Bastard i mykt omslag

Åttenderaden er en bastard. Eller hybrid, sagt i mer flatterende nytale. Handlingen forener nemlig to miljøer som knapt var mulig å forene.

Attenderaden_443115

På den ene siden oppveksten på nedre Tøyen, på seksti- og begynnelsen av syttitallet, den gang folk rømte fra de gamle leiegårdene i flokk, ut til lys, luft og vannklosett i drabantbyene oppover Groruddalen. Bare bunnfallet blei tilbake, en uskjønn blanding av stabeiser og ressurssvake. Fylliken «Snaps» oppsummerer forholdene fra kanten av det sirkelrunde, forhenværende plaskebassenget på Vahls plass: «Jeg kanke huske sist det var vann ire. Folk vender ryggen te Østkanten nå, og bikkjene driter fritt. Det er Møkkas Hevn, merk mine ord, dritten tar distriktet tilbake.» Han var litt fin på det, Snaps, hadde alltid et lite glass på innerlomma for å slippe å drikke av flaska når han blei tilbudt dram.

Hovedpersonen Herold var barn av forfallet, men siden han viste seg som et sjakktalent fikk han et tilfluktsted på vestkanten; det noe sære Oslo Schakselskap. Her møtte han originaler av edel årgang, og forsto at «Doktorn» aldri hadde tilgitt «Sjefen» på grunn av en sjakklig skjærmyssel før krigen. Da Sjefen falt om i klubben med hjerteattakk, insisterte Doktorn på «å spille ferdig partiet først». Her lærte Herold at sjakk var de tusen sorgers spill: «Vi snakker om en grusom psykisk boksekamp, jeg har møtt folk som spyr, griner og brekker seg, mens andre havner på sanatorium.»

Mellom disse noe makabre ytterpunktene pendler vår helt. Han vokser til, spiller sjakk, oppdager Led Zeppelin og forelsker seg heftig i barndomsvenninna Tone. Noen har i ettertid ønsket at jeg skulle rendyrket enten sjakkromanen eller skildringen fra østkanten, men for meg var nettopp Herolds spagat en avgjørende drivkraft i fortellingen. Så kommer det neppe som noen overraskelse at forfatterens egen oppvekst var akkurat slik.

Etter at Åttenderaden første gang blei utgitt i 2002, turnerte jeg i flere år med Den kulturelle skolesekken i Oslo-skolen, der jeg hadde mange fornøyelige og lærerike opplevelser. «Hva er sant og hva er ljug?» undra elevene. Da slo jeg opp på smussidene og ba alle om å merke seg det lille ordet «roman». «Da veit dere at innholdet i boka er ljug!» presiserte jeg, men la til: «Vit at de beste løgnene ligger tett opptil sannheten!»

I en niendeklasse spurte elevene om jeg, i likhet med Herold, også blei kalt for «Kælven». Førti år i ettertid kjente jeg på nytt uviljen strømme mot å innrømme at, ja, jeg fikk dette ydmykende økenavnet «på årntli» fordi jeg var så inntilbeins. Jeg nølte, inntil en stille gutt på første rad tok sats og rakte opp hånda, han hadde langt, lyst, kreppet hår med midtskill. «Meg kallerem for Sauen», opplyste han forsakt, mens resten av klassen brølte av latter. Der og da forsvant kompleksene mine fra barndommen, og har siden aldri vendt tilbake.

Nå inntar «bastarden» atter en gang bokhandlene – denne gang med myke permer – og jeg ønsker alle en riktig god leseopplevelse!

Arne Danielsen
Arne Danielsen er født i 1955 og er ekte oslogutt, oppvokst på Tøyen og nå bosatt på Vestli. Han har gitt ut en rekke lokalhistoriebøker, og debuterte skjønnlitterært med Åttenderaden i 2002. I 2010 kom Mesteren, Magnus Carlsen og sjakkspillet. De siste årene har han arbeidet som frilansjournalist og fotograf, tidligere blant annet som trikkefører og tidskriftredaktør.
Legg inn kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *