Gro Dahle om å skrive om vanskelige ting

Gro Dahle og Svein Nyhus: BlekksprutenGro Dahle og Svein Nyhus: Blekkspruten
Fra boka Blekkspruten. Illustrasjon: Svein Nyhus

– Hvordan visste du om meg? spør gutten. I stedet for å gå ut sammen med de andre i klassen, har han banet seg vei framover der jeg står med bøkene mine. Han ser grundig på meg som om han leter etter noe i ansiktet mitt. – Har du vært hjemme hos meg? spør han. Jeg rister på hodet. Jeg tror ikke jeg kjenner ham, tror ikke jeg har sett ham før. Han er bare en av mange i en stor gymsal ved en skole på et ukjent sted. Kanskje går han i femteklasse, kanskje sjette, og jeg har akkurat lest opp Blekkspruten for mellomtrinnet med bildene på storskjerm. Bildene har mannen min, Svein Nyhus, lagd. Jeg har skrevet teksten. Boka kommer nå i september. Det er en bildebok om incest, hvor et barn som blir kalt Gullet blir fanget av Blekkspruten.

Gro Dahle Svein Nyhus Blekkspruten_foto K Sjöwall
Gro Dahle og Svein Nyhus har samarbeidet om flere prisvinnende og kritikerroste bildebøker for barn om tabubelagte temaer. Nye Blekkspruten omhandler incest. Foto: K. Sjøwall

Gutten som har kommet fram spør om hvordan i all verden jeg kan vite om ham, vite om det, for det er jo hemmelig. Har jeg snakket med broren? Er det han som har fortalt det? Hvordan ellers kan jeg vite om det, at det var sånn det var, hvis jeg ikke har hørt det fra noen?

Jeg sier at jeg ikke visste om ham, men at det er mange andre som har fortalt om sånne hendelser, og at denne historien om Gullet på en måte handler om alle de barna som har det sånn hjemme. Jeg har bare samlet ordene og fortellingene fra mange i slike situasjoner, sier jeg. For det har jeg, mange av formuleringene i boka er sitater som jeg har hentet fra barns egne beskrivelser, formidlet til meg via incestsenteret og lest i intervjuer og artikler.

Gro Dahle og Svein Nyhus: Blekkspruten
Fra boka Blekkspruten. Illustrasjon: Svein Nyhus

Faglig samtale
– Det er det at døra blir lukket, kanskje også låst, sa lederen av Incestsenteret i Vestfold da jeg var der i fjor høst for en faglig samtale og informasjon. – Ofte blir gardinene trukket for også. Og barna snakker ofte om at stemmen forandrer seg og at pusten blir annerledes, og de snakker ofte om blikket, at blikket plutselig blir så alvorlig. Og så er det hendene, at de ikke blir kvitt hendene, at hendene er der hele tiden, at de tenker på hendene, slipper ikke unna de hendene.

Gro Dahle og Svein Nyhus: Blekkspruten
Fra boka Blekkspruten. Illustrasjon: Svein Nyhus

– Jeg trodde jeg var den eneste som hadde det slik, sier han og ser på meg, og jeg nikker og sier at jo, sier at det er mange, tusenvis. Så mange som to, tre tusen barn i året i Norge kontakter et av de 22 incestsentrene for å få hjelp. Kanskje flere, for det er nok mange flere som har blitt utsatt for seksuelt misbruk og som ikke forteller om det. Og disse tror ofte de er alene om det, for de vet ikke om noen andre. For det er jo så hemmelig.

Det hemmeligste av det aller hemmeligste
Det er hemmelig med overgrep og vold i hjemmet, hemmelig med psykisk syke foreldre også, mor med angst eller deprimert far. Og hemmelig med alkohol- og rusmisbruk, hemmelig med fengsel, hemmelig med omsorgssvikt. Men incest er det hemmeligste av det aller hemmeligste. Det som er hemmelig på denne farlige måten, må snakkes om og skrives om, det trengs samtaler om dette, og bildebøker. Det trengs å åpnes opp, det trengs ord og historier, fabler og allegorier. For vi trenger ord og setninger om det som er vanskelig – og fortellinger om det vi ikke vil vite.

Gro Dahle og Svein Nyhus: Blekkspruten
Fra boka Blekkspruten. Illustrasjon: Svein Nyhus

Det var ikke så lett å vite hvordan jeg skulle begynne å skrive om det, hvilke ord jeg skulle bruke, hvor trygt eller hvor utrygt jeg kunne skrive, hvor farlig eller ufarlig fortelingen skulle være. For jeg ville ikke gjøre barn redde. Ikke redde for å si noe, ikke redde for kropper og mager og pupper og romper og hårete bein og store hender, ikke redde for voksne menn eller store gutter. For de fleste store menn og store gutter er snille og vennlige og trygge.

Så hvordan fortelle da, uten å skremme, men allikevel bevisstgjøre? Hvordan fortelle slik at både voksne og barn kan lese boka? Hvordan formulere slik at det ikke ble et pedagogisk hefte, ikke et informasjonsskriv, ikke en lærebok, ikke en samling råd – men en tekst med skjønnlitterære kvaliteter? Hvordan finne en kunstnerisk balanse mellom barn, tenåring og voksen, mellom fiksjon, underholdning og alvor?

Ord som redskap og verktøy
Jeg hadde ingen ord om dette temaet, ingen fortellinger om incest og var redd for å skrive om det. Jeg tenkte at jeg ikke kunne klare det, at det ble for vanskelig, for mye risiko. Men fordi jeg virkelig ville prøve å formulere noe rundt dette, fordi jeg ønsket det, måtte jeg lete etter ordene. Jeg måtte prøve å finne de ordene som ikke fantes, skrive dem fram, lete etter allegorier, metaforer, språklige bilder, konkretisere det usagte. For ordene om incest må kunne være tilgjengelige, må kunne finnes av de som trenger dem, må kunne brukes.

Gro Dahle og Svein Nyhus: Blekkspruten
Fra boka Blekkspruten. Illustrasjon: Svein Nyhus

Både voksne og barn trenger språk for de vanskelige erfaringene sine, både voksne og barn trenger historier for de lukkede rommene, de innelåste erfaringene, de stengte opplevelsene. Og barn trenger å vite at noen vet, at noen har vært der og at ordene som finnes og kan brukes om disse erfaringene, for det trengs ord både for det som er trygt og for det som er utrygt.

Ord kan være redskap og verktøy. Det handler om å gi barn ord for å kunne gjenkjenne og identifisere vonde følelser, å gjenkjenne trygge og utrygge situasjoner. Jeg håper på å kunne gi barn ord for å kunne fortelle om sine erfaringer, gi dem ord for å kunne snakke om det som har skjedd, om det de har opplevd, fortelle de altfor farlige hemmelighetene sine.

Ordene er frigjøringsverktøy, språket er et redskap for å åpne opp, lufte ut de innelåste hemmelighetene som eser der inne i mørket. For usagte hemmelige hemmeligheter er mye farligere enn fortalte hemmeligheter. Hvis det er noen som vet, så kan kanskje noen hjelpe, og bare det å si det, er hjelp i seg selv, å fortelle åpner en lufteluke. Derfor kan ordene gi håp. Og trøst. Og mulighet.

Gro Dahle og Svein Nyhus: Blekkspruten
Fra boka Blekkspruten. Illustrasjon: Svein Nyhus

Boka som en hemmelig venn
Også boka i seg selv kan være en trøster. En bok om incest kan være en støtte for et barn som har opplevd dette, en slik bok kan være en hemmelig venn, en som vet om, en som lytter. Boka blir dermed et vitne om det som har skjedd – og en vikar – som forteller en parallell versjon av leserens egen, farlige fortelling. Blekksprutord om blekkspruterfaringer.

Gro Dahle og Svein Nyhus: Blekkspruten
Fra boka Blekkspruten. Illustrasjon: Svein Nyhus

Og gutten som står foran meg i gymsalen, vil gjerne ha boka med seg, for han vil gjerne vise den til moren sin, for hun må få vite om det hun også. Det kan være en begynnelse, tenker jeg og gir ham teksten jeg leste. Og så går han ut av gymsalen og ut til klassen som ikke vet noen ting om hemmeligheten han bærer på. Men kanskje han nå har fått ordene han trenger for å fortelle?

– Du må si det til noen, sier jeg, han vinker bare og løper ut.

Gro Dahle

Gro Dahle (f. 1962) skriver for både barn, ungdom og voksne. Hun har utgitt
diktsamlinger, noveller, romaner og bildebøker. Sammen med sin mann, Svein
Nyhus, og datter, Kaia Dahle Nyhus, står hun bak en rekke poetiske bildebøker om krevende temaer som barn og pornografi, incest og andre former for omsorgssvikt. Hun har har mottatt en rekke litterære priser.

Legg inn kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *