1995 – det store vannskillet i hiphopkulturen. Fra etterordet i Drabant vol. 2

Drabant volum 2kuttetHandlingen i Drabant vol. 2 foregår sommeren 1995, et år som står igjen som et stort vannskille – både for hiphopkulturen i Norge og amerikansk hiphop. Her hjemme ble hiphopmusikken stadig mer populær, både blant platekjøpere, utesteder og plateselskap, samtidig som klappjakten på Oslos graffitimalere ble mer intens. I USA står året igjen som den kraftfulle slutten på New Yorks hiphopdominans – og begynnelsen på hiphop som nasjonal og global popmusikk.

Før du leser resten av denne teksten, bør du finne frem Drabant Vol. 2-soundtracket vi har laget som spilleliste i Wimp og Spotify. Den begynner med New York-duoen Mobb Deep og deres «Shook Ones Pt. II», den samme låta Eminem bruker da han manner seg opp til battle i filmen 8 Mile. De to tenåringene i Mobb Depp høres allerede ut som livstrøtte og arrete krigsveteraner: «I’m only 19 but my mind is old / And when the things get for real my warm heart turns cold / Another nigga deceased, another story gets told,» rapper Prodigy lakonisk.

I 1995 handlet hiphop så godt som bare om to byer: New York og Los Angeles. Etter at New York hadde dominert den ferske musikksjangeren gjennom hele 1980-tallet, tok Los Angeles over den kommersielle og kreative ledelsen tidlig i 1990-åra, med artister som Dr. Dre, Cypress Hill, 2Pac og Snoop Dogg i spissen. For det var ikke de stadig mørkere og mer klaustrofobiske New York-rapperne som Mobb Deep som tok hiphop inn på norske hitlister, radiostasjoner og utesteder for godt.

Tidligere ble hiphop i Norge gjerne koblet til en marginal ungdomskultur, noe som hadde fritidsklubben og enkelte radioprogrammer som arenaer, hvis den da ikke nøt godt av enkelte popularitetstopper, gjerne koblet til «one hit wonders» som Sugarhill Gang i 1980, Break Machine i 1984 og Vanilla Ice i 1991. Men dette skulle endre seg.

Cypress Hill var tidlig ute, de klarte å treffe både hiphopere og rockere med «Insane in the Brain» i 1993, og de ble fulgt av hits fra California-rappere som Luniz («I Got 5 On It» klatret til annenplass på norske hitlister i 1996), Snoop Dogg, Warren G og 2Pac. Samtidig brøt også New York-rapperen The Notorious B.I.G. med den strenge New York-minimalismen, til fordel for mer melodiøs musikk – som gjerne flørtet med rein pop og sukkersøt r&b. Biggie balanserte selvsikkert mellom rennesteinen og poplistene, en balansekunst svært mange har prøvd siden – men få har klart med like stor kraft. Samtidig beveget erkerivalen 2Pac seg mot den duvende og melodiøse gangstarappen. Dr. Dre og Snoop Dogg hadde perfeksjonert, der tekstene fortsatt var drøye og sjokkerende, mens musikken bare ble lettere å like.

I første halvdel av 1990-åra kunne du telle antall hiphopkonserter på fingrene, og halvparten av dem ble avlyst. Samtidig hadde nye utesteder i Oslo begynt å spille mer hiphop, noe som viste at musikken appellerte til andre enn bare tenåringsgutter i drabantbyene. I 1992 åpnet osloklubben Headon, som satsa på dansbar musikk som funk, soul, acid jazz og etter hvert også hiphop. «Vi sa til sjefen på Headon: Vi kjøper seks gin & juice i baren din hvis du spiller Snoop Doggs ’Gin and Juice’,» forteller graffitiveteranen Wiser. Han ble i 1994 daglig leder på Tut Ankh Amon, eller «Tutta», og gjorde den til Oslos første reinspikka hiphopklubb.

[…]

Kort etter mistet både New York og Los Angeles sine to største hiphopikoner, da 2Pac og The Notorious B.I.G. ble drept med noen måneders mellomrom. I etterdønningene begynte også den tidligere så strenge geografiske dominansen innenfor amerikansk hiphop å gå i full oppløsning. Da Atlanta-duoen OutKast vant debutantprisen på The Source Awards i 1995, ble de buet ut av New York-publikumet, noe som i ettertid står igjen som et symbol på sørstatenes kommende dominans innen amerikansk hiphop. I dag kommer stjernene fra hele USA: Eminem fra Detroit, Kendrick Lamar fra Compton, Nicki Minaj, som er født i øystaten Trinidad og Tobago og oppvokst i New York, Future fra Atlanta, Macklemore fra Seattle og Lil Wayne fra New Orleans, mens Drake er fra Toronto i Canada.

Denne oppløsningen av hiphopkartet fikk også konsekvenser i Norge. Der det bare var et fåtall norske hiphophoder som likte hiphop fra California eller Texas rundt 1990, ble påvirkningen fra den mer melodiøse hiphopen gradvis tydeligere utover 90-årene. Splittelsen mellom de populære og upopulære sidene ved hiphop i Norge illustreres best av de to norske hiphoputgivelsene fra nettopp 1995. Trioen Flava To Da Bone ga ut albumet Feelin’ Da Flava, som mye takket være hiten «Even if the Rain» ble liggende på VG-lista i ni uker og solgte 30.000 eksemplarer.

Samtidig debuterte en annen oslotrio, Warlocks, med Lyrical Marksmen, et klaustrofobisk og mørkt album, spekket med aggressiv rapping om graffiti, cop killers og drabantbyparanoia – krydret med helsvarte synthlinjer, skuddsalver og Star Wars-samplinger. Både Flava To Da Bone og Warlocks sprang ut fra det vesle hiphopmiljøet i Oslo, men der førstnevnte lot produsent David Eriksen file vekk alle skarpe kanter på jakt etter hitlistene, var gutta i Warlocks inspirert av hissig britcore, en støyende og illsint engelsk videreføring av det politisk aggressive universet til amerikanske Public Enemy.

Dessuten var Warlocks både ivrige breakere og hyperaktive graffitimalere, og som følge av den eneste musikkvideoen de laget fra albumet, «Graff Kill», ble de politianmeldt av NSB fordi de ramponerte en togvogn. Men da Flava To Da Bone gjorde en minikonsert på Oslo City, skreik en rapperkollega «Judas!» mot trioen. Hiphopmiljøet avskrev Flava To Da Bone totalt, men samtidig var de et symptom på at ting var i endring, at hiphop var i ferd med å bli mer melodisk, populært og allment.

Samtidig nektet radiokanalen P4 å spille «Even if the Rain» fordi det var rapping i den, så gruppa laget en rapløs versjon for å slippe forbi P4s «rapfilter». Men Flava var like mye en del av 90-tallets dancescene, som mikset pop, hiphop og techno til noe svært enkelt og fengende. Men der svenskene fikk verdensstjerner som Ace of Base og Dr. Alban, ble karrieren til norske artister som Devotion, Stella Getz, LaVerdi, Diva og Flava To Da Bone langt kortere. Norges eneste internasjonale dancestjerne, Lene Nystrøm, måtte til Danmark for å bli popstjerne med gruppa Aqua og låta «Barbie Girl» i 1997.

Både Warlocks og Flava To Da Bone hadde bakgrunn i Oslos graffitimiljø, forskjellen var at det bare var Warlocks som tok med seg graffitien inn i sitt musikalske univers. For i motsetning til hiphops gryende popularitet blant folk flest, var graffiti svært forhatt på midten av 90-tallet. Ja, misnøyen var tydelig selv blant Oslos graffitiveteraner, for på denne tida gikk oslograffitien også gjennom et generasjonsskifte, der kvantitet nå ble viktigere enn kvalitet.

Selv garvede graffitiveteraner kalte det en ny generasjon malere fant på midt i Oslo for «pøbelstreker». Samtidig som myndighetene innskjerpet kampen mot malinga og økte straffenivået, svarte malerne med å gire opp i hyppighet og intensitet. Den nye generasjonen var drøyere, modigere, gærnere, nå handlet det ikke lenger om å bruke lang tid på å male en stor «masterpiece». Bombing var det som gjaldt, og grensene mellom kunst og hærverk ble utydelig.

[…]

Samtidig som musikken ble mer kommersiell og lettlikt, ble altså graffitien vrangere og vanskeligere, mer opprørsk. De tidligere så tette båndene mellom hiphopmusikken og graffitien begynte å gå i oppløsning, og der hiphop ble en del av musikkindustrien, forble graffiti en sær og liten undergrunnskultur, der flere malere slett ikke var så store fans av rapping.Utover 90-tallet tiltok intensiteten i katt-og-mus-leken med Oslo Sporveiers graffitijegere. Sporveien hyrte vektere som lå i skjul med nattkikkerter, tok kvelertak på malere som ble anholdt og malere som bevæpnet seg med balltre og lignende for å slå tilbake.

Mange av 80-tallsgenerasjonen sluttet å male, eller trakk seg i alle fall tilbake fra «krigen» på T-banen. Graffitiveteranen Wiser forteller hva slags sjokk det var å møte metodene til de yngre malerne, men at han i ettertid har forstått at det var nødvendig. «Du får en utvikling i kunstformen som er viktig, selv om jeg syntes det var helt hårreisende på 90-tallet. Den nye stilen var en reaksjon på vår stil, med gjennomtenkte fargekombinasjoner og grundig forarbeid. Jeg husker fortsatt da en yngre maler spurte meg om ’jeg skulle hjem for å lage skisser og drikke te’. Det vil si at han syntes jeg var pysete som kasta bort tid på å sitte hjemme og tegne som kunne vært brukt på å spraye. Da jeg fikk den slengt i trynet, følte jeg meg slik faren til Picasso må ha følt det da sønnen mente han ikke hadde mer å lære av ham.

Her er traileren til Drabant vol. 2. Jeg har tidligere skrevet et innlegg på bloggen om hvordan den ble laget.

[youtube width=»490″ height=»320″]https://www.youtube.com/watch?v=CVPJthi6Nw4[/youtube]

Øyvind Holen
Øyvind Holen (f. 1973) er fra Lindeberg i Groruddalen i Oslo, og jobber som journalist i Dagens Næringslivs fredagsbilag, D2. Han har skrevet fem sakprosabøker og to tegneserier. "Hiphop-hoder: Fra Beat Street til bygde-rap" (2004) handler om den norske hiphophistorien, "Groruddalen: En reiseskildring" (2005) er en reise gjennom barndommens grågrønne dal, mens "Donald-landet: Hvordan en and i matrosdress formet det moderne Norge" (2012) handler om den kulturelle påvirkningskraften fra tegneseriebladet Donald Duck & Co. I 2010 vant Øyvind Holen og illustratør Mikael Noguchi fagbokprisen innen Kulturdepartementets priser for årets beste barne- og ungdomsbøker for "Hiphop: Graffiti, rap, breaking, dj-ing" (2009), en faktabok om den amerikanske og norske hiphophistorien. "Faktaløve: Hiphop" (2010) er en bearbeidet lettlestbok av samme historie, og i 2012 debuterte Holen og Noguchi skjønnlitterært med første bind av tegneserieromanen "Drabant". Oppfølgeren "Drabant vol. 2" er ute nå.
Legg inn kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *