Samtaler med unge lesere:

Sivert Abrahamsen – gutten som vil være jente

Sivert Abrahamsen er en ung gutt, som lever som jente. Han har lest Lisa Williamson ungdomsroman Kunsten å være normal, om David som ønsker å skifte kjønn. Jeg har hatt en samtale med Sivert rundt innholdet i boken.

Sivert – en typisk 16-år gammel jente

Sivert er 16 år og går i 10. klasse på Borgheim ungdomsskole på Nøtterøy. Sivert er seg selv; en gutt, som kler seg, ter seg og lever som jente. Han er interessert i det andre unge jenter er: Hår, klær og sminke – i tillegg til politikk og samfunnsliv. Han sitter i elevrådet og i skolens helsefremmende gruppe. Sivert er også engasjert i teater.

Kunsten å være normal
Kunsten å være normal er en velskrevet, seriøs og oppsiktsvekkende roman om en ung gutt som ønsker å skifte kjønn.

 – Du har nettopp lest Lisa Williamsons bok Kunsten å være normal, som tar opp et fortsatt tabubelagt tema: En gutt som ønsker å bli jente. Hva tenker du om at dette blir tematisert i en ungdomsroman?

Jeg synes det er veldig bra. Dette er en bok som både er god for ungdom som ikke tør stå frem som seg selv, og for andre som vil vite mer om problemstillingen. Den er rett og slett veldig informativ for alle som lurer. Den opplyser og forklarer de uvitende, og kan også godt leses av voksne; foreldre og folk som har med ungdom å gjøre.

Ikke så farlig å være åpen som mange tror

– Du er selv gutt og lever på mange måter som jente. Kjente du deg igjen i boken?

– Ja, jeg kjente meg veldig godt igjen. Blant annet i fremstillingen av følelser og tanker jeg selv har hatt. Det virket ekte. Og så synes jeg beskrivelsene av andres reaksjoner er veldig gode; reaksjonene som kommer når man har åpnet seg. Heldigvis blir David, hovedpersonen i boken, møtt på en fint måte. Boken viser at det ikke er så farlig å være åpen som mange tror. Selv har jeg vært veldig heldig og blitt møtt positivt av alle jeg har fortalt om meg selv til. Jeg kjenner igjen beskrivelsen av lettelsen da det var overstått.

– Var det noe du reagerte negativt på? Som du ikke kjenner deg igjen i?

Nei, egentlig ikke. Men det er jo litt vanskelig å svare på fordi alle mennesker er forskjellige og har ulike historier. Og David og jeg lever jo på mange måter ulike liv. Men for meg var det viktigste at jeg kjente meg igjen i følelser, tanker og reaksjoner. Altså de menneskelige tingene, som jo stemte veldig godt med mine egne erfaringer.

Kunsten å være normal – en sterk og rørende fortelling

– Jeg vet mange har blitt veldig rørt av å lese boken. Hva gjorde mest inntrykk på deg i historien om David?

– Mye. Hele historien, egentlig. Innimellom fikk jeg veldig vondt av David. Men jeg kjente også sterk glede på hans vegne. For eksempel når han endelig fortalte om hvordan han hadde det til foreldrene sine. Spenningen da han gikk på rommet og ventet på reaksjonene. På turen der han ble snakket til og behandlet som jente. Alle hans små og store seire rørte meg.

 – Hva tenker du er de største utfordringene ved å ha en annen seksuell legning enn forventet, kjenne seg født i feil kropp, eller på annen måte ønske å endre kjønnsidentitet? Ikke medisinsk, men sosialt og psykologisk?

– Jeg tror det viktigste og vanskeligste er å være ærlig overfor seg selv. Det å vite hva man selv vil, og akseptere og elske seg selv – på godt og vondt. Deretter er det det å åpne seg for andre. Stå frem, som det heter, med frykten for avvisning liggende på lur. Man er jo i en veldig sårbar situasjon og har et stort behov for støtte og anerkjennelse. Og man vet jo aldri. Åpenhet kan slå begge veier, avhengig av hva slags folk man har rundt seg og hvilken posisjon de har i forhold til den som står frem.

 Kjønn, kjønnsidentitet og mangfold

– Davids foreldre skjønner at «det er noe», men de tror at han er homofil. Tenker du at det er mye kunnskapsmangel rundt kjønn, kjønnsidentitet og mangfold?

– Ja, det har i hvert fall vært det. Men jeg mener det har blitt bedre og bedre. Bare de siste tre årene har det skjedd mye på grunn av god folkeopplysning. Jeg synes jeg ser det hos foreldre, lærere og andre ungdommer. Mediene har bidratt positivt her, synes jeg, som gjennom TV2s program Født i feil kropp, der min venninne Emma, som har skiftet kjønn fra gutt til jente, deltok. Vi gikk i barnehagen sammen og lekte med «jenteting» sammen med de andre jentene. Vi har støttet hverandre hele veien. Det har nok bidratt til at vi begge er veldig trygge og tør å være oss selv. Og til vår åpenhet, som også er med på å opplyse folk. Og så er jo en bok som denne veldig viktig. Jeg kjenner ikke til andre bøker for ungdom som så direkte tar opp dette med å være født i feil kropp. Og når boken i tillegg er god, vil jeg gjerne anbefale den til andre.

 – Boken heter Kunsten å være normal. Synes du normalitet defineres for snevert i samfunnet vårt?

– Helt klart! Hvem er egentlig normal? Jeg synes ofte normalitetsbegrepet er misvisende og begrensende. Mennesker rommer så mye. Derfor er det viktig å godta forskjellighet.

 Betydningen av vennskap

– Hvordan opplever du vennskapet mellom David og Leo i boken?

– Det var veldig positivt for begge at de ble kjent og ble venner. Historien i boken viser at de trenger hverandre. Og at de hjelper hverandre. Leo har jo også sitt å slite med. Men de sliter med forskjellige ting. Vi får vite hva den andre mangler, og ser hvor fint de to kan utfylle hverandre. Kunsten å være normal er også en bok om et vennskap i balanse og ærlighet.

– Du er selv vennerik. Hvor viktig er vennskap for deg?

– Jeg er heldig å ha mange venner. For det meste venninner, slik jenter gjerne har. Uansett – vennskap er veldig viktig. Venner gir forståelse og støtte på en annen måte enn den du får hjemme. Når venner godtar deg, har det en annen verdi. De kan velge deg, eller velge deg bort. Det kan ikke familien. I hvert fall ikke på samme måte. Venner representerer et fristed, uansett gode eller dårlige forhold hjemme. Jeg er helt klart sammen med venner på en annen måte enn jeg er med familien. Jeg deler og snakker om andre ting. Og er meg selv på en annen måte. Og de bekrefter meg.

 Kan man forebygge mobbing?

– Du går på en ungdomsskole på Nøtterøy, med et inkluderende og tolerant miljø. Mange i din og Davids situasjon utsettes for mobbing. Hvordan kan man forebygge at de som skiller seg ut og er annerledes blir utstøtt og plaget?

– Først og fremst gjennom kunnskap og åpenhet. På Borgheim har vi et veldig godt og inkluderende skolemiljø, som tåler mangfold. Det å skille seg ut ved for eksempel å skifte kjønn er ikke noe «issue». Det har vært elever her tidligere som «gått opp stien» for sånne som min venninne Emma og meg. Både hun og jeg har klart å finne styrke i oss selv – og i hverandre. Når man står frem som den man er, viser man styrke. Da blir man ikke så lett et mål for andres mobbing og plaging. Og hvis man selv viser respekt og toleranse for andre, får man lettere respekt tilbake.

– Du er en sterk og synlig elev. Du sitter i elevrådet og er aktiv i skolens helsefremmende gruppe. Er det en styrke for deg at du ikke er redd for å være deg selv, i tillegg til at du står på for fellesskapet og er opptatt av andres ve og vel?

– Jeg er nok heldig som er åpen og direkte av natur. Spontan. En som lett kaster seg uti ting. Og som altså ikke har problemer med å stå frem som meg selv. Jeg føler jeg står støtt, og jeg tåler å kjenne på motstand. Men like viktig er det nok at jeg bryr meg veldig om andre. Som du sier er jeg aktiv i skolens helsefremmende gruppe, der vi samarbeider tett med sosiallærer. Det synes jeg er veldig lærerikt. Og siden jeg er en så tydelig person, og ikke er redd for å si min mening, havnet jeg også i elevrådet. I min situasjon har det helt klart vært en styrke at jeg er så åpen og har tydelige og sterke meninger – og også trives med å være synlig.

 Finnes det noen «toleransenøkler»?

– Tenker du at kunnskap og åpenhet er nøkler til større toleranse?

– Ja, det mener jeg absolutt. Jeg forsøker selv å være åpen og inviterende: – Bare spør meg hvis det er noe du lurer på! Når jeg gjøre det enkelt og komfortabelt for andre å forholde seg til meg, skaper det også større toleranse og forståelse, forhåpentligvis også for andre i en lignende situasjon.

 Om boken av oversetter Cecilie Winger:

«Kunsten å være normal – ingen propagandapamflett, men et grunnkurs i empati

Men nå får jeg kanskje romanen til å høres ut som en propagandapamflett? Og det er den ikke. Nei, langt ifra! Egentlig er det en usedvanlig velskrevet, poetisk og tankevekkende roman skrevet for alle som kan trenge en gnistrende god bok, som samtidig er et grunnkurs i empati. Dette er en bok jeg har oversatt med hjertet i halsen og tårer i øynene. Men heldigvis har det ikke vært langt mellom humringen og gapskrattene heller. Nå er den her på norsk, fiks ferdig, til glede for nye lesere!»
Cecilie Winger, oversetter. Les hele hennes blogginnlegg om boken på Forlagsliv.

Anne Østgaard
Anne Østgaard har vært informasjonsmedarbeider i Cappelen/Cappelen Damm siden 1985. I 2013 tiltrådte hun en nyopprettet stilling som nettjournalist i forlagets digitale fellesavdeling, der hun er innholdsleverandør til forlagets ulike nettsteder og digitale kanaler, som bloggen forlagsliv.no, cappelendamm.no og bedriftens intranett. Hun er også engasjert på arrangementssiden, som programskaper og medansvarlig for Lunsjpausen, forlagets ukentlige, formiddagsarrangement, og som leder av Cappelen Damms Kunstforening Veggpryd.
2 kommentarer
  1. Thia Dahl:

    Hvorfor bruker dere «Han» når hun er og sier hun er en jente? Veldig respektløst og håper dere har fått godkjenning om å bruke mannlige pronomen. Oppfordrer til å lese seg litt opp på dette med å være trans, om du skal skrive en artikkel om det.

    12. mai 2017 kl 15:46
    • Anne Østgaard:

      Hei Thia,

      Takk for ditt engasjement. Her er svar på ditt spørsmål: Sivert Abrahamsen har godkjent alt som står i intervjuet; titler, mellomtitler, introduksjon, spørsmål og gjengivelsen av alle svar. Det er altså ikke jeg eller forlaget som presenterer Sivert slik, men han selv.

      22. mai 2017 kl 13:06

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *