Kjendiskatten Jesperpus blir løve

JesperpusJesperpus
Internett-fenomenet Jesperpus er tilbake i bokform, nå for unge lesere i serien Min første leseløve. Denne gangen har Jesperpus og matmor Aina Stormo fått med seg forfatter og tidligere profilert leder i Oslo-politiet Hanne Kristin Rohde som medforfatter (Foto: Aina Stormo, tatt fra bloggen Jesperpus.blogg.no).

Den populære katten Jesperpus, kjent fra sosiale medier, er nå å finne i bokserien Leseløve. De lettleste bøkene er for barn som akkurat har begynt å lese.

Jesperpus og reven
Jesperpus på ville veier! Kjøp den spennende boken Jesperpus og reven på cappelendamm.no
jesperpus på ski
Jesperpus og matmor Aina skal på skitur, og Jesper er lettet når bilturen er over og han kan løpe med sele i skisporet. Men plutselig faller matmor Aina og det blir litt dramatisk! Jesperpus på skitur er en lettlest og søt fortelling. Kjøp Jesperpus på skitur på cappelendamm.no.

Kjenner du til Jesperpus? Denne katten har over 75.000 følgere på Facebook, og er høyt elsket av mange, både i Norge og i utlandet. Nå er to spennende og koselige historier fra Jesperpus’ hverdag, Jesperpus og reven og Jesperpus på skitur, kommet som lettleste Leseløve-bøker for de fra rundt 6 år som akkurat har begynt å lese.

Barnebokprosjektet om Jesperpus fikk sin begynnelse da de to forfatterne, matmor Aina Stormo og forfatter og tidligere profilert leder i Oslo-politiet Hanne Kristin Rohde, møttes for første gang i en bokhandel på Storo Storsenter, hvor de satt og skulle signere hver sin bok. De oppdaget at de hadde mye til felles – stor kjærlighet til katter, sterkt engasjement for dyrevern og at de begge var veldig engasjert i barn og lesing. Alt dette er på sett og vis samlet i barnebøkene om Jesperpus.

Under får du et utdrag fra den spennende historien om Jesperpus og reven, slik Jesperpus første gang «skrev» om den på sin mye leste blogg Jesperpus:

Har du løpt noen ganger så du kjenner blodsmaken i munnen?
Eller tenker at dette kommer aldri til å gå bra?
Når du tenker 1000 tanker på 5 sekunder?
Eller henter uante krefter fra ukjent plass?
Og når marginene er akkurat på din side, til at du kommer fra hendelsen med livet i behold?

Det skal jeg mjaue om nå, for i helga holdt det på å gå riktig ille for meg.
Bare jeg tenker på det, nå får jeg skikkelig vondt i pusongemagen min. Og alt det jeg skrev ovenfor tenkte jeg mens jeg løp for livet mitt og var sikker på at min siste time var kommet.

Det startet som en helt vanlig dag, på en helt vanlig muserunde etter helt vanlige muser. Jeg tuslet i vei innover skogen, forbi utsiktstammen. Det var mye rim på stubben og alt for kald å sitte på. Pipsen kvittret oppe i trærne der oppe som solen skinte. Ventet nok på at mor skulle komme ut med frokost til de. Men det knaste i det kalde og rimfulle høstegraset i bunnen på Tigerskogen når jeg gikk innover på stien.

Slike skogsturer kan fort ta litt tid med så mye spennende dufter og dyr. Hver morgen våkner Tigerskogen til, etterhvert som solen stiger opp over tretoppene langt borte. Noen dyr legger seg og andre dyr er klar for en ny dag med jakt. Musene var så vidt stått opp og tittet frem fra musehullene rundt omkring, men knaselydene fra det frosne høstgresset, avslørte min planer, gang på gang. Musene pilte sikksakk, som små racerbiler avgårde å gjemte seg.

 

Jesperpus
Jesperpus er glad i å gå på musejakt i Tigerskogen sin (Foto: Aina Stormo, tatt fra bloggen Jesperpus.blogg.no).

Dette var første dagen på lenge uten regn, så det var nok mange andre dyr som  også synes det var trivelig å være på luftetur uten å bli våt. Jeg måtte hjemom en liten tur å sjekke matskåler og resten av gjengen. Før jeg la ut på en ny runde. Mjauet til mor at jeg ikke skulle være lenge denne gangen, ikke så lenge til mørket kom tilbake.

Jeg gikk og gikk, på kryss og tvers og undersøkte hver eneste musehus i strøket, Nesten 2 kilometer hadde jeg tusset rundt i territoriet mitt. Men ikke en eneste fangst hadde det blitt hittil i dag. Sikkert bare fordi knaselydene under potene mine avslørte meg og alarmen gikk i musehusene, så både store og små musebiffer fikk gjemt seg i god tid før jeg kom frem.

Jesperpus
Mørket faller på…  (Foto: Aina Stormo, tatt fra bloggen Jesperpus.blogg.no).

Solen nærmet seg tretoppene og det nærmet seg hjemtur. Skulle bare ta en liten runde til.

Det var akkurat da det skjedde. Det knaste bak meg i de små trærne som står tett i tett og masse høyt gress. Jeg gjemte med bak en liten tue og bare kikket frem for å se hva som kom. Det kunne jo være mor, men hun bruker jo å rope og skråle, masse, så jeg behøver aldri å lure på hvem som kommer.

Med ett byks hoppet han frem fra buskene. Den aller største reven jeg noen ganger hadde sett. Kjente at hjerte hoppet helt opp i ørene. Reven listet seg mot meg, og var kom alt for nært. Jeg hadde rett og slett vært for opptatt med min musejakt, så jeg ikke hadde fått meg meg at det var noen som jaktet på meg også.

Nå var han så nært at jeg reiste meg helt opp på tå og gjorde meg så stor som jeg klarte og freste skikkelig høyt. Men Reven vek ikke unna ett blunk en gang.
Bare kom litt nærmere og litt nærmere. Og jeg er helt sikker at han slikket seg om snuten. Det var da jeg skjønte at denne reven hadde ingen hyggelige planer.

Jeg kikket etter rømningsvei, men det var ingen, bak meg var ett stort jorde og alle trærne jeg kunne søke tilflukt i var bak reven. Men jeg rakk ikke å tenke mer før reven kom etter meg og jeg bare helt av meg selv, i ren panikk løp ut på jordet. Løp alt hva jeg klarte. Løp så fort jeg aldri løpt før, med hjerte i halsen og alle disse tankene som jeg poterte ned først i innlegget suste gjennom hodet mitt.

Jeg kjente den dårlige ånden og peselydene på reven rett i hælene på meg ut på jordet, mens han glefset etter halen min. Jeg løp for livet akkurat nå. Så redd har jeg aldri vært i hele mitt pusongeliv. Rett bak kom det en som hadde bestemt seg at jeg ikke skulle slippe unna. Selv om jeg løp for livet, bokstavlig talt, tenkte jeg på hvordan jeg skulle klare dette, kikket etter trær å komme meg trygt opp i. Mens jeg tenkte på de der hjemme, som satt og ventet på meg.

Akkurat nå var jeg glad for alle trimturene jeg har hatt og var så godt trent, for jordet var langt, og ingen mulighet for å komme seg unna. Jeg måtte nå frem til andre enden og løpe inn i skogen der.

Vil du vite hvordan det gikk videre? Les hele historien på Jesperpus sin blogg her.