Bilkjøring, noe som skjer, og ei jente

Jeg ville skrive om bilkjøring. Det er noe jeg ikke har lest særlig mange bøker om, tenkte jeg. Og bilkjøring er jo gøy. Det må jeg skrive om. Det skulle handle om en som tar kjøretimer, og så skjedde det kanskje noe, og så var det ei jente. Men det viktigste: Det skulle handle om bilkjøring.

Vanligvis skriver jeg bøkene mine etter jobb. Jeg jobber hele dagen som bibliotekar, og når jeg kommer hjem, setter jeg meg ved datamaskinen og begynner å skrive. Tenker litt først, kanskje, og så begynner jeg å skrive. Kikker på noen youtube-videoer, kanskje, før jeg begynner å skrive. Og Facebook-statusen må jeg jo også oppdatere: «Nå sitter jeg her på fb, men egentlig burde jeg vel gjøre noe kreativt.» Der var statusen oppdatert, ja. Da er det vel bare å begynne å skrive.

Sånn er de fleste ettermiddagene/kveldene mine.

Noen ganger, når jeg er på skolebesøk, sier jeg at jeg driver stort sett bare med bøker: Jeg jobber som bibliotekar, forteller jeg. Jeg leser mye, og så skriver jeg bøker. Egentlig har jeg ikke noe liv, sier jeg, og da ler de godt. De tror at jeg tuller.

Noen ganger kan man som forfatter søke om stipend, og det gjorde jeg nå. I søknaden min skrev jeg bl. a.: Jeg vil skrive en bok som tar utgangspunkt i «Veien til førerkortet». Noen måneder etter fikk jeg beskjed om at jeg hadde fått et arbeidsstipend. Det betydde at jeg kunne ta meg fri noen måneder fra min vanlige jobb, og så skulle jeg ikke gjøre noe annet enn å skrive.

I flere måneder satt jeg i skrivestua mi og banket ut en tekst. I flere måneder beveget jeg meg stort sett mellom skrivestua og kjøkkenet der vannkokeren sto. Jeg drakk mye pulverkaffe. Og jeg skreiv.

Da jeg var ferdig med teksten, leste jeg den for første gang i sin helhet. Njæ, var dette så bra, da? Jeg ga den til en som pleier å lese alt jeg skriver. Hun begynte å lese den, men fant stadig oftere på ting for å kunne legge den fra seg. Jeg sendte den inn til redaktøren min. Etter noen uker kom mailen: «Kjære Hans Petter! Du veit jo at jeg pleier å like så godt det du skriver …» Jeg behøvde ikke å lese ferdig mailen. Jeg la i stedet manuskriptet ned i en dyp skuff og låste den igjen.

Det merkelige hadde skjedd at jeg hadde hatt all verdens tid til å lage en god historie, men så hadde jeg i stedet kastet bort tida på bare å skrive. Uten noen plan, uten noen handling, uten noen konflikt i det hele tatt.

Det eneste jeg hadde som kunne brukes var et førstekapittel. Jeg var fornøyd med den første setningen: «Det var selvfølgelig faren min som foreslo det.»

Det var en god start, og dermed begynte jeg igjen.

Og endelig skjønte jeg hva teksten egentlig handlet om. Den handlet ikke om bilkjøring og at det kanskje skjedde noe og ei jente. Den handlet om en gutt som jobber for faren sin en sommer, og så opplever de noe som gjør at forholdet dem imellom forandres. Faren svikter sønnen sin. Det var det boka skulle handle om: En ulykke og hva som følger etter. Den skulle handle om en gutt som alltid har oppført seg som en drittsekk mot hovedpersonen, men så blir han kjørt ned og alvorlig skadet. Er han den samme personen etterpå? Er hovedpersonen den samme? Og faren?

Boka har hatt den samme tittelen hele tida, i hodet mitt: «Øynene på veien, hendene på rattet». Den startet som en bok om bilkjøring, om noe som skjer, og om ei jente – og den handler fremdeles om det. Og mye mer.

Les de to første kapitlene i Hendene på rattet, øynene på veien her:

Hans Petter Laberg
Hans Petter Laberg, f. 1966, er en norsk ungdomsbokforfatter, bibliotekar og weblogger. Laberg er født og oppvokst i Nittedal, og arbeider som barne- og ungdomsbibliotekar på Eidsvoll.
Legg inn kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *