Når profesjonsrollen alene ikke holder

Som privatpersonen Ingunn er jeg litt sjenert, som informasjonssjef er jeg det ikke. Profesjonsrollen gir meg en slags selvsikkerhet jeg trenger for å gjøre en brukbar jobb.

Som informasjonssjef er min rolle å tilrettelegge, veilede og gjennomføre på en måte som gir forfattere og media best mulige forhold å jobbe under. Jeg skal være passe myndig og tydelig og alltid prøve å beholde roen uansett hva som skjer. Det er rollen, det som forventes av meg, av forfatterne og av pressen.

Og rollen har reddet meg gjennom mange krevende lanseringer, når pressen har vært mer enn vanlig pågående, og forfattere mer en normalt nervøse. Jeg har jobbet med framtredende samfunnsaktører og profilerte forfattere fra mange land. Jeg har ledet vanskelige pressekonferanser og noen ganger fått sterk kritikk fra media. Det har aldri vært et problem, jeg tar på meg profesjonsrollen og spiller den. Myndig, tydelig og rolig. Grei skuring.

Helt til Natascha Kampusch kom til Norge.

Etter uker med forberedelser stod jeg på flyplassen en sen kveld for å ta i mot henne og hennes to ledsagere. Jeg var litt nervøs, men hadde tenkt gjennom hvordan jeg ville møte henne og hva jeg skulle snakke om mange ganger. Programmet for besøket og praktiske opplysninger lå i vesken. Godt forberedt med andre ord. Og som alltid når jeg kobler på informasjonssjefen, strammet jeg ryggen, la ansiktet i et passe fokusert og myndig uttrykk, og ventet.

Så kom hun. Så ung, liten av vekst, så søt, et lite smil, hodet på skakke og et undersøkende blikk som spurte hvem jeg var. I det øyeblikket forsvant informasjonssjefen, og jeg sa bare ”Jeg er Ingunn, og jeg skal ta vare på deg mens du er i Norge.”

3096 Dager
Natascha Kampusch på Norgesbesøk mars 2011

Jeg klarte ikke å koble på den myndige informasjonssjefen noen gang under besøket, hadde i stedet et intenst behov for bare å være meg selv. Og var det. Hele tiden. Jeg ble så følelsesmessig berørt at dette miraklet av en person, hvis historie er så ubegripelig vond og grufull at det er over fatteevne at det går an å overleve på den måten hun har klart det.

Jeg ble så følelsesmessig berørt at det kanskje er betimelig å spørre om det gikk ut over min profesjonalitet? Jeg tror heller at spørsmålet må være om jeg var profesjonell nok når jeg trodde at profesjonsrollen alene skulle holde? Det er bare 5 år siden Natascha Kampusch klarte å flykte fra sin kidnapper, han som fratok henne en normal sosialisering med omsorgsfulle voksenpersoner og gode venner, 5 år til å ta igjen tapt skolegang, fem år til å lære det samspillet med andre mennesker som gir en trygg egen identitet. Jeg burde faktisk lenge i forkant av besøket tenkt at denne forfatteren trenger noe annet enn en endimensjonal person bare på jobb.

Jeg vet at ingen var uberørt av møtet med Natascha Kampusch, ikke mine kollegaer i forlaget, ikke tolken, heller ikke journalistene som intervjuet henne. Møtet med Natascha var spesielt, så spesielt at jeg tror vi alle kommer til å huske henne for alltid. Og jeg vet at vi alle ønsker at hun en gang skal klare å leve et normalt og godt liv.

Og les boken 3096 dager! Reklame? Nei. Den er en dokumentasjon om det potensial som er i mennesker, en overlevelsesbok, tankevekkende og lærerik. Les den!

 

Du kan lese mer om boka HER.

Ingunn Lindborg
Er digital rådgiver i forlaget. Har vært i bokbransjen bestandig, vil blogge om den, og om bøker selvfølgelig.
Legg inn kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *