Møt vårens ungdomsbokdebutant: Maren Engelschiøn

Maren Engelschiøn debuterte nylig med den allerede kritikerroste ungdomsromanen En del av meg

Maren Engelschiøn (f. 1970), journalist, tidligere magasinredaktør og bildekunstner, har nettopp debutert med ungdomsromanen En del av meg. Boken har fått strålende kritikker. Vi møter Ida, som alltid har følt seg utenfor i familien. Og familien er moren, søsteren – og Ida. Hun får aldri møte sin amerikanske far, som er halvt indianer og professor ved et universitetet i Minnesota, der moren studerte som ung. En dag får Ida vite at hun har to halvbrødre. Hun melder seg på et sommerkurs ved det samme universitetet og drar til USA for å lete.. Jeg har intervjuet Maren – om boken, om overgangen fra journalist til skjønnlitterær forfatter, om det å skrive og om litterære forbilder – m.m.

Engelschiøn2
Maren Engelschiøn gikk fra å være journalist og magasinredaktør til å bli skjønnlitterær forfatter via billedkunst.

– Gratulerer med utgivelsen av En del av meg, og med anerkjennelse og flotte kritikker! Hvilke forventninger hadde du til mottagelsen av boken din – i mediene, i bokhandel og blant publikum?

– Tusen takk! Få ungdomsromaner blir anmeldt, så det å få så bra kritikk var en herlig overraskelse som ga laaang lykkerus! Hva som skjer videre har jeg ingen forventninger til, men jeg har håp. Målgruppene unge voksne (young adult) og nye voksne (new adult) vokser sakte fram i Norge. Jeg håper min bok bidrar til at unge mennesker som liker supre tv-serier som Skam og Unge lovende kan gå inn i en hvilken som helst bokhandel og lett se hvilke bøker som vil gi dem leserglede.

– Du er en av forlagets vårdebutanter, men er ingen fersk skribent. Hvordan har veien vært fra journalistikk til skjønnlitterær debut?

– Jeg ble magasinjournalist fordi jeg ville leve av å skrive og ha mer tid til å jobbe med språket enn det man får som avisjournalist. Men så fikk jeg smigrende jobbtilbud. Plutselig satt jeg på fjerde året som sjefredaktør for magasinet ShapeUp. Jeg var 38 år. Finanskrisen nærmet seg. Alt handlet om innstramninger og nedskjæringer. Om tid og penger. Fordi redaksjonen var så liten, fylte jeg flere roller og skrev også mange artikler selv. Det ble mer fokus på å være rask enn på å være kreativ, så jeg spurte meg selv om jeg ville eller måtte fortsette i jobben. Svaret var nei. Mannen min og jeg konkluderte med at vi ville takle at jeg hadde lav inntekt, så jeg sa opp jobben for å prøve meg som billedkunstner samtidig som jeg skrev frilansartikler for magasinet KUNST. Når jeg skrev disse artiklene, kunne jeg bruke mer litterære teknikker. Dermed sa en venninne at jeg burde skrive skjønnlitterære bøker. Ja, hvorfor gjorde jeg ikke det? Det føltes pussig at jeg hadde valgt å male, i flere år, og ikke skrive bok. Hadde jeg glemt hva jeg egentlig ville i livet? Det var en lettelse å begynne på skriveprosessen – som å komme hjem etter en lang reise, selv om jeg var temmelig villfaren de første to årene.

– Hva tenker du er den største forskjellen mellom de to sjangrene? Og hvilke fordeler har du av din bakgrunn som journalist og redaktør når du nå har skrevet skjønnlitterært?

Den største forskjellen er at du har masse begrensninger som journalist. Du har et rekkverk av regler å holde deg fast i som forenkler skrivingen. Som skjønnlitterær forfatter må du bygge rekkverket selv, helst av dine egne innvoller, og det er nesten umulig å få det til å henge sammen på første forsøk. Det gjelder å juble over alle de små seirene – en velrettet setning, for eksempel – og se på slettet materiale som nødvendig læring.

Journalistbakgrunnen gjør at jeg er god på research og til å flette inn informasjon fra ulike kilder. Jeg vet hva som må til for at teksten skal oppleves som så levende at leseren tror at jeg, som forfatter, har opplevd alt det hovedpersonen i boken har opplevd. Dialog er jeg også veldig trygg på.

Fordelen med å ha vært redaktør i et lite magasin er at det var jeg som bearbeidet de fleste frilanstekstene som kom på trykk. Dermed har jeg lang erfaring med å gjøre om tekst som ikke fungerer optimalt. Erfaring har lært meg at hvert avsnitt jeg skriver er så elastisk at jeg kan endre det på tusenvis av måter. Alt er mulig! Og ikke minst – jeg syns det er en befriende følelse å kunne rette ut anspente setninger og rydde unna unødvendigheter.

– Du har også studert kreativ skriving. Har dette vært utløsende for å gi seg i kast med det skjønnlitterære?

– På mange måter, ja. Da jeg selv studerte kreativ skriving, fokuserte vi på kortere tekster innen skjønnlitteratur og kreativ sakprosa, og jeg vant en stor skolekonkurranse med en av tekstene mine. Derfor har jeg høy selvtillitt på å skrive godt, så lenge jeg får nok tid. Men jeg syns fortsatt det er fryktelig vanskelig å vite hva som skal inn og hva som skal ut, og hva er egentlig kjernen i det jeg vil formidle? Det har hjulpet veldig å lese seks bøker om å skrive skjønnlitterært, og ikke minst – få kyndig veiledning fra redaktør.

En del av meg– En del av meg er en ungdomsroman. Hva skiller det å skrive for ungdom fra det å skrive for et voksent publikum?

– Mye handler om hovedpersonen. Ida er 18 år, og hennes alder farger hva hun søker etter, hvor impulsiv hun er, hvilke svakheter hun har, og i hvor stor grad hun tenker på mulige konsekvenser av egne handlinger. Jeg har en 19 år gammel sønn selv og er veldig imponert over hvor reflekterte mange unge er i dag, i forhold til det jeg var. I skriveprosessen har det derfor vært viktig for meg å ikke undervurdere en 18-årings intellekt. Kanskje er det derfor boken også har fått mange voksne lesere?

– Du har lagt store deler av handlingen til USA. Og karakterer fra en minoritet som indianerne har fått viktige roller i handlingen? Kunne fortellingen vært lagt til Norge? Med karakterer fra en annen etnisk gruppe?

– Vi trenger ikke gå særlig langt tilbake i tid før vi ser mange fellestrekk mellom behandlingen av indianere i USA og samer i Norge. Og jeg er jo ikke alene om å tenke på hvordan det oppleves å komme til Norge i dag, med en tro og et utseende som det knytter seg mange fordommer til. Så ja, jeg kunne formidlet mye av det samme hvis jeg hadde latt Ida bli i Norge. Jeg valgte Minnesota fordi jeg har studert der i fem år selv og ville la Ida oppleve å bli styrt av regler hun ikke så meningen med.

– For meg handler boken din dypest sett om jakten på identitet. Kan du si litt om dette?

– Jeg er opptatt av hva som hindrer deg i å bli den du er ment å bli. For meg er dette et veldig personlig tema fordi jeg i arbeidet med romanen har undret meg over hvorfor jeg måtte bli over 40 år før jeg følte at jeg fullt og helt var meg selv. Hva om motstanden mot min identitetsbygging hadde vært krassere? Og av den lille motstanden jeg har følt – hvor mye har vært innbilt? Hvor går balansegangen mellom å ta hensyn til seg selv og egen utvikling, og hensynet til samfunnet og andre mennesker? Hvordan kan jeg unngå at det jeg sier og gjør oppleves som motstand mot andres identitetsbygging?

– Et annet tema du berører er hemmeligheter og tabuer. Alle familier har sine familiehemmeligheter. De er ofte knyttet til skam. Har du noen tanke rundt dette?

– Det vi vil skjule for andre er gjerne det som gir mindreverdighetskomplekser. Jeg tror de fleste merker, instinktivt, at det er fare på ferde hvis andres forventninger til oss dabber av, og at vi derfor søker å beskytte oss mot at det skal skje – gjerne med hvite, grå eller helt svarte løgner. I forbindelse med boken gjorde jeg en del research på dette og kom over forventningseffekten, eller Pygmalion-effekten. Den sier at jo større forventinger du opplever at andre har til deg, jo bedre resultater vil du oppnå. Og motsatt …

Er det rart vi blir redde for blikk som sier ”stakkars deg – for alltid”?

– I de senere år er det skrevet og utgitt en rekke selvbiografiske romaner. Hvordan er det med din? Jeg har forstått at karakteren Paul og hans historie er «real»? Er det andre ting i hovedfortellingen som kan knyttes til ditt eget liv?

– Min oppvekst og mine erfaringer på college i Minnesota var veldig annerledes enn Idas, med mindre motstand og spenning, men personlighetene våre er relativt like. Som en skuespiller gikk jeg inn i kroppen til Ida, med min alder og bakgrunn byttet mot hennes, og agerte deretter. Det var veldig mye morsommere enn om jeg hadde vært meg selv!

Jeg har tatt utgangspunkt i mye kjent for at det, sammen med mye research, skulle være lettere å skrive på en måte som oppleves som sann. Egne erfaringer er erstattet av nye, men det hender de er beslektet. Hva om Ida bor på dorm, og ikke utenfor skoleområdet som jeg gjorde? Hva om Ida bryter noen av de strenge reglene på skolen, men ikke de samme som jeg brøt (jeg risikerte å bli utvist fordi jeg hadde samboer uten å være gift!)? Hvordan kan intervjuet med virkelighetens Paul, og det som skjer etterpå, bli enda mer spennende lesning?

– Har du gjort deg tanker om det å «skrive sitt liv» og dermed utlevere familie og venner, slik mange forfattere har gjort? Og med det ikke minst skapt stor litteratur. Tilfeldig nevnt Karl Ove Knausgårds Min kamp og nå sist Linn Ullmanns De urolige.

– Jeg har nettopp lest De urolige og må jo si at jeg som leser kjenner denne fantastiske nærheten som blir hengende igjen etter at boken er lukket. For min del tror jeg at jeg ikke kommer til å utlevere andre levende mennesker enn meg selv. Paul føler jeg at jeg kunne skrive om fordi han er død. Og også når det gjelder ham er den ”ekte” og fiktive historien ganske forskjellig fra hverandre. Jeg tror jeg skriver best når jeg fabulerer ut fra noe som er sant, uten å måtte sitte fast i det. Venner og familie kan altså ta det helt med ro, hehe.

– Har du noen litterære forbilder? 

– Jeg er betatt av kortfattetheten til Kjell Askildsen, substansen til Fjodor Dostojevskij, Jonathan Franzens evne til å bygge karakterer og Elena Ferrantes evne til å ta leseren med seg inn i et fascinerende univers. Og jeg kan fortsette i en lang oppramsing. Jeg leser mye skjønnlitteratur og prøver å ha en hva-kan-jeg-lære-holdning.

– Kan du røpe hvilke planer du har for et eventuelt videre forfatterskap?

– Jeg håper å kunne skrive skjønnlitterært – på en eller annen måte – til jeg blir 80. Men det er for tidlig å si noe om hva som blir min roman nummer to.

Maren Engelschiøns blogginnlegg om En del av meg på Forlagsliv.

Maren Engelschiøns egen blogg.

Anmeldelse av En del av meg på bokreisen.no.

Anne Østgaard

Anne Østgaard har vært informasjonsmedarbeider i Cappelen/Cappelen Damm siden 1985. I 2013 tiltrådte hun en nyopprettet stilling som nettjournalist i forlagets digitale fellesavdeling, der hun er innholdsleverandør til forlagets ulike nettsteder og digitale kanaler, som bloggen forlagsliv.no, cappelendamm.no og bedriftens intranett. Hun er også engasjert på arrangementssiden, som programskaper og medansvarlig for Lunsjpausen, forlagets ukentlige, formiddagsarrangement, og som leder av Cappelen Damms Kunstforening Veggpryd.

Legg inn kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *