Nye tanker i Fjordman-debatten

«Jeg tror offentligheten står ovenfor en ny utfordring, aktualisert av 22. juli og Jensens inntreden i offentlig debatt. Hvordan takler man debattanter som er radikale, som ikke ønsker noen reell meningsutveksling, men i stedet bruker mediene til ensidig å spre sitt budskap, og bevisst tar offerrollen hvis de nektes å gjøre det?»

Fjordman_409654 (1)

Dette skriver Simen Sætre i artikkelen «Renvaskingen av Fjordman», i siste nummer av Samtiden. Et utdrag fra artikkelen har også stått på trykk i Klassekampen, og Nazneen Khan-Østrem har omtalt den som «årets viktigste».

Sætre utga i vår boken Fjordman. Portrett av en antiislamist. Det er historien om hvordan Peder Are Nøstvold Jensen gikk fra å være en stille radikalersønn fra Ålesund til å få heltestatus som bloggeren Fjordman. Det er også en studie av den antiislamistiske bevegelsen og hva som formet en av dens fremste ideologer. Boken er nå kommet i pocket med et nyskrevet etterord, som vi gir deg mulighet til å lese her:

Etterord i den nye pocketutgaven av Fjordman. Portrett av en antiislamist av Simen Sætre:

1.

Denne boka kom ut den 17. april 2013. Hvis man skulle tenke på utgivelsen som et eksperiment (slik jeg har gjort), ville imidlertid ikke bokprosjektet være over med det. Slik kunstneren Lars Vilks ser sin islamkritiske kunst som del av et prosjekt i offentligheten der også reaksjonene inngår, og slik en dokumentarfotograf lar teipen gå etter et intervju er over, for å fange intervjuobjektets personlighet, kan også dokumentarlitteratur ta opp i seg sin egen mottakelse. I dagene og ukene etter lanseringen av en bok, skarpstilles det bildet som er tegnet. Hvilke reaksjoner ser man? Hva kan man lese ut av dem?

For å forstå dette perspektivet må man først erkjenne hvordan deltakende journalistikk fungerer. Kanskje kunne man si at

den har et element av performance art. Det handler om å gå inn i et miljø eller sette seg selv i en situasjon, med det formål å dokumentere andres og egne reaksjoner. I forelesninger om journalistikk spores denne tradisjonen ofte til den new journalism som Tom Wolfe og andre praktiserte i New York på 1960-tallet, men den er i virkeligheten eldre, og går tilbake til øyenvitneskildringer og ekspedisjonslitteratur fra 1800-tallet. Grunnformen er enkel: Å oppleve noe og beskrive det. Journalistikken blir da en serie eksperimenter, som må skilles fra form- eller sjangereksperimenter, det er utforskingen av mennesker og miljøer som er det interessante (hva skjer hvis jeg gjør x?). Mennesker viser sin karakter gjennom handlinger, og gjerne hvordan de opptrer under press. Journalistens oppgave er å dokumentere disse, objektivt og presist, og på den måten tilegne seg et stoff.

Denne måten å tenke journalistikk på forklarer på grunnleggende måter hvorfor denne boka er blitt til. Eksperimenter er i seg selv tiltalende, det er spenningssøken i dem. Som journalistikk kan de i tillegg være fruktbare. Da jeg gikk inn i dette prosjektet var jeg motivert av noe mer enn trangen til å forstå tankematerialet bak terroraksjonen på Utøya og nysgjerrigheten på Peder Are Nøstvold Jensen, det var også et menneskelig eksperiment. Hva utløses om man som journalist kaster seg ut i noe slikt? Kan man nærme seg en person som tenker så annerledes? Er det mulig å beskrive et verdenssyn som skiller seg så mye fra det gjengse, uten at det trekkes i tvil? Hvilke muligheter finnes for to mennesker til å nå fram til hverandre, tross alle ytre forutsetninger?

2.

Jeg tvilte lenge på om dette kunne bli en bok. Ikke bare fordi det var et svært ladet felt, det var også en type utgivelse med liten tradisjon i Norge, og handlet om en person som hadde flyktet fra landet og gått i dekning. Han ga ingen intervjuer, og kontrollerte all informasjon om sitt eget liv. Sett fra hans side ville prosjektet være en trussel mot den kontrollen han ønsket å utøve rundt sin egen tilværelse. På et vis var jeg sikkert også å anse som en politisk fiende, jeg var journalist i Morgenbladet og kom med det fra den ”politisk korrekte meningseliten” som hans miljø posisjonerte seg mot. Jeg hadde skrevet kommentarer med støtte til EU og overnasjonalitet, og hadde et annet syn på islam. For disse standpunktene hadde jeg allerede fått min dose hatpost fra Jensens meningsfeller.

Sjangeren var i seg selv problematisk. Jeg har bevisst kalt boka et portrett, men overveielsene er stort sett de samme som for en uautorisert biografi. Man skildrer livet til et annet menneske, uten dette dennes godkjenning. Kanskje kan man si at man bruker dette andre mennesket for egen vinnings skyld, for å lage litteratur. Det forstyrrer portrettobjektets privatliv. Han (eller hun) vil grue seg, knuges av tanken på det som er på vei, plages av det uvisse. Hans familie og slekt slites på samme måte. Vi har alle gjort ting vi ikke vil ha på trykk, vi har egenskaper vi ikke er stolte over. Venner kan man stole på, de vil ikke snakke med journalister, men uvenner snakker villig. Er man involvert i en kontroversiell sak, kan minnene vris til det negative. Var han ikke hele tiden litt rar? Ting leses inn i fortiden. ”I ettertid ser jeg jo at…”. Den som blir utsatt for en uautorisert biografi mister kontrollen over sin egen historie, og er prisgitt et ukjent menneske.

Der pressen har sine etiske regler nedfelt i Vær varsom-plakaten, finnes ingen tilsvarende i sakprosa. Det finnes lover, men å gå til retten kan være belastende i seg selv. Man står igjen med ulne begreper som medmenneskelighet, forfatterens tro på at anstendig opptreden vil gi en bedre bok, eller bare føles bedre, men er man allerede kontroversiell (eller verre: forhatt) finnes ingen garantier. Forfattere kan bli oppslukt av eget arbeid, det tekniske, de gode skildringene, og glemme skaden man påfører sitt objekt. Det foregår hos forfatteren en kontinuerlig avveining. Det har vært tidspunkter under skrivingen der jeg har tatt prosjektets tyngde inn over meg og tenkt: Hvilken rett har jeg til å gjøre dette? Hvordan ville jeg selv ha reagert?

For en mer systematisk diskusjon kan vi se på begrepet ”privatlivets fred”. Som et grunnleggende prinsipp har alle mennesker rett til å trekke en grense rundt seg selv. De skal kunne bestemme hvem som skal få tilgang til opplysninger om dem. Dette er regulert i straffelovens § 390 og §390a. Norsk Presseforbund har de siste årene stadig hatt saker der dette har vært diskutert, spesielt innen kjendisjournalistikk, og holder fram noen kontrollspørsmål som journalister bør forholde seg til:

1) Er det en offentlig sak?

I dette tilfellet var svaret ja. Jensen var en viktig aktør i Breivik-saken i kraft av være gjerningsmannens ideologiske forbilde og innflytelsesrik produsent av politiske tekster.

2) Har opplysningene relevans for en offentlig sak eller en sak av stor samfunnsmessig betydning?

Kontrajihadismen var en voksende ideologi, og de islamkritiske miljøene fikk stadig større makt i europeiske parlamenter. Jensen var en nøkkelperson i dette miljøet, fordi han utviklet politisk ideologi og forsøkte å nå gjennom til mange lesere. Det ideologiske grunnlaget for terroraksjonen var dessuten mangelfullt utredet, og i henhold til det journalistiske samfunnsoppdraget var det legitimt å bringe mer informasjon fram i lyset.

3) Er hovedpersonen en offentlig person?

Jensen var det, i den forstand at han hadde oppsøkt offentligheten med store mengder politiske tekster. Under pseudonym var han allerede så kjent at leserne etterspurte en biografi. Han brøt anonymiteten ved å stå fram i VG.

4) Er opplysningene av en krenkende karakter?

Da prosjektet ble påbegynt var Jensen omtalt så negativt i mediene at en bok uansett ville nyansere fremstillingen av ham. Hva som er krenkende er ellers et definisjonsspørsmål, men jeg har utelatt fra boka de opplysningene jeg har oppfattet som de mest krenkende.

5) Kan saksforholdet forklares og illustreres like godt uten bruk av de private opplysningene?

Jeg kunne sannsynligvis skrevet om det ideologiske bakteppet for 22. juli 2011 uten å zoome inn på Jensens liv og oppvekst. Teoretisk sett hadde jeg ikke trengt å portrettere ham, jeg kunne forholdt meg til kontrajihadismen som bevegelse. For å forklare valget om å skrive et portrett, må jeg dermed vise til noen spesifikke omstendigheter som var knyttet til mitt studieopphold på New York Universitys program for Literary Reportage høsten 2011, og utfoldet seg det kommende året.

Profilsjangeren, som står i motsetning til det særnorske portrettintervjuet, er en viktig sjanger i amerikansk magasinjournalistikk. Der portrettintervjuet blir til i en kjapp og (ofte) munter replikkveksling mellom journalist og intervjuobjekt, tegnes profilen fra en større avstand. Den er et karakterstudium, den skal ha analytisk dybde, og bygges opp ved hjelp av scener som innebærer handling. Skyggeportrettet, der hovedpersonen selv ikke stiller til intervju, er som sjanger lite brukt i Norge, men egner seg for den amerikanske profilen. Man har i USA større tradisjon for å skrive om mennesker som skyr offentligheten. Man snakker om negative space reporting, gjenfortelling av handling i rom man ikke har tilgang til.

Kanskje kan tradisjonen føres tilbake til skribenten Gay Taleses profil av Frank Sinatra i Esquire i 1966 under tittelen ”Frank Sinatra has a Cold”, som jevnlig blir kåret til den beste magasinartikkelen noensinne. Taleses utgangspunkt var at Sinatra ikke ville gi noe intervju. Han begynte i stedet å intervjue menneskene som stod rundt Sinatra, de som jobbet med ham og for ham, og klarte på den måten å skrive en artikkel som var sterkere og hadde større dybde enn han sannsynligvis ville kunne oppnådd ved å møte mannen selv. Lærdom: Vi viser oss mindre i hva vi sier om oss selv, enn i hva vi gjør og hvordan vi sees av andre.

I den amerikanske litterære journalistikken finnes også en tradisjon for å skildre mindre kjente mennesker i bokform. Da jeg i 2006 beskrev livet til uteligger og heroinist Hugo Christian Hiorthøy i boka Hugo, var jeg inspirert blant annet av forfatter Adrian LeBlancs nærportrett av en familie i The Bronx, Random Family. Som forbilledlige utgivelser i sjangeren kunne jeg like gjerne nevnt Jane Kramers beskrivelse av livet til en alkoholisert landbruksarbeider i The Last Cowboy, Janet Malcolms skildring av en psykoanalytikers vekst og fall i In the Freud Archives, eller Joseph Mitchells oppnøsting av livshemmeligheten til en Greenwich village-bohem i Joe Goulds Secret. Prosjektene bygger på en tanke om at nærbildet, karakterstudiet, kan si noe vesentlig om samfunnsutviklingen og menneskenaturen. Man speiler samfunnet ved å studere dets minste partikkel, mennesket. Av og til må zoomer man ut, for å vise hvilken kontekst dette mennesket befinner seg i, men mest zoomer man inn, for å forstå dette mennesket og dets situasjon. Det er som regel mindre kjente mennesker som portretteres (om kjente mennesker skriver man biografier), men jo nærmere man går og jo større innblikk man får i personens liv, jo mer synes leserne å leve seg inn i historien. I beste fall kan de forstå litt mer av et annet menneskes liv.

Når dette er målet, har skjønnlitteraturen fordeler. Romankarakterer gis sjelden ut for å bygge på navngitte nålevende mennesker, og det finnes med det ingen grenser for hvor langt inn i menneskesinnet romanforfatteren kan gå. Man kan skrive det usagte, det bare så vidt tenkte. En motsats til dette forskeren, som beholder distansen og betrakter menneskene systematisk. Den litterært orienterte journalisten jobber midt mellom disse posisjonene. Han skal dokumentere alt, holde seg til det verifiserbare, men kan også gå inn på enkeltmennesker for å dokumentere tenkemåter, væremåter og kulturer. Han kan nærme seg skjønnlitteraturens dybde, og samtidig skrive med større troverdighet.

Der Fjodor Dostojevskijs roman Forbrytelse og straff skildrer hovedpersonens psykologiske prosess før og etter et drap, beskriver Norman Mailers dokumentar The Executioners Song (1979) en dømt forbryters dager fra han slipper ut av fengsel til han dreper på ny. Begge skisserer psykologiske prosesser gjennom nærstudier av enkeltpersoner i et kort tidsrom. Hva om vi beskrev en politisk oppvåkning på samme måte? Dag Solstads roman Arild Asnes, 1970 er en undersøkelse av dette, der det politiske innholdet handler om SUF (m-l) og kommunismen. Og i dag? Det finnes gode, detaljerte studier av hvordan annengenerasjons innvandrere trekkes inn i muslimsk ekstremisme. Fra journalistikken er Janet Reitmans portrett av Boston-bomber Dzhokhar Tsarnaev i Rolling Stone et aktuelt eksempel. Men hva om vi i stedet skulle beskrive hvordan en islamhater ble til? Det har vært mitt utgangspunkt for denne boka. Det gjør spørsmålet om ”Peder Jensen er verdt en biografi” overflødig (var Arild Asnes verdt en biografi?), det er selve prosessen som er det interessante: de psykologiske og historiske forutsetningene for den, og hvordan radikaliseringen forløper.

Når jeg bestemte meg for å skrive denne boka, var det fordi jeg mente det var mulig å gjøre det uten å påføre utillatelig skade. Den overbevisningen fikk jeg etter å ha skrevet boka Hugo i 2006. Min første reaksjon den gang, da jeg fikk presentert ideen om å skrive bok om en uteligger, var at det ville være umulig. Jeg mente belastningen for hovedpersonen ville bli for stor, og prosjektet ikke kunne forsvares. Når jeg likevel forsøkte, i nysgjerrighet på hva som ville skje, ble jeg overrasket over at mange mennesker selv var motiverte for å være med på et slikt prosjekt. Det etisk skremmende ved det ble kokt ned til noen definerte, konkrete problemer. Det viste seg at de var mulige å løse. Jeg lærte om en families kvaler i møte med et prosjekt som dette, jeg lærte å være tålmodig og hele tiden informere, og hvordan det var mulig å redusere belastningene for hovedpersonen. Med det fikk jeg testet min bevissthet rundt presseetikk. Jeg måtte improvisere og finne løsninger underveis. Da prosjektet var ferdig og boka kom ut, var jeg overbevist om at det var verdt utfordringene, og at slike prosjekt lot seg gjennomføre.

I tillegg til dette kommer et grunnleggende poeng, nemlig at jeg som forfatter vil hevde en rett til å skrive om det som opptar meg. Jeg er ikke villig til å gi fra meg retten til å skildre det jeg opplever, gjenfortelle det som sies til meg og beskrive mennesker jeg møter. I skjønnlitteraturen er dette en selvfølge, men i dokumentarlitteraturen kan man bli bundet av så mange hensyn at den skapende friheten forsvinner. Dette er også et ytringsfrihetsspørsmål. Som prosjekt var new journalism nettopp en reaksjon mot dette: Nyjournalistene ønsket å beskrive det som skjedde, men aldri ble omtalt. De ville utvide rommet for hvilke deler av virkeligheten som kunne beskrives og settes på trykk.

Å strebe mot presise beskrivelsen av verden er i seg selv et godt formål. Det betyr ikke at det er greit å bryte etiske grenser for kommersiell vinning, eller bryte loven, men man kan og bør utfordre grensene når målet er å undersøke det vesentlige, det som har samfunnstyngde, det som strekker seg mot å beskrive det menneskelige.

3.

Jo mer jeg leste av Fjordman og hans meningsfellers tekster, jo mer gikk deres hatefulle omtale av journalister inn på meg. Jeg lærte meg triksene. Et av de enkleste var å påpeke enkeltfeil i en reportasje, og bruke den til å undergrave artikkelens troverdighet. Dette er essensielt, noe av det første man lærer som journalist er at en enkelt feil automatisk vil reise tvil om alle andre fakta i en artikkel (det er derfor det er så viktig å få alle navn riktig). Samtidig kan en leser, hvis vedkommende er iherdig, alltid fordype seg i en formulering i en tekst og vri og vende på den til den framstår som ikke bare feil men også latterlig. I bloggverden risikerer man å stå overfor folk som har uendelig av tid og pågangsmot til å lete fram slike ”feil”, for så med bravur å ”avdekke” dem på blogg. Det nettet har bragt med seg i tillegg, er uendelige muligheter til å kartlegge en journalist eller forfatters bakgrunn, finne fram til tidligere engasjement, og bruke det til å trekke avsenderendes motiv i tvil. Eller hva med mediet? Har ikke redaktøren bakgrunn som kommunist? Har ikke avisen på lederplass skrevet x? En tredje gjenkjennelig taktikk er å ta rollen som offer (folk har stor sympati med medieofre), og på den måten påkalle sympati. I Jensens tilfelle var det en taktikk som lå i dagen og ville være en åpenbar strategi idet han ble utsatt for en uautorisert bok om seg selv, og til dels med rette,.

Fordømmelsen fra bloggene ble internalisert hos meg og hjemsøkte meg mens jeg skrev. Jeg skrev med stemmer i hodet. Den ”fryktløse forfatteren” er kanskje et ideal, men han finnes ikke. Rundt det man skriver ligger alltid en kontekst, og man vil aldri kunne låse den ute. For meg ble teksten et dokument der hvert ord var gjennomtenkt. Jeg ble hyperbevisst. Nøkkelordet i den omtalen jeg ventet meg, var ”karakterdrap”. Jeg så for meg omtrent hvilke deler av bakgrunnen min som ville kunne brukes for å mistenkeliggjøre mitt formål, og ville for alt i verden unngå faktafeil. I korrespondansen med Jensen tenkte jeg gjennom hver setning. På en paradoksal måte føltes disse selvpålagte restriksjonene fruktbare, fordi de krevde en stringens og nøyaktighet som gjorde språket mer presist. Det sies at man for å bedre teksten sin skal be sin mest kritiske kollega om å lese den. For meg fikk Jensen etter hvert den rollen.

Teksten måtte bygges opp med ubestridelige, dokumenterte fakta i kronologisk rekkefølge. Hvert avsnitt skulle omtale handling, slik ville historien drives videre, setning for setning, og til slutt utgjøre historien om hvordan Jensen ble radikalisert. Med de forutsetningene jeg hadde, ville det være umulig å gå inn og vurdere Jensens tekster, sannhetsgehalten i dem eller de moralske aspektene, men jeg kunne sitere hva han skrev, fortelle hvem han debatterte med og hva som skjedde i forfatterskapet.

Mens handlinger er harde fakta, er tolkningene av dem politisk ladet. Et intervjuobjekt som Jensen vil ønske å sette handlingene inn i en bestemt politisk ramme, men som regel kan politikken skjæres vekk og tolkningen overlates til leseren. Det er et faktum at Jensen og Bjørn Stærk debatterte i 2005, det er dokumentert hva de skrev, men hvem som vant debatten trenger vi ikke mene noe om. På den annen side er det umulig å skrive en bok helt uten analyser. Leseren forlanger at noe står på linjene, ikke bare mellom dem. Man må abstrahere, finne mønstre og sette en kontekst, og alt dette innebærer analyse. De partiene som Jensen protesterte mot, var ofte av denne typen. I noen tilfeller holdt jeg på mitt, fordi jeg som forfatter må gjengi den analysen jeg mener er rett. Andre ganger kuttet jeg i stedet analysen vekk, og utsatte analyseringen til epilogen, som kun var min egen, og som jeg heller ikke presenterte for Jensen før boka ble trykket.

Jeg ble ekstremt påpasselig med terminologi. Kontrajihadistenes kamp mot mainstream media står ofte om språk. Det er i bruken av ord at de påviser det de mener er medienes politiske slagsider – selv holder de seg til alternative uttrykk. Jensen ble ofte omtalt med betegnelser han syntes var støtende, som ”fascist”, ”nazist”, ”islamhater” og ”islamofob”. Om jeg brukte slike betegnelser ville jeg miste den tilliten jeg hadde bygget opp over lang tid. Trolig ville det også overskygge den historien jeg ønsket å fortelle i boka, og satt i gang endeløse debatter om merkelapper. Utfordringen ble å finne en terminologi kjemisk fri for politisk slagside. Finnes det ”nøytrale” ord? Allerede i undertittelen støter jeg på dette problemet. Tittelen ”Portrett av en antiislamist” er en referanse jeg senere skal komme tilbake til, men noen mener ordbruken er feil – en ”antiislamist” er en person som er imot islamisme, mens Jensen er anti islam. Det viktige i dette tilfellet var at Jensen selv gikk god for betegnelsen. Det hadde vært en provokasjon mot ham hvis jeg i en tittel skulle kalt ham ved betegnelser han støtes av.

Et vanskeligere spørsmål var hvor mye av hans private rom jeg skulle beskytte. Han ga meg tidlig klar beskjed om aldri å kontakte familien hans. Jeg lovet å unngå det. Da jeg likevel måtte omtale foreldrene i teksten, satte jeg en grense for meg selv, og bygde gjengivelsen på offentlig kjent informasjon. Det kunne jeg gjøre fordi både moren og faren hadde gitt flere intervjuer. Søsken og slekt utelot jeg.

Når det gjaldt Jensen selv, var det hele mer komplisert. På den ene siden ønsker man å inkludere i en bok alt det som har forklaringskraft. ”You need to get into his sexlife”, slo læreren min på New York University fast etter å ha lest tidlige utkast. Det er en vei jeg ikke har gått. Jeg ville heller ikke brukt den type psykoanalytiske forklaringer som Aage Borchgrevink gjør bruk av i En norsk tragedie, boken om Anders Behring Breivik. Dokumentarjournalistikk må forholde seg til det som kan dokumenteres. En psykologs rapport kan siteres, men ikke verifiseres, og en journalists tolkning ovenpå der igjen kan bli spekulativ. Under sterk tvil tok jeg i denne boken med en setning om at Jensen i politiavhør i 2011 opplyste at han ikke hadde noen lengre kjæresteforhold bak seg. Jeg har også referert Jensens tekster om feminisme, til dels mot hans egen vilje. Dette er offentlig tilgjengelig. En av tekstene er viktig fordi det var hans første kronikk på trykk.

I mange tilfeller var det magefølelsen som bestemte hva som måtte kuttes vekk, i andre tilfeller min redaktør, men det viktigste var hele tiden å være i dialog med hovedpersonen. Med unntak av epilogen la jeg vekt på å sende ham kapittelutkastene. Jeg strakk meg langt for å gjøre de endringene han ønsket. I noen tilfeller spurte jeg om det var greit at jeg kontaktet kilder. Jeg beskrev i lange e-poster hvordan jeg jobbet og hva slags bok jeg ønsket å skrive. Jeg tok ham med på råd om hvordan coveret skulle se ut. I den amerikanske tradisjonen for uautoriserte biografier ville dette være uhørt, men for meg ble det en metode for å bygge tillit, rette fakta, og manøvrere gjennom etiske minefelt.

Det jeg beskriver over, er flere lag med hindringer som trekker deg lenger og lenger unna den fremstillingen du mener er ”sann”. Det øverste laget ligger i selve sjangeren, det neste i beskyttelsen av personen, enda et i forventningen om at hovedpersonen vil innta en offerrolle. Et lag under der igjen oppstår idet den personen du skriver om faktisk er sårbar. Dette er paradoksalt: jo mer sårbarhet en slik person viser, jo flere bånd må du legge på deg i å unngå å vise den.

Når jeg skriver dette, er det fordi jeg i noen øyeblikk har tenkt at norske medier i større grad burde beskytte Jensen. Jeg skrev aldri dette i boka, og jeg er fortsatt ikke bekvem med å skrive det nå (det er på sett og vis ”unevnelig”), men min magefølelse første gang jeg traff ham var nettopp dette. Han var mer nervøs enn jeg hadde trodd og jeg forstod bedre de beskrivelsene kildene hadde gitt meg. Han framsto med nerdens egenskaper, halvt usikker, halvt skråsikker. Fri fra det skallet han hadde hatt i e-poster og bloggartikler framsto han som en ganske følsom person, og jeg kom til å fundere på om han kanskje hadde krav på litt mer omtanke og forsiktighet enn pressen hadde gitt ham. Jensen var blitt en offentlig person uten noensinne å ha opptrådt offentlig. Han hadde riktignok møtt VGs journalister ved en anledning, men han hadde aldri møtt de journalistene og kommentatorene som stadig omtalte ham. Han hadde aldri møtt debattredaktørene som tok inn hans kronikker og innbød til debatter om ham. Hvordan er mediene da i stand til å vurdere personen, og ta nødvendige hensyn?

De som har møtt Jensen eller kjenner ham, har ofte sagt til meg at de synes synd på ham. Noen av dem mener mediene bare burde oversett ham, og at det ville vært det beste både for ham selv og andre. Hvis man fortsetter et slikt resonnement, kunne man si at Jensen bare er en alminnelig person som i tekst har bearbeidet sine indre demoner, som alle oss andre som skriver, men at han har havnet i et miljø, hektet seg fast i noe han ikke kommer ut av. Tekstene var kanskje aldri ment å skulle tolkes eller leses av en bred norsk offentlighet, de var i alle fall aldri ment å skulle leses opp mot hans eget liv. Så kom de ut, via en handling som stod utenfor hans kontroll, og han ble noe han aldri ønsket å bli. Nettopp fordi han vil beskytte seg, vil han ikke opptre offentlig (og nettet gjør det mulig), men dermed gir han heller ikke mediene mulighet til å vurdere i hvilken grad han bør beskyttes. Han vurderes kun ut i fra tekstene og meningene sine. Samtidig er det å debattere meningene, å ta dem på alvor. Også det innebærer en slags respekt. Å utdefinere ham, ”bare la fyren være i fred” slik noen ønsker, ville være det ultimate hån. Den ansvarlige reaksjonen som forfatter blir dermed, litt paradoksalt, å yte respekt gjennom å gjengi tekstene, debattere dem og forholde seg til den offentlige figuren ”Fjordman”.

Det skal nevnes at jeg senere har slått fra meg disse tankene. Jeg har konkludert at han tåler oppmerksomheten. Det er uansett for sent å reversere det, han er en offentlig person, han står i sentrum for en debatt. Likevel spiller tanker som de nevnte inn i arbeidet med en bok som dette. Det er vanskelig å slå fast presis på hvilken måte. Du vet ikke hva som finnes i de rommene du velger ikke å gå inn.  Kanskje sensurerer du deg selv, kanskje sensurerer du kildene, kanskje har det uansett ingen betydning.

4.

Jensens første reaksjoner etter at boka kom ut, var overraskende positive. To dager etter lanseringen meldte han på twitter: ”Har lest Simen Sætres biografi om meg. Liker den ikke, men den er tross alt mer balansert enn noen av anmeldelsene. Epilogen er ubrukelig”.

Hans meldinger ble deretter gradvis mer negative. ”Simen Sætre er en brukbar dokumentarist, men en elendig analytiker”, het det uken etter. ”Sætre beskriver stort sett bra, dessverre med noen feil. Han ser dummere ut jo mer han prøver å forklare og analysere.”

Enda noen uker senere skrev han at “ved første gangs lesning syntes jeg at Simen Sætres biografi om meg var ujevn. Ved andre gangs lesning er den direkte dårlig.” Deretter het det at ”Simen Sætres Fjordman-biografi skulle bli en case study av radikalisering, men ble et studium av dårlig og uærlig journalistikk”. Til slutt slo han fast at boka var “et dårlig eller uærlig arbeid” og “tilnærmet verdiløs”.

I en helsides kronikk i Morgenbladet 10. mai beskrev Jensen sin opplevelse av intervjuet vårt i Stuttgart. ”Det leserne ikke kan se, fordi Sætre aktivt har utelatt dette fra teksten (og dermed forfalsket deler av intervjuet), er at han kom med en rekke nedsettende personkarakteristikker underveis”, skrev han. ”[Sætre] kom med gjentatte kommentarer som, nåh, du har vel øvd deg foran speilet hjemme, hø hø høh. Han kom med flere slike spydigheter, som hele tiden gikk på min person”. Han mente senere at han ”burde forlatt stedet under Simen Sætres sjikane.”

Han stilte spørsmål ved seriøsiteten i arbeidet. “Faktisk har Sætre […] ikke gjort det minste fnugg av forsøk på å undersøke substansen i det jeg skriver om.” ”Simen Sætre har på direkte spørsmål fra meg åpent innrømmet at han ikke forstår det jeg skriver eller hvorfor jeg skriver.” ”Sætre har […] forstått skremmende lite av synspunktene til sitt intervjuobjekt.”

Han trakk mine intensjoner i tvil: ”Jeg spurte Sætre rett ut om han ser større problemer knyttet til muslimsk innvandring. Han svarte nei”. ”Sætre har aktivt ignorert ting jeg har svart på i tilfeller der dette ikke passet inn i det bildet han hadde bestemt seg for å gi av meg.”

I sine mange ”tilsvar” til de mediene som omtalte boken, påpekte han det han mente var feil. I noen tilfeller var dette rene misforståelser, for eksempel da Jensen reagerte på en formulering om at ”det var en ”tung dag» for [Jensen] da Breivik ble kjent tilregnelig,” som ikke fantes i boken (han blandet trolig sammen med en setning i NTB lanseringsintervju).

I andre tilfeller var feilen diskutabel, for eksempel en formulering om at han hadde tolket stillheten rundt hans person i Ålesund som et ”politisk kompliment”. Dette hadde dekning i en e-post Jensen skrev 17. desember 2012, men kunne misforstås hvis man tok utsagnet ut av kontekst. Dette ga ammunisjon til Jensens anklager om at ”Sætre lyver om vår samtale” eller drev ”direkte, grov og uforfalsket løgn” (Sunnmørsposten 19.4). ”Sætre går altså ikke av veien for å fortelle en blank løgn for å skaffe seg medieoppmerksomhet” (Morgenbladet 10.5).

Når slike påstander rammet boken, var det selvsagt fordi det etter hvert også ble oppdaget en reell feil. Jensens mor var i motsetning hans far aldri blitt medlem av SUF (m-l) eller AKP (m-l). Denne feilen gled gjennom faktasjekk til tross for at både Jensen selv og hans far leste det aktuelle kapittelet. På sett og vis var feilen også en konsekvens av prosjektets spesielle natur, siden Jensen hadde nektet meg å kontakte moren, og ikke tillot at jeg sendte henne manus til gjennomlesning. I journalistikken finnes ingen unnskyldninger for feil, man kan alltid sjekke kildene bedre. Med feilen oppdaget var det hele i gang, med krav om å trekke boken tilbake, e-poster til kritikere med krav om rettelser, press mot forlaget. Det var levert, det jeg for all del ville forhindre var skjedd, det var fullendt.

Med det kunne Jensen også med større troverdighet hevde at jeg hadde brutt lovnadene om at han skulle få sitatsjekk, eller ”sitatgodkjennelse” som han kalte det. ”Jeg ble lovet [sitatgodkjennelse] av Sætre for det såkalte intervjuet han gjorde. Likevel har både forfatteren og forlaget gitt blanke blaffen i dette løftet”, sa han til Sunnmørsposten, som gjenga påstander om at jeg drev ”aktiv sitatfusk”. I Morgenbladet skrev han at ”jeg gjorde den feilen å tro at løfter om sitatgodkjennelse betyr noe. Det gjør de altså ikke.” På document.no advarte han andre, “ikke stol på løfter om sitatgodkjennelse. Simen Sætre og forlaget Cappelen Damm gav for eksempel totalt blanke blaffen i dette løftet i mitt tilfelle”.

Som portrettør var jeg ikke i posisjon til å gå i polemikk med Jensen. En portrettør tegner sitt portrett, og trekker seg tilbake. Samtidig brant det i meg en trang til å forsvare min troverdighet og integritet, som er en journalists viktigste kapital. Påstander i det offentlige rom fester seg. Når det reises tvil om mine metoder, har det innvirkning på det daglige arbeidet jeg hver dag gjør som journalist med å kontakte potensielle intervjuobjekter og overtale dem til å la seg intervjue. Når avisene gjenga opplysninger som for meg framsto som feil, var impulsen å svare. Ved å svare ville jeg på den annen side fremstå som selvrettferdig og retthaversk, og risikerte å gå inn på et debattnivå jeg ikke ønsket. Hva gjør man? Jeg skrev ved ett tilfelle en oppdatering på Facebook, og svarte kort på et innlegg i en avis. Ellers bet jeg irritasjonen i meg, mens Jensen i stadig større grad beskrev forholdet mellom oss i den gjenkjennelige relasjonen mellom en pågående journalist og et medieoffer.

Når det gjaldt intervjuet i Stuttgart, hadde jeg før intervjuet startet vært spesielt påpasselig med å forklare Jensen hva som er norsk praksis for sitatsjekk. Jeg hadde forsikret meg om at han forstod premissene og samtykket til dem. For å få en korrekt gjengivelse skrev jeg intervjuet ned setning for setning på laptop mens vi snakket (det var for bråkete i rommet til å bruke opptager).

Jeg sendte ham intervjuet til gjennomlesning den 3. februar. Han svarte to dager senere: ”Jeg har lest igjennom teksten og skal komme med noen bemerkninger og korreksjoner i løpet av denne uka.” Dagen etter ombestemte han seg, uten å oppgi grunn, og skrev at ”jeg aksepterer ikke det såkalte intervjuet slik det er nå. Det skal endres, ellers skal det ikke publiseres.” Med det fulgte en korrespondanse over flere uker, der jeg forsøkte å forstå hva han mente var feil og burde endres. Siden han aldri ville spesifisere dette og heller ikke kom med noen forklaring, og siden jeg selv var sikker på at intervjuet var riktig gjengitt, var det aldri noe reelt valg å utelate intervjuet, verken ut i fra juridiske eller presseetiske vurderinger.

Ved å trykke intervjuet mot hans ønske styrket jeg imidlertid Jensens forutanelse om at journalister var uredelige. Jeg var ”avslørt”. I ettertankens lys kunne Jensen to måneder etter utgivelsen fortelle sine lesere på document.no at “kyniske journalister vil […] bruke din tillit og høflighet mot deg for å få deg til å bli værende mens de sviner deg til. Simen Sætre brukte for eksempel denne sosiale konvensjonen som et våpen mot meg.”

5.

Rundt denne tiden, mellom april og juni 2013, skjedde en subtil endring av Jensens posisjon i norsk offentlighet. Da jeg begynte på boken senhøstes i 2011 hadde han vært utdefinert: Han var ”drapsmannens forbilde”. Mediene refererte de voldelige tekstene hans. VG fortalte om pistolskytingen han hadde drevet med. Han kunne bli kalt ”ekstremist”. Det var talende for stemningen at filosof Lars Gule i Dagsavisen omtalte ham som ”en rasist som har skrevet noe av det giftigste, farligste og sprøeste som finnes der ute. På bakgrunn av dette burde han vært fulgt av overvåkingspolitiet.” Det gikk diskusjoner om hvorvidt han burde slippe til i norske medier overhode. Da han begynte å debattere på twitter i 2012, ble det debattert hvorvidt man i det hele tatt skulle diskutere med ham, ”som om han [var] en legitim stemme”.

Forandringen i måten Jensen ble omtalt på kunne sommeren 2013 avleses på tekstene til dem som delte hans islamkritiske utgangspunkt. Samfunnsdebattant Hans Rustad hadde gjennom nettstedet document.no vært en av hans sterkeste kritikere. Han hadde kritisert Jensens flørt med rasebegrepet, og presiserte i 2009 at “når vi gir spalteplass til stemmer som Fjordman, er det ut fra en sans for fair play.” Høsten 2011 slo han fast at Jensen “blir gått etter i sømmene, i lys av 22/7, og det man finner er ubehagelig. Fjordman lot språket løpe av med seg”. Sommeren 2013 var tonen i Rustads tekster forandret. Uten å kommentere Jensens meninger, kritiserte han nå heller ”meningselitens” omtale av ham. ”Meningseliten i Norge har murt seg inne bak sine egne forestillinger. De nekter å se verden på nye måter. I stedet går de på jakt etter avvikerne med de sterkeste brennemerker språket har: fascist”. Rustad mente mediene hadde gjort Jensen til en stråmann, som ”fyller like mye i fantasien som den avskyelige snømannen.”

Lederen for stiftelsen Human Rights Service, Hege Storhaug, hadde i august 2011 omtalt Jensen som ”veldig ubehagelig” og “ideologisk forkvaklet”, en mann med “ekstreme meninger” og “sterke konspirasjonsteorier” som var “fullstendig overbevist om sin egen verden og virkelighetsforståelse”. I juni 2013 var tonen en annen. “Fjordman har aldri tatt til orde for massedrap. Jeg har heller aldri registrert noen form for voldsromantikk fra hans penn,” skrev Storhaug i leserinnlegg til forsvar for bloggeren. Hun mente Jensen klarte ”å skille mellom islam og muslimer”, og om han gikk lengre i sin islamkritikk enn hun gjorde selv, så var han ”med rette” kritisk til islam.

Samtidig ble Fjordman også promotert av helt andre debattanter. Den toneangivende bloggeren Elin Ørjasæter anbefalte nå Fjordmans kronikker til sine nær 40000 følgere på twitter (”interessant fra Fjordman1”) og skrev oppmuntrende meldinger til ham: ”Gratulerer! Det var veldig hyggelig at du fikk støtte til bokprosjektet ditt. Vel fortjent.” I intervju med Morgenbladet fortalte Ørjasæter at hun hadde lest noen av Jensens tekster, som var “både godt skrevet og fullt innenfor det vi bør tåle av ytringer”. Hun mente skribenten hadde kommet med noen “ikke spesielt kloke betraktninger”, men de var på den annen side “relativt sammenlignbart med det ml-erne sa på 1970-tallet”. De hadde ment at “borgerskapet skulle fordrives fra sine privilegier, i en voldelig omveltning”. Ørjasæter mente dette var ”ganske parallelt” med “det Fjordman skriver om at muslimene i Europa må «fordrives».” Hun stilte seg positiv til å bli norsk forlegger for boken Jensen skrev på.

Aviskommentator Frank Rossavik spurte seg om det ”gikk an å forstå Fjordman” og svarte selv, ”ja litt”. Det var likheter mellom hans egen og Jensens bakgrunn, skrev han. Rossavik hadde også vært gjennom en islamkritisk vending på 2000-tallet. Han hadde også følt frykten for islam, særlig knyttet til hans homofile identitet. Denne frykten hadde han imidlertid holdt i sjakk gjennom et siviliserende ”overjeg”, som hadde fått ham til å se nyanser blant muslimer og at integreringen stort sett gikk bra. Med det fremstilte han sine overveielser som en kamp mellom et følende ”underjeg” med dårlig impulskontroll og frykt for skadelige samfunnsendringer, og et rasjonelt ”overjeg” som dempet frykten ned. Han skrev at han selv, som Jensen, sa nei til å delta i debatter om islam, og spesielt hvis ”etniske nordmenn” var involvert, fordi han opplevde dem som ”så irriterende at underjeget ville ha gjort kort prosess med overjeget i løpet av sekunder.” Han antok at det var av liknende grunner at Jensen ikke stilte i debatter.

Problemer med resonnementer av denne typen er at de ikke tar ikke opp i seg de store skillene som finnes innen islamkritikken. Rossavik er en ordinær religionskritiker, som framfører rasjonelle, prinsipielle og godt underbygde argumenter med et konstruktivt utgangspunkt i et nedtonet språk. Hans meninger ligner det Jensen mente da han begynte å interessere seg for islam tidlig på 2000-tallet. Hvis Rossavik skulle forsøkt å forstå Jensen, måtte han studert det som skiller ham fra hovedretningen i islamkritikken, og spesielt radikaliseringen han gjennomgikk fra 2006 til 2011. Det var i denne perioden Jensen gikk fra å skrive om ”vestlige mennesker” til å skrive om ”hvite”, og deretter til å foreskrive egne områder for dem. Det var da han gikk fra å kritisere muslimske skikker, til å ville fjerne alle muslimer fra vestlige land. Det var da han beveget seg fra å bekymre seg for en fremtidig krig, til å beskrive verden i krigsterminologi. Det var da han skrev sitt hovedverk, Defeating Eurabia. Det var også i denne perioden han gikk vekk fra å konsentrere sin kritikk om muslimene, til i stedet å rette skytset mot den ”forræderske” styrende eliten. Denne utviklingen følger ikke den vanlige utviklingen i islamkritikk på 2000-tallet, og kan ikke forklares gjennom ytre begivenheter alene. Det var på den annen side den som gjorde Jensen til den han ble.

Den forståelsen som Rossavik og Ørjasæter representerer, passer på den annen side godt med Jensens selvfremstilling. Da vi møttes i Stuttgart, avviste han at han hadde skiftet mening. Om artiklene han publiserte i Norge framsto mindre radikale enn før, var det kun et spørsmål om ”hvilket budskap som passer til hvilket publikum”. Han visste at nordmenn ikke var klare for de ekstreme tekstene, og fremstilte seg dermed som en ordinær innvandringsmotstander og islamkritiker, som riktignok var prinsippfast, men også ble demonisert av ”meningseliten”. Dette er hans mediestrategi. Når han blir utfordret offentlig på de ekstreme delene av tekstene sine, svarer han aldri. Det kan han gjøre fordi han styrer all kommunikasjon til e-post, og kutter av alle spørsmål han ikke liker. Twitter gir ham lignende muligheter. Han får sitt budskap ut, men slipper å svare seriøst på innsigelser. Samtidig krever han tilsvar på alle artikler som omtaler ham, fordi han da får mulighet til å formidle budskapet sitt. Slik når han fram til de som kan tenkes å støtte ham, mens kritikerne med sine referanser til tidligere tekster fremstår som rabiate og bakoverskuende.

En merkestein for hans relansering i offentligheten, var da stiftelsen Fritt ords skjenket ham et skrivestipend på 75000 kroner for å skrive en mediekritisk bok om sine opplevelser i Breivik-saken. Uansett om man er enig eller uenig i tildelingen, styrket den Jensens selvfremstilling som en mann forfulgt for sine meninger, en ytringsfrihetens cause célèbre. I debattene som fulgte kunne man høre utsagn av typen ”Fjordman har et poeng, når han…”, som bare halvannet år tidligere ville vært sosialt selvmord i den norske offentligheten.

Statsviter Daniel C. Hallin skiller mellom tre sfærer i offentlig debatt. Den innerste er sfæren av konsensus. Den består av debattanter og temaer som ikke er kontroversielle. I denne type saker vil journalister ikke føle noe behov for å supplere uttalelser med motstridende meninger for å oppnå balanse. Er temaet rasisme, vil man ikke intervjue en rasist for å få begge sider av saken. Den som skriver om menneskerettigheter, vil ikke intervjue motstandere av dem. Det samme gjelder ytringsfrihet, demokrati og slaveri.

Utenfor dette finnes ifølge Hallin en sfære av legitime kontroverser. Den består av saker man er enig om å være uenige om. Her legger journalistene vekt på balanse mellom aktørene. Slipper man en avvikende mening til, vil den raskt bli veid opp av andre. Meningene vil imidlertid alltid være rasjonelle, saklig fremført og med respekt for meningsmotstandere. I denne sfæren finner valgkamper og det meste av offentlig debatt sted.

Utenfor der igjen beskriver Hallin en avvikende sfære. Her finner vi det ekstreme, temaer som er tabu, debattanter som ikke anses som seriøse, synspunkter som ikke er verdige å referere. I denne sfæren finnes konspirasjonsteoretikere, ekstremister, freaks og marginale aktører med synspunkter ”utenfor folkeskikken”. Debattantene i denne sfæren slipper ikke til i offentlig debatt, og føler seg kneblet.

Hvis vi legger denne modellen til grunn, kan vi anslå at,

1) Fjordman befant seg før 22. juli 2011 i den ytterste, avvikende sfæren.

2) Fjordman har i dag tatt steget inn i sfæren for legitim kontrovers.

Dette er i tråd med det målet statsminister Jens Stoltenberg skisserte rett etter 22. juli 2011, om ”mer demokrati og mer åpenhet.” Fjordman er kommet ut av de omtalte ekkokamrene og deltar i et åpent ordskifte. Troll sprekker i sola, heter det, den som skriver skyter ikke. Kanskje kan en åpnere debatt motvirke radikalisering, virke disiplinerende på debattantene, og skjerpe argumentasjonen på flere sider.

På den annen side vil det å innlemme nye stemmer bety at nye temaer følger etter. En gang var det i Norge uhørt å lage innvandrerregnskap eller fremskrive innvandrerbefolkningen. Grenser utvides. I kjølvannet av mitt arbeid med denne boka, ble jeg sommeren 2013 oppmerksom på konkrete diskusjoner om hvordan muslimer kan fjernes fra Vesten. Slik tematikk dukket også opp i kommentarfeltene på document.no. ”Du står ikke alene i denne kampen lenger, og du bør ha dette langt framme i tankene”, skrev innsender wiwaro til Jensen, og viste til at Fritjof Nansen på 1920-tallet hadde repatriert tusenvis av muslimer fra Hellas. Vil slike diskusjoner også dukke opp i en større offentlighet? Skal man skille mellom aktør og tema, der Jensen får slippe til med ”snille” tekster, men ikke alle sine meninger? Hvor skal grensene i så fall gå?

Kanskje er det også et tankekors at lanseringen av Jensen i norsk offentlighet var et av Anders Behring Breiviks mål. I manifestet sitt trakk han fram en samling ideer og skribenter han ville ha oppmerksomhet om, deriblant favorittskribenten Fjordman. Terroraksjonen var et mål i seg selv, men også, som Breivik skrev, en ”marketing operation” for dette materialet.

For vårt formål i denne teksten er spørsmålet i hvilken grad utgivelsen har bidratt til å fremme Jensen i offentligheten. Et mulig resonnement er at fordi forutsetningene for boken var så spesielle, ble jeg så forsiktig og imøtekommende overfor Jensen at jeg bidro til å renvaske og ufarliggjøre ham. Dette var noe jeg ofte tenkte på i arbeidet med boka. Jeg ønsket ikke å promotere Jensens synspunkter, men ville heller ikke skrive noe ”karakterdrap”. Hvordan finner man en slik balanse? Beskrev jeg ham som en smart person ville jeg styrke hans kredibilitet, men hvis jeg gjenga kilder som omtalte ham som sosialt klønete, ville jeg gjøre ham til offer. På et tidspunkt høsten 2012 fikk jeg tilbakemeldinger om at fremstillingen var blitt for snill. Jeg levde meg inn i hans situasjon, tonen mellom oss var vennskapelig. Petter Nomes tv-program om Ku klux klan i 1997 kom til minne. Ifølge Dagbladet møtte han klanlederne “i en mild og forståelsesfull tone og uten kritiske spørsmål”. Nome svarte med en betraktning jeg lett kunne kjenne igjen: ”Hadde jeg valgt konfrontasjon, ville jeg aldri ha kommet over dørstokken.” Med dette i minne forsto jeg at jeg måtte ta hardere grep om manus, bli skarpere og ikke la Jensen slippe unna med å ignorere ubehagelige spørsmål. Intervjuet i Stuttgart var et resultat av dette, jeg følte en faglig forpliktelse til å konfrontere ham.

Uavhengig av hvor balansert boken var, bidro den til å sette hans person på dagsorden i mediene. Han fikk anledning til å gi tilsvar i avisene, han fikk kronikker på trykk og debatterte. Noen har også  ment at boken utløste en rett hos Jensen til å få arbeidsstipend fra Fritt ord, men jeg har ikke sett styret selv bruke denne argumentasjonen.

6.

Når jeg skriver dette, er det blitt september. Det har gått et halvt år siden boka kom ut. Hvis jeg skulle se hele utgivelsen som et eksperiment, slik jeg skisserte, er det nå på tide å konkludere. Hva har jeg lært? Hvilke innsikter har jeg i dag, som jeg ikke hadde da boken kom ut?

Om man skulle lese noe ut av anmeldelsene, kunne det være at jeg ved å gå inn på for mange kompromisser, og ved å forsøke å unngå politisk ladet terminologi, mistet et analysenivå. Konteksten ble ikke tydelig nok, kunne man si, når jeg ikke plasserte Jensen i en idehistorisk sammenheng. Da jeg skrev boken, følte jeg ikke at jeg hadde noe reelt valg om å bruke visse betegnelser, men i dag står jeg fritt.

Er Jensen fascist? Klassekampens anmelder mente at jeg ”lot Jensen avvise karakteristikken av seg selv som fascist”, og at dette virket ”underlig, nesten unnvikende”. Stavanger Aftenblads anmelder mente at ”hans politikk er fascismen”.

Det finnes ingen entydig definisjon av fascisme. Begrepet brukes ofte upresist. Forfatteren Øyvind Strømmen har definert Jensen som fascist etter historieprofessor Roger Griffins definisjon om «en revolusjonær form for nasjonalisme som har en politisk, sosial og etisk revolusjon som mål, og ønsker å forme «folket» til en dynamisk, nasjonal enhet under nye eliter med heroiske verdier.» Kanskje passer artikkelen ”Preparing for Ragnarok” til denne beskrivelsen, men ikke til hele forfatterskapet. Betegnelsen favner vidt.

Det er vesentlige deler av Jensens tankegods som ikke passer i fascismen. Han har ikke tatt til orde for noe førerbasert styre. Om han i to artikler diskuterer svakheter ved demokratiet og antyder at alternativer må vurderes, går han aldri så langt som til fascistenes åpne etterlysing av ”en sterk mann”. Han har ikke vist noen klare imperialistiske holdninger, men ønsker at landegrenser styrkes. Han er opptatt av rasebaserte fellesskap, i motsetning til fascismen som har nasjonen som sin enhet. Han støtter heller ikke korporativisme eller noen styrket offentlig sektor, han vil ikke løse opp eiendomsretten i noen ”total stat”, men er (med unntak for muslimer) opptatt av individenes frihet i møte med staten.

Idéhistoriker Kjetil Jakobsen mener det blir for generelt å kalle Jensen fascist, fordi han ikke passer inn i den søreuropeiske og latinamerikanske fascismen. Han plasserer ham i stedet i en tysk og nordeuropeisk tradisjon, der rasen og dens kulturelle uttrykk er det viktige. Samtidig mener han at Jensen skiller seg fra nynazister flest i mangelen på sosiale interesser, han er antisosialist. Han er heller ingen imperialistisk nasjonalist eller krigsromantiker. For Jakobsen ligner Jensens posisjon på ”den pangermanske og borgerlige fløyen i NSDAP”. Han mener Jensen har ”mye til felles med SS” (VG 26.6.2013).

Heller ikke nazismen er entydig definert. Uansett hvilken fløy man plasserer ham i, finner man vanskelig i tekstene hans nazismens dragning mot førerprinsippet, militarismen og imperialismen. Jensen er ingen kapitalismekritiker, og med unntak for muslimer og deres ”medløpere” er han tilhenger av personlig frihet og liberale verdier. Det er heller ikke presist å sette likhetstegn ved hans islamkritikk og nazistenes antisemittisme. Spørsmålet blir i hvilken grad man skal bruke negativt ladede betegnelser som dette om en person som selv sier han avskyr nazismen.

Mens man på venstresiden kaller Jensen ”fascist”, trekker høyreintellektuelle paralleller til AKP (m-l). Blogger Bjørn Stærk mener at Jensen ligner ”verdensfjerne venstreintellektuelle”. Hans kollega Hans Rustad mener retorikken minner om marxist-leninistenes, “den samme militans, den samme utålmodighet og oppfatning av seg selv som en avantgarde”. Kanskje kunne en slik sammenlikning ha noe for seg? Da kunne man dra paralleller i Jensens egen familiehistorie. På den annen side skriver Rustad et annet sted at de to bevegelsene ikke kan sammenlignes. ”Det finnes ingen bevegelse i 70-årenes forstand. Det finnes heller ikke noe miljø. Men det finnes en rekke personer, på ulike nivåer”. På 1970-tallet var de “omfavnet av flokkens varme og styrke” mener Rustad, i dag slåes han av mangelen på miljø. Skribentene er enkeltatomer foran hver sin skjerm, og møtes sjelden. Dessuten var jo AKP (m-l) tross alt på en helt annen politisk fløy.

Kan vi kalle Jensen høyreekstrem? Om han er nynazist eller nyfascist vil han omfattes av en slik betegnelse, men de høyreekstreme er autoritære rasister preget av fremmedfrykt og konspirasjonsteorier som i tillegg er åpent antidemokratiske og støtter voldelige metoder. Det siste kan man ikke si om Jensen. Om enkelte har tolket voldelige metoder inn i tekstene hans, så er han ikke åpent antidemokratisk.

Betegnelsen ”høyreradikal” treffer bedre. De høyreradikale aksepterer flertallsstyre, de er opptatt av nasjonen i betydningen nasjonal identitet og kultur, og preges av fremmedfrykt og EU-motstand. Derimot skiller de seg fra Jensen ved ikke å være opptatt av rasemessige og biologiske aspekter ved innvandring. Jensen har støttet noen høyreradikale partier, som Sverigedemokraterna, Geert Wilders parti PVV og Vlaams Belang, men støtter ikke Front national.

Kanskje kunne man si at det er mindre fruktbart å analysere ut i fra høyre-venstre-aksen i det hele tatt? Er ikke det å presse nye fenomener inn i gamle former? Det er en annen akse som er aktivert i 2013, med islamske ekstremister på den ene siden og islamhatere på den andre. Begge er på fremmarsj. Begge kan tolkes som utslag av globaliseringen og de kulturkollisjonene innvandring har ført med seg. Begge ser tilbake mot tidligere tider, med romantiske forestillinger om tradisjonelle levesett. Begge rekrutterer misfornøyde unge menn som ikke vil akseptere de kulturelle kompromissene i europeiske stater. Til dels bruker de hverandre som mobiliseringsgrunnlag, bekrefter hverandres verdensbilder og hisser hverandre opp. De øker spenningen i samfunnet. Men de er likevel ikke speilbilder av hverandre, fordi jihadistene utleder sin ideologi fra en religion, mens kontrajihadistene bygger den på motstand til det samme.

Hvis jeg skulle trekke fram en tekst, en ramme for å forstå Jensen, ville jeg heller velge noe annet. Det dreier seg om en artikkel jeg første gang leste da jeg studerte politisk idéhistorie. Jeg har siden lest den igjen med jevne mellomrom. Undertittelen er hentet derfra: ”Portrett av en antisemitt” av Jean-Paul Sartre. Den ble først publisert i 1945, men senere utvidet og oversatt til norsk under tittelen Tanker om jødespørsmålet. For å forstå relevansen, må vi dvele ved denne teksten i noen avsnitt.

Sartre kritiserer en forestilling om at antisemittisme er en ”mening” som kan kombineres med alle andre. Da ville en mann kunne være en god far og ektefelle, en nidkjær samfunnsborger, en sportsfisker som var religiøst tolerant og satte pris på kjærlighetens gleder og samtidig avskydde jødene. Man ville forstå at jødehatet kom av ytre årsaker, for eksempel fra jødisk historie.

Nei, sier Sartre, antisemittisme er i stedet en lidenskap. Engasjementet er så dypt at det får fysiske utslag, det kommer til kroppen via sinnet. Antisemittene ramser opp svakheter som blir tillagt jødene, men omgås dem ikke – hatet kan ikke komme av fysiske erfaringer. Påvirkningen må gå motsatt vei, det er jødebegrepet som former erfaringene.

Når Sartre gransker de historiske begivenhetene som angis å skulle forklare antisemittismen, faller de sammen. Jødehatet kan dermed ikke være pålagt av noe ytre. I stedet er det antisemitten som har gjort et valg. Han har inntatt en holdning, ikke bare overfor jødene, men overfor mennesker generelt og overfor historien og samfunnet. Dette er en lidenskap, en verdensanskuelse, en tilstand av hat og raseri.

Det sistnevnte må vanligvis fremkalles. Man hater den som gjør en ondt. Antisemittens lidenskap fungerer ikke slik. Den ligger forut for årsakene den angir å være fremkalt av. Den leter etter påstander for ”å nære seg”. Den må til og med fortolke noen utsagn for at de skal bli riktig krenkende. Man må samtykke til raseri for å bli sint. Man blir rasende, man gir etter for lidenskap.

Å velge et liv der lidenskapen trumfer fornuften, er ikke uvanlig, mener Sartre. Som regel elsker man imidlertid gjenstandene lidenskapen (kvinner, ære, penger, makt). Antisemitten velger lidenskapen i seg selv. Han må dermed like den som tilstand. Men lidenskap er ikke behagelig. Man er på vakt mot resonnementer fylt av lidenskap, for de forsøker å bevise meninger diktert av kjærlighet, hat, eller sjalusi. Man vokter seg mot lidenskapelige forvillelser og kaller dem ”fikse ideer”. Så hvorfor velger antisemitten dette?

Fordi han vil være ugjennomtrengelig. Andre må ”søke og sukke”, de vet at deres resonnementer bare er sannsynlige og andre vil bestride dem, de er åpne og usikre. Det finnes imidlertid mennesker som er ”tiltrukket av steinens uforanderlighet”, skriver Sartre, og viser til en ”opprinnelig frykt for seg selv og sannheten”. Antisemitten er ikke redd for sannhetens innhold, men dens form, ”som man bare stadig kan nærme seg.” Han vil ”leve helt og straks”. Han vil ”anlegge en livsførsel der resonnement og forskning bare spiller en underordnet rolle, der man aldri søker annet enn det man allerede har funnet, der man aldri blir annet enn man allerede har vært.”

I lidenskapen finner antisemitten trygghet. Han er troende. Han velger å nedvurdere ord og fornuft, og er komfortabel med det. Å diskutere jødenes rettigheter med ham er overflødig, for han har allerede etablert seg i et annet terreng. Er han høflig og går med på en diskusjon, gir han aldri av seg selv. Han vet at hans argumenter er ”lettkjøpte og omtvistelige”, men morer seg over det. Det er motstanderne som har forpliktet seg til å bruke ordene alvorlig, for de tror på dem. Selv har han ”rett til å leke”. Han liker det også, for slik nedvurderer han motpartens alvor.

Antisemitten skammer seg ikke over sin middelmådighet, den fører ham sammen med andre mennesker. Setningen ”jeg hater jøder” utsies i kor. Den som sier det, stiller seg på den vanlige manns side, festet i et land, en tradisjon, en jord, som jøden bare kan tilegne seg.

Der kommunisten deler verden opp etter økonomisk struktur (proletariat, bønder, borgerskap) og ser interessemotsetninger, ser antisemitten bare jøder og ikke-jøder. Det er som om jøden har et magisk prinsipp festet ved seg, ondskapen kommer til verden gjennom ham. Når det onde er lokalisert, blir verden enkel. Blir det krig, står noen bak og manipulerer: jøden. Er det klassekamp, er det noen som maner den fram: jøden. Det finnes ingen interessekamp, bare en ond makt som skader samfunnet. Når denne er fordrevet, vil harmonien gjenopprettes. Man trenger dermed ikke bygge noe nytt, bare rense samfunnet og foredle det.

Det er mange fordeler med denne posisjonen, mener Sartre. En av dem er åndelig latskap. Antisemitten forstår seg ikke på det moderne samfunnet, han kan ikke tegne noen konstruktiv plan for det. Hans tanker kan ikke overføres til noe teknisk nivå. I stedet bryr han seg om fortolkning. Han søker tegn på at en ond makt står bak. Hans plikt er å avsløre det onde, gjøre andre oppmerksom på det og anslå dets omfang.

Når alt bare går ut på å fjerne det onde, er det gode gitt. Denne enkelheten beroliger antisemitten. Han trenger ikke søke omkring etter det gode, bygge det og dra det i tvil, prøve det ut og lære av det, ta moralske valg. Det gode er underforstått. Antisemitten er så opptatt med alle gjøremål at han ikke har tid til å tenke over saken, han går i brodden, kjemper, og alt det han opprøres over avholder ham fra ”i angst å søke det gode.”

I Sartres konklusjon, er antisemitten et menneske som er redd. Ikke for jødene, men for seg selv. Han er redd for sin egen samvittighet, for instinktene sine, for ansvaret, ensomheten, samfunnet og verden. Ved å bli antisemitt velger han ikke en mening, han velger seg selv som person. ”Han velger steinens uforanderlighet og ugjennomtrengelighet, krigerens totale uansvarlighet når han blindt adlyder sine sjefer – men han har ingen sjef”. Han velger at det gode skal ligge der ferdig for ham, uten å måtte diskuteres eller angripes. Han våger ikke betrakte det, i frykt for å måtte trekke det i tvil. ”Jøden er bare et påskudd: andre steder ville han kunne bruke negeren, eller den gule”, avslutter Sartre. ”Antisemittismen er i ett ord frykten ved menneskets lodd. Antisemitten er mennesket som vil være urokkelig klippe, tordnende strøm, splintrende lyn: alt, uten et menneske”.

Ikke alt av dette er overførbart til dagens kontrajihadister, men jeg tror noe er det. Ideen om at lidenskapen ligger forut for engasjementet fyller et hull i min egen forståelse av Jensens radikalisering. Han insisterte selv på at hans synspunkter kun var et resultat av erfaringer, av det ytre. For å forstå ham, gransket jeg dermed disse erfaringene. Hva skjedde i Kairo og Hebron? Hvordan reagerte han 11. september og under selvmordsaksjonen på Mikes Place? Hvordan ble han påvirket av karikaturstriden, av møtet med muslimer i Norge og av det som foregikk på nettet? Det var likevel som om regnestykket ikke gikk opp. Det han hadde opplevd, tilsa ikke en slik radikalisering i seg selv. Det måtte ligge noe bakenfor der igjen, som satte erfaringene i en bestemt ramme. Kanskje er det dette som Sartre kaller ”lidenskap”. Jensen er selv inne på noe liknende når han snakker om sin ”pasjon”.

Med lidenskapen følger skråsikkerheten, enkelheten og avvisningen av motargumenter. Med den kan man reise over hele verden uten noensinne å skifte mening. Bjørn Stærk kunne argumentert med ham på nettet til han ble blå, men ville aldri nådd fram. Motargumenter blir avvist fordi man allerede har avfeid den rasjonelle tenkemåten og ikke lenger er mottakelig for dem. Jensen ønsker å fremstå som analytisk og intellektuell, men for å være det, måtte han lagt fram synspunktene sine til åpen diskusjon, ta innspill, besvare spørsmål, la seg overbevise av kraften i det bedre argument, og kontinuerlig utbedre svakheter i egen tenking. Med en lidenskapelig tilnærming har han i stedet valgt en tro.

Med det svinner ordenes kraft. Man blir uforpliktet og fri, man kan flise språket opp i sine enkelte deler og vri om på det. Man kan lage sin egen terminologi, ingen forventer presisjon. Man kan påstå, insinuere. Det er motparten som er forpliktet, det er de andre som utgir seg for å drive resonnerende tenking og være språklig presise. Det er de andre som må legge fram dokumentasjon. Kontrajihadisten er fri til å trekke i tvil, skremme og forvirre.

Hvis kontrajihadisten virkelig ønsket å lansere en plan for et bedre samfunn, måtte han tegne opp et seriøs utkast, et program. Han måtte ta utgangspunkt i en presis virkelighetsbeskrivelse. Han måtte søke etter planens svakheter, svare på kritiske spørsmål rundt den, tenke hardt og konkret på gjennomføringen. Han måtte sende planen til høring blant alle kloke hoder, vurdere alle innsigelser rasjonelt, gå nye runder med den og forbedre den. Det er han ikke interessert i. Hans prosjekt er definert i det negative. Det er protesten som interesserer ham. Den ene dagen kan han mene noe, den andre noe annet, ordene fanger ham ikke. Det som teller er å avvise, provosere, fange oppmerksomhet, belyse andres svakhet.

Dette har betydning for hvordan tekstene må leses. De som kritiserer Jensen, trekker fram den ene setningen eller den andre fra tekstene hans, leser et handlingsprogram ut av dem, plasserer ham inn i en ideologisk kategori, behandler ”planene” som noe han akter å se gjennomført. Med det misforstår de konteksten og intensjonen. De var aldri ment seriøst (å ta dem seriøst er nærmest som en trussel å regne, for det innebærer et krav om konkretisering). De er skrevet fordi innholdet er tabu, overskridende, uhørt, alt som opprører og egner seg for protest.

Protesten gjelder samfunnet av i dag, verden slik den er. Den føres på vegne av et jordbundet fellesskap, ”vi, de europeiske folk” som det heter i ”Innfødtes opprør: En europeisk uavhengighetserklæring”. ”Vi” vanlige europeere, vi egentlige europeere, står mot elitene, multikulturalistene og muslimene de innfører. Det gode står mot det onde. Denne enkle oppdelingen rydder opp i det kaoset som råder i en verden uten frelse, en verden uten ideologier som lover paradis på jord, en verden full av kompromisser og kulturer som støter mot hverandre. Alt man må gjøre for å bekjempe det onde, er å stenge grensene mot muslimske land og fjerne muslimene fra Vesten, så vil harmoni gjenopprettes og vestlig sivilisasjon blomstre.

Denne enkelheten hviler på ett premiss, og det er svakheten i Jensens tenking. Hvis han skulle konkludere at selve operasjonen med å fjerne muslimene fra Vesten ville gi større negative konsekvenser enn å la dem bli, ville hans verden ramle sammen. Da måtte han nemlig innstille seg på noe annet: et samfunn som til evig tid består av både muslimer og ikke-muslimer. Da måtte de identifisere felles verdier, søke sammen, komme i dialog, motarbeide konflikt. Det ville være et samfunn som var – akkurat – flerkulturelt. Jo mer motpolene ville provosere hverandre, jo vanskeligere ville det bli å få det til å fungere. Jo mer muslimene ble undertrykt og fratatt sine rettigheter, jo mer uro ville det bli, jo mer militant måtte statene styres, jo mer ville de fjerne seg fra de verdiene de bygger på i dag. Det ville være uunngåelig, man måtte inngå tunge kompromisser, med gjensidige forpliktelser og konstruktive, langsiktige løsninger. Dette er ikke enkelt. Det er definitivt for den lidenskapelige svermer, den som fristes av renhet og storhet og enkelhet, hvitt mot svart.

Det er når jeg ser dette, lidenskapen, at jeg for alvor forstår hvorfor prosjektet mitt, ”eksperimentet”, ble mislykket. Uansett hvor imøtekommende, respektfull og forståelsesfull jeg hadde vært, kunne jeg aldri nådd fram til Jensen. Hvis hans resonnementer uansett ikke var erfaringsbaserte, men basert på lidenskap, var mine forsøk dømt til å mislykkes. En redelig journalist ville ikke passet inn i hans verden. At journalistene er uredelige er en viktig del av kontrajihadistenes verdensbilde, det er først gjennom å diskreditere mainstream media at de kan åpne mennesker for sin alternative nyhetsstrøm. En oppriktig, ”objektiv” journalist ville være en anomali. Ropet om respekt var bare et ferniss, noe jeg i øyeblikk av naivitet kunne tro på, Jensen kunne uansett ikke ha innrømt noen slik erfaring. I stedet var jeg forhåndsdømt til å bli den fiendtlige journalisten som angriper sitt offer. Når jeg til slutt ble det (eller: fremstilt slik) falt alt på plass, og kontrajihadistene kunne ta mitt arbeid som en bekreftelse på at deres verdensbilde hele tiden hadde vært det rette.

Slik mitt prosjekt var et eksperiment, drev nemlig Jensen sitt eget. Resultatet kunne han legge fram med ny overbevisning for leserne på document.no denne forsommeren, også han en dyrekjøpt erfaring rikere: ”Sett fra mitt synspunkt betraktet jeg Simen Sætre som en test på om det var mulig for slike personer som meg å få en noenlunde grei og etisk behandling av en norsk journalist. Svaret var altså nei”.