Beirut. Bilde hentet fra enroute.aircanada.com
Til alle dere som har lest og likt Rabih Alameddines fantastiske roman Hakawati: Til høsten kommer det en ny bok av forfatteren på norsk. An Unnecessary Womaner ennå ikke utgitt på engelsk, men her kommer en aldri så liten snikpresentasjon.
Også i denne nye romanen tar Alameddine oss med til Beirut, der vi møter den 72 år gamle Aaliya. Hun har jobbet over 50 år i en bokhandel, og har i tillegg – uten at noen har visst det – sittet og oversatt klassikere til arabisk. 1. januar hvert år begynner hun på en ny bok, og når jobben er gjort, legger hun det håndskrevne manuset i en eske og stabler esken sammen med de andre i leilighetens pikeværelse.
Litteraturen er viktig for Aaliya, hun lever for en stor del sitt liv gjennom bøkene hun leser og de hun oversetter. Gjennom hele romanen trekker hun fram eksempler fra bøker hun har lest for å belyse sin egen situasjon. Aaliyas egen historie blir både en personlig fortelling, en familiehistorie og et innblikk i byens og landets historie.
Aaliya var gift en kort periode, men ble siden skilt. Hun beholdt imidlertid leiligheten, som hun fortsatt bor i. I den samme leiegården bor også «de tre heksene» som Aaliya kaller dem, og gjennom livet i dette huset får vi også et godt innblikk i Beiruts historie og dagligliv. Vår heltinne har lite kontakt med disse tre andre kvinnene før helt på slutten, der de kommer til å spille en viktig rolle. Hele Aaliyas livsverk står nemlig i fare for å bli ødelagt en dag det blir lekkasje og vannet kommer inn i rommet der manusene befinner seg. Da er det at «de tre heksene» blir til reddende engler. De kommer Aaliya til unnsetning og det er et høydepunkt i historien å lese om hvordan de tar for seg manusene og henger arkene til tørk, finner fram hårfønerne sine og strykejernene og setter i gang redningsaksjonen.
Dette er en ganske stillfaren, men likevel dramatisk fortelling om kvinneliv i Libanon. Det er en bok som vokser seg stor mens man leser, og jo mer man leser, desto sterkere knyttet blir man til hovedpersonen. Forfatteren fletter inn de litterære referansene på en naturlig måte og gir dermed historien en litt større dimensjon. Han skildrer også på en overbevisende måte hvordan det er å falle utenfor i et samfunn som er sterkt basert på tradisjonelle verdier.
John Erik Bøe Lindgren, som oversatte Hakawati for oss, har sagt ja til å oversette denne også.
20. januar 2012 at 16:02
Nydelig! Takk. Tipper det er flere enn meg som gleder seg til å lese!