Gjesteblogg av Monika Steinholm: Hun het Vår og kom om høsten (romanutdrag)

1

Kofferten henger på slep. Den slår mot fortauskanter og brostein mens jeg går. Det høljer ned og det renner regn og smeltevann fra snøskavlene langsmed veien. De underste klærne jeg har pakket er sikkert våte allerede. Det er sju dager til jeg skal møte Vår ved fontenen. Jeg ser for meg møtet:

Sola skinner, fontenen bobler og klukker. Vannet renner nedover kuppelen, treffer det lille bassenget og lager krusinger på vannspeilet. Fugler sitter på kanten og steller fjærene sine mens de kikker ned på myntene som ligger på bunnen. Vi får øye på hverandre samtidig, Vår og jeg. Skjørtet hennes blafrer i vinden. Blåser litt oppover, akkurat som kjolen til Marilyn Monroe og jeg får et glimt av de bleike lårene. Vi løper mot hverandre som i en feelgood film, men dette er virkeligheten. Vi klemmer. Kysser. Jeg løfter henne opp og snurrer henne rundt så håret står ut bak henne som en vimpel. Vi ler og alt er som før.

På en uterestaurant drikker vi årets første utepils fra glass med dugg. Føttene våre snuser på hverandre under bordet. Nølende først, men snart gjenkjenner de hverandre og blir modigere. Foten hennes vipper av den høyhælte skoen. Sakte stryker den oppover innsiden av leggen min.

Etterpå går vi gjennom byen. Sender stjålne blikk når vi tror den andre ikke ser. Gatene hilser oss velkommen tilbake, og sier: Endelig. Vi har ventet på dere.

Jeg burde ta en drosje hjem til pappa og Ingrid, men jeg vil gå forbi fontenen og på den måten komme nærmere møtet. Regnet har gjort meg våt til skinnet, så om de tjukke svampeskyene vil fortsette å tømme seg over hodet mitt, spiller det ingen rolle.

Vannet strømmer langs fortauskanten og når det kommer til avløpsrista, forsvinner det ned i dypet. Nytt vann kommer til og følger den samme veien. Torget er nok tomt på en dag som denne, men fontenen vil være full. Kanskje jeg møter henne? Kanskje hun også er ute og sonderer terrenget? Et øyeblikk er jeg redd jeg ikke skal kjenne henne igjen, at jeg kommer til å gå rett forbi, men så tenker jeg at i dette været vil hun være like synlig som en refleks i mørket på det folketomme torget. Hun brukte aldri paraply og gikk barbeint når det regnet.

Fontenen har alltid stått midt på torget, men når jeg kommer dit ser jeg at hele torget er borte; noen har bygd ei boligblokk der torget skulle ha vært. Jeg møter blikket til ei dame som vanner blomstene i vinduskarmen i andre etasje. En hund står med forbeina på verandagelenderet. Den bjeffer mot meg.

I første etasje ligger en matbutikk. Jeg går inn skyvedøra. Fruktdisken ligger innenfor porten. Det skarpe lyset får appelsinene og eplene til å glinse. Bananene ser ekstra gule ut og er på tilbud.

Fingrene mine glir over bananene mens jeg går forbi. De kjennes som alminnelige bananer. Eplene og appelsinene ser ut som alminnelige epler og appelsiner. Det er ikke noe spesielt med noen av dem. Melkekjølen har: Melk, fløte, yoghurt, gjær. Ikke noe uten om det vanlige der heller. Ferskvaredisken ligger innerst. En mann med hvit jakke og kokkelue skjærer et blodig stykke kjøtt i skiver. Blodet renner utover fjøla. Han drar pekefingeren distré gjennom blodet før han løfter den til munnen og stikker ut tunga. Midt i lokalet ligger frysediskene. De er fulle av is langs kantene og jeg tenker på fontenen under et tykt lag snø om vinteren.

2

Blokka vår ligger der som et fjell, stor og hvit. Det regner så tett at det er umulig å se om noen står i vinduet i fjerde og venter på meg. Nøkkelen til inngangsdøra er blå og sitter på nøkkelknippet sammen med nøkkelen til leiligheta mi. Jeg låser meg inn. Fru Sivertsen i første står og koster trappa. Når hun ser meg, slipper hun kosten og kommer mot meg. Hun klemmer meg, sier at jeg er søkkvåt og at det er lenge siden sist. Hun spør hvordan har jeg det? Bare bra, og hun? Fint! Og så nevner hun i en bisetning at mannen hennes døde for noen måneder siden. Jeg vil si at det var leit å høre og spørre hvordan hun har det, men hun snakker videre om katten som har fått unger. Hun sier jeg må komme og se på dem en dag, jeg sier at det vil jeg gjerne. Så plukker hun opp kosten og koster med ryggen mot meg.

Restene av tapen med mammas navn sitter ennå på postkassen. Nå står Ingrids navn ved siden av pappas. Tapen hennes har feil farge og passer ikke sammen med min og pappas. Jeg vrir tallene på hengelåsen til 123, åpner lokket og finner en lapp om vårdugnad.

Heisen står i femte så jeg tar trappene. To og to trinn mens pulsen stiger. Vår fortalte en gang at hun pleide å stå utenfor døra mi mens hun ventet på at hjertet skulle banke roligere etter de trappene. Pusten går jevnt og fort, så saktere til det er så vidt man kan høre den. Jeg blir stående utenfor døra og nøle. Den er ikke låst og det virker på en måte for dumt å ringe på.

Det er stille i leiligheta. Lave lyder fra TV-en i stua, ellers ingenting. Jeg skulle ønske at lukta av mamma fortsatt satt i veggene, at jeg kunne lukke øynene og se henne for meg der hun sto på kjøkkenet, men lukta forsvant allerede mens jeg bodde hjemme. Røkelsen dekker over alt. Ingrid kommer mot meg. Hun skal til å gi meg en klem, men trekker seg unna og spør hvorfor jeg ikke har tatt en drosje i dette været. Det sitter en søt lukt av hasj i klærne hennes, og jeg sier at det var deilig å røre på seg etter flyturen.

Hun roper inn i stua til pappa at jeg har kommet. En stol skraper mot gulvet, og så står han der i døra inn til stua.

– Se, der har familiens sorte får vendt hjem.

Han klapper meg på skuldra som om jeg var en arbeidskollega, henger frakken min på en kleshenger og tar den inn på badet til tørk.

Klassebildene mine fyller gangveggen: Barnehagen, førsteklassen, sjetteklassen, konfirmasjonen, tiendeklassen, videregående.

Ståle og jeg står ved siden av hverandre på alle bildene. Ståles arm over skuldra mi, armen min over skuldra hans. På bildet fra niende har Rino formet et hjerte over hodene våre med tomlene og pekefingrene. Jeg pleide å plukke det ned fra veggen og putte det i en skuff, men mamma tok det alltid fram igjen. Hun tørket støv av glasset før hun hang det på veggen igjen.

– Hvor er det blitt av fontenen?

– Hvilken fontene? spør pappa.

– Den på torget.

– Jevnet med jorda, sikkert. Kanskje fylkesmannen har tatt den med hjem og pyntet opp i hagen. Den var jo ikke så stor, sier han og ler.

– Fine leiligheter i den blokka. Jeg kunne gjerne bodd der. Sentralt og stilig, sier Ingrid.

– Hvordan går det med hytta? spør jeg.

– Den står nå der den alltid har stått, sier Ingrid.

– Vi skulle ha solgt den, sier pappa.

Badet er varmt og godt. Jeg har lyst til å legge meg på varmekablene slik jeg pleide da jeg var liten, men man kan ikke bare komme hjem og legge seg på badet. Jeg vrenger av meg de våte klærne og finner ei t-skjorte og ei joggebukse som er noenlunde tørre. Får vel henge resten til tørk, men så tenker jeg at de er våte fra søledammer fulle av spytt, snus, piss og sand, og legger dem i skittentøyskurven i stedet.

Jeg går på kjøkkenet og vrir om kaldtvannskranen. Melkeglassene i skapet over vasken er de samme som da jeg var liten. Vannmelonene og badeballene er slitt vekk i vask. Nå er det bare hvite flekker igjen på glassene. Ingrid stopper bak meg. Hun strekker seg framover så jeg kjenner puppene hennes mot ryggen.

– Får du tak i glassmugga? spør hun.

Jeg tar den ned og gir den til henne. Kroppen hennes lager et varmt merke på ryggen min. Det henger igjen litt etter at hun har flyttet seg, men når hun åpner døra til fryseskapet og spør om jeg er sulten, blir ryggen isende kald.

Hun tar ut en hel torsk og legger den på benken. Jeg tar ut et av badeballglassene.

– Satan!

Vannet er så varmt at det damper og lager fukt på veggen bak vasken.

– Se her, sier Ingrid. Hun er bak meg igjen, stenger varmtvannet med høyrehånda og skrur på kaldtvannet med venstre. – Er det lenge siden du har vært her?

– Jeg tenkte kanskje dere hadde fått det fikset.

– Hva er det nå?

Pappa står i døra og jeg flytter meg så det ikke ser ut som om Ingrid står og holder rundt meg mens hun styrer med kranene.

– Jeg glemte at det helvetes vannet er koblet feil. Ingrid tar hånda mi og holder den under det rennende vannet. – Det går fint, sier jeg. – Det går fint! sier jeg igjen og Ingrid slipper.

Hun henter torsken, legger den i oppvaskkummen og ber meg om å fylle opp med kaldt vann. Pappa henter en øl i kjøleskapet, han spør ikke om jeg vil ha. Jeg fyller vann i glasset, går inn i stua og setter meg ved siden av ham i sofaen.

3

 Ingrid renser fisken til pappa for bein før hun gir ham tallerkenen tilbake. Pappa smiler, sier at det er fint å ha ei ung kone med gode øyne. Ingrid sier at det ikke er øynene, men viljen til pappa det står på. Jeg spør om han ennå binder fluer og Ingrid sier at det gjør han uten problem, men noen skarve fiskebein er han ikke i stand til å finne. Pappa fnyser og sier at det har med fargene å gjøre. Ingrid ser på meg. Jeg ser ned i tallerkenen mens jeg dytter potet og fisk på gaffelen og putter i munnen.

– Så hva bringer deg til disse trakter?

Pappa ser ikke på meg mens han spør.

– Må jo besøke fatteren når han blir seksti, sier jeg, enda det ikke er derfor jeg har kommet.

– Så, du tenkte det, du?

– Ja.

– Hva gjør du i storbyen? Går du på stoff?

– Oddmund!

– Jeg jobber.

– Er det ikke mye coca i den bransjen da?

Jeg tenker at han er faen ikke den rette til å snakke til meg om stoff, men jeg sier ikke noe.

Pappa reiser seg og går fra bordet. Han skrur opp volumet på TV-en og Ingrid sier at nå må jeg endelig bare spise. Takk, men jeg er forsynt. Ingrid stryker meg over armen og sier at jeg ikke skal bry meg om pappa. At han bare er sår fordi jeg ikke har vært hjemme på mange år, at jeg må gi ham litt tid og at hun skal snakke med ham. Men hun syns jeg burde komme litt oftere. Fem år for guds skyld! Jeg sier at flyet går begge veier og at de kunne kommet til Oslo. Ingrid sier at jeg vet hvordan pappa er, at han ikke liker å reise og jeg vet at hun har rett.

Når jeg skal inn på det gamle rommet mitt, slår jeg døra i tørkestativet. Jeg lar kofferten stå i gangen og åler meg sidelengs inn. Tørkestativet er det minste problemet. På skrivepulten og inntil alle veggene står det malerier. På veggen henger de tett i tett i alle farger. Abstrakte bilder der streker og firkanter konkurrerer om å være det beste motivet. Det er ikke dårlig, ikke veldig bra heller, ligner litt på bilder som man kan kjøpe for en billig penge på Bohus.

Senga mi er full av pappesker. Ingrid åler seg forbi meg og lener seg på døra med armene i kors.

– Hva syns du?

– Fint.

– Fint?

Jeg kan dette spillet.

– Veldig bra. Måten fargene framhever hverandre. Jeg liker det.

– Mener du det?

– Hvor skal jeg sove?

– Vi bærer dem ned i kjelleren, midlertidig, til jeg får solgt dem.

Jeg går ut i gangen og setter en stol i heisdøra. Pappa sitter i stua og ser på fotball. Ingrid og jeg går fram og tilbake mange ganger før vi har fått med alle bildene. De som henger på veggen lar vi være igjen, selv om jeg blir virrete i hodet av å se på dem.

Det er trangt i heisen og jeg stabler så godt jeg kan.

– Forsiktig, forsiktig. Pass på så du ikke skraper dem.

Ingrid stiller seg helt inntil meg. Vi står ansikt til ansikt og jeg er sikker på at hun kan høre hjertet mitt banke.

– Jeg skal vise deg noe, etterpå, når vi kommer opp igjen, sier hun og ser meg rett inn i øynene.

Heispanelet er på veggen bak henne. Hun snur seg ikke for å trykke og jeg må gå enda nærmere for å nå knappen. Heisen starter med det samme. I det lille rykket som oppstår holder jeg på å miste balansen, men skyver ifra med hånda i veggen og finner fotfeste.

Det er kaldt i kjelleren og jeg prøver å la være å se på brystvortene til Ingrid som knopper seg under den trange blusen. Hun stikker bodnøkkelen i låsen, tar tak i håndtaket og trekker døra inn samtidig som hun vir rundt.

Boden er full av esker og vi må stable dem oppå hverandre for å få plass til bildene. Jeg åpner en av dem og ser nedi – keramikkvaser og krukker.

– Fått solgt noen vaser?

– Skal melde meg på en messe til jul.

Hun tar ikke ironien. Den eska har stått her siden jeg bodde hjemme og jeg vet at hun tar den med seg på messe hver november.

– Var ikke du med på julemesse i fjor? Jeg syns pappa sa det.

– Jo.

Jeg lukker eska og setter den underst på grunn av tyngden, så stabler vi esker oppå. I hylla inntil veggen står flere gjennomsiktige plastbokser.

– Hva er det i dem?

– Bare noen silkesjal jeg lagde etter et kurs i fjor. Hun åpner en boks og tar ut et sjal. Det er blått og glir mellom fingrene hennes. – Kjenn, er det ikke deilig. Det er glatt og lett. Jeg stryker det inntil kinnet og tenker på huden til Vår. – Får vel ta med det også på messa, sier Ingrid.

Hun gir meg eska som står øverst bak døra og ber meg sette den ut i gangen. Jeg gjør det, tar imot neste, setter ut den også, så enda en. Hun skyver den underste eska bort til meg.

– Den er din.

Jeg setter eska mi i ut i gangen og stabler på plass de andre. Eska mi er tung og vi bærer den sammen bort til heisen. Hun hjelper meg inn på rommet med den, så lukker hun døra bak oss, legger pekefingeren over leppene og ber meg snu meg med ryggen til. Hun skyver opp døra til garderobeskapet, romsterer litt, og sier:

– Nå kan du se.

Jeg kremter, svelger noen ganger.

– Hva syns du?

Jeg kremter igjen. Munnen er tørr.

– Hva syns du?

– Hvorfor har du malt det der?

– Bursdagsgave til far din.

– Du har malt etter bildet jeg tok …

– Ja.

– Du kunne spurt.

– Har du tenkt å saksøke meg?

Hun ler og går tilbake til stua. Jeg blir stående igjen med bildet. Det er jævlig godt malt. Antagelig det eneste hun noen gang har laget som hun kunne tjent penger på. Hva skal de gjøre med det? Henge det på veggen? De skal vel faen ikke henge det opp! Jeg setter det forsiktig inn i skapet så jeg ikke lager riper.

Jeg åpner eska, finner den gamle Nintendoen og alle spillene. Lurer på om den funker fortsatt? Kanskje jeg kan prøve å koble den til TV-en en dag? Under Nintendoen ligger noen filmer, gamle kladdebøker – bamsen. Sømmen i ryggen kjennes skeiv og knudrete når jeg drar fingeren over den. Jeg grer pelsen til side og ser på korsstingene jeg sydde etter først å ha sprettet den opp med en kjøkkenkniv. Det knitrer når jeg klemmer på den. Pakken med kondomer ligger der ennå.

Hjertet slår fortere når jeg ser kanten av ei bilderamme under skolekatalogen. Den er støvete og jeg henter kjøkkenkluten. Tørker av. Er forsiktig så det ikke kommer vann under glasset.

Det banker på døra og pappa stikker hodet inn.

– Kaffe?

– Snart.

Han kommer inn, setter seg på senga og tar bildet fra meg.

– Jeg husker henne, sier han. Så setter han seg på gulvet og ser på Nintendospillene. – Kanskje vi skal spille en dag? Jeg pleide å knuse deg i Super Mario, husker du?

– Én gang, ja!

– Kommer du? Ingrid har bakt kake.

4

Det første jeg ser når jeg våkner er bildet av Vår. Jeg har drømt om henne, og med det samme jeg våkner tror jeg hun er her. På bildet smiler hun og kysser meg. Jeg tar bilderamma, holder den i fanget, stryker henne over kinnet og lurer på om jeg kommer til å kjenne henne igjen, om hun kommer til å kjenne igjen meg. Jeg har vel ikke forandret meg så mye? Skapdøra står på gløtt og jeg åpner den stille så det ikke skal høres ut i gangen. Det kjennes som om jeg blir sjøsyk når jeg ser på maleriet så jeg setter det fort tilbake.

Sluket i badekaret er litt tett og vannet samler seg i bunnen mens jeg dusjer. Det er varmt og deilig, jeg lener meg tilbake, såper inn kroppen, kjenner at pikken blir stiv og prøver å vaske rundt den så det skal gi seg.

Det banker på døra.

– Kan jeg komme inn? spør Ingrid

– Nei!

– Skal bare sminke meg.

– Jeg står i dusjen!

– Bussen min går om et kvarter.

– Ikke vær så sjenert, hører jeg pappa si. – Vi har bare ett bad. Ingrid har det travelt. Det er jo dusjforheng foran badekaret. Bare gå inn. Det går fint.

– Det går ikke fint!

Jeg hører at hun pusser tennene og åpner og lukker skapene. Konturene av kroppen hennes vises gjennom dusjforhenget. Jeg snur meg så jeg står med ryggen mot henne. Pikken er fortsatt steinhard og jeg tenker på lefser med makrell i tomat, en naken mann med vorter på rumpa, på gammeltante Erna i rosa bikini. Det hjelper ikke.

– Ser du ansiktssåpa mi der inne?

Jeg leser etikettene.

– Nei.

– Jeg hadde den jo i går kveld.

Ingrid trekker dusjforhenget til side og bøyer seg inn i dusjen. Jeg snur kroppen vekk fra henne og hun tar ei lita flaske som står i hylla på veggen.

Jeg står musestille mens hun sminker seg ferdig. Toalettpapirholderen slår mot veggen. Sitter hun på do? Hun spyler ned og vannet i dusjen bli iskaldt i noen sekunder, men jeg rører meg ikke. Når hun lukker døra bak seg, tør jeg endelig bevege meg, men blir værende i dusjen helt til hun roper ha det bra og pappa roper ha det bra pus og ytterdøra smeller igjen.

Bordet er dekket til to med duk, blomster i vasen, brød i kurven, speilegg og bacon. Pappa skrur opp radioen.

– God morgen og gratulerer med dagen, sier jeg.

– Det er ikke noe å feire at man er ett år nærmere kirkegården, men takk skal du ha.

– Hva ønsker du deg?

– Trenger ikke noe. Det er så fullt i leiligheta. Ønsker heller at du tar med deg noe enn at du legger igjen mer skrot.

Pappa tenner en røyk og skrur på kjøkkenvifta. Røyken legger seg under taket. Lite eller ingenting forsvinner inn i vifta. Jeg spør om han må røyke mens vi spiser og pappa vil vite når jeg ble så prippen, så ler han og hoster mens han sneiper sigaretten. Jeg spør hva som er planen for dagen, pappa sier at han ikke vet, at han tror Ingrid har planlagt noe. Hun har vært så hemmelighetsfull i det siste. Jeg gnir meg i øynene og pappa spør hva som er galt. Jeg sier at det er røyken. Røyken? Ja, røyken. Pappa bærer askebegeret ut på verandaen og sier at jeg aldri har reagert før. Kanskje ikke, men nå gjør jeg det.

Det spiller ingen rolle hva pappa sa. Jeg må finne en gave. Et eller annet. Kanskje et vinglass eller to, men jeg vet ikke om de samler på en spesiell serie. På Dressmann sier jeg at jeg trenger en gave til pappa, han blir seksti. Dama som jobber der finner fram genser etter genser, men de er for ungdommelige. Den neste er for gammelmannaktig, han har ei ung kone, han kan ikke kle seg som en pensjonist. Hva med et slips? Nei. Sokker? Tror ikke det. En frakk kanskje? Frakk? Jeg ser ikke for meg pappa i frakk. Hun setter armene i sida. Nei, da vet hun ikke. Jeg går derfra uten å kjøpe noe.

Jeg stikker innom matbutikken i kjelleren av blokka. To ganger tror jeg at jeg ser Vår. Jeg er fortsatt ikke sikker, en av dem kan ha vært henne. Begge hadde giftering. Kassadama ser på meg når de ti lappene jeg kan veksle i Marlboro i automaten, kommer mot henne på kassabåndet. Hun spør om jeg har legg, sier unnskyld og rødmer når jeg viser henne den, sier at jeg ikke ser så gammel ut. Jeg sier at jeg ikke er gammel og da rødmer hun enda mer. Det er bare det at … man må jo spørre når man ikke vet … Jeg spør om hun vet hva som har skjedd med fontenen. Hun trekker på skuldrene og skjønner ikke hva jeg mener.

I pakkedisken drar jeg ut et godt stykke med glorete papir, legger røyken i to pene stabler ved siden av hverandre og pakker dem inn. Det er ikke mer bånd igjen, men Ingrid har sikkert hjemme.

5

Ingrid vasker opp. Hun synger og det skummer i oppvaskkummen. Jeg ser for meg mamma stå der under de samme gule kjøkkenskapene. Mamma sang aldri. Hun slamret med koppene, vasket fort og satte dem hardt fra seg på benken. Når jeg tok kopphåndduken for å tørke, så hun på meg med et blikk som sa: Det var på tide!

Jeg strekker meg etter et glass for å tørke.

– Tusen takk, snille.

– Har vi gavebånd?

– Hva har du kjøpt?

– Røyk.

– Røyk?

– Ja røyk.

– Oddmund sa du var blitt allergisk.

– Nei da.

Hun finner ikke pakkebånd, men sier at hun skal ordne noe. Så river hun gavepapiret av sigaretteskene, pakker dem inn i avispapir, binder en hyssing rundt, knyter sløyfe og sier at det er veldig moderne nå. Jeg sier at hun kommer til å trenge en helvetes stor avis til den pakken hun har i skapet. Hun spør om jeg har noen jeg vil invitere i bursdagen og jeg sier nei. Har ikke snakket med noen herfra på flere år. Kanskje like greit med bare de nærmeste, sier Ingrid. Oddmund vil ikke ha noen store greier. Helst ville han vel at vi glemte hele bursdagen.

Pappa banker på romdøra og spør om vi er ferdige med hemmelighetskremmeriet? Vi sier at han skal bare komme inn og Ingrid spør om jeg kan bære gaven fra henne ned i bilen. Pappa spør hvorfor han ikke kan få den med en gang og Ingrid sier at det er en gave som må avdukes. Så leier hun ham tilbake til stua så han ikke skal se hva jeg bærer ut i bilen.

Hvorfor må hun absolutt ha gaveoverleveringen ute blant folk? Kunne hun ikke bare gitt ham bildet hjemme og blitt ferdig med det? Lerretet er pakket inn i et hvitt laken og jeg løfter forsiktig i det ene lakenhjørnet så jeg får et kjapt glimt før jeg bærer det ned i bilen. Jeg setter meg i baksetet og venter. Det tar lang tid så jeg bøyer meg fram og trykker inn fløyta.

Pappa har dress og Ingrid har på seg kjole med en tynn strikkekåpe over. De går hånd i hånd og pappa åpner bildøra for henne før han går rundt bilen og setter seg inn. Han ser seg over skuldra for å forsikre seg om at jeg har beltet på. Jeg sier at jeg ikke er noen unge lenger, og pappa sier at han ikke vil ha bot. Ingrid legger hånda på låret til pappa. Han lener seg mot henne og kysser henne før han setter bilen i gir, ser seg til begge kanter og kjører ut fra parkeringsplassen.

Vi spiser, skåler, spiser mer og skåler igjen. Pappa og Ingrid bestiller mer champagne. Om det er én gang man kan unne seg det beste av det beste, så må det være når man blir seksti. De holder hender over bordet mens han tømmer vinglasset i én slurk.

– Er han ikke flott?

Ingrid løfter glasset og skåler igjen. Så vinker hun på kelneren. Han kommer og Ingrid gjør tegn til at han skal komme enda nærmere. Han bøyer seg så han holder øret helt inntil munnen hennes og stirrer ned i kløfta på den utringete kjolen. Pappa ser det ikke. Han blunker bare til meg og jeg blunker tilbake.

– Unnskyld meg et øyeblikk, sier Ingrid.

Hun reiser seg kler på seg kåpa. Hun går ikke på toalettet, men mot ytterdøra. Pappa tror hun skal røyke og reiser seg for å gå etter henne, men hun snur seg og gjør tegn med hånda om at han skal sette seg.

På kjøkkenet kan jeg se at kokken legger is i ei høy skål og stikker et stort stjerneskudd nedi. Jeg prikker pappa på skulda og peker på isen. Han slikker seg tilgjort rundt munnen. Ingen av oss ser Ingrid før hun er tilbake ved bordet med pakken.

En kelner kommer mot bordet vårt med isen, flere kelnere slutter seg til. De marsjerer i en rekke mens de synger Hurra for deg som fyller ditt år.

De andre gjestene legger fra seg knivene og gaflene og ser på oss. Jeg er glad det ikke er min bursdag, men jeg kjenner at jeg rødmer likevel. Gjestene klapper. Ingrid reiser seg og løfter maleriet i været. Lakenet henger over lerretet.

– Jeg må på do, sier jeg.

– Vent litt.

– Jeg må nå.

– Njål!

Jeg setter meg, men Ingrid vil at jeg skal trekke lakenet av lerretet. Jeg blir sittende. Pappa ser på meg, sier at jeg skal slutte å være så vanskelig og jeg reiser meg og går bort til Ingrid. Nå har vi brukt så lang tid at alle i restauranten følger med.

– 1-2-3! roper Ingrid.

Jeg napper i lakenet så det detter i gulvet.

– For helvete, Ingrid! Hva er det der? spør pappa og hoster, det høres tørt og falskt ut.

De på nabobordet plystrer og klapper.

– Det er jo fint da! prøver jeg.

Ingrid setter seg. Jeg går tilbake til plassen min. Kelneren kommer med min og Ingrids dessert. Hun måker isen inn i munnen. Pappa spiser sakte, tar bare litt og litt på skjeen og venter lenge før han tar neste bit. Jeg skjærer løs en liten del av ostekaka og putter i munnen. De som sitter ved nabobordene gjør det de kan for å se i en annen retning.

– Må drite, sier jeg, reiser meg og går på do.

Når jeg kommer tilbake, står pappa og Ingrid i garderoben. Kelneren bærer fatet mitt tilbake til kjøkkenet selv om jeg bare har tatt én bit. Maleriet står lent inntil bordet. Jeg tar det med meg, støtter det opp mot disken i garderoben mens jeg kler på meg jakken. Ingrid tar det og går ut, setter fart og har retning mot kaia.

– Hva er det du skal nå? spør pappa. – Ikke vær så barnslig! Du skal vel ikke kaste det på havet?

Han går etter og må løpe for å ta henne igjen. De står ytterst på kaia. Vinden river og sliter i kåpa og håret til Ingrid. De gestikulerer voldsomt begge to. Pappa tar tak i bildet, men Ingrid holder det fast. Vinden blåser stemmene vekk fra meg. Jeg står der og ser på drakampen deres, som om de var skuespillere i en stumfilm. Bare den dramatiske pianomusikken mangler.

Pappa vinner. Han tar bildet med seg, går forbi meg og rett bort til bilen. Ingrid står igjen på kaia og ser utover havet. Pappa åpner bagasjerommet, slenger inn bildet og smeller igjen luka.

Jeg setter meg i baksetet når pappa starter bilen. Ingrid står fortsatt på kaia og pappa rygger ut fra parkeringsplassen, står klar og venter. Vi sperrer veien og når det kommer en bil kjørende bak oss, tar det ikke lang tid før den begynner å tute.

– Kommer hun? Pappa ser seg over skuldra. Ser henne ikke fra der han sitter – Kommer hun?

Hun står med ryggen til. Håret står ut bak henne og hun holder kåpa tett rundt seg. Hadde dette vært en film, hadde hun sett etter en båt som forsvant i horisonten, men det er ingen båter der, bare skøyta til redningsselskapet som ligger fortøyd.

– Nei, jeg tror ikke det.

– Faen! Bilen bak oss tuter igjen og det kommer enda en bil kjørende. – Faen i helvete!

Pappa kjører sakte framover, blinker seg inntil siden, men det er fortsatt ikke plass til å komme forbi. Vi kjører. Når vi kommer til lyskrysset svinger pappa til venstre og kjører tilbake til restauranten i gata som går parallelt.

Når vi kommer tilbake, er Ingrid borte. Pappa tar opp mobilen og ringer henne. Hun svarer ikke og han spør om ikke jeg kan prøve. Jeg spør hva som er vitsen, vi sitter i samme bil og hun kommer til å skjønne tegninga. Ring nå, for helvete, sier han og jeg ringer. Det ringer lenge og til slutt går ringelyden over i opptattsignal.

 

Denne teksten er også publisert i Signaler 2012.

 

Monika Steinholm
(f. 1983). Bor i Tromsø hvor hun har fullført toårig forfatterstudium ved Universitetet. Jobber i bokhandel. Debuterte skjønnlitterært i Signaler 2012.
Legg inn kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *