Lokaler til leie

Kan du hugse kiosken i sentrum

No er den stengt for godt

Ordene tilhører Stein Torleif Bjella, og de ramler ut av høyttalerne i bilen, idet jeg kjører bortover Håkon Håkonsons veg i retning Olympiaparken, og passerer Randgårdsbua på venstre hånd.

Kiosken står der fortsatt, etter alle disse årene, men gardinene er trukket for og har vært det i en hel barndom allerede.

Det var i dette området lektor Fjord endte med å bosette seg, på slutten av Dag Solstads klassiske Lillehammer-fortelling Roman 1987. Det var også i dette området jeg pleide å sykle rundt, omtrent på samme tidspunkt. Hit kom vi for å pante flasker og spise Mr. Freeze utenfor kiosken. Hit kom vi for å lese hva jentene hadde skrevet med kritt på asfalten, og for å planlegge hvilke band vi skulle spille i når vi ble store, og hva de skulle hete.

Olav Brostrup Muller. Pressefoto.
Man skal passe seg for å svartmale. Denne byen har alle muligheter, det er en grunn til at jeg har kommet tilbake.

Sentimentalitet har lite for seg, og tiden vi hadde, har gått. Egentlig skulle det vært skuddpremie på menn i 30-årene som drømmer seg tilbake: Tiden vi lever i nå, er langt mer interessant enn den vi levde i da, og livet som voksen er tusen ganger rikere enn kveldene med Mr. Freeze og dårlig formulerte framtidsønsker.

Likevel er det noe som er borte. Noe vesentlig, mistenker jeg. Jeg tror det handler om historier, alt som den gangen bandt oss til stedet. Ikke det at vi noensinne tenkte over det mens det stod på, men den lile nabolagskiosken vår, Randgårdsbua, hadde nok flere funksjoner utover å selge saftis og siste nummer av Okej. I ettertid ser jeg at kiosken var fortellingen som knyttet hele nabolaget sammen. Nå, derimot, ser jeg bare et par gjentrukne gardiner.

En gang var norske småbyer fulle av slike kiosker. Nabolagene var faktisk mulig å skille skarpt fra hverandre.

Ikke bare det, byene var også ulike: Her ble det med stolthet servert øl fra haltende bryggerier og pinneis fra egne isfabrikker, mens man kunne man legge badetøyet i en plastpose fra den lokale matbutikkjeden og sykle innom kiosken på vei hjem. Det er ikke sikkert det var like bra, alt som ble servert – men man merket i hvert fall hvor man hadde kommet.

Kjedet eneboligHvert by trenger sin egen sang, hvert sted sin egen signatur. I stedet ender vi opp med at det er den samme fortellingen, den samme sangen, som lyder overalt. Byene våre fylles opp av Seven Eleven-kiosker og identiske varehus. Til og med når en by skal slå på stortromma og anlegge en litt påkostet gågate med kantstein og benker, ser det ut til at det skjer fra den samme masseproduserte løsningen man har blitt forelagt i toogførti andre norske småbyer allerede. Etter hvert er det bare en by vi sitter igjen med, en by som gjentar seg over hele landet.

På anlegget i bilen gjør Stein Torleif Bjella seg ferdig med sangen sin, mens vindusviskerne koster bort de siste snøfillene fra frontruta. Jeg er nede i sentrum nå. Folketomme gater der snøen laver ned og det nye året gjør seg klar til å ta fatt.

Ledige lokaler. Lokaler til leie.

Man skal passe seg for å svartmale. Denne byen har alle muligheter, det er en grunn til at jeg har kommet tilbake. Men av og til tenker jeg på hvor lite vi kjente til – av både rikdom og nedgang – der vi satt foran Randgårdsbua og slurpet i oss hver vår Mr. Freeze, en gang på begynnelsen av 90-tallet.

Hva skal vi leve av etter oljen? Vi skal bli franchisetakere, ser det ut til. Det er i hvert fall lite fabrikkpiper å se på meglernes salgsprospekter nå for tiden. I takt med nedbyggingen av norsk industri har derimot fabrikktomter og havneområder i småbyer landet over blitt byggegrunn for et hundretalls identiske kasser i stål og glass, fulle av nøkkelklare leiligheter for AFP-beslåtte sekstiåttere som er lei av å måke snø, og dessuten planlegger å bruke pensjonisttilværelsen på storbyferier og trekking i Malaysia.

Slik er det også på den gamle bryggeritomta i min hjemby. Klangen fra verkstedene har for lengst blitt erstattet av suset fra tusen flatskjermer, mens mennesker går til og fra sine opplyste kjøkken der inne i kassene sine.

Fra et lavt skydekke faller snø atter over småbyen. Kiosken er lagt ned, men matbutikkene er oppe til 23. Det er på tide å kjøre hjem.

 

PS fra forlaget: Etter mange år i storbyen tok Olav Brostrup Müller med seg kone og barn og stakk. Grünerløkka ble brått byttet ut med småbyliv og stjerneklare kvelder. Men hva gjør man når hverdagen melder seg og voksenlivet begynner for alvor? Hvor vanskelig skal det være å montere en kulegrill? Kjedet enebolig – rapport fra provinsen er en personlig beretning om kampen for å komme til ro. Det er også en fortelling om ambisjonenes død, bleienes vekt og gleden ved å kjøpe seg høytrykksspyler. 

Olav Brostrup Müller
Olav Brostrup Müller (f. 1977) er utdannet journalist fra Høgskolen i Volda, og har bakgrunn fra Natt&Dag, Klassekampen og NRK P2. Müller bor på Lillehammer, og jobber til daglig som journalist i Gudbrandsdølen Dagningen (GD).
1 kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *