En lang prosess

For en tid tilbake fikk jeg et ungdomsbokmanus av redaktør-Pia. Jeg skulle lage omslaget og ble gledelig overrasket da jeg satte i gang lesningen. Riktignok er jeg litt eldre enn målgruppen, men jeg må ærlig inrømme at jeg koste meg. Spennende, litt romantisk og med en dæsj mystikk, og handling som forgår i Paris … trenger jeg si mer?

Så var spørsmålet, hva skulle vektlegges? Romantikken? Sverdkampene? At den ene hovedpersonen var … uhm … ikke helt vanlig? Paris? Hvordan skissene blir seende ut blir jo også til en viss grad styrt av hvilke bilder man klarer finne. Det skal mye til at det dukker opp et bilde med akkurat de elementene man trenger.

Første runde med skisser ble av den mer romantiske sorten:

De var greie nok, men både redaktør-Pia og jeg var enige om at de ikke helt fikk frem det mystiske og litt småskumle ved boka.

Ny runde. Denne gangen forsøkte jeg å få med noen referanser som kunne signalisere at det ikke bare var snakk om en romantisk historie fra Paris.

Men dette ble litt for mye Film Noir, og litt for lite spennende ungdomsbok. Det skal ikke være lett. Fordi jeg elsker Paris og fryktelig gjerne ville ha med noen pene bilder av byen, tenkte jeg at muligens var der problemet mitt lå, så jeg bestemte meg for å være nådeløs mot meg selv og fokusere på sverdkamp og action. Her skulle ingenting være uprøvd!

Ooops. Dette ble plutselig en samuraibok. Og det var i hvertfall ikke riktig! På dette punktet begynte jeg å bli lettere motløs. Boka var jo fremdeles like fin, men jeg klarte ikke tenke nytt. Så, noen uker senere dukket Pia opp med et bokmerke med et fransk omslag på en annen bok opp på kontoret mitt. «Hva med noe sånn, men så klart helt annerledes?», tror jeg hun sa. Og selv om det kanskje høres en anelse vagt ut skjønte jeg akkurat hva hun mente. Og i løpet av kvelden falt noen brikker på plass. Da jeg satte meg ned med omslaget i dag gikk det overraskende lett å finne både bilder og idé.

Stemningen var riktig. Hovedpersonen var med, uten at man ser for mye av henne. Paris var med, og det litt gotiske, mystiske var ivaretatt. O lykke! Pia var enig, og jeg kunne kjøpe bilder og gjøre de siste justeringene som måtte til. Nå krysser vi fingrene og håper at så mange som mulig skal oppdage denne kjempefine boka! – Har du et barn (her kan man kanskje like greit å være ærlig å si datter), som har slukt det som er av vampyrlitteratur, så er dette høstens beste overraskelse for dem!

– Og jeg er slett ikke flau over å si at jeg håper det kommer en oppfølger …

Knut Gørvell
Jeg er salgs- og markedsdirektør i Cappelen Damm med ansvar for skjønnlitteratur og sakprosa. Jeg brenner for å formidle litteratur til det norske folk.