Jeg fødte mitt første barn 13. november 1989, og synes hun var en så heldig jente som kom til en endret verden. Jeg har gjemt på en avisforside fra den mandagen, hvor overskriften er Grenseløs glede (Vårt Land), og som selvfølgelig henspilte på Murens fall noen dager før, men for meg beskrev den akkurat den følelsen jeg hadde som nybakt mor. Jeg har tenkt mange ganger at det var noen optimistiske år som fulgte, stort sett, det nye Europa tok form, Nelson Mandela ble frigitt fra fangenskap, og barna mine vokste opp som post-terrorbalansebarn hvor tilgivelse og forsoning var begreper de lærte og forstod. Kanskje.
Helt til den mørke tirsdagen i september 2001 hvor verden igjen ble endret. Hvor var du da tvillingtårnene falt? har Dagbladet.no spurt i forkant av 11. september. Det blir ikke problemer med svar. For slike voldsomme historier legger seg øverst i hukommelsen, og reaktiveres umiddelbart når noe som likner gjentar seg. Også hos mine barn. De husker også hvor de var selv om de var små. Og årene som fulgte hvor Krigen mot terror og Ondskapens akse var nye begreper de måtte forholde seg til. Krig. Terror. Ondskap.
Og så kom 22. juli.
Jeg synes det er trist at i ditt korte liv har du opplevd to så grusomme hendelser, sa jeg til min datter. Vel, mamma, det er jo bare å lese verdenshistorien så ser du at grusomheter begås hele tiden, svarte den unge. Hm, ja, verdenshistorien har jeg lest, men betyr det at jeg forstår mer av onde handlinger? Nei, og jeg vil egentlig være naiv og tro på at innholdet bak begreper som forsoning, tilgivelse, toleranse, inkludering og kjærlighet skal være sterkere enn det motsatte. Men det er de ikke. Og det vil jeg forstå, prøve i et hvert fall.
Ann Heberlein, forfatter av En liten bok om ondskap, Cappelen Damm 2011
Den svenske teologen, journalisten og forfatteren Ann Heberlein har nå utgitt på norsk En liten bok om ondskap. Den gjennomgår tenkere som har skrevet om temaet (de er mange), og gjennomgår kjente mennesker som har begått onde handlinger (også mange). Og hun analyserer, reflekterer og konkluderer. Forutsetningen, sier hun, for at onde handlinger skal kunne utføres, er alltid den store taue massens likegyldighet – eller samtykke, om man vil. Her er fellesnevneren mellom Anders Eklund og Radovan Karadzic, mellom alle verdens folkemord, voldtekter, mishandlede barn, myrdede menn og kvinner. Den store fellesnevneren er du og jeg. Det er vi. Vi som er tilskuere. Vi som står litt bortenfor. Vi som velger ikke å høre. Vi som velger å se bort. Fordi det er enklest slik. Mest bekvemt.
Hm, har hun rett i det? Jeg kjenner det ligger langt inne å være enig med henne, jeg har lyst til å avfeie det, og gjennom den følelsen skjønner jeg at hun treffer noe som jeg må konfrontere. Være likegyldig, taus, tilskuer, ikke høre, se bort. Handlinger som kan føre til krig, terror og ondskap?
Skillet mellom ondt og godt går ikke mellom mennesker, men gjennom hvert enkelt menneskes hjerte. Dette hevder Alexander Solzjenitsyn i GULag-arkipelet, og jeg tror han har rett. Med det mener jeg ikke at hver og en av oss har potensialet til å bli en Eklund eller en Karadzic. Derimot tror jeg at vi forledes av likegyldigheten, den totale likegyldigheten som gir ondskapen fritt spillerom. Det er vanskelig å blande seg inn når lastebilsjåføren utsetter den kvinnelige servitøren for seksuell trakassering. Er det umaken verdt å anmelde en blotter? Og hva har jeg strengt tatt med naboens barn å gjøre? Hvorfor skal jeg bry meg om hva som foregår i et annet land? Hvilket ansvar har jeg for å finne ut hva som foregår i mitt eget land, hva den regjeringen som jeg har gitt makten, bruker denne makten til? Vi som ser en annen vei, gjør det ikke fordi vi er onde, men fordi vi ikke vil sette vår egen trygghet på spill. Kanskje er vi ikke bare bekvemme. Kanskje er vi også redde. Zygmunt Bauman hevder i boken Liquid Fear at vi lever i «redselens tid», i en evig usikkerhet, lammet av vår egen hjelpeløshet overfor de vage truslene vi føler, men ikke kan sette navn på. Ja, vi er redde, usikkert for hva. Kanskje er det grunnen til at vi stenger oss inne i de nyoppussede hjemmene våre og vender det døve øret til når naboens barn gråter eller når Sverigedemokraterna tar stadig flere mandater i kommunen vår.
Når vi velger å ignorere ondskapen rundt oss, undertegner vi det Norman Geras kaller «den moralske likegyldighetens kontrakt», hvilket innebærer at vi etterlater oss andre mennesker i fare, uten redning, og dermed aksepterer at andre gjør det samme mot oss. Dersom den moralske likegyldigheten får råde, blir verden et fryktelig sted. En tilskuer kan ikke være likegyldig eller engang nøytral, hver og en av oss må ta stilling; ikke bare i ord, men også i handling – og bruke den makten vi faktisk har over andre menneskers liv. «Jeg hater de likegyldige,» sa Antonio Gramsci, og kanskje er det mer konstruktivt å hate likegyldigheten enn ondskapen.
Det er en utfordrende bok å lese. Og ubehagelig. For uansett hvor mange positive holdninger og verdier jeg kan identifisere meg med, blir det ofte bare ord uten handling. Og da er vi likegyldige, iflg Heberlein. Og likegyldighet er en forutsetning for onde handlinger.
Uansett ubehaget, det er en viktig bok. Til riktig tid. Hermed er du utfordret. Les den!
Hvor er vi når rosene visner og hverdagen er som før? Foto: Jens Rudolph, 28. juli 2011
Skrevet av: Ingunn Lindborg 22. april 2012
0 kommentarer