Hoggormverksted

Det skjedde noe dumt nå i helga da Kari var ute og slo gresset på hytta. Det skarpe knivbladet på kantklipperen hennes kom plutselig borti en hoggorm som hadde gjemt seg i det høye gresset. Nå lå den halvdød på bakken. Kari er lege, og ville nok helst forsøkt å redde livet til hoggormen. Men hun vet veldig lite om hvordan du skal redde hoggormliv. Munn til munnmetoden tok hun i hvert fall ikke sjansen på. Det gjorde at hoggormen døde.

Den lille hoggormen døde like etter at den var kommet borti Karis kantklipper.

Da jeg kom opp fra stranda noen minutter senere hadde Kasper tatt seg av den døde ormen og han lurte på om jeg ville låne den. Ormen var så fin å ta i, mente han. Aldri i livet, tenkte jeg. Jeg er jo livredd for hoggorm. Men endelig fikk jeg sjansen til å gjøre det jeg har drømt om i år. Etter at jeg skrev hoggormbok i vinter har jeg gledet meg til å møte den første ormen nå i sommer. Til å skrive boka fikk jeg god hjelp av Pål Sørensen som er hoggormekspert. Jeg vet derfor at fakta i boka stemmer, men det er ikke alt jeg har fått sett i virkeligheten. På den døde ormen kunne jeg nå studere hvordan halen skiller seg tydelig fra resten av den tynne kroppen, munnen som er så utrolig liten før ormen gaper. Jeg ble fascinert av den feite magen som viste at ormen nettopp måtte ha spist noe. Kasper lurte på hva det kunne være, og ville gjerne åpnet opp for å se.

Før hoggormverkstedet kunne begynne hadde vi funnet fram alle tingene som trengtes.
1. Hoggorm på glass.
2. Formalin. Det er ikke spesielt enkelt å få tak i formalin. Men kanskje kjenner du noen som har det på jobben?
3. Balsamicoflaske. Du kan greit bruke andre typer flasker også.
4. Nål og tråd. Det er litt frivillig om du vil feste ormen til flaska.
5. Saks. Jeg trodde dette var en saks, men det er det ikke. Det er en slags klype Kari bruker for å holde nåla når hun syr i folk og hoggormer.
6. Pinsett som viste seg å være overflødig. Kari tenkte at hun skulle holde ormen med pinsetten, men Kasper mente det var enklere å ta ormen med fingrene.
7. Papirpose. Denne brukte vi for å beskytte kjøkkenbordet for hoggormting.

”Nei,” svarte jeg. ”Vi må spare på den. Denne ormen kan vi få bruk for.”
I bakhodet hadde jeg bibliotekbesøkene jeg allerede har booket inn for høsten. Da blir hoggormboka en selvfølgelig post på programmet.
Så ble det hoggormverksted i stedet for obduksjon.
Hoggormen tok vi med oss hjem i et fetaostglass.

Her ser du hvor krøllete ormen var blitt av å ligge i glasset.
Kasper forsøkte å rette ormen ut med pinsett, men det virket ikke. Han mente det er enklere å bruke nevene.
Her var visst pinsetten til nytte likevel. Kari satte nåla inn omtrent der rompa på hoggormen er. Det så ut som om det var ganske lett å sy i ormen. Kanskje fordi nåla er veldig skarp?

Jeg meldte meg som fotograf, og etter en liten halvtime var arbeidet i hoggormverkstedet avsluttet.
Nå står hoggormen i bokhylla. Til høsten skal jeg ha den meg i sekken på bibliotekbesøk. Foreløpig har jeg notert at jeg skal til Moi, Sandnes, Stavanger og Bergen.

Kasper slapp hoggormen ned på flaska. Hoggormen og flaska var omtrent like lange.
De fylte på med formalin til flaska var helt full. Formalin lukter ikke spesielt godt.
Jeg gleder meg virkelig til å vise den fine ormen på bibliotekturen min i høst.
Bjørn Arild Ersland

Bjørn Arild Ersland (f. 1965) er opprinnelig fra Mandal, nå bosatt i Stavanger. Han har skrevet en rekke kritikerroste barnebøker. Mest kjent er han for sine bilde- og faktabøker. Ersland har gjentatte ganger blitt nominert til priser for disse, bl.a. har tre av hans sakprosabøker for barn, heriblant Gjøken, blitt nominert til Brageprisen.

Legg inn kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *