Å skrive om et alvorlig tema for barn

Erika Fatland: Kan klimakrise bli gøy?

Erika Fatlands andre barnebok, Vinterkrigen, er en spenningsbok som setter klimakrise på dagsorden. Her en av Marius Renbergs fargesterke illustrasjoner til boken, hvor heltene Hanna og Oscar nærmer seg en løsning på mysteriet de har satt seg fore å oppklare.

Kan klimakrise bli gøy? Det var i grunnen spørsmålet. Eller med andre ord: Kunne det la seg gjøre å skrive noe om temaet som lesere i alderen ca. 9-13 synes er gøy? Spennende, handlingsmettet? En actionbok for barn? En intrige der internasjonale skurker ved hjelp av fiffige apparater har kidnappet været og har skrudd temperaturbryteren opp til maks? Som spolerer adventsværet, truer det kommende OL i Tromsø og utpresser regjeringen?

Vinterkrigen har fargerike og fartsfylte illustrasjoner av Marius Renberg.

Et tema som ikke innbyr ikke til leik og moro

Mange ville nok si: Nei. Det er temaet altfor alvorlig og dramatisk til. Det innbyr ikke til leik og moro. Klimakrisen truer oss alle, den krever det dypeste alvor i enhver tilnærming til temaet. Spesielt må dette gjelde barna. Man må ikke innbille dem at dette er noe som kan løses ved å skru på en bryter!

Erika Fatland debuterte som barnebokforfatter i 2009 med Foreldrekrigen, illustrert av Per Dybvig.

Advarende røster

Noenlunde den samme advarselen fikk jeg da jeg skrev min første barnebok, Foreldrekrigen, som handlet om et tema som på det personlige plan dessverre angår svært mange barn, nemlig skilsmisse. Foreldrene i boken åpner regelrett krig mot hverandre, med stinkbomber og skyttergraver, og datteren deres må alliere seg med en pensjonert oberst i huset ved siden av for å slå dem ned i støvlene på den slagmarken nabolaget etter hvert utvikler seg til. Det manglet ikke på advarende røster: Skilsmisse er et altfor sårt og komplisert tema til at du kan tulle med det. Barna kan jo komme til å fantasere om at dette er mulig!

Kamel og pyramider i sne og kulde skurrer for de fleste av oss. Denne stakkaren ser litt frustrert ut.. Illustrasjon fra Vinterkrigen av Marius Renberg.

Barn vet forskjell på fantasi og virkelighet

Ja, og det er poenget. Barn har nemlig fantasi. De fleste barn vet utmerket godt forskjellen på fantasi og virkelighet. De vet, altfor godt, at svært mange ting i voksenverdenen kan de slett ikke forandre på. De er prisgitt sine foreldres traurige beslutninger og skolens fantasiløse regimente, og de er prisgitt den utviklingen de voksne har sporet verden og miljøet inn på.

Såkalt realisme

Å si til barna: Dette er så godt som håpløst, dette kan ingen gjøre noe med, og aller minst du, her nytter bare de mange små skritts vei – det er såkalt realisme. Barn i dag skal helst bli realister så fort som mulig. (Helst bør de jo også få realisteksamen så fort som mulig, av hensyn til bruttonasjonalproduktet.) Det gjelder for miljø- og klimakrise som det gjelder for personlige forhold. Og rett nok må vi voksne ofte i samtale korrigere barns forventninger om hva som er mulig i det virkelige liv.

De to heltene fra Vinterkrigen, Hanna og Oscar er på sporet av noe, høyt over skyene. Oscar er ikke spesielt preget av matlyst.. Illustrasjon fra Vinterkrigen av Marius Renberg.

Skjønnlitteraturen har andre oppgaver

Men skjønnlitteraturen har andre oppgaver. Det gjelder også for skjønnlitteratur for barn. Den behøver ikke være ”realistisk” – ikke på den måten. Barnelitteraturens helter, fra Pippi Langstrømpe, via Roald Dahls Matilda og frem til Harry Potter, er alt annet enn halvveis handlingslammede realister som arbeider langs de små skritts vei. De oppnår tvert imot raske og mirakuløse resultater. Her triumferer barna mot den voksne omverdenen.

Fantasiens krefter

Det mener jeg vi skal unne barna, om enn bare i fantasien – eller nettopp derfor. Det er med fantasiens krefter, i forestillingenes verden, gjennom innlevelsen, at ansatsene til vår moral, medfølelse og etikk blir skapt. Det er på fantasiens slagmark at slagene mot det onde i verden først må kjempes. Det er også i erfaringen av grensesnittet mellom forestillingenes verden og realitetenes verden at vi kan øve oss i å bli handlende mennesker, som handler ut fra etisk overbevisning.

Bare de som mangler fantasi og moral benekter klimakrisen

Jeg skriver ikke dette som et forsvarsskrift for boka, men fordi jeg vil understreke at jeg ikke er ukjent med klimakrisens alvorligste og dystreste perspektiver, dersom noen skulle være i tvil. Det er visst bare de som helt mangler fantasi, forestillingsevne og moral, som for tiden vil benekte at det finnes en klimakrise, samt hvor alvorlig den nå er.

Ikke overraskende

”Jeg er pessimist. Jeg tror ikke vi kommer til å stanse global oppvarming før utviklingen blir stygg og fæl,” uttalte en av Norges mest kjente og erfarne klimaforskere, Knut Halvor Alfsen, til VG i helgen. Uttalelsen nådde ikke forsidene, ble knapt sitert av andre medier, for den var ikke egentlig så overraskende. Vi har hørt det i mange år nå: Temperaturene stiger, økosystemet spinner ut av kontroll, permafrosten og isbreene smelter, konsekvensene blir katastrofale. Og vi klarer ikke å stoppe det. Alfsen har holdt foredrag for Erna Solberg. ”Hvorfor jeg er så trist”, het det.

Er det ikke noe kjent med denne personen? Ikke alle mektige menn har fokus på klimakrise.. Illustrasjon fra Vinterkrigen av Marius Renberg.

Sånt som kan skje i bøkenes verden

Men jeg kunne ikke skrive en bok for barn som skulle hete ”Hvorfor dere bør være så triste”!

I stedet har jeg etter beste evne forsøkt å skrive en morsom, nervepirrende og handlingsmettet fortelling om Hanna og Oscar, to (nokså) alminnelige barn fra den (nokså) alminnelige, lille, vestnorske bygda Lyrdal, som plutselig får i oppgave å redde verden. Helt bokstavelig. Det er sånt som kan skje i bøkenes verden. Og jammen ble det litt av en eventyrlig og dramatisk reise, ikke bare for hovedpersonene, men i særdeleshet for forfatteren, som kunne ha vanskelig for å henge med i svingene, enkelte ganger. Også en slik fortelling har sine krav til ”realisme”, til en indre logikk etter fortellingens lover, men Hanna og Oscar, de svært onde skurkene, samt det fargerike persongalleriet for øvrig, heriblant Den norske regjering, truet hele tiden med å bryte disse lovene. Jeg gjorde mitt beste for å holde dem alle innenfor. Om de har brutt dem her og der, er det deres skyld, ikke forfatterens!

Illustratør Marius Renberg har gitt skikkelser og situasjoner liv

Underveis var jeg så heldig å få fremragende hjelp av illustratør Marius Renberg, som har gjort at bokas skikkelser og situasjoner får liv på sidene. Marius har gjort boka til sin, og det har den vunnet stort på. Om jeg tidligere ikke alltid var helt sikker på hvordan Hanna og Oscar og alle de andre så ut, vet jeg det nå.

Jeg liker Hanna og Oscar

Dessuten liker jeg de to. Den lett kleptomane Oscar og den ensomme, veslevoksne lensmannsdatteren Hanna er ulike som få. Oscar stjeler en slant eller en sykkel her og der, traller en trall, angriper problemene etterhvert som de kommer og ser sjelden lengre frem enn mot neste cheeseburger med pommes frites. Hanna er strengt opptatt av rettferdighet, lov og orden, og av å være detektiv: Hun vil finne ut av ting, bringe ting på det rene, forutse. Hun er disiplinert. De er, kan hende, det dionysiske og det apollinske menneske, for å låne Nietzsches begrep fra ”Tragediens fødsel”.

Vinterkrigen er ingen tragedie

Vinterkrigen er imidlertid ingen tragedie. Det er en heltehistorie. For barn. Tragedien, derimot, den virkelige tragedien som er i ferd med å utspille seg her og nå og for oss alle, er hvordan vi behandler kloden, dens økosystemer og dens atmosfære. I denne situasjonen må alle gode menneskelige krefter og evner settes inn for å redde det som reddes kan, og det må skje nå. Det gjelder også fremtidens voksne, dagens barn, som skal arve elendigheten og allikevel fortsette, fortsette.

Les lanseringsintervju på Forlagsliv.

Erika Fatland

Erika Fatland (f. 1983 i Haugesund) er forfatter og sosialantropolog fra Ølen. Hun debuterte i 2009 med barneboken Foreldrekrigen. Fatland har også skrevet dokumentarbøkene Englebyen. Historier fra Beslan (2011), Året uten sommer (2012) og Sovjetistan (2014).

I 2015 var Erika Fatland én av ti forfattere som ble utvalgt i Morgenbladets kåring av de beste forfatterne under 35 år. Samme år fikk hun Bokhandelens sakprosapris for Sovjetistan. I fjor ble Fatland tildelt Wesselprisen for sitt forfatterskap, samtidig som hun ble valgt ut som en av Europas ti mest interessante samtidsforfattere gjennom litteratursatsingen New Voices from Europe.

Legg inn kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *