Om barn og pornografi

Sesam Sesam – en visuell fortelling

Kaia Dahle NyhusKaia Dahle Nyhus
Kaia Dahle Nyhus er illustratør og forfatter. I høst er hun aktuell med bildeboken Sesam Sesam i samarbeid med sin mor, Gro Dahle, om barn og pornografi. I tillegg utgir hun egen bildebok En dag drar mamma, om barnet som mister ankerfestet ved tapet av mor.

Jeg liker å tegne. Og det er moro med et litt ekstra touchy tema. Så jeg sa Ja! med én gang, da moren min, forfatteren Gro Dahle spurte om jeg ville illustrere pornoboka hennes, Sesam Sesam.

Hovedpersonen er leserens stedfortreder

Jeg fikk teksten til Sesam Sesam fra Gro i fjor høst, og da var manuset nesten helt ferdig. Den første utfordringen var å finne typer, karakterer til hovedpersonen Al og broren Kaz. Hovedpersonen er på en måte stedfortrederen til leseren, det er øynene  som leseren ser med, litt i hvert fall. Det er fokuspunktet.

Sesam Sesam lanseres på Deichman Majorstua torsdag 28. september kl. 18.00, der forfatter Selma Lønning Aarø skal samtale med Gro Dahle og Kaia Dahle Nyhus om boken og dens tema, barn og pornografi.

Tegnestil og typevalg kommuniserer

Dette er et viktig arbeid, det viktigste kanskje, for hovedpersonen kan forandre historien. Hvordan en karakter ser ut, kan si noe om hvem hovedpersonen er, tegningene av trekk sier noe om forsiktig, bråkete, vill, søt, dum, treg, kvikk, lat, redd, modig. Tegnestil og typevalg kommuniserer. I Sesam Sesam prøvde jeg å velge en som så litt forsiktig ut, siden det er både en morsom kontrast til porno-temaet, men også for å si at dette gjelder ikke bare de ville umuligusene, men også de vanlige og stille og snille og forsiktige barna.

Å tegne en hovedperson

Jeg tegnet veldig mange typer. Briller, ikke briller, tykke, tynne, grisenese eller streknese, krøllete hår eller rett hår, hals eller ikke hals. Det er nesten noe av det vanskeligste, og det er vanskelig å bli fornøyd. Og jeg måtte til slutt bare velge en, noe jeg ofte gjør i samråd med både forfatteren og redaktøren min, for det er fint å få et blikk utenifra, og det å velge er nok det jeg er dårligst på. Karakteren er for meg kanskje den viktigste delen av den visuelle fortellingen, så kommer farger, fargeskala, fargeholdning og grad av realisme. Jeg prøver også å tenke rom, hva slags rom skal det være? Så må jeg ta et valg i forhold til hva jeg skal fokusere på og synliggjøre. Det handler om å prioritere. Hva slgs følelser og hva slags stemning vil jeg vise, og da handler det mye om farger. Jeg opplevde dette som en fortelling i to lag. At det på den ene siden er en lek med tusen og én natt-eventyret: Sesam Sesam – og så er det hverdags-fortellingen om en gutt som ser porno på dataen og blir tatt på fersken. Selv om det er morsomt med sporene fra Tusen og én natt i teksten, vill jeg ikke selv fokusere på dette i bildene. Jeg ville vise en hverdag. For dette temaet tilhører hverdagen, og jeg liker heller å være ekspressiv med farger enn å tegne inn metaforer og referanser i bildene.

Karakteren er for meg kanskje den viktigste delen av den visuelle fortellingen, så kommer farger, fargeskala, fargeholdning og grad av realisme.

Tusen og en natt eller hverdag

Når jeg skriver tekst og lager bilder, kan jeg jobbe med alt samtidig, og det blir helhetlig. Men når jeg derimot illustrerer og lager den visuelle fortellingen, mens noen andre lager teksten, blir det to ulike tilnærminger. Vi jobber utfra to ulike erfaringsbakgrunner, vi har ulike holdninger, ulike interesseområder, ulike ting vi legger vekt på og kanskje litt ulike mål. Når jeg jobber på den måten med noen andres tekst, tar jeg fortsatt mine egne valg, forteller historien på min egen måte, og dermed blir det enda mer to ulike fortellinger, min fortelling i den visuelle fortellinga, forfatterens fortelling i den verbale fortellinga. Dette syns jeg ofte kan gi et interessant spenn, det kan bli en større helhet, det er kanskje bildeboka på sitt mest bildebokete – at det skjer et møte mellom bilde og tekst – og at visuell forteller og verbal forteller på hver sin måte er selvstendige.

Jeg har vært visuell forteller for andres tekst flere ganger. Og jeg opplever at jeg kanskje kan tilføre noe ekstra og noe annet enn det som er i manuset, og når jeg forteller med bildene, oppstår det en ny helhet som er større enn bare summen av delene.

Dette syns jeg ofte kan gi et interessant spenn, det kan bli en større helhet, det er kanskje bildeboka på sitt mest bildebokete – at det skjer et møte mellom bilde og tekst – og at visuell forteller og verbal forteller på hver sin måte er selvstendige.

Kjønnsorganer eller ikke?

I dette porno-prosjektet vårt, var den visuelle utfordringa rundt kjønnsorganer, hvor mye jeg skulle vise og hva jeg kunne tillate meg å vise. Jeg har en naiv og ufarlig stil, en dekortiv stil, ikke realistisk, noe som kanskje gjør tegning av pornografiske situasjoner litt mindre farlig. Likevel måtte vi prøve ut og gå litt fram og tilbake. Noen steder ble det ble for romantisk, for dekoraktivt og for ufarlig, og jeg måtte gjøre endringer. Andre steder ble det for grovt, og da måtte jeg hente meg inn. Et sted forandret jeg nytelse til råhet, et ansikt med lukkede øyne og smil, måtte bli mer sammenbitt. Slike forandringer er interessante, for det sier noe om vår visuelle kultur og hva som er lov og hva som tipper over og blir seksuelt.

Sesam Sesam – et mor og datter-prosjekt

Gro og jeg er jo fra ulike generasjoner. Moren min vokste opp med at man kanskje kunne finne et pronoblad i skogen, mens jeg har vokst opp med porno på internett, at noen så porno på skolen, og jeg så det over skulderen på vei forbi. Det var noe tegnefilm-greier, og jeg husker jeg ikke forsto helt, skjønte ikke hva som var greia og visste ikke helt hva det handla om, var det ekkelt eller var det morsomt? Moren min syns nok det var mer sjokkerende at mange barn ser porno. Jeg syns det er høye tall i de forskjellige statistikkene, men ikke så mye mer enn jeg forestilte meg. For min del opplevde jeg at porno var en stor greie, men det var på ungdomsskolen. Hvis noen gikk på skolebiblioteket, var det flere som så på det.

Det var lite porno hjemme

Det var lite porno hjemme. Kanskje det et par reklamer som plutselig poppa opp, og da liksom Hæ?? Jeg husker jeg var redd – for tenk om noen trodde at jeg så på det eller hadde trykka på det. Jeg hadde ikke mye forhold til porno. Men jeg gjetter på at det har vært en økning hos barn og unge de siste femten årene. Data er jo noe helt annet. Det er jo der man finner det. Som voksen tenker jeg at hvis det fins på skolebiblioteket, så hjelper det ikke å ha strenge grenser hjemme. For jeg tror kanskje at det er vanskelig å få vekk. Jeg tror vi må forholde oss til porno som noe som er her, som fins rundt oss. På samme måte som reklameplakater med veldig pene mennesker som kan gi press, både i forhold til utseende og rolle, som vi kanskje heller ikke vil at barn skal se.

 Jeg tror vi må forholde oss til porno som noe som er her, som fins rundt oss. På samme måte som reklame-plakater med veldig pene mennesker som kan gi press, både i forhold til utseende og rolle, som vi kanskje ikke vil at barn skal se.

Mer om Sesam Sesam: Les gjerne Gro Dahles innlegg om Bildeboka som forskningsstasjon på Forlagsliv.

Kaia Dahle Nyhus

Kaia Dahle Nyhus (f. 1990) er illustratør og forfatter. Hun debuterte i 2014 med "Vil du høre en hemmelighet?", som hun mottok NBUs Debutantpris for. Hun har senere utgitt fbildebøkene: "Pappaer over alt" (2015), "Hun som kalles søster " (2016), "En dag drar mamma" (2017) og Verden sa ja! (2018). Hun har også samarbeidet med sin mor, Gro Dahle, om flere kritikerroste bildebøker, som "Håpe, sa gåsa" (2011), som hun fikk Kulturdepartementets illustrasjonspris for. Og "Sesam Sesam" (2017), en modig bok om barn og pornografi.

Legg inn kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *