Tumbling Dice – eller historien om hvordan en bok blir til

Hvordan gjør du det? Hvordan klarer du å fylle side etter side og ende opp med en hel bok? Dette er standardspørsmålet jeg får både i selskapslivet og en rekke andre sammenhenger. Her er det bare å gå rett på sak, til tittelen på min nye ungdomsroman, «Tumbling Dice«. For dere som har levd en (liten) stund burde det ringe noen bjeller. Og for eventuelle uinnvidde:  «Tumbling Dice» er altså ett av de aller sterkeste kuttene på Rolling Stones sitt legendariske dobbeltalbum «Exile on Main Street» fra 1972, innspilt i en herskapelig villa på den franske rivieraen, nærmere bestemt i Villefranche, nabobyen til Nice. Skal en tro Keith Richards’ hemningsløse og hysterisk underholdende selvbiografi, var det gamblingbordene i Monaco som ga inspirasjon til låten, som direkte oversatt rett og slett betyr å kaste terningen. Som jo faller tilfeldig. Sånn happy go lucky og håpe på det beste.

Og da er jeg fremme ved noe av poenget. En bok er også for en stor del et resultat av kreftenes eller terningens frie, vilkårlige spill. All plotting til tross — fortellingen er på ingen som helst måte gitt på forhånd. Vi rasker til oss noen ideer herfra og derfra, sjeler og sampler og holder på, og ofte er det virkelighetsunderlaget som er den viktigste ledestjernen. Ikke noe så banalt som at vi må kunne verifisere alt vi skriver, men at historien henter næring fra en setting vi selv har snust inn atmosfæren fra, og som vi så spriter opp og spisser til så mye som mulig. Å skrive er å kryste den selvopplevde sitronen til siste dråpe, og deretter spe på med dikt og forbannet løgn.

«Tumbling Dice», ungdomsromanen vel å merke, hadde neppe materialisert seg hvis ikke familien vår hadde tilbragt to uker på Korsika sommeren 2010 og jeg ikke hadde hatt en sønn som til min store glede var opphengt i Rolling Stones. Det var slik jeg kom på sporet av Villa Nellcôte, som de to glade heroinister Keith Richards og Anita Pallenberg leide seg inn i nesten fire tiår tidligere, på flukt fra engelske skattemyndigheter og ditto narkopoliti, og som i svært så sene netter ble omdannet til et ruspåvirket musikalsk laboratorium av de sjeldne. Da jeg så fikk høre at villaen var blitt kjøpt en russisk oljemagnat for den nette sum av 70 millioner euro, mener jeg at det var, begynte den kreative terningen så smått å røre på seg.

Den kom i større bevegelse på det usannsynlige vakre og ville Korsika, der langvarig frigjøringskamp mot fransk overherredømme hadde utartet til ren mafiavirksomhet med pengeutpressing, interne likvideringer og alt dertil tilhørende. Langsomt, og ikke før lenge etter at jeg hadde returnert til mitt hjemlige skrivebord, spant jeg sammen en story om to 17-åringer som drar i forveien ned til foreldrenes sommerhus på Korsika. Komplikasjonene inntrer allerede i Nice, da hovedpersonen Daniel, som terning-tilfeldigvis også er blodfan av Stones, får frastjålet bagen sin parallellt med at han forelsker seg hodestups i den nevnte oljemagnatens datter, Kira. Nå aner ikke jeg om han har noen datter. Jeg aner mindre enn null om ham, men å skalte og valte med de faktiske forhold, er en forfatters uvurderlige privilegium.

Terningen sneiet videre innom det sensitive temaet om hva vi egentlig kan vite om våre nærmeste, i dette tilfellet henholdsvis faren til Daniel og faren til Kira. Utfyllende stikkord kan være norsk våpenteknologi på avveie og usedvanlig hensynsløs oljeproduksjon i Kaukasus. Og så måtte storyen ha en «grand finale» i suggestive omgivelser. Da trillet jeg terningen helt ned til sørspissen av Korsika, til den spektakulære byen Bonifacio, som ligger og balanserer på en erodert kalksteinsklippe med storslått utsikt over sundet mot Sardinia. På en flatskjerm som praktisk talt talt sto og bikket på klippekanten, fulgte jeg den neglebitende VM-finalen i fotball mellom Nederland og Spania, og i etterpåklokskapens lys fant jeg ikke noen mer egnet location for intrigeklimakset mitt enn Bonifacio og farvannet rundt.

Etter mange harde tak opplever Daniel og Kira at terningen faller heldig ut for dem. «Tumbling Dice» blir så å si deres egen personlige hitlåt. Slik går det ikke alltid for oss forfattere. Rett som det er griner den dørgende tomme PC-skjermen hånlig mot oss, og fingrene går til generalstreik på tastaturet. Men det hjelper å tenke at fortellingen, alle fortellinger, ligger immanent i selv de minste og ubetydeligste ting. At alt kan bli til litteratur så fremt blikket på verden er skjerpet og vidvinklet nok. Så voilà – dermed er jeg ikke bare en ferietur, men også en bok rikere.