Gjesteblogg av Ingeborg Arvola: Pære-Cultura og bokkultur

Utvalget øker i kjøleskapene på matbutikken. Det syns mange er bra. Det er ikke lenger sånn at alt vi trenger er melk fra egen ku. Vi har tatt flere skritt videre. Skummet melk og rømmekolle har blitt til mer. Vi prøver nye ting. Crème Fraîche med fetaost og soltørket tomat. Cottage cheese chakalaka. Jarlsberg terninger i marinade. Port Salut. Fløtemysost fra Innherred. Namdalsgomme. Kremost med afrikansk paprika. Sviskeyoghurt. Go’Morgen cappuccinoyoghurt og nøtter. Piano Duo Yoghurt nøttetoffee og sjokocrisp. Cultura med pære. Økologisk kefir.

I bokhandlene, derimot, er det visst opplest og vedtatt at alt vi nordmenn trenger er – lettmelk. Opp og i mente. I bokhyllene øker ikke utvalget.

Ikke et vondt ord om lettmelk. Jeg drikker det hver dag. Jeg har heller ingenting imot bøker som selger godt og stabler seg opp langs vinduene i bokhandlene. Jeg elsker bokstabler. Og bokhandler. Og vinduer. Jeg er bare overrasket over at noen/alle/vi tror det er alt vi trenger. Stabel på stabel med samme ting. Hvor er alt det andre? Hva skal jeg gjøre når jeg har drukket mitt glass med lettmelk? Drikke det en gang til?

Vi trenger mer enn lettmelk. Vi trenger alt! Vi trenger kule forfattere med cappuccinosmak. Vi trenger myke poeter med afrikansk paprika mellom linjene. Vi trenger sprø skapelser med nøttetoffeer gjemt i midten. Vi trenger heimstaddiktere fra Innherred og lyrikere fra Namdal. Vi trenger nye tanker, økologiske essays og romankefir. Vi trenger bøker fra nord og ned, vi trenger bøker for barn og unge, gjerne noen med jordbærsmak og gjerne noen laktosereduserte også, men vi trenger dem. Vi trenger både pære-cultura og bokkultur. Vi trenger serier, vi trenger bøker som kommer og forsvinner. Vi trenger bøker som blir.

Det er en voldsom støy i media. Det støyes om truser og snusk, meningsmålinger og boligpriser. Det støyes av og til om at det er for mange forfattere og aaaalt for mange bøker i Norge. Ikke hør på støyen, se heller etter en bok du kanskje får lyst til å smake på. Du og jeg og alle rundt oss og ungene våre er verdt både rømmekolle, krim og kesam med bringebær og rips.

Melka fra kua kan brukes til alt. Det kan bøkene fra norske forfattere også. Begge deler er godt for hjernen, skjelettet og hjertet. Finner du en bok du ikke liker, kan du vaske den på 90 grader, eller gi den til en tante i Asker. Finner du en bok du liker, kan det hende du får lyst på en til. Sånn har noen det med sviskeyoghurt.

Hvorfor skriver jeg dette? Er jeg bare enda en forfatter som syter og klager over utvalget av bok –og melkeprodukter?

Jeg skriver blant annet fordi jeg ville kjøpe Fremmed Jord av Jhumpa Lahiri det året den kom ut. Jeg hadde lånt den på biblioteket, og likte novellene enda bedre enn de hun fikk bookerprisen for. Men jeg fant ikke boka på Norli. Og ikke på Tanum. Heller ikke i Moss. Alle sa (merkelig nok) at de hadde et eksemplar inne, men for øyeblikket ikke kunne lokalisere det.

Kanskje noen har stjelt den? foreslo jeg for butikkjenta i Moss.

Hvorfor skulle de det? svarte hun.

Er det sånn? Kan folk i Norge finne på å stjele mat, til og med Go’Morgen yoghurt med melon, de kan stjele klær og sko og mobiler, men ingen stjeler bøker?

Superpappa og Pelé – tanntyven, er en billedbok jeg aldri har hørt om. Jeg ville aldri funnet den heller, uten biblioteket.

Er ikke det både litt trist og litt fint?

Trist for bokhandlene og de som jobber der, som sikkert heller aldri har hørt om tanntyven eller Annette Saugestad Helland.

Fint for bibliotekene. Og bibliotekarene. Fint for sønnen min, som dikter opp tanntyver og rugger på fortanna, for at den fortere skal falle ut. Fint for fantasien. Fint for verden. Fint for alle oss som vil og vet hva lesing betyr.

Da jeg var innom Tanum ved spikersuppa etter ombygginga, fant jeg mange stilige bokhyller. Ikke fullt så mange barnebøker. Ingen barnebok av meg.

Sukk.

Ingen dager uten regn, som jeg fikk bokhandlerforeningens stipend for barn og unge for, var heller ikke å se i hyllene. Kanskje har det likevel vært noen der og spurt etter den, slik jeg spurte etter Lahiri. Kanskje de som jobbet der, klikket seg inn på dataen, og sa at de hadde et eksemplar inne, men for øyeblikket ikke kunne lokalisere det.

Det er mye jeg kunne skrevet, når jeg først skriver dette. Hvor godt jeg liker Bylt, som hovedpersonen i Krakow døper gutten hun møter. Eller at Anne B. Ragde, med boknorges fineste smil, burde reklamere for all kalsium som fins i god litteratur. Jeg kunne sammenlignet min mors dikt med smørbar blåmugg eller Royal Blue, siden hun liker slike oster. Jeg kunne sammenlignet meg selv med økologisk norvegia, for deretter å jekke meg ned til smørbar skinkeost. Norvegia er tross alt Norges favorittost, mens skinkeost ikke på noen måter er verdens mest underfulle, ofte det reneste kliss, men av og til – vidunderlig godt på nybakt brød. Jeg kunne koblet forfattere og melkeprodukter i det uendelige. Det er så mange varianter og smaker, svisker og godbiter, uttrykk og stiler.

En stund ble det trykt norske dikt utenpå flyene vi fløy med her til lands. Nå er det sitater av Ibsen langs Karl Johan. Mange steder passer godt til noen velvalgte ord eller et overraskende språkbilde. Hvorfor brer det ikke om seg? Jeg elsker buss og t-bane-dikt. De ga forresten ut en samlingen med diktene de til da hadde trykket. Samlingen prøvde jeg å kjøpe i en bokhandel det året den kom ut.

De hadde et eksemplar inne, men kunne for øyeblikket ikke lokalisere det.

Det er på tide å trykke flere dikt på fly. Uansett hvor mye chakalaka de stapper inn i et melkeprodukt, blir det ikke annet enn reklame å trykke det utenpå på fly.

Ord derimot, har vinger.

Det er bare å brette ut permene, så kjenner du at de kan fly.

Kos dere med bokhøsten, alle sammen. Dere finner den på bibliotekene.

Beste hilsen

Ingeborg Arvola

Ingeborg Arvola
Ingeborg Arvola er født i Honningsvåg i 1974 og har vokst opp i Pasvikdalen og Tromsø. Hun har blant annet utgitt bøkene Korellhuset (1999), Blod, snørr og tårer (2000), Forsiktig glass (2004). Hun er aktuell med romanen Grisehjerter våren 2011.
3 kommentarer
  1. L:

    Jeg er veldig glad i biblioteket, men samtidig blir jeg som bokhandler lei meg av dette innlegget. Lei meg fordi vi oppfattes sånn, og lei meg fordi det dessverre er virkeligheten i mange bokhandeler rundt om der folk som vil ha kefir og ikke lettmelk bor. Men hva annet kan jeg gjøre enn å stå opp på mandag og nok en uke gjøre mitt beste for å tilby folk det de vil ha (og det de ikke visste at de ville ha, før jeg anbefalte det).

    Og folk stjeler bøker som gærninger, btw. De kunne heller gått på biblioteket og lånt den, synes jeg, det er jo gratis! 🙂

    Jeg står fortsatt for det jeg skrev her http://www.strekhjerte.com/blog/2010/04/14/et-hjertesukk-fra-en-bokhandler/ selv om det var skrevet til en annen diskusjon. Jeg var ganske sint da, ser jeg. Nå er jeg ikke sint. Bare litt trist og motløs. Kanskje må jeg bare bli bibliotekar i stedet? Men hvem skal da bestille kefir og creme fraiche med fetaost til sjappa? Vi står på, vi bare synes ikke i alt mylderet 🙂

    2. oktober 2011 kl 09:40
  2. Fredrik:

    Tanum har dessverre tatt et stort steg i feil retning nylig. Det som en gang var en av byens beste bokhandler, med stabler av bøker, skjulte skatter, trapper og ramper og en lang sveipende bue fylt med alskens godt, er blitt striglet, redusert og strømlinjeformet. Alt på én flate, oversiktlig, luftig – og mye mindre. Slikt blir det færre bøker av – og dessverre trolig også mer lettmelk.

    2. oktober 2011 kl 10:24
  3. Hurra for bilbliotekene, Vi får skrive en bok om lettmelk neste gang, eller melketanntyver ?:)

    4. januar 2012 kl 18:57

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *