En ellevill tegneserieskaper ser tilbake

Barndommens nattbord: Intervju med Flu Hartberg

Flu Hartberg er en anerkjent illustratør, tegneserieskaper og forfatter. Hans skjeve blikk på verden speiles blant annet i Fagprat, tegneseriestripen som i mange år har vært å finne i Dagbladet, og som også er utgitt i bokform. Foto: André Løyning

Flu Hartberg (f. 1979) er en ellevill tegneserieskaper, forfatter og humorist, med kunstutdannelse fra Norge og England. Mest kjent er han kanskje for sine Dagblad-striper, Fagprat, som også er utgitt i bokform. Og for sine fargerike myldrebøker til glede for de yngste leserne.

Fagprat

fagpratfluhartberg
Foreløpig foreligger to bøker der Flu Hartbergs Fagprat-striper er samlet. Dette er en tegneserie til ettertanke. Denne utgaven har også et spissformulert forord av Thomas Seltzer.

I Fagprat møtes snodige typer og snakker om alt mellom himmel og jord. Her er ingen faste gjennomgangsfigurer, men en helt ny situasjon og nye karakterer hver gang. Flus tegneserier har vært publisert i aviser, serieblader, egne hefter og i bøker, og sies å være serier for feinsmeckere.

Flu Hartberg: Borte vekk i verdensrommet
Borte vekk i verdensrommet er også en utbrettsbok med spill og oppgaver.

Flere barnebøker er beriket med illustrasjoner fra Flus hånd. Han har også utgitt de to fargerike myldrebøkene, Borte vekk i byen (2011) for barn med beina på bakken og Borte vekk i verdensrommet (2016) der vi får være med Arthur og resten av familie på en intergalaktisk reise ut i verdensrommet med romskipet Stjernegris.

– Er det en eller flere bøker fra «barndommens nattbord», som har gjort spesielt sterkt inntrykk på deg?

– Jeg vurderer seriøst å gå til hypnotisør for å huske mer av barndommen min. Jeg skjønner ikke hvor all triviell informasjon fra barndommens hverdagsliv har gjort av seg, men den ligger vel helt sikkert begravet under en haug av tullete tegninger og flaue ungdomsminner. Jeg kan huske “barnehylla” i bokhylla hjemme med Mitt Skattkammer og andre gammeldagse bøker, og så hadde vi en del kjedelige, sikkert prisbelønte, 70-talls bildedbøker med abstrakte akvarellillustrasjoner som jeg ikke var interessert i. Fra nattbordet husker jeg først og fremst tegneserier.

En bildebok som jeg elsket, men som jeg først og fremst leste i selv, var Gjengen holder sammen av Allan Ahlberg. Her følger vi en håpløs dagdrivergjeng av britiske arbeiderklassebarn som prøver å finne et sted å spille fotball. Den skilte seg ut ved å følge barnas egen juss og logikk, den var røff og anarkistisk i stilen og gjorde narr av voksne og autoriteter. Når jeg tenker meg om, var nok denne boka den mest influerende på meg utenom tegneserier. En annen bok jeg satte høyt, også fra de grå britiske øyer, var Tryllejakken og Tulledagen av Nicholas Brennan. Det var vel sikkert to barnebøker satt sammen til én, der favoritten Tryllejakken handlet om en magisk jakke som gjorde et stakkars britisk skolebarn om til alt fra en hund til en dobbeldecker-buss. Helt utrolig fantasifulle og overdetaljerte tegninger, så vidt jeg husker. Denne gjorde inntrykk.

– Var du av de heldige som fikk sitte på et voksenfang og bli lest for som barn? Og hadde du noen gode stunder med en lesende voksen på sengekanten?

– Faren min var veldig god til å lese Lucky Luke, som jeg fremdeles mener er tidenes beste tegneserie. Han kunne gjøre forskjellige stemmer på karakterene, og når det var banning på tegneseriemåten, du vet sånne tegn; kruseduller og dødninghoder, så ble disse uttalt som en slags kråkelyder. Nå leser jeg Lucky Luke for min sønn, og da etter samme høytlesningsprinsipper. Lucky Luke fungerer optimalt som høytlesning fordi hver side er delvis avsluttende, og historiene er like morsomme som spennende.

Moren min foretrakk barnebøker med mer patos. Og når hun leste Heidi, var det med skjelvende røst når den handicappede jenta klarte å gå. Vi var også glade i Bobsybarna, og kjørte gjennom det meste av Anne Cath. Vestly, så klart. Men etter hvert også Roald Dahl, som tidlig ble en favoritt. Da Mathilda kom, og jeg var ca. 9 år, troppet bestekompisen min og jeg opp på bokmessa for å få et signert eksemplar av forfatteren, selveste Roald Dahl. Litt skuffende var det å møte en gretten gammel mann som kjeftet på barna på gebrokkent norsk. Men stort var det selvfølgelig likevel.

–  Hva har litterære møter i barndommen betydd for din senere skapende virksomhet?

– Jeg kan ikke tenke meg noe annet enn at det må ha betydd vanvittig mye. Jeg vet at storesøskene mine sin tegneseriesamling nok var avgjørende for at jeg begynte å lage tegneserier selv allerede som 5-åring. Men også vissheten om at det fantes en fantasiverden i bøkene, gjorde at jeg alltid har søkt dit, og alltid foretrukket fiksjonen framfor virkeligheten. Jeg har også gode minner til høytlesning på skolen, i speider’n og i radiohørespill. Og har vært heldig som har hatt velvillige høytlesere og historiefortellere rundt meg i hele oppveksten.

Les også Flu Hartbergs blogginnlegg Min sommerlektyre på Forlagsliv.

Anne Østgaard

Anne Østgaard har vært informasjonsmedarbeider i Cappelen/Cappelen Damm siden 1985. I 2013 tiltrådte hun en nyopprettet stilling som nettjournalist i forlagets digitale fellesavdeling, der hun er innholdsleverandør til forlagets ulike nettsteder og digitale kanaler, som bloggen forlagsliv.no, cappelendamm.no og bedriftens intranett. Hun er også engasjert på arrangementssiden, som programskaper og medansvarlig for Lunsjpausen, forlagets ukentlige, formiddagsarrangement, og som leder av Cappelen Damms Kunstforening Veggpryd.

Legg inn kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *