Fersking i faget

Jeg er altså fersk i forlagsbransjen. Det innebærer to ting:

Kontoret. Skulle egentlig stått "Birger Emanuelsen" på navneskiltet, men jeg er såpass fersk at jeg ennå residerer inkognito.
  • Jeg er endelig inne i varmen
  • Jeg er på vei ned i kulda

Tidligere har jeg vært velsignet med å kun høste fruktene fra de dedikerte mennesker som ustanselig, dag og natt, sommer som vinter ligger og grubler og graver, pusser og flikker og svetter. De som må stikke sitt lys under en skjeppe fordi resten av huset har gått og lagt seg og antyder migrene om det skarpe lyset fra taklampa skal stå på hele natta. Men skal det bli lesing må det være lys, så de sitter her, under sin skjeppe, og leser.

Eller akkurat nå sitter de vel egentlig et sted i påskeheimen og forbanner seg over alle lektorene som sitter et annet sted i påskeheimen. Hvorfor? Fordi i påskeheimen får alle lektorer sakprosaambisjoner. Da patter de på pipa (de røyker egentlig ikke lenger, men kan unne seg en pipe på fjellet) og kikker utover. De nikker. Patter. Nikker. Så faller tanken til ro som en ambolt inne i dem:

– Joda, det kunne vært noe. En bok om nyrealismen i Norge. Jo, jeg har jo tesen fra min gamle hovedoppgave. Nyrealismen, ja, da romantikken for alvor døde i norsk litteratur. Joda,  neida, det kunne vært noe.

Så klorer de ned noen flyktige tanker bakpå en Maxi Yatzy-blokk, signert og stemplet med en perfekt halv sirkel av Brunello di Montalcino (velstanden har også nådd lektorene) oppe i høyre hjørne. Så sitter de forventningsfullt og trommer fingrene i furubordet resten av høytiden. Helt til de kommer hjem. Og begynner på en e-post: Kjære redaktør!

Et utdrag av den såkalte tekstmaskinen. Her fra Og bakom synger skogene av Trygve Gulbranssen. Foto: Gastev*.

Forfattere er verdens mest nydelige skapninger. De er ømme. De sanser verden uten hud mellom seg og omgivelsene, og så avleser de inntrykkene, tolker dem og formidler dem i vakker prosa. Så menneskene gjør rett i å reise statuer og landemerker. De har fortjent hyllesten. Med unntak for Nordahl Grieg, selvsagt.

Men etter noen uker i smia har jeg innsett noe. Eller, jeg har sett noe. Nede i det mørkeste dypet av tekstmaskinen vandrer en ensom stakkar. En redaktør. For det er han og hun (som regel hun) som presser sine brede skuldre (må forstås metaforisk, de fleste som jobber her er nokså spede) mot det kalde, metalliske tannhjulet som driver den skjønnmalte verden fremover. Og de setter alle sine krefter til.

Og hva skjer med dem?

Jo, de blir slengt i en familiegrav på Sørlandet et sted. Er de heldige forbarmer en tilfeldig kirkegårdsturist seg over dem og legger ned én blomst. For selv er de uten familie. De er forlatt av kona fordi sommerferien igjen gikk i vasken. Et av disse skjønne vesener ville nemlig snu opp ned på dramaturgien i boka. Den ble for øvrig hetende Nyrealismen Revisited. Markedsavdelingen mente nemlig at tittelen måtte jazzes opp litt.

Og nå er jeg altså selv inne i varmen.

Før var jeg ute i varmen. Da leste jeg romaner og dikt og noveller og ren prosa. Av og til leste jeg også eksperimentelle forsøk på tekst, slike som ligger helt på grensen til det forståelige, uten en klar tanke eller en klar stemme, som om pennen var en forlenget bambiklov mot isen.

Men nå har jeg vært nedi mørket og sett hvordan bøkene lages. Og da er det bare å konkludere som Bismarck: jeg får aldri mer en rolig natts søvn.

* Photo by Gastev, available under a Creative Commons Attribution-Noncommercial license.

Birger Emanuelsen
Redaktør i dokumentaravdelingen.
Legg inn kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *