Arabiske gråtoner? Vel, egentlig ikke.

Skrevet av: Ingunn Lindborg 6. juni 2011

Jeg leser en god bok og føler meg sørgelig uvitende, skjønner at jeg har meget store huller i mine kunnskaper. Jeg leser og lurer på om jeg gikk glipp av en forelesningsrekke på det historiefaget jeg en gang tok på Universitetet. Jeg er egentlig ganske overrasket, for jeg leser en bok om araberlandenes historie, et område i verden som faktisk har vært et omdreiningspunkt lenge, og jeg forstår at jeg i grunnen ikke kan stort om det.

Verdens høysete hus, Dubai

Jeg har vært i et arabisk land bare en gang. Det var i fjor da jeg besøkte en bokmesse i Abu Dhabi i De forente arabiske Emirater, denne unionen av sjeikedømmer, som er søkkrik av oljeproduksjon. Du drar liksom ikke helt dit bare for å gå på messe, så jeg tok også en guidet tur i Abu Dhabi og Dubai. Vår guide var en arkeolog fra Libya, han snakket uavbrutt i 8 timer, var en fabelaktig forteller, presenterte den ene mer imponerende historien etter den andre. De dreide seg mye om rekorder.

I Dubai for eksempel, fins den høyeste bygningen i verden (en hel by i ett hus), dobbelt så høyt som det Tvillingtårnene var, med et hotell i første etasje hvor alt er designet av Giorgio Armani. De har det største innendørs akvariet i verden (med 30 000 sjødyr, hvorav 400 haier) i det største kjøpesenteret i verden, de har det dyreste hotellet, det lengste springvannet, den største moskeen, osv. osv. Det var så mange rekorder at jeg sluttet å memorere alle. Men denne gjorde inntrykk: Dubai har en 8 km lang badestrand utenfor byen. Den har den fineste sanden i verden. Siden sand skyldes vekk i løpet av en tid, må de legge ny sand. Og den fineste sanden i verden finnes i Thailand, så derfor importerer de sanden derfra, og på veien vaskes den i Tyskland! Nettopp!

Men fortell meg noe om arabisk litteratur, ba jeg vår kunnskapsrike guide. Og han fortalte om den andalusiske poesien, noe av det ypperste vi har, sa han, forfattet av de syv døtrene av en muslimsk konge som giftet seg med den spanske slavekvinnen Elisabet (og da måtte han først oppheve slaveriet), og styrte Granada i mange velstandsår helt til han og familien ble tvunget til å forlate sitt kongerike og sperret inne på et slott i Marokko. Og der oppstod den vakreste poesien i Arabia. Og skurken her? Det var den spanske dronning Isabel, gift med Ferdinand (de sendte Columbus til Amerika, dere vet). Hun sa at hun ikke ville skifte kjole før den siste muslim var borte fra Spania. Den kjolen var til slutt så skitten at ordet for grått på arabisk kalles isabelliansk hvit. Nettopp!

Ypperlig guide for et helt alminnelig bokmenneske som lett blir forført av gode fortellinger, og som syntes at historien om den arabiske gråtonen var verdt hele turen. Sikkert også en ypperlig guide for mennesker som drar til Emiratene for å shoppe seg lykkelige i enorme kjøpesentra som tilbyr gull og diamanter og eksklusive merkevarer mye billigere enn hjemme, og hvor de prangende rekordene bare gir en fin ramme om det hele.

Eugene Rogan: Araberne, Gyldendal 2011

Men nå leser jeg altså boken Araberne. Der er Isabel og Ferdinand knapt nevnt. Det er det lite om poeter, og ingen rekorder, men det er 600 sider med historien om det arabiske folk, starter i 1516 hvor ottomanene tok makten i araberlandene, og føres fram til 2009, det første året Obama er president i USA. Nå har jeg kommet til rundt 1930, hvor den jødiske innvandringen til Palestina tiltar (spesielt interessant fordi vi til høsten utgir en bredt anlagt roman av norske Marianne Terjesen om Haifa). Araberne har fått glitrende kritikker, og det er vel fortjent, den er drivende godt skrevet. Og jeg har kanskje det viktigste igjen, det som gir bakgrunnsstoff for å forstå hva som har skjedd og skjer i dette svært sentrale konfliktområdet i verden. Og på det manipulerende forlagsspråket er boken A-Must-Read (unnskyld Bror Hagemann!).

Glemte jeg å si noe om bokmessen i Abu Dhabi? Vel, den slo ingen rekorder, omtrent som alle andre messer i verden. Men den gjorde inntrykk på ett punkt: Mens stand etter stand viste bøker om de store visjonære sjeikene i den arabiske historien, dukket det plutselig opp en vegg med Astrid Lindgrens bøker! Tenk det! Pippi og Emil, de mest opprørske figurene i barnelitteraturen. Der var de. På arabisk. I et konservativt muslimsk land. Det gjorde meg så oppglødd. Boklykkelig, vil jeg si!
Globale barnebøker. Pippi og Emil på arabisk