Skriver ny bokserie om Gutt og Jente

Barndommens nattbord: Intervju med Hilde Matre Larsen

Hilde Matre Larsen er en allsidig dame. Nå er hun aktuell med ny bokserie for de aller yngste leserne , Gutt og Jente, som tilsynelatende kan minne om 70-tallets populære og pedagogisk riktige Emma og Thomas-bøker. Men bare tilsynelatende... Foto: Cappelen Damm

Hilde Matre Larsen (f. 1975) er en ekte «Alf Muligmann». Hun er litteraturformidler, anmelder, skribent, forlagsredaktør – og forfatter. Nå er hun ute med første bok i serien Gutt og Jente, myntet på de aller yngste leserne. Hilde bor i Oslo med mann, barn og den imaginære katten Renate, og har studert litteraturvitenskap, kunsthistorie og barne- og ungdomslitteratur.

Gutt og Jente later som

Hilde Matre Larsen: Gutt og Jente
Gutt og Jente later som er første bok i Hilde Matre Larsens nye serie Gutt og Jente, illustrert av Mari Kanstad Johnsen.

I den første boken i serien, Gutt og Jente later som, står temaer som kjønn og identitet i fokus. Her skjeler Hilde til klassikere som bøkene om Emma og Thomas, men med en personlig og helt ny vri. Man fornemmer raskt en fortellerstemme rimelig fjernt fra 70-tallets pedagogiske bildebøker.

Alt er mulig for Gutt og Jente

Perspektivet i boken er kompromissløst barnlig. Alt er mulig for Gutt og Jente. De blir til dyrene de kler seg ut som, og låner hverandres hår ved hjelp av saks og lim. Illustratør Mari Kanstad Johnsens enkle tegninger gir de samme assosiasjonene og kler teksten.

– Er det en eller flere bøker fra «barndommens nattbord», som har gjort spesielt sterkt inntrykk på deg?

– Å, det er så mange! Tenker en hel del på det nå om dagen, i og med at jeg har små barn selv. Vi leser mye sammen, både både gammelt og nytt. Det har skjedd veldig mye i barnelitteraturen siden jeg var liten, og en del av de bøkene jeg hørte og så eller leste da jeg var barn, er nok litt vel moraliserende og pratete. Men mye er fortsatt fint.

Illustrerte bøker

Blant billedbøkene og de illustrerte bøkene, likte jeg veldig godt den japanske «En eventyrbok»-serien, som hadde fascinerene 3D-bilder på omslaget og fortryllende illustrasjoner inni. Særlig Tre små katter – historien om Pim og Pam og Potifar som spiser kake med votter.

Huttetuene, Knøttet og lille Jill

Maurice Sendaks Til huttetuenes land var – er! – en av mine favorittbøker. Tove Janssons Hvem skal trøste Knøttet? likeså. Hemulens fest var så deilig å se på at jeg hadde lyst til å rive ut sidene og spise dem opp! Og Fam Ekmans Hva skal vi gjøre med lille Jill?, som jeg fortsatt går og grunner på fra tid til annen. Jeg synes det er fint med bøker som ikke har to streker under svaret.

Lese selv-bøker

Av lese selv-bøker var jeg veldig glad i Gunnel Lindes Vov, sa mamma – grrr, sa pappa. Særlig historien om foreldreløse Kollbøtta, som sover i en kommodeskuff og lager seg foreldre på flasker. Og et lite hefte av Tomi Ungerer som heter Null kyss til mamma, om den kranglevorne og kyssenektende kattungen Preben Pote.

Og ikke minst klassikerne

Og klassikerne, selvsagt: De svenske Gunillaene (Bergström og Wolde), Lewis Carroll, Roald Dahl, Ole Lund Kirkegaard, Astrid Lindgren, og så videre. Sistnevntes Brødrene Løvehjerte er kanskje verdens vakreste og tristeste bok. Som barn aksepterte jeg glatt at det går an å dø to ganger.

Ta med barna og møt Hilde Matre Larsen på Notodden bibliotek lørdag 22. april

­– Var du av de heldige som fikk sitte på et voksenfang og bli lest for som barn? Og hadde du noen gode stunder med en lesende voksen på sengekanten?

 – Å ja, høytlesing og lesing var nok det det var aller mest av hjemme hos oss. Jeg har et veldig fint bilde av søsteren min og meg, som sitter på fanget til morfar og blir lest for. Hver gang vi var på besøk hos besteforeldrene mine, som bodde i en annen by, tok mormor oss med til biblioteket. Jeg har også fine minner om pappa som leste for meg når jeg skulle sove. Det gjorde han ofte. En gang leste han P.G. Wodehouse. Jeg skjønte jo ikke bæret av det, kan ikke ha vært særlig stor, men pappa lo og lo, og da lo jeg også. Så leste jeg dem selv noen år senere, og skjønte endelig hva det var han lo sånn av.

Så begynte jeg å lese selv. Etter hvert ble bøkene så spennende at det ble et problem at jeg måtte skru av lyset på et gitt tidspunkt. Så jeg fikk meg lommelykt.

– Hva har litterære møter i barndommen betydd for din senere skapende virksomhet?

– For å kunne skrive, må man først kunne lese. Å lese er tankeutvidende, livsutvidende. Og de mest magiske (bokstavelig talt!) leseopplevelsene finner sted tidlig i livet, det er jeg bombesikker på. Det er som barn man er mest fantasifull og følsom, og gode bøker fra barndommen fester seg som superlim til netthinne og minne.

I og med at jeg skriver barnebøker, tenker jeg at jeg alltid er i løpende dialog med alle barnebøkene jeg noensinne har lest. Ja, med all litteratur, egentlig, men særlig barnebøkene. Det jeg skriver, er en hyllest til, eller en protest mot, det jeg har lest. Eller kanskje helst begge deler samtidig. Når jeg står fast, både i skriv og liv, tenker jeg ofte: Hva ville Alice gjort? Hva ville Pippi gjort?

Les mer om, bla i og kjøp Gutt og Jente later som på cappelendamm.no

Les også intervju med Hilde i KK.

Hilde Matre Larsen: Gutt og Jente
For Gutt og Jente er alt mulig!
Knut Gørvell

Jeg er utviklingssjef for skjønnlitteraturen i Cappelen Damm. Jeg brenner for å formidle litteratur til det norske folk. Jeg og kjæresten min har til sammen seks barn, så denne bloggen vil i tillegg til tanker om bøker og kultur også handle om livets viderverdigheter i en storfamilie i en travel hverdag med 8 B-mennesker.