Skrevet av: Ingunn Lindborg  22. april 2012

0 kommentarer

Fuglesang på topp

Fuglesang. Unik bok med integrert lydpanel.

I juni i fjor hadde jeg et lite blogginnlegg om boken Fuglesang. Begeistret innlegg, vil jeg si. For boken begeistrer. Den er original, opplysende, underholdende og nesten alle er litt interessert i temaet. Dette er en slik type bok du har lyst til å fortelle om og vise fram. Siden i fjor sommer har jeg gitt bort boken til mange. Og fått entusiastiske tilbakemeldinger. Det er opplagt at de jeg har gitt boken til har snakket om og vist den fram til andre som igjen har kjøpt den og vist den fram til andre som har kjøpt den og vist …  for boken har solgt mer og mer gjennom et helt år, uten å ha fått noe presse eller annonsering, kun gjennom den positive praten blant leserne og brukerne. Den har sagte, men sikkert klatret på bestselgerlistene, og denne uken nådde den helt til topps. Etter 35 uker på bestselgerlisten. Helt til topps. Bare på begeistring.

For de som ikke kjenner til boken, kan jeg kort fortelle at det er en bok om norske fugler inkludert et lydpanel med fuglesangen. Hver av de 150 fuglene i boken har eget oppslag med bilde, tekst og lyd (god lyd). Her er noen smakebiter:

kjøttmeis Bokfink løvsanger måltrost

 

Ny bok. Beskrivelse og lyder av ville dyr over hele verden.

Så en gladmelding til slutt: Det har nå kommet en ny bok med samme opplegg. Denne gangen dreier det seg om Ville dyr!

 

Les mer...

Skrevet av: Ingunn Lindborg  25. mars 2012

0 kommentarer

Dobbelthaker!

Lilly Larsson Lund: Hva De bør vite om skjønnhetspleie, Dreyer 1952.

Jeg er veldig inspirert av min gode kollega Lars Hestvedts blogg. Han kan utrolig mye om mange ting, og hans kunnskaper om bøker og film, og også om mer kuriøse saker er opplysende, morsomme og interessante, og får meg noen ganger til å tenke på en spalte i mannebladet Vi menn fra min barndom som faren min kjøpte hver uke. Utrolig, men sant het den. Jeg leste den med en glupsk appetitt. Min mor, som absolutt ikke likte dette ukebladet, ble helt stum og forlegen da læreren min spurte henne om hvor jeg hadde alle disse spesielle kunnskapene fra. Kjære mor, jeg tror faktisk at den spalten gjorde at jeg ble interessert i både historie og naturvitenskap, indianernes åndeverden, dinosaurenes endelikt og laksens vandringer som høydepunkt (de husker jeg fremdeles). Men apropos ukeblader: i forlaget får vi alle eksisterende, både Vi menn og de som er rettet mot den kvinnelige befolkning. Og de er utrolig mange, om interiører, helse, livsstil, mote, sminke, skjønnhet, you name it. Mange blader. Helt like. Ikke noen som skiller seg fra de andre. Det er hvitt, hvitt, hvitt, og shabby chick, og nips og dill, rynke-cellulitt-pore-fett-mage-hårfjerning- og hvanåkvinnerliksomeropptattav-artikler.

Og det bringer meg over på litt kuriosa (eller kanskje ikke), en bok fra 1952 (før jeg ble født, da min mor var en ung kvinne) som jeg fant da jeg ryddet et lager for Dreyer forlag for en del år siden. Der lå et halvt opplag av boken Hva De bør vite om skjønnhetspleie (det kan enten tyde på at boken ikke solgte eller at den solgte veldig mye, arkivene sier ikke noe om det, men jeg tror det siste), skrevet av Lilly Larsson Lund. Lilla omslag, illustrert. Og hva tar Lilly opp? Jo, hun tar opp rynke-cellulitt-pore-fett-mage-hårfjerning- og hvanåkvinnereropptattav. Og dobbelthake. Hva? Det var nytt. Et helt kapittel om dobbelthake. (Hvorfor tar ingen kvinneblader i dag opp dobbelthake?)

Lilly har råd:

Alternativ bruk av skolest.

Den i og for seg koselige lille folden under haken er dessverre også av de ting som gir oss et unødig alderstillegg, og som vi derfor erklærer krig. Til daglig forbygger vi den, og reduserer den hvis den allerede har dukket opp, med noen riktige gode klapp under haken når vi allikevel arbeider inn nattkremen. […]

Er tilbøyeligheten til dobbelthake stor, kan vi gi den en kraftigere behandling ved å lage en klapper av en skolest. Rundt den delen av lesten som vi ellers har innerst i skotuppen, legger vi et tykt lag av bomull oppvridd i astringerende hudvann. Fest bomullen med vanlig pakkestrikk. Hold i den runde kulen på skolesten og klapp under haken med den delen som er omviklet med bomull på samme måte som vi bruker fingrene. […]

Til krig mot dobbelthake!

Dobbelthaken kan også strammes opp med et elastisk bind. Det bør helst sitte på en time av gangen. Stram det godt under haken og knyt det oppå hodet. Men ser nærmest ut som en gammeldags tannpinepasient når man går med hakebind. «Øvelsen» bør derfor helst utføres når man er alene, og når man har et arbeide som tillater en å holde ansikt og hake temmelig rolig. Ligg aldri med hakebind om natten med mindre De vet De kan ligge musestille. I motsatt fall kan det gjøre mer skade enn gagn.

Værsågod, damer. Gratis råd!

Les mer...

Skrevet av: Ingunn Lindborg  26. februar 2012

0 kommentarer

True crime

En gang var jeg i noen år oppnevnt jurymedlem i Lagmannsretten. Det var en svært ansvarsfull og vanskelig oppgave å avgjøre skyldspørsmålet i saker som bl.a. omhandlet drap, mordbrann, voldtekter og narkotikahandel, og gav meg flere søvnløse netter. En forsvarer i en av sakene innledet sin prosedyre med å si: «Ærede jury, vi befinner oss ikke i et cocktailselskap her». Så sant, så sant, hardcore virkelighet var det. Jeg husker at jeg mange ganger tenkte at verken filmer eller bøker kan overgå det virkelige livet.

Krimbøker har aldri tatt nattesøvnen fra meg, selv om de har vært aldri så uhyggelige, i høyden noen ganger gjort meg litt mørkredd i vaskekjelleren. For seriemordere og lemlestete lik mellom to permer er noe annet enn å se en kvinne møte sin voldtektsmann i retten, noe annet enn å høre rettsmedisinske sakkyndige beskrive dødsårsak og vise detaljerte bilder av offeret på storskjerm.

Men min tid i Lagmannsretten var over for lenge siden. Etter det har jeg kun hatt kontakt med de kriminelle miljøene gjennom «sensurerte» medieoppslag og i fiksjonen. Ikke har jeg hatt kontakt med rettsvesen eller politi heller, helt til jeg traff tidligere superspaner Johnny Brenna, først som en av hovedpersonene i Kjetil Østlis Brageprisvinnende debutbok Politi & røver, og nå som debuterende krimromanforfatter sammen med den etablerte ungdomsbokforfatteren Sigbjørn Mostue.

Johnny blir spurt om hva han leser av krim i magasinet som er utgitt i forbindelse med kommende Krimfestival. Han svarer: «Leser lite krim, da bøkene som regel er for langt unna det virkelige politiliv». Men så har han altså vært med på en krimbok selv, som han selv sier er veldig realistisk, en True crime så å si.

Operasjon Helena

Boken Operasjon Helena handler om mye ond kriminalitet, lokalisert til Oslo. Den 15 år gamle datteren til en kjent finansmann blir kidnappet og faren får tilsendt en film med en særdeles grusom voldtektsscene av jenta. Etterforskningen leder oss inn i en mørk parallell verden med drap, tortur, menneskehandel, prostitusjon, gambling, narkotika og store pengesummer som går i lommene på kyniske utenlandske forbrytere.  «Og du sier at alt dette er sant?», spør jeg Johnny Brenna. «Ja, det er virkeligheten», svarer han. «Her, rundt oss i Oslo?» «Ja, i hele Norge, åpne grenser og stor rikdom er fluepapir for kriminelle fra utlandet».

Og plutselig rykker en annen virkelighet nærmere, en virkelighet i en roman, en fiksjon, som godt kan leses som en spennende fortelling om det redelige og fluefiskende etterforskerparet Axel Th. Munthe og Thorbjørn Tollefsen (ikke en eneste nevrose eller alkoholproblem der) og hvordan de avslører organiserte bander av kosovoalbanere og russere, ispedd en nydelig kjærlighetshistorie mellom spaneren Axel og den marokkanske legen Noor, og fine byskildringer av hovedstaden.

Men det er også virkeligheten, altså? Virkeligheten! Gud hjelpe oss! Det trenger vi. Virkelig.

Les mer...

Skrevet av: Ingunn Lindborg  4. desember 2011

3 kommentarer

Føde for ettertanke

Så er vi der igjen, i sesongen hvor mat får en spesiell betydning. Resten av året dreier det seg mye om dietter i dette velfødde landet, men ikke nå. Alle restauranter er fullbooket av julebordelskende gjester, avisene og ukebladene har tunge matbilag med all verdens tips og oppskrifter for vellykket sesongmat, i butikkene snubler vi over berg av kalkuner og pinnekjøtt og svineribber, medisterkaker og julepølser, og snart blir kjendiser og andre synsere intervjuet om hva de spiser til jul. Vi gleder oss vilt.

Jeg har lest i en bok at det er ritualer som gjør folk mest lykkelig. Det tror jeg på. Jeg forsøkte et år å foreslå at vi skulle kjøpe et litt mindre juletre enn den tremeteren vi alltid har hatt. Ville protester fra barna. En annen gang kjøpte jeg kalkun istedenfor ribbe. Det ble en trist middag. Nå har jeg for lengst begynt å grue meg til skorpene som jeg aldri får helt sprø. Og jeg gruer meg også til den faste oppgaven første nyttårsdag med å tømme kjøleskapet for slimete sylteskanker og andre ekkelheter.

Huff, nå sklir da denne teksten litt ut, meningen var å skrive om alle de flotte koke- og kakebøkene vi har som kan gis bort som julegave, men det protesterer liksom i hodet akkurat nå. Hvorfor?

I en avis forleden var det en oversikt over hva nordmenn spiser av ulike matsorter hvert år. Jeg husker ikke alle, men la merke til vi spiser godt over 20 kilo svinekjøtt per person. Det fikk meg til å tenke på noe jeg leste i National Geographic  tidligere i år.

Det dreide seg om dyr vi spiser. Hvert år går det nemlig med  1.7 millioner kameler, 24 millioner vannbøfler, 293 millioner kyr, 398 millioner geiter, 518 millioner sauer, 633 millioner kalkuner, 1.1 milliarder kaniner, 1.3 milliarder griser, 2.6 milliarder ender, og  52 milliarder kyllinger! Skrekkelig mange dyr. Og hvis vi omregner i kilo, hva får vi da? En kamel veier 600 kg, det gjør også ei ku, en vannbøffel 700 kg, en slakteferdig gris 95 kg, mens en kylling veier ca 700 gram. Da spiser vi i stigende rekkefølge:

1 milliard kg kamelkjøtt
3,3 milliarder kg kalkunkjøtt
5,5 milliarder kg kaninkjøtt
9 milliarder kg andekjøtt
10 milliarder kg sauekjøtt
16,8 milliarder kg kjøtt fra vannbøffel
17 milliarder kg geitekjøtt
37 milliarder kg kyllingkjøtt
125,5 milliarder kg svinekjøtt
179 milliarder kg storfekjøtt

Til sammen 400 milliarder kg kjøtt!  Hver av oss spiser altså nesten 60 kg kjøtt i året hvis vi deler likt på hele verdens befolkning. Verden har rundet 7 milliarder mennesker.  Omtrent en milliard spiser ikke svinekjøtt, omtrent det samme antallet spiser ikke storfekjøtt, og omtrent det samme antallet går sultne til sengs hver kveld! Det er tankevekkende.

Nå føler jeg meg som en ordentlig gledesdreper. Jeg er en gledesdreper! Men det er heldigvis litt tidlig å ønske alle en riktig god jul. Er det ikke?

Les mer...

Skrevet av: Ingunn Lindborg  9. november 2011

0 kommentarer

Tre viktige bøker å merke seg i novembermørket

På tampen av lanseringshøsten utgir vi tre bøker som alle setter fokus på det grusomme terrorangrepet 22. juli.

Denne uken utkommer Cappelen Damms minnebok 22.07.11. Fra hat til kjærlighet. Hendelsene som forandret Norge. Den skiller seg fra de andre minnebøkene ved at den er en kronologisk gjennomgang av hva som skjedde i Oslo og på Utøya fra bomben gikk av fredag ettermiddag, til Rosetogene mandag kveld. Et omfattende billedstoff gitt av både profesjonelle og amatører ledsages av nyhetsoppslag, sms- og twittermeldinger og offisielle taler. Stort format og påkostet design, boken er på hele 320 sider, alle bidragsytere har jobbet gratis, og inntektene går uavkortet til Utøya-fondet.  Boken kvalifiserer til en annerledes og viktig julegave i år. Her kan du se et utdrag fra boken.

Forrige uke lanserte vi Lisa Bjurwalds Europas skam. Rasister på frammarsj. Den tidligere Expo-journalisten har kartlagt høyreekstreme og nynazistiske miljøer i Europa. Det er rystende lesning. Hun dokumenterer et voksende hat, et tankegods som truer hele vår måte å leve på. Et tankegods som de fleste nordmenn definerte som marginalt og dermed ufarlig før 22. juli. Lenke til interessant intervju med Bjurwald her.

Neste uke lanserer vi Øyvind Strømmens Det mørket nettet. I kjølvannet av 22. juli, fantes det én av få stemmer som kunne gi oss sårt tiltrengt kunnskap om bakgrunnen for tragedien. Øyvind Strømmen har i en årrekke fulgt med på høyreekstremistiske nettdebattanter, og redegjør i boken for det ideologiske utgangspunktet for terroraksjonen, med særlig vekt på såkalt kontrajihadisme, internettradikalisering og paralleller til islamisme. Et av de mest sentrale poengene for aktørene i dette miljøet, er frykten for at deler av Europas innvandrerbefolkning i virkeligheten er agenter for en mye større og skumlere plan; et fremtidig Eurabia, der ikke-vestlige innvandrere er i flertall i Europa, og gradvis søker å erstatte vestlig sivilisasjon og kultur med muslimsk ensretting og ufrihet. Utdrag fra Det mørke nettet.

 

Les mer...

Skrevet av: Ingunn Lindborg  13. oktober 2011

0 kommentarer

Vandrehistorier

 

På prærien i Whispering Meadows, Texas. Dette flate landskapet går hele veien til grensen til New Mexico.

Jeg har vært en uke i Texas og besøkt familie. Ingenting oppsiktsvekkende med det, jeg har vært der mange ganger før. Men hver gang jeg kommer tilbake til det blå lyset og den kjølige luften i Norge, tenker jeg på at det kan ikke bare ha vært lett for dem som en gang av nød og fattigdom forlot familie og venner, og utvandret til dette enorme landet, hvor temperaturen måler i mange måneder i året 40 C med høy luftfuktighet, hvor mesteparten av landskapet er totalt flatt med beskjeden vegetasjon, og hvor avstandene er så store at «just around the corner» er i dag 20 minutter med bil. Etter en uke er man oppblåst av varme, av Drive Thru-mat og øl og for lite mosjon, svimmel av kjøpesentra på størrelse med Ullevål stadium, av altfor mange varevalg, av altfor mye TV, altfor mye bilkjøring, og den, for oss nordmenn, uforståelige politiske konservatismen. Men man opplever også noe annet unorsk: man opplever en utrolig sjenerøsitet, mennesker som byr på seg selv med en emosjonell tilstedeværelse som er veldig annerledes enn i Norge, og de behandler deg med en så stor anerkjennelse og respekt at du føler deg 2 meter høy hele tiden. Ja, det er så herlig at du ikke bare ignorerer det ekstreme klimaet, men også glemmer den blå og kjølige karrigheten du selv kommer fra.

Så, er det noen fellesnevnere her? Det er det selvfølgelig. Når mennesker møtes, kommuniserer man på frekvenser som er like, uavhengig klima, status, utdanning, religion og politisk ståsted.  Som forelder kommuniserer jeg, som datter, som venn, som yrkesaktiv. Jeg er redd for sykdom og død som alle andre. Jeg har et forhold til mat, helse, film, musikk og litteratur. Det siste ikke uvesentlig, for som mange andre fra et lite land i Europa har jeg jo lest mye  amerikansk litteratur. Og fordi jeg i bunn og grunn er mest opptatt av litteratur, gav jeg en av de unge i familien for noen år siden en norsk bok oversatt til engelsk. Den begynner med en voldtekt på frigjøringsdagen 9. mai 1940 og handler om to brødre som vokste opp i Kirkeveien i Oslo med tre kvinner og en sjarmerende, men ustabil far. Det unge familiemedlemmet likte boken så godt at han lånte den til en venn. Da vennen var halvveis i boken fikk hunden hans tak i den og tygde den opp. Den fortvilte låner ville kjøpe en ny, han måtte jo lese den ferdig, men fant den ikke i noen lokal bokhandel, så han søkte på eBay. Der fant han et eksemplar, og fikk tilsendt en godt lest bok fra – New Zealand. Og ikke bare det. Da han åpnet boken var den undertegnet av forfatteren selv, Lars Saabye Christensen (Lars var på New Zealand og lanserte den regionale utgaven av Halvbroren).

Halvbroren, lansert i 35 land, snart TV-serie på NRK.

Er ikke det en flott «vandrehistorie»? Er det ikke flott at historien om Fred og Barnum i den minste hovedstaden i Europa i et av verdens minste land kan ha noe å si til mennesker i Texas og New Zealand?

God litteratur er overskridende. Og det viser jo også de siste årenes suksess for norske bøker i utlandet. Nå har jeg sendt over Per Pettersons Ut å stjæle hester, Roy Jacobsens Hoggerne og Erik Fosnes Hansens Beretninger om beskyttelse. Jeg er sikker på at de blir mer enn hundefor.

Les mer...

Skrevet av: Ingunn Lindborg  27. september 2011

0 kommentarer

Simon Sebag Montefiore og Jerusalem

YouTube sitt forhåndsvisningsbildeHektisk periode, lanseringer hver dag, bokfestivaler, forfatterbesøk.  Bokhøst med andre ord. Blir ikke tid til lange, funderte blogginnlegg. Så her kommer et kort.

Simon Sebag Montefiore har vært i Oslo og lansert sin store bybiografi om Jerusalem. Alltid spennende å ha ham på besøk. Han har en rastløs nysgjerrighet og en intens tilstedeværelse. Det tror jeg du kan se litt i dette klippet hvor han selv presenterer den nye boken sin, som for øvrig allerede har fått flere glitrende anmeldelser her hjemme.

Les mer...

Skrevet av: Ingunn Lindborg  10. september 2011

1 kommentar

Bekvem likegyldighet

Jeg fødte mitt første barn 13. november 1989, og synes hun var en så heldig jente som kom til en endret verden. Jeg har gjemt på en avisforside fra den mandagen, hvor overskriften er Grenseløs glede (Vårt Land), og som selvfølgelig henspilte på Murens fall noen dager før, men for meg beskrev den akkurat den følelsen jeg hadde som nybakt mor. Jeg har tenkt mange ganger at det var noen optimistiske år som fulgte, stort sett, det nye Europa tok form, Nelson Mandela ble frigitt fra fangenskap, og barna mine vokste opp som post-terrorbalansebarn hvor tilgivelse og forsoning var begreper de lærte og forstod. Kanskje. 

Helt til den mørke tirsdagen i september 2001 hvor verden igjen ble endret. Hvor var du da tvillingtårnene falt? har Dagbladet.no spurt i forkant av 11. september. Det blir ikke problemer med svar. For slike voldsomme historier legger seg øverst i hukommelsen, og reaktiveres umiddelbart når noe som likner gjentar seg. Også hos mine barn. De husker også hvor de var selv om de var små. Og årene som fulgte hvor Krigen mot terror og Ondskapens akse var nye begreper de måtte forholde seg til. Krig. Terror. Ondskap

Og så kom 22. juli. 

Jeg synes det er trist at i ditt korte liv har du opplevd to så grusomme hendelser, sa jeg til min datter. Vel, mamma, det er jo bare å lese verdenshistorien så ser du at grusomheter begås hele tiden, svarte den unge. Hm, ja, verdenshistorien har jeg lest, men betyr det at jeg forstår mer av onde handlinger? Nei, og jeg vil egentlig være naiv og tro på at innholdet bak begreper som forsoning, tilgivelse, toleranse, inkludering og kjærlighet skal være sterkere enn det motsatte. Men det er de ikke. Og det vil jeg forstå, prøve i et hvert fall.

Ann Heberlein, forfatter av En liten bok om ondskap, Cappelen Damm 2011

Den svenske teologen, journalisten og forfatteren Ann Heberlein har nå utgitt på norsk En liten bok om ondskap. Den  gjennomgår tenkere som har skrevet om temaet (de er mange), og gjennomgår kjente mennesker som har begått onde handlinger (også mange). Og hun analyserer, reflekterer og konkluderer. Forutsetningen, sier hun, for at onde handlinger skal kunne utføres, er alltid den store taue massens likegyldighet – eller samtykke, om man vil. Her er fellesnevneren mellom Anders Eklund og Radovan Karadzic, mellom alle verdens folkemord, voldtekter, mishandlede barn, myrdede menn og kvinner. Den store fellesnevneren er du og jeg. Det er vi. Vi som er tilskuere. Vi som står litt bortenfor. Vi som velger ikke å høre. Vi som velger å se bort. Fordi det er enklest slik. Mest bekvemt. 

Hm, har hun rett i det? Jeg kjenner det ligger langt inne å være enig med henne, jeg har lyst til å avfeie det, og gjennom den følelsen skjønner jeg at hun treffer noe som jeg må konfrontere. Være likegyldig, taus, tilskuer, ikke høre, se bort. Handlinger som kan føre til krig, terror og ondskap? 

Hun fortsetter:
Skillet mellom ondt og godt går ikke mellom mennesker, men gjennom hvert enkelt menneskes hjerte. Dette hevder Alexander Solzjenitsyn i GULag-arkipelet, og jeg tror han har rett. Med det mener jeg ikke at hver og en av oss har potensialet til å bli en Eklund eller en Karadzic. Derimot tror jeg at vi forledes av likegyldigheten, den totale likegyldigheten som gir ondskapen fritt spillerom. Det er vanskelig å blande seg inn når lastebilsjåføren utsetter den kvinnelige servitøren for seksuell trakassering. Er det umaken verdt å anmelde en blotter? Og hva har jeg strengt tatt med naboens barn å gjøre? Hvorfor skal jeg bry meg om hva som foregår i et annet land? Hvilket ansvar har jeg for å finne ut hva som foregår i mitt eget land, hva den regjeringen som jeg har gitt makten, bruker denne makten til? Vi som ser en annen vei, gjør det ikke fordi vi er onde, men fordi vi ikke vil sette vår egen trygghet på spill. Kanskje er vi ikke bare bekvemme. Kanskje er vi også redde. Zygmunt Bauman hevder i boken Liquid Fear at vi lever i «redselens tid», i en evig usikkerhet, lammet av vår egen hjelpeløshet overfor de vage truslene vi føler, men ikke kan sette navn på. Ja, vi er redde, usikkert for hva. Kanskje er det grunnen til at vi stenger oss inne i de nyoppussede hjemmene våre og vender det døve øret til når naboens barn gråter eller når Sverigedemokraterna tar stadig flere mandater i kommunen vår. 

Når vi velger å ignorere ondskapen rundt oss, undertegner vi det Norman Geras kaller «den moralske likegyldighetens kontrakt», hvilket innebærer at vi etterlater oss andre mennesker i fare, uten redning, og dermed aksepterer at andre gjør det samme mot oss. Dersom den moralske likegyldigheten får råde, blir verden et fryktelig sted. En tilskuer kan ikke være likegyldig eller engang nøytral, hver og en av oss må ta stilling; ikke bare i ord, men også i handling – og bruke den makten vi faktisk har over andre menneskers liv. «Jeg hater de likegyldige,» sa Antonio Gramsci, og kanskje er det mer konstruktivt å hate likegyldigheten enn ondskapen. 

Det er en utfordrende bok å lese. Og ubehagelig. For uansett hvor mange positive holdninger og verdier jeg kan identifisere meg med, blir det ofte bare ord uten handling. Og da er vi likegyldige, iflg Heberlein. Og likegyldighet er en forutsetning for onde handlinger. 

Uansett ubehaget, det er en viktig bok. Til riktig tid.  Hermed er du utfordret. Les den!

Hvor er vi når rosene visner og hverdagen er som før? Foto: Jens Rudolph, 28. juli 2011

Les mer...

Skrevet av: Ingunn Lindborg  21. august 2011

0 kommentarer

Lite rekviem

Så har vi stupt inn i en ny høst. Det er det samme hvert år, bokhøsten kommer litt overraskende. Plutselig er alle journalistene tilbake fra ferie og har dårlig tid, de første bøkene kommer fra trykkeriet med forventningsfulle forfattere bak seg, vi forbereder høstpresentasjon og høstfest, lanseringsarrangement, festivaler og bokhandelmøter og snart er det jul. Denne høsten, så lik de andre, men likevel så forskjellig. Vi ser og leser alt med andre øyne, ord får ny betydning. Som den lille boken jeg fikk på pulten min forrige uke. Lite rekviem heter den, skrevet av en debutant, handler om ulike tapserfaringer, om sorg og om språket. Fine, stillferdige dikt, det er nesten som man vil hviske etter å ha lest dem. Og gå rolig litt lenger, i ettertenksomhet. Her er titteldiktet:


Ditt fravær
setter grensen
for mitt språk

Et jeg opphører ikke
ved grensen. Jeg
oppstår.

Din død
er fortsatt
et du.

 

 

Lite rekviem er skrevet av Casper André Lugg (f. 1985), og kommer ut i serien 20 under 30.

Les mer...

Skrevet av: Ingunn Lindborg  28. juli 2011

0 kommentarer

Kjære forfattere. Skriv. Skriv mer!

Når slutter man å gråte over den ufattelige tragedien som rammet oss? Jeg gråter hele tiden, for det minste. I går kveld ryddet jeg aviser, da gråt jeg over de uskyldige forsidene på onsdag og torsdag forrige uke. I formiddag var jeg et ærend i Bogstadveien og så en plakat utenfor en ungdomsforretning som satte meg helt ute av spill. Vanligvis utmerker denne butikken seg med svært høy musikk og skrikerske salgsplakater. Nå var budskapet på plakaten ett vers av Ole Paus’ Mitt lille land. Jeg gråt hele veien hjem. Slik har sikkert mange av oss det. For det er vanskelig å finne ord, så vi gråter isteden. I time etter time i mange døgn har vi sett alvorlige journalister rapportere om det uhyrlige i etermediene (fantastisk jobb. Har noen takket dem forresten?), saklige faktiske opplysninger om hva som skjer. Og så kommer analysene, fra forskere, psykologer og andre eksperter, og debattene. Og nå kommer kritikken. Og det er selvfølgelig nødvendig. Rasjonell gjennomgang og bearbeiding er nødvendig. Men jeg kjenner og vet at det er noe som mangler. I hvert fall for meg. En forfatter sendte meg en sms lørdag etter omfanget av Utøyatragedien ble kjent, «Jeg har ikke ord«. Jeg svarte ham at jo, det har du, det er dette du kan! Du må gi oss ordene vi andre ikke finner. For jeg tror at det bare er litteraturen som kan bearbeide dette ufattelige ordentlig. Vi må få formuleringene og historiene som gjør at vi gråter enda mer og gang på gang. Og jeg ser det nå når forfatterne kommer på banen. Det er noe annet. Som i Aftenposten i dag i et debattinnlegg fra Lars Saabye Christensen: Han innleder med: Tiden leger ikke alle sår. Tiden leger heller ikke alle ord. 22. juli 2011 vil blø i språket vårt, være et blodig blad i kalenderen og et blodbad i hukommelsen. Fra nå av er det før og etter.

Og jeg gråt. Men det fikk meg også til å tenke: Vi må ha mange flere slike formuleringer, for ord kan lege sår. På sikt. Så kjære forfattere. Skriv. Skriv mer! For nå trenger vi dere enda mer enn før.
Les mer...