Vandrehistorier

På prærien i Whispering Meadows, Texas. Dette flate landskapet går hele veien til grensen til New Mexico.

Jeg har vært en uke i Texas og besøkt familie. Ingenting oppsiktsvekkende med det, jeg har vært der mange ganger før. Men hver gang jeg kommer tilbake til det blå lyset og den kjølige luften i Norge, tenker jeg på at det kan ikke bare ha vært lett for dem som en gang av nød og fattigdom forlot familie og venner, og utvandret til dette enorme landet, hvor temperaturen måler i mange måneder i året 40 C med høy luftfuktighet, hvor mesteparten av landskapet er totalt flatt med beskjeden vegetasjon, og hvor avstandene er så store at «just around the corner» er i dag 20 minutter med bil. Etter en uke er man oppblåst av varme, av Drive Thru-mat og øl og for lite mosjon, svimmel av kjøpesentra på størrelse med Ullevål stadium, av altfor mange varevalg, av altfor mye TV, altfor mye bilkjøring, og den, for oss nordmenn, uforståelige politiske konservatismen. Men man opplever også noe annet unorsk: man opplever en utrolig sjenerøsitet, mennesker som byr på seg selv med en emosjonell tilstedeværelse som er veldig annerledes enn i Norge, og de behandler deg med en så stor anerkjennelse og respekt at du føler deg 2 meter høy hele tiden. Ja, det er så herlig at du ikke bare ignorerer det ekstreme klimaet, men også glemmer den blå og kjølige karrigheten du selv kommer fra.

Så, er det noen fellesnevnere her? Det er det selvfølgelig. Når mennesker møtes, kommuniserer man på frekvenser som er like, uavhengig klima, status, utdanning, religion og politisk ståsted.  Som forelder kommuniserer jeg, som datter, som venn, som yrkesaktiv. Jeg er redd for sykdom og død som alle andre. Jeg har et forhold til mat, helse, film, musikk og litteratur. Det siste ikke uvesentlig, for som mange andre fra et lite land i Europa har jeg jo lest mye  amerikansk litteratur. Og fordi jeg i bunn og grunn er mest opptatt av litteratur, gav jeg en av de unge i familien for noen år siden en norsk bok oversatt til engelsk. Den begynner med en voldtekt på frigjøringsdagen 9. mai 1940 og handler om to brødre som vokste opp i Kirkeveien i Oslo med tre kvinner og en sjarmerende, men ustabil far. Det unge familiemedlemmet likte boken så godt at han lånte den til en venn. Da vennen var halvveis i boken fikk hunden hans tak i den og tygde den opp. Den fortvilte låner ville kjøpe en ny, han måtte jo lese den ferdig, men fant den ikke i noen lokal bokhandel, så han søkte på eBay. Der fant han et eksemplar, og fikk tilsendt en godt lest bok fra – New Zealand. Og ikke bare det. Da han åpnet boken var den undertegnet av forfatteren selv, Lars Saabye Christensen (Lars var på New Zealand og lanserte den regionale utgaven av Halvbroren).

Halvbroren, lansert i 35 land, snart TV-serie på NRK.

Er ikke det en flott «vandrehistorie»? Er det ikke flott at historien om Fred og Barnum i den minste hovedstaden i Europa i et av verdens minste land kan ha noe å si til mennesker i Texas og New Zealand?

God litteratur er overskridende. Og det viser jo også de siste årenes suksess for norske bøker i utlandet. Nå har jeg sendt over Per Pettersons Ut å stjæle hester, Roy Jacobsens Hoggerne og Erik Fosnes Hansens Beretninger om beskyttelse. Jeg er sikker på at de blir mer enn hundefor.