Jill Moursund om sine barnebøker:

– Noen ganger må barn få løse problemene selv, i det tempoet de trenger

– Barna i bøkene mine klarer seg, de lander på beina, og jeg tror og håper de kommer litt klokere, litt sterkere, ut av det, sier barnebokskaper Jill Moursund. Hun er aktuell med bildeboka Stormfugler, som har fått strålende mottakelse.

Jill Moursund: Stormfugler
I såre og vakre Stormfugler tar Jill Moursund for seg et motiv mange barn vil kjenne seg igjen i: frykten for forandring. Esters mamma har bestemt at de skal flytte nærmere bestefar. Ester skal snart begynne på skolen på et sted der hun ikke kjenner noen. Med gru teller Ester ned dagene til skolen begynner. Det hun virkelig trenger, er en venn som forstår hvordan det føles å være langt hjemmefra. Foto: Cappelen Damm

Hamar Arbeiderblad ga nylig Stormfugler terningkast 5. Anmelder Geir Vestad skrev bl.a.: «Ømt og godt om å måtte flytte. Jill Moursund er blitt en av de aller beste blant barnebokillustratørene her til lands. I «Stormfugler» er hun på sitt beste.»

De fleste bøkene Jill Moursund både har skrevet og illustrert kan sies å ha noen fellestrekk. Jeg har intervjuet henne om en del av disse, om hennes nye bok Stormfugler, og om hvordan hun arbeider med tekst og bilde i kombinasjon.

Jill Moursund: Min venn reven og jeg
I flere av Jill Moursunds bøker blir hovedkarakteren skilt fra foreldrene. I Min venn reven og jeg (over) blir Hanna stående igjen på bussholdeplassen da den travle moren løper på bussen først, og dørene går igjen mellom dem. I Vulkanøya skal Lara passes av en fremmed barnevakt mens mamma og pappa er opptatt med å jobbe. I Bella og Bob lager bøll flykter søsknene hjemmefra, etter å ha utløst et voldsomt oppstyr ved å la seg friste av mammas kaker, ment å brukes i et tv-opptak, og i Stormfugler etterlater mamma Ester hos bestefaren i noen dager.

Ut på egen hånd

I flere av bøkene dine blir barnet/barna som står i sentrum for fortellingen skilt fra foreldrene. Hva tror du gjør at du trekkes mot å fortelle historier hvor barna må utforske verden, og ofte de voksnes verden, på egen hånd?

Jeg har gjerne en historie jeg vil fortelle, noe jeg vil utforske, og da passer det ikke alltid om en voksen tramper inn og korrigerer. Noen ganger må barn få løse problemene selv, i det tempoet de trenger. Og barna i bøkene mine klarer seg, de lander på beina, og jeg tror og håper de kommer litt klokere, litt sterkere, ut av det.

Karakterene mine er selvfølgelig ikke alene i barnebokverden når det kommer til å løse problemer selv. Uten sammenlikning, men tenk bare på Pippi, hva ville hennes historier vært om mor og far ordnet opp? Om Harry Potter ikke var foreldreløs? Om Mathilda hadde gode, omsorgsfulle foreldre?

Hesten som skal løftes, kan like gjerne være de voksnes ambisjoner.

Jeg ønsker likevel ikke å la karakterene mine være umenneskelig sterke, de færreste av oss er tross alt det. Det trenger heller ikke å være onde trollmenn som skal bekjempes, barna må ikke å være verdens sterkeste og løfte hester. Hesten som skal løftes, kan like gjerne være de voksnes ambisjoner: Foreldre som vil vinne reality-programmer (Bella og Bob lager bøll), jobber som rettferdiggjør fremmede barnevakter (Vulkanøya), eller som i Stormfugler, at Esters mor vil flytte, og Ester føler hun må begynne på nytt. Karakterene mine blir redde, sinte og fortvilet – selvfølgelig – men de jobber seg gjennom det.

Jill Moursund: Vulkanøya
I Vulkanøya sniker Lara seg ut om natta, og møter kjempestore Iti.

Fantasivenner

For flere av hovedpersonene dine dukker det heldigvis opp en (fantasi)venn som hjelper med å holde på avstand angsten og fortvilelsen over å være alene, og som i tillegg til å hjelpe i ulike situasjoner også gir en mulighet for barna til selv å hjelpe. Hva vil du formidle til leserne dine med dette?

Det er viktig å hjelpe og det er viktig å ta imot hjelp. Empati er et sosialt lim, vi trenger å ha det og vi trenger å møtes med det, uansett om vi er voksen, barn eller fantasifigur.

Det er viktig å hjelpe og det er viktig å ta imot hjelp. Empati er et sosialt lim.

Jeg drar gjerne inn fantasivenner fordi de er noe som bor i karakterenes eget hode, de er der kanskje først i stilltiende dvale, men når det tilspisser seg, da kommer de fram. Og hjelper til med å finne et svar eller en løsning. Så lenge de er fantasifigurer, kan man tenke at det er løsninger barnet selv kommer fram til.

Dessuten etterstreber jeg nok ofte en slags drømmevirkelighet, et sted der det realistiske og fantastiske møtes. Jeg drar inn mye fantasi både fordi jeg liker at det umulige skjer, det er gøy, men også fordi fantasi er kreativitet, som igjen er problemløsende, og derfor en meget nyttig egenskap å ha om man nå en gang står der og stirrer inn i øynene på et stort problem. Fantasi er et frirom, det er lek som ikke begrenses av alder, og jeg håper jeg aldri går lei av det.

 Jeg drar inn mye fantasi både fordi jeg liker at det umulige skjer, det er gøy, men også fordi fantasi er kreativitet, som igjen er problemløsende.

Jill Moursund: Bella og Bob lager bøll
I Bella og Bob lager bøll er mamma mer opptatt av å gjøre en god figur i et reality-program enn å ta hensyn til Bella og Bob.

Lengten etter anerkjennelse

Både i Min venn reven og jeg, Vulkanøya, Bella og Bob lager bøll og Stormfugler er det tydelig at hovedpersonen(e) lengter etter å bli anerkjent og bedre sett av foreldrene sine. Det å være stor nok, rask nok til å gjøre seg klar om morgenen, å bli møtt med forståelse for at det er skummelt å flytte blir viktig. Hvilke tanker gjør du deg om dette?

Det kan vel være en evig runddans, det der. Flink nok, stor nok, anerkjent nok, det er relative størrelser. I Vulkanøya forteller Lara at alle sier hun har vokst og blitt så stor. Likevel er hun for liten til å være med mamma og pappa opp til vulkanen. Lara bestemmer seg for å dra etter dem, og treffer på Iti, det største dyret hun noen sinne har sett. Det viser seg imidlertid at også han er for liten.

Flink nok, stor nok, anerkjent nok, det er relative størrelser.

I Stormfugler har mor sikkert gode grunner til å ville flytte nærmere bestefar. Det fører uansett til at Ester må forlate sitt gamle hjem, byen, venner og klassen. Å flytte er så vanlig at vi kanskje tenker det er uproblematisk, men det kan jo faktisk være en utrolig heftig omstilling.

LES OGSÅ:
Barndommens nattbord: Intervju med Jill Moursund om barnebokminner
Jill Moursund om Bella og Bob lager bøll
Jill Moursund om Feber

Frykten for forandring

Jill Moursund: Stormfugler
Ester i baksetet med mammas grønne planter. Hun vil absolutt ikke flytte.

I Stormfugler er frykten for forandring og det ukjente ekstra fremtredende. Ester er litt eldre enn de andre hovedkarakterene, hun har gjennomskuet mer av de voksnes verden, og gruer seg til å flytte allerede fra første side i boka. Har du selv hatt noen opplevelser rundt det å være barn og skulle flytte?

Jill Moursund: Stormfugler
Ester skal bo noen dager hos bestefar, i fyret ved sjøen.

Vi vet hva vi har, men vi vet ikke hva vi får – selvfølgelig kan det være skummelt å flytte. Jeg husker likevel ikke at jeg syntes det var så vanskelig da jeg flyttet som seksåring, men jeg hadde ikke begynt på skolen ennå, og hukommelsen er upålitelig. Derfor har jeg hørt mer på den ene sønnen min som gikk i barnehage i én bydel i Oslo og skulle begynne på skolen i en annen. Mange av Esters tanker om å skulle forlate venner og å begynne i en ny klasse, er inspirert av hans tanker om dette.

Jill Moursund: Stormfugler
«Jeg hører mammas stemme inni meg: «Jeg har sagt at du ikke får gå ned til havet alene.» «Og jeg har sagt at jeg ikke vil flytte,» sier jeg.»

Å være alene der ingen kjenner hverandre, er ikke så vanskelig. Situasjonen er seg ganske annerledes om man er den ene som er ny der alle andre kjenner hverandre godt. Plutselig står man der alene, overfor en flokk og skal komme seg inn og bli godtatt og få venner. Det kan være en stor utfordring.

Hvorfor finner Ester en venn i nettopp en fugl, tror du?

Fugler symboliserer flukt, og det er nok akkurat det Ester ønsker: Hun vil helst flykte fra alt dette nye. Mange fuglearter lever dessuten i flokk, de har dette usynlige limet som binder dem sammen. Flokkmentaliteten blir nesten som et skjold, en mur som hindrer utenforstående i å trenge inn.

Jill Moursund: Stormfugler
««Ester?» Bestefars stemme siver inn fra gangen. Jeg skynder meg å legge en genser over fuglen.»

I denne situasjonen er Ester den som står utenfor, en slags flyktning som ikke hører hjemme. Da kan det kanskje hjelpe å høre at andre tenker helt ulikt i en liknende situasjon? At noen faktisk bare lander på et nytt sted og ser hva som skjer?

– Kan være så krevende at jeg er i ferd med å gi opp

Illustrasjonene i bøkene dine er preget av ulike, åpenbart veldig tidkrevende collage-teknikker og forskjellig fargepalett fra bok til bok. Kan du si litt om hvordan du tenker når du jobber frem både den visuelle siden ved en bok, og også samspillet mellom tekst og bilde?

Bøker er ulike og ulike historier trenger ulikt. For meg blir det feil – og uinteressant – å illustrere helt likt fra bok til bok. Hvor jeg lander, vet jeg sjelden når jeg starter, men ofte ligger det noe i teksten, at den f.eks. vil i retning av sukkertøy eller det maritime. Jeg har gjerne en visuell idé jeg vil finne ut av, jeg trenger for egen del å legge inn utfordringer, noe jeg vil finne ut av eller finslipe.

Det handler selvsagt om hva man liker selv, og jeg har aldri sett at slurvete, uinspirert og dårlig håndverk har tilført noe positivt til en bok. Det løfter ikke, det svekker. Da får det heller være at min metode er både tid- og energikrevende, jeg må levere noe jeg står inne for.

Jeg gjør vel som barnebokkarakterene mine – jeg jobber meg gjennom det.

Med mine bøker jobber jeg tverrfaglig, bilder og tekst er like viktige, men de må gjerne fortelle ulikt, og helst løfte hverandre. Jeg jobber alltid fram et tekstutkast først, siden får det gjennomgå i møte med redaktør og etter hvert også illustrasjoner, og det ender nesten alltid opp som noe jeg ikke ante skulle komme. Og det er det som er så gøy med å lage bøker. Og samtidig vondt, prosessen kan være så krevende at jeg er i ferd med å gi opp, men jeg gjør vel som barnebokkarakterene mine – jeg jobber meg gjennom det.

Les mer om og kjøp bøkene til Jill Moursund på cappelendamm.no

Turid Oline Hepsø
Redaktør for "Barn og Unge" og kommunikasjonsansvarlig for barne- og ungdomsbøker i forlaget.
Legg inn kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *