Når griser spiller førstefiolin

Lille Olle – en bok om et begavet svin

Hvordan kan man overbevise leserne om at det å spille fiolin, er en helt naturlig ting for en liten gris? Først og fremst hadde jeg behov for å besøke en grisebonde. Ta bilder og studere griser foran og bak, oppe og nede. Det var alvorstunge griser. De så meg, og blikket som møtte mine illustrasjonsøyne fortalte at de hadde hørt om julens grisebudskap. Dette var i november.

En betenkt gris
En betenkt gris… Foto: Bo Gaustad

Om å gi grisen et instrument

Min oppgave var å se hvilke muligheter de hadde til å spille fiolin. Kunne de stå på to ben? Ja. Kunne de holde en fiolin? Nja. Kunne de spille på den? Vel… Grisebonden nikket imøtekommende da jeg viste frem skisser og ideer for en billedbok om Lille Olle, og beklaget vennlig da jeg spurte om han hadde et griseskjelett liggende. Eller bare hode, kanskje? Dessverre. Jeg forklarte at det var viktig at armer og ben virket overbevisende når grisen spilte, at det måtte se selvfølgelig ut, at egentlig var det bare en forglemmelse at ingen har gitt dem et instrument før. Han forsto det.

Musiserende griser
Musiserende griser på skissestadiet. Ill.: Bo Gaustad

Kunstens vei er ensom

Utgangspunktet for historien om Lille Olle var tanken om behovet for å uttrykke seg, og at kunstens vei er ensom. Kanskje særlig for en gris. Men det er jo noe gjenkjennelig i Lille Olles enorme engasjement og vilje. Han er kunstner, har ett fokus, musikk, og hans forhold til omverdenen, mor og far, er utenfor hans virkelighet. Det fins ingen tanker utenom behovet for å skape musikk.

Lille Olle ble født i verseform

Teksten til Lille Olle ble påbegynt på et tegneserieseminar i Sverige der oppgaven var hurtigskriving og serietegninger. Lille Olle ble født i verseform, og han spilte fiolin. Klang og verserim kom til etter hvert som han spilte. Det er en lek med ord og rytme og morsomt å tenke ut nye ord som har den rette klangen og gir mening. Alt skal jo ikke sies. Ordene gir inspirasjon til nye ord, og illustrasjonene og historien utvikler seg etter hvert.

Blyantgriseskisser
Blyantgriseskisser fra Sverigekurs. Ill.: Bo Gaustad

Ideer kommer ofte uten varsel

Hvilken arbeidsmetode har jeg? Som det faller seg, er vel riktig å si. Ideer kommer ofte uten varsel og skrives eller skisses ned på nærmeste papir, dvs. der det er plass til en ide. En kvittering med svakt trykk, registeret i IKEA-katalogen, langs ytterkanten på en avis, baksiden av en faktura, en halvbrukt serviett fra Samson. Det viktigste er egentlig å ta vare på dette.

Resultatet av besøk i ”kunstnernes godtebutikk” i Berlin

Neste problem er arbeidsredskapet. Blyant ble prøvd, tusj, papirklipp. Det var først etter et besøk i ”kunstnernes godtebutikk” i Berlin jeg bestemte meg for pastellkritt. De lager sine egne kritt. Lenge siden jeg hadde brukt dette. Det ble mye fortvilelse og kamp mot materien før jeg godtok at pastellkritt smitter, brekker og går i oppløsning og at knettgummi ikke er til mye nytte. Her må man stå for sine valg – eller gjøre illustrasjonen om igjen. Det ble mye om igjen.

Grising med pastellkritt
Grising med pastellkritt. Ill.: Bo Gaustad

Hvordan ser egentlig en gris ut?

Og grisen – hvordan ser en gris ut? Hvor mange typer finnes det egentlig. I dyrehagen i Berlin hadde de flere avdelinger! Det var lange tryner, korte tryner, tykke og tynne, brede og smale. Jeg ville gjerne ha en gris som så litt hyggelig ut, en ungdomsgris uten tanke for noe annet enn fiolinspilling. Det var ingen i dyrehagen som umiddelbart sto frem som musiker, og etter hvert innså jeg at dette ikke bare gjaldt grisestudier. Jeg måtte til konserthuset og studere musikere.

Kan griser spille firhendig?

I hvilken retning holder man en fiolinbue? Hvordan ser egentlig en harpe ut? Kan griser spille firhendig piano med to ”labber”. Det ble gjentatte besøk og diskret skissing på konserter der griser liksom byttet plass med musikerne.

Blyantskisser av musikere
Blyantskisser av musikere (og griser) fra konserthuset. Ill.: Bo Gaustad

Hvert dyr sitt instrument

Og så var det fuglene. Måker og kråker. I min historie hadde måkene litt større verdighet enn kråkene. De var tross alt musikkorienterte. Kråkene var bare grådige og bøllete. Og formmessig var de veldig ulike. Langstrakt, elegant mot tettvokst og foroverlent.Og det var flere ukurante dyr og instrumenter som deltok i historien. Pinnsvin på bass, saksofonspillende dyr, hornspiller. Og svinemor og -far pianister. Alle med ulike karakterer.

Skisse av musikkelskende måke
Skisse av musikkelskende måke, bøllete kråker. Ill.: Bo Gaustad
Utvalgte dyremusikere i pastell
Utvalgte dyremusikere i pastell. Ill.: Bo Gaustad

En bok tar form

Dummy ble klippet og limt og forkastet, klippet og limt og godtatt – og boken tok form. Det er en morsom del av jobben å fordele illustrasjoner, helsider, halvsider, stort og smått, plassere tekst oppe og nede, flytte rundt. Og endelig bestemme seg for at det er nok. Alt kan jo forandres, forbedres, forskyves, fordeles…… eller rett og slett forbli slik det er. Og leveres.

Dummy
Dummy. Ill.: Bo Gaustad

Om å holde en grisefersk bok i hånden

Og til slutt – etter flere prosesser holder man i hånden en ny bok som lukter litt gris, litt pastellkritt og litt trykksverte.

Lille Olle
Boken om lille Olle, et begavet slite svin, kan man bestille på cappelendamm.no.
Bo Gaustad

Bo Gaustad (f. 1946) er en allsidig bildekunstner og illustratør. Hun er innkjøpt av Nasjonalbiblioteket og har illustrert en lang rekke bøker. I 2008 debuterte hun som forfatter med bildeboken Haren Henriette og andre vers. Siden har det kommet flere bøker fra hennes hånd. I 2017 lanserte hun Lille Olle. Et begavet lite svin, som hun har mottatt Riksmålsforbundets pris for barne- og ungdomslitteratur for.

Legg inn kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *