en roman med en hovedperson som lider av Alzheimer var ganske nærliggende for Alice LaPlante, i og med at hun har sett sin egen mor gjennomgå de ulike stadiene av sykdommen. Hun observerte moren og prøvde å tenke seg selv inn i de samme situasjonene.

– Å forsøke å forstå det hun gikk igjennom var en av drivkreftene for å skrive romanen, sier Alice LaPlante i et intervju med BBC.

Hun ønsket også å formidle en dypere forståelse for demens enn det vi får gjennom fagtekster og oppslag i media. Det har hun ifølge anmelderne lykkes svært godt med. New York Times mener at «de ulike vriene og tankesprangene denne romanen risser opp er både uforglemmelige og originale.», mens The Washington Post skriver: «Gripende.. Dyktig.. Unik… En overbevisende kriminalhistorie. LaPlante har skapt et uforglemmelig portrett av glemselens vesen.» Lisa Genova, som har skrevet en roman om det samme temaet, Alltid Alice, er også full av lovord: «LaPlantes skildring av hvordan den hovedmistenktes demenssykdom utvikler seg er gripende, og det hele er glimrende gjort.»

For LaPlante var det også viktig å rette søkelyset mot de sosiale utfordringene som følger med en slik diagnose. – I USA har vi ikke en sosial infrastruktur som sørger for hjelp og støtte til de som opplever at et familiemedlem får Alzheimer, sier hun til BBC.

Mord letter lesingen
Alice LaPlante skriver som en dreven skjønnlitterær forfatter, men til tross for at hun har undervist i kreativ skriving i tjue år, er dette hennes romandebut. Hun har imidlertid skrevet faktabøker og noveller tidligere. Ideen har likevel ligget der lenge, og hun har skrevet om morens sykdom i dagboken sin tidligere, for å forsøke å finne ut av hva det egentlig var som skjedde med moren. Romanen ser hun på som en forlengelse av dette, samtidig som hun har gjort noen viktige grep for å få leserne hektet. Det måtte blant annet et mord til.

- Det var mysteriet som ga fortellingen struktur. Å ha en mordgåte som skal oppklares gjør også fortellingen lettere tilgjengelig for leserne. Uten den tror jeg romanen hadde blitt for deprimerende, sier LaPlante i et intervju med nettstedet PowellsBooksBlog.

Selv om fortellerstemmen var på plass fra første stund og hun hadde plotet klart på forhånd, visste hun ikke selv hvem morderen var før hun var 50 sider fra slutten. Da hun så gikk tilbake og leste det hun hadde skrevet før, viste det seg at alle sporene lå i teksten. Da var Alice LaPlante ganske godt fornøyd med seg selv.

Noe annet som opptok henne gjennom hele skriveprosessen, var musikaliteten. Hun leser alltid det hun skriver høyt for seg selv for å få den rette rytmen. Oversetter Frank Lie har sørget for at dette også er godt ivaretatt i den norske utgaven av romanen.

Alice LaPlante hviler ikke på sine laurbær, for hun er allerede så godt som ferdig med sin neste roman. Den har tittelen Coming of Age at the End of Days og handler om en 17 år gammel jente som blir besatt av forestillingen om at verden er i ferd med å gå under. Hun går inn i en dommedagssekt og gjør sitt ytterste for å oppfylle profetiene. En svart komedie med en lykkelig slutt, har LaPlante selv uttalt om den nye romanen.

Share

Det er ikke alltid boken jeg leser på sengen matcher sengetøyet, men i dette tilfellet ble det full klaff. Det dreier seg om En skytsengels dagbok av Carolyn Jess-Cooke og sengetøy fra Borås.

Og bare for å ha sagt det med en gang: Du trenger ikke å tro på engler for å ha utbytte av denne romanen. Margot – som døde da hun var førti – kommer tilbake til jorden som sin egen skytsengel, Ruth. Det ligger an til å bli en reise som byr på både muligheter og utfordringer. Carolyn Jess-Cooke har en særpreget fortellerstemme, som også gjør at dette blir både morsom og rørende lesning. En skytsengels dagbok er rett og slett en veldig sjarmerende fortelling som man ikke kan unngå å bli grepet av. Og altså slett ikke til å sovne av…

Share

Carol Goodmans Dragningen mot dypet er med sine elementer fra krim og gotiske fortellinger den perfekte bok for meg. Dette var en historie jeg bare forsvant inn i.

For tjue år siden forlot Jane Hudson den avsidesliggende Heart Lake School for Girls etter en grusom tragedie der tre unge mennesker begikk selvmord under mystiske omstendigheter. Nå er Jane tilbake på skolen som latinlærer, og når hendelsene som skjedde for 20 år siden nå ser ut til å gjenta seg, sprer uhyggen seg på nytt over den gamle internatskolen. Alle som har gått på denne skolen kjenner også til sagnet om de tre jentene som druknet og ble forvandlet til klipper i den farlige innsjøen.

Det sier seg nesten selv at dette er perfekte omgivelser for en skummel fortelling. Carol Goodman gir oss flere parallelle historier fra fortid og nåtid som veves sammen. Hele tiden med denne underliggende stemningen av uhygge knyttet til innsjøen og de gamle sagnene.

Dragningen mot dypet er en romantisk-nostalgisk skrekkfortelling. Det er driv i historien, og på et eller annet plan er det spenning gjennom hele fortellingen. Det spesielle miljøet på pikeskolen pirrer også nysgjerrigheten, og at forfatteren bruker latin og latinsk litteratur som et viktig element, fungerer veldig bra. Til tross for at handlingen er lagt til nær fortid og samtid, føler jeg nesten at dette er en historie fra “gamle dager”. Forfatteren greier også på en utmerket måte å samle trådene til slutt.

Jeg syns denne romanen var både underholdende, velskrevet og velregissert. Kort sagt: en altoppslukende leseopplevelse. Om ikke altfor lenge utgir vi den på nytt i pocket, og da kommer jeg helt sikkert til å lese den igjen. Romanen er oversatt til norsk av Sissel Busk.

Share

Det er alltid spennende å se på bokomslag, og noen ganger tegner det seg tydelige trender. Omslag med porter, gamle hus og hager har lenge vært i vinden, men nå ser det ut til at en ny tendens er på vei. Kopper i ulike varianter er nå stadig oftere å se. Det er nesten så man blir kaffetørst…

Share

I Barnepiken stiller Skeeter hushjelpen Aibileen følgende spørsmål: «Visste du da du var liten, og i oppveksten, at du skulle bli hushjelp når du ble stor?» «Ja, ma’am. Ja, det gjorde jeg», svarer Aibileen. «Og det visste du…fordi…?» «Mora mi var hushjelp. Bestemora mi var husslave», svarer Aibileen.

Og det er nettopp Aibileens besteforeldregenerasjon det handler i Lois Leveens debutroman Frihetens vinder, med handling fra tiden før og under den amerikanske borgerkrigen. Romanen kommer ut på norsk i april, en måned før originalutgaven kommer ut i USA. Det var auksjon om de norske rettighetene til denne romanen for ganske nøyaktig et år siden, og det er stor stas å få lov til å være den heldige «vinner».

Mary Bowser og moren hennes er husslaver hos den velstående familien Van Lew i Richmond, Virginia. Datteren i huset, Bet, er for opphevelse av slaveriet og hun frigir Mary og sender den oppvakte jentungen på skole i en av de frie statene i nord. I Philadelphia blir Mary etter hvert del av en bevegelse som arbeider for å oppheve slaveriet, og hun blir engasjert i arbeidet med å hjelpe rømte slaver over til de frie statene.

Etter hvert som borgerkrigen kommer nærmere, trosser Mary loven som sier at ingen frigitte slaver får lov til å vende tilbake til Richmond. I mellomtiden har hun mistet moren sin, og farens helse er skrantende. Under dekke av å være slave, får Mary innpass i huset til konføderasjonens president, Jefferson Davis. At Mary helt siden hun var liten har hatt fotografisk hukommelse, er en egenskap som kommer godt med når hun nå starter sin karriere som spion. Sammen med Bet risikerer hun livet for å smugle ut avgjørende informasjon til unionistene. Og bare for å ha sagt det: Kjærligheten dukker også opp.

Både Mary Bowser og Elizabeth Van Lew er for øvrig historiske personer (les om dem på wikipedia ved å klikke på navnene deres).

Frihetens vinder er en sterk og uforglemmelig fortelling om en kvinne som var villig til å ofre sin egen frihet for å sette fri millioner av andre. Det amerikanske forlaget har laget en boktrailer for The Secrets of Mary Bowser, som er den engelske tittelen:

Frihetens vinder har fått fin norsk språkdrakt takket være oversetter Monica Carlsen, mens det er Elisabeth Vold Bjone som skal ha æren for det flotte omslaget.

Share

Beirut. Bilde hentet fra enroute.aircanada.com

Til alle dere som har lest og likt Rabih Alameddines fantastiske roman Hakawati: Til høsten kommer det en ny bok av forfatteren på norsk. An Unnecessary Womaner ennå ikke utgitt på engelsk, men her kommer en aldri så liten snikpresentasjon.

Også i denne nye romanen tar Alameddine oss med til Beirut, der vi møter den 72 år gamle Aaliya. Hun har jobbet over 50 år i en bokhandel, og har i tillegg – uten at noen har visst det – sittet og oversatt klassikere til arabisk. 1. januar hvert år begynner hun på en ny bok, og når jobben er gjort, legger hun det håndskrevne manuset i en eske og stabler esken sammen med de andre i leilighetens pikeværelse.

Litteraturen er viktig for Aaliya, hun lever for en stor del sitt liv gjennom bøkene hun leser og de hun oversetter. Gjennom hele romanen trekker hun fram eksempler fra bøker hun har lest for å belyse sin egen situasjon. Aaliyas egen historie blir både en personlig fortelling, en familiehistorie og et innblikk i byens og landets historie.

Aaliya var gift en kort periode, men ble siden skilt. Hun beholdt imidlertid leiligheten, som hun fortsatt bor i. I den samme leiegården bor også «de tre heksene» som Aaliya kaller dem, og gjennom livet i dette huset får vi også et godt innblikk i Beiruts historie og dagligliv. Vår heltinne har lite kontakt med disse tre andre kvinnene før helt på slutten, der de kommer til å spille en viktig rolle. Hele Aaliyas livsverk står nemlig i fare for å bli ødelagt en dag det blir lekkasje og vannet kommer inn i rommet der manusene befinner seg. Da er det at «de tre heksene» blir til reddende engler. De kommer Aaliya til unnsetning og det er et høydepunkt i historien å lese om hvordan de tar for seg manusene og henger arkene til tørk, finner fram hårfønerne sine og strykejernene og setter i gang redningsaksjonen.

Dette er en ganske stillfaren, men likevel dramatisk fortelling om kvinneliv i Libanon. Det er en bok som vokser seg stor mens man leser, og jo mer man leser, desto sterkere knyttet blir man til hovedpersonen. Forfatteren fletter inn de litterære referansene på en naturlig måte og gir dermed historien en litt større dimensjon. Han skildrer også på en overbevisende måte hvordan det er å falle utenfor i et samfunn som er sterkt basert på tradisjonelle verdier.

John Erik Bøe Lindgren, som oversatte Hakawati for oss, har sagt ja til å oversette denne også.

Share

De fleste har kanskje nok med å glede seg til jul, men det kan være verdt å minne om at det er mye å glede seg til i januar også. For eksempel kommer Michelle Pavers spøkelseshistorie Mørketid (Dark Matter), oversatt av Kurt Hanssen, rett over nyttår. Dette er ikke en bok for folk med frynsete nerver, det har anmelder Lotta Olsson i den svenske avisen Dagens Nyheter fått erfare: «Det er sjelden jeg blir så redd at jeg ikke klarer å lese ferdig en bok. Men det fins grenser: Hadde jeg lest ut Mørketid den kvelden, hadde jeg ikke klart å sove i det hele tatt. Den nervøse stemningen fra boken krøp gradvis inn i bevisstheten min, helt til jeg fylt av uro begynte å hoppe over lange stykker fordi det ble for skummelt. (Jeg leste den ut i DNs spiserom senere, og ble nesten like redd der.)«

Det er januar 1937. Tåka ligger tjukk over London, og 28 år gamle Jack er fattig, ensom og på desperat jakt etter noe som kan forandre livet hans. Derfor takker han ja når han får tilbud om å bli med som telegrafist på en ekspedisjon til Arktis. Stemningen er høy idet tre menn og et kobbel med hunder forlater Tromsø og setter kurs mot det gudsforlatte Gruhuken – som sies å være hjemsøkt. Det mangler ikke på advarsler, men de tøffe karene lar seg selvsagt ikke skremme.

I begynnelsen er de blendet av midnattssolens lys, men snart kommer mørketiden og Jack opplever en sterk, uforklarlig uhygge. Etter hvert forfølges ekspedisjonen av uhell og kameratene må forlate Jack, som blir alene igjen i isødet. Men det skal snart vise seg at han ikke er alene på Gruhuken. Noe eller noen vandrer rundt der ute i mørket og kulda…

Flere anmeldere har følt den samme uhyggen som Lotta Olsson: “Endelig en fortelling som får deg til å sjekke at du har låst alle dørene, og som gjør deg takknemlig over at det elektriske lyset er oppfunnet,” mener anmelderen i Financial Times, mens The Observer skriver følgende: “Den beste testen på en god spøkelseshistorie er om du får panikk når du leser den i sengen ved midnatt. Da jeg hadde lest to tredeler av den, ble jeg plutselig redd for å se ut av vinduet. Dermed må den sies å være en suksess.”

Britiske Michelle Paver (f. 1960) er prisbelønt ungdomsbokforfatter, kjent for serien Ulvebror på norsk. Hun startet sin forfatterkarriere med å skrive historiske romaner for voksne.

Les mer på: Michellepaver.com

Share