Favoritter fra 2014: Barndommens nattbord: Intervju med Synne Lea

Si fra
om du trenger en venn.

Hvis jeg var deg,
ville jeg ropt
på meg.

Fra Synne Lea og Stian Holes Nattevakt

Synne Lea
Synne Lea
Foto: Aurora Wilhelmine Linchausen

Synne Lea (f. 1974), har vokst opp i Oslo, men bor nå i Åsgårdstrand. Hun har gitt ut to diktsamlinger, Du har et sted å løpe inn (2010) og Alt er noe annet (2003), og i 2012 kom hennes første barne- og ungdomsroman, Leo og Mei, som fikk strålende mottakelse og nylig ble nominert til den prestisjetunge Deutscher Jugendliteraturpreis. I fjor kom Nattevakt, en diktbok til barn illustrert av Stian Hole, som ble nominert både til Brageprisen og Kritikerprisen. Synnes barnebøker er solgt til flere land. Jeg har intervjuet henne om bøkene på hennes barndoms nattbord.

Leo og Mei_Cover
Nominert til den prestisjetunge
Deutscher Jugendliteraturpreis 2014

– Er det en eller flere bøker fra «barndommens nattbord», som har gjort spesielt sterkt inntrykk på deg?

«Brødrene Løvehjerte» er min sterkeste og kjæreste leseropplevelse fra jeg var liten. «Oksen Ferdinand» av Munro Leaf, «Haren og nepa. Et kinesisk eventyr med bilete» og Hans Sandes «Lita, grøn grasbok» er også bøker jeg husker veldig godt. Mine første store leseropplevelser alene, var Tor Jonssons dikt og etter hvert Hamsun.

Var du av de heldige som fikk sitte på et voksenfang og bli lest for som barn? Og hadde du noen gode stnder med en lesende voksen på sengekanten?

Foreldrene mine leste mye for søsteren min og meg. De første to kapitlene i «Brødrene Løvehjerte» måtte søsteren min alltid lese høyt, for da gråt mamma så hun ikke kunne snakke. Nå har jeg det på samme måte, datteren min må lese de to kapitlene for lillebror og meg. Vi leser den boken igjen og igjen.

– Hva har litterære møter i barndommen betydd for din senere skapende virksomhet?

– Jeg syntes ikke det var så lett å lese da jeg var liten, jeg leste ikke så mye selv. Det var nok derfor jeg begynte å lese dikt. Korte tekster. Jeg lærte dem utenat, gjentok og gjentok. At foreldrene mine leste høyt for meg, er jeg ekstra glad for. At de også ble så berørt av det de leste, og viste det, fikk meg til å føle at det var viktig. Den følelsen, av verdi og viktighet, har betydd mye for meg når jeg skriver.