– Hei, Ragnar Aalbu! Krokodille i treet? Hvor kom den fra?

Aalbu_KrokodilleITreet
Krokodille i treet er årets bok fra Ragnar Aalbus hode og hånd. En absurd og søt historie om en liten krokodille som plutselig befinner seg høyt oppe i et tre og ikke vet hvordan han skal komme ned igjen..

– Hei, Ragnar Aalbu!  Krokodille i treet – hvor kom den fra?
Jeg tegnet krokodillen på greina for noen år siden, uten å ha noen planer for den. Det er ofte slik det starter, med en liten tegning eller en droddel, eller en tanke, som jeg noterer meg og spinner videre på senere. 

– Hvis jeg har regnet riktig, har du 13 egne utgivelser bak deg, der du står for alt fra idé til tekst og illustrasjoner. Og i nesten alle bøkene spiller dyr hovedrollen eller viktige biroller. Hva oppnår du ved å bruke dyr som karakterer, fremfor mennesker? Som for eksempel i bøkene om Harry og Roger, som er henholdsvis moskus og mår?

Harry og RogerPå et dypere plan handler jo bøkene mine om mennesker og menneskelige forhold. Dyrene er en metafor – bortsett fra i landbrukstrilogien, Fokus på ku og de der, hvor det er ordspill og alskens tullball. Dyr kan i fiksjonen tillegges forskjellige egenskaper og blir derfor veldig tydelige som typer: Om du trenger en trygg personlighet, er det bedre med elefant enn røyskatt. Og man må spille på kontraster og konflikter, at én er stor og en annen liten, en er rolig og en annen vill, slik som med Harry og Roger. De er et umake par, og det må de være, ellers blir det ingen konflikt, og uten konflikt blir det ingen bok.

-Handlingene og universet i bøkene dine har en absurd og til dels avansert humor. Like fullt treffer du de yngste, samtidig som du morer de store. Jeg vil betegne det du bedriver som intelligent nonsens. Og det er et kompliment! Hvor tar du det fra?
Intelligent nonsens – takk skal du ha! Det mest fornuftige jeg kan svare er vel at alt kommer fra hodet. Og idéer generelt er bearbeidelser og omkoblinger av ting en hører, ser, opplever, assosierer. Når det gjelder det å treffe på flere plan: Det er jo et mål i seg selv: Om ikke barn liker det, er det meningsløst å lage barnebøker. Så NOEN barn må like det. Alle liker ikke alt, og nå sporer jeg av: Det forbauser meg like mye hver gang en anmelder prøvekjører boka på eget barn og bruker barnets svar som fasit. Det er amatørmessig og respektløst overfor både forfattere og barn – barn er like forskjellige som voksne, og alle liker ikke alt, uten at det har noe med kvalitet å gjøre. Men barnebokas rareste utfordring er jo at også voksne (noen av dem) må like bøkene, siden det er de som skal kjøpe dem og gjerne lese dem høyt for barna. Om voksne ikke liker boka, blir den ikke kjøpt, og om voksne leser en bok de ikke liker så godt, smitter det fort av på barnet. Og da må jeg få lovprise bibliotekene: der finner barna selv de bøkene de vil ha. Det er uvurderlig både for den enkeltes utvikling og i et samfunnsmessig perspektiv.

-Har du noen litterære eller visuelle forbilder? Eller sagt på en annen måte – er det noen som har inspirert deg i betydelig grad innenfor ulike kunstformer som litteratur, bildekunst, film?
Jeg lar meg inspirere av mye, uten at det kanskje kommer til syne i det jeg selv gjør. Jeg er svak for drøye overdrivelser og blir fort entusiastisk når noe vris langt ut i det absurde. Jeg er veldig glad i Fredrik Stabel. Da jeg var barn likte jeg Kjell Aukusts Flåklypa Tidende, det var en viktig oppdagelse. Ellers blir jeg generelt inspirert av bra illustratører, bøker, filmer og musikk.

-Har du et favorittdyr? Og er det noen dyr du kjenner deg i slekt med?
Jeg har alltid likt katter. Uten at dette har så mye med bøker å gjøre. Men det med slekt blir verre. Selv om en kollega en gang sa at jeg lignet på et marsvin. Haha.

Anda_i_oedemarka_side1-Jeg traff en navnebror av deg forleden; Ragnar, en ellevill bullterrier på fem måneder. Jeg er farmor til dvergschnauzeren Juster, og går ofte tur med hund. Det virker som om det er en trend blant eiere å gi hundene menneskenavn som er litt «ute». Jeg kjenner personlig til firbente gutter og jenter som lyder navn som Kjell, Iver, Birger og Bodil. Hva synes du om dette?
Hunden i Anda i ødemarka heter jo Gunn, så jeg antar at jeg liker det. Er det en trend? I så fall er det en morsom en. Jeg må nesten fortelle at det var en amerikansk utvandreretterkommer ved navn Aalbu som kontaktet meg for en stund tilbake fordi hun lurte på om vi kunne være i slekt, og etter noen e-poster fram og tilbake meddelte hun meg (nølende, hun visste ikke om jeg ville like det) at hun har en hund som heter Ragnar. Det fins altså en Ragnar Aalbu til. Det synes jeg er morsomt.

-Som deg har jeg en hang til bokstavrim. Hva er det med bokstavrimet som treffer oss og påkaller smil, som Grundig om gris og Sau i sentrum. Det hadde jo ikke vært det samme med titler som Inngående om gris eller Sau i midten?
Rytme og repetisjon er jo fengende i seg selv. Men det viktigste med disse titlene er kontrasten mellom form og innhold. Det alvorlige/selvhøytidelige og det latterlige. Humor handler ofte om motsetning, elementer som spiller i hver sin retning, om å bygge opp en forventning for så å bryte den.

-Hender det at du ler av dine egne ideer, innfall, formuleringer eller illustrasjoner? Eller i hvert fall, bokstavelig talt, smiler i skjegget?
– Jeg ler ikke av mine egne idéer, nei, det høres rart ut. Det er jo alvor når jeg jobber med det. Men det er en god følelse å jobbe med noe jeg tror er morsomt og som jeg innbiller meg at noen vil le av. Kanskje jeg smiler litt? Ja. Men jeg har også opplevd å være konstant flau mens jeg jobber med noe jeg synes er morsomt, men samtidig synes er tøyd for langt over grensen til det plumpe for min egen smak. Det er en pussig følelse.

høy i hatten2-Du morer forhåpentligvis deg selv, og i hvert fall oss andre, med å vri på kjente ordtak og formuleringer i flere av titlene på bøkene dine, som Høy i hatten, Dyr i drift og Anda i ødemarka, og fyller dem med absurd og nytt innhold. Kommer slikt lett til deg, eller leter du etter egnede utgangspunkt?
Jeg har alltid likt å vri på ting, tror jeg. Men det må fungere tilstrekkelig uanstrengt og på flere nivåer. Om det ikke gjør det, holder det ikke. Anda i ødemarka – den var jeg fornøyd med, da jeg kom på at denne historien kunne ha den tittelen gliste jeg dumt resten av dagen.

-Forfattere og illustratører lever gjerne litt ensomme, men frie yrkesliv. Trives du?
Jeg trives veldig godt. Hadde ikke orket å holde på uten at jeg gjorde det. Men fellesskap er viktig; jeg har eget kontor, men i umiddelbar nærhet til andre bokillustratører. Vi er en liten gjeng, kan man si. Man trenger en kaffekopp, en faglig diskusjon, noen å lufte sine bekymringer for eller ha det morsomt sammen med. Men de økonomiske bekymringene som hører med til det frie yrkeslivet, skulle jeg gjerne vært foruten.

-Du veksler mellom å jobbe frem egne prosjekter, der du rår, fullt og helt, og med samarbeidsprosjekter, som med Bjørn Rørvik om de vanvittige Purriot-historiene. Kan du si litt om disse to måtene å jobbe på?
De er helt forskjellige. Og lar seg derfor kombinere. Mine egne prosjekter er mye mer krevende, fordi jeg jobber med karakterutvikling, handling, dramaturgi, tekst, illustrasjoner og bokdesign parallellt. Alt dette påvirker hverandre til en viss grad, og det er mange baller i luften på samme tid. Jeg holder på litt overalt, og det kan være forvirrende. Men når jeg illustrerer for eksempel bøkene om Purriot, da har Bjørn allerede handlingen klar, og persongalleri, dramarurgi, struktur er på plass. Jeg bruker hodet på en helt annen måte da, og situasjonen oppleves som mye mer oversiktlig.

– I disse kjøttutskjelte tider, som setter mange dyr i vanry, tenker du at dine bøker kan være en motvekt? Eller vil du nå gå videre med grønnsakkarakterer, som i Purriotuniverset, for å komme veganene i møte?
Haha. Alle burde spise mer grønnsaker. Når Bjørn og jeg turnerer med Purriot har vi en skattejakt, der ungene leter etter grønnsaker vi har gjemt. Det hele avsluttes med en heidundrende utlodning av grønnsaker, mange fra persongalleriet i boka. Ungene er ville når de vinner en paprika, en reddik eller en løk. Og tøffingene vil helst vinne chilien, haha. En gang var det en som måtte få lærerhjelp etter å ha tatt en kjempejafs av en chili. Og ånden til barn som har spist en kvart rå løk har vi kjent flere ganger. Til og med grønnsaker kan tydeligvis være kult når det blir tilbudt på en morsom måte.

-Hva foretrekker du selv? En god biff eller «salat og spinat»?
– Begge deler. Jeg liker det meste. Men ikke alt på én gang.

Krokodille i treet

 

Ragnar Aalbu
Ragnar Aalbu Foto: Hæge Håtveit

Om Ragnar Aalbu:
Ragnar Aalbu (1966) er en prisbelønt, ettertraktet og allsidig illustratør og forfatter. Han bor og arbeider i Oslo, men er egentlig odelsgutt fra Trøndelag. Det er derfor helt naturlig at han står bak titler som Fokus på ku (2004),  Grundig om gris (2005), Sau i sentrum (2006) og Dyr i drift (2008). Førstnevnte fikk han for øvrig Kultur- og kirkedepartementets debutantpris for.  Sist høst kom boken Høy i hatten. I høst er han altså ute med Krokodille i treet. Som alle øvrige av Ragnars illustrasjoner og utgivelser, er også denne preget av absurd humor og overraskende innfall.

Anne Østgaard

Anne Østgaard har vært informasjonsmedarbeider i Cappelen/Cappelen Damm siden 1985. I 2013 tiltrådte hun en nyopprettet stilling som nettjournalist i forlagets digitale fellesavdeling, der hun er innholdsleverandør til forlagets ulike nettsteder og digitale kanaler, som bloggen forlagsliv.no, cappelendamm.no og bedriftens intranett. Hun er også engasjert på arrangementssiden, som programskaper og medansvarlig for Lunsjpausen, forlagets ukentlige, formiddagsarrangement, og som leder av Cappelen Damms Kunstforening Veggpryd.

Legg inn kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *