Barndommens nattbord: Intervju med Endre Skandfer

Endre SkandferEndre Skandfer
Endre Skandfer i farta!

TEGNER OG ILLUSTRATØR Endre Skandfer (f. 1976) har satt sitt preg på en rekke store, norske animasjonsprosjekter. Han er medskaper på seriene Dunderly og Krüger & Krogh, og har illustrert flere barnebøker, bl.a. bildebøkene Skylappjenta av Iram Haq og Hva gjør de dagen lang? av Ellisiv Solskinnsbakk.

Biene til Endre
Utkast fra Endres tegneblokk fra arbeidet med Biene i New York.

I disse dager er Endre aktuell med illustrasjoner til Lena Lindahls bok Biene i New York, som har fått strålende kritikker for både det tekstlige og det visuelle. Dagbladets Marie L. Kleve gir boken terningkast 5 og kaller den en «Summende sommerbok». Endre Skandfer får ros for godt integrerte og fargerike illustrasjoner til denne elleville historien om Max og kokkepappan hans, som bor i 20. etasje på toppen av Waldorf Astoria, midt blant New Yorks skyskrapere. Her har de verdens kuleste takterrasse, der det produseres en helt spesiell honning. Bier står for øvrig høyt i dagens litterære «kurs», noe de mange biebøkene som har kommet ut de siste par, tre årene vitner om.

– Er det en eller flere bøker fra «barndommens nattbord», som har gjort spesielt sterkt inntrykk på deg?
På mitt nattbord var det lenge nesten utelukkende gamle Donald Duck – og jeg slukte dem rått. Spesielt åpningshistoriene og føljetongene. Endene var favorittene, Fant og Langøre kunne jeg spare meg for. Etter hvert ble det AsterixSprintLucky LukeTintinLinda og Valentin, Moebius, Tardi og Spiegelman. Jeg elsket nok høyest de doble Tintin-albumene. Vil trekke fram historien som går gjennom albumene Krystallkulene og Soltempelet. Den både skremte og fascinerte. Men det var Tintin i Tibet som rørte meg mest. Albumet skilte seg fra de andre Tintin-historiene ved å være mer psykologisk drevet. Hovedpersonen befant seg i store deler av albumet alene i et kritthvitt snølandskap. Det var ikke en ting jeg ikke likte ved disse Tintin-historiene, og jeg drømte om en dag å kunne lage noe sånt selv. (Senere fant jeg ut at Tintin i Tibet ble laget i en tid da skaperen Hergé slet med egen psyke.)

Jeg var også svak for Richard Scarry og faktabøker av typen «Slik fungerer…» ditt og datt, eller «Lær om…» De hadde gjerne store bilder med masse detaljer som jeg kunne fordype meg i.

 – Var du av de heldige som fikk sitte på et voksenfang og bli lest for som barn? Og hadde du noen gode stunder med en lesende voksen på sengekanten?
Jeg husker noen slike stunder, men ikke så mange. Jeg lærte vel å lese ganske tidlig, og likte å ligge under nattlampa med en god tegneserie. Men jeg har aldri vært en rask leser, og har derfor hatt mindre tålmodighet med rene tekstbøker. Jeg hadde en liten Hardy-guttene-periode, men mistet fort interessen.  På skolen husker jeg lærerne leste noen bøker – ett og ett kapittel i matpausene. Det var gode bøker med bredt spekter, fra Roald Dahls eventyrlige SVK og Heksene, til Halldis Moren Vesaas’ skremmende Barn av Hiroshima.

Jeg ble forresten ofte lest for av Torbjørn Egner. Fra min Farmor arvet jeg en såkalt bærbar platespiller, slik at jeg kunne høre så mye på Ole Brumm jeg bare ville. Det var fantastisk! Jeg ble så skuffet da jeg senere så Disneys Ole Brumm uten Egner og hans sanger.

 – Hva har litterære møter i barndommen betydd for din senere skapende virksomhet?
– Jeg har egentlig ikke forandret smak eller interesser siden jeg var 6-7 år gammel. Har kanskje utvidet horisontene litt, men i bunn og grunn føler jeg meg fortsatt som gutten som leste Tintin under nattlampa. Tegneseriene ligger fortsatt på nattbordet, og jeg drømmer stadig om å lage noe på høyde med barndommens helter. Jeg synes ofte det virker som om tekst blir regnet som mer høyverdig og stimulerende enn bilder. Det synes jeg er en trist forenkling. Illustrerte bøker og tegneserier har gitt meg mange store og komplekse litterære opplevelser, og nå forsøker jeg å gi noen videre til nye lesere.

Biene i New York
Omslaget på Lena Lindahl og Endre Skandfers bok Bien i New York. Les mer og kjøp boken på cappelendamm.no.

 

Anne Østgaard
Anne Østgaard har vært informasjonsmedarbeider i Cappelen/Cappelen Damm siden 1985. I 2013 tiltrådte hun en nyopprettet stilling som nettjournalist i forlagets digitale fellesavdeling, der hun er innholdsleverandør til forlagets ulike nettsteder og digitale kanaler, som bloggen forlagsliv.no, cappelendamm.no og bedriftens intranett. Hun er også engasjert på arrangementssiden, som programskaper og medansvarlig for Lunsjpausen, forlagets ukentlige, formiddagsarrangement, og som leder av Cappelen Damms Kunstforening Veggpryd.
Legg inn kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *