Roy Jacobsen, «To liv»

Jacobsen_1
Foto: Fredrik Arff

Inspirert av Bjørn Carlsens diptykk skal jeg fortelle to historier, om å glemme og huske, to minibiografier, en sjanger som stort sett er fraværende i norsk litteratur.
For omtrent ett år siden spurte min beste venn – Renny – meg: Husker du Per Torp?
Nei, jeg husket ikke Per Torp.
Det skulle endre seg.
Per Torp var noen år eldre enn oss, født på den ene siden av et historisk vannskille. Vi var født på den andre. Han led den skjebne å måtte bli voksen. Vi led den skjebne å forbli ungdom. Og den solidaritet som måtte eksistere mellom de siste og de første er uklar, selv om de skulle befinner seg innenfor samme klasse, og kommer derfor til uttrykk på bare svært gåtefullt vis.
Per Torp gikk først på sjømannsskolen, og fikk seg så hyre. Faren hans hadde av en eller annen grunn bil, så han tilbød seg å kjøre sønnen til Fredrikstad, der han skulle mønstre på.
Da de kom dit og faren så båten, ble han rystet – du kan ikke seile med den rustholken der, det er livsfarlig.
Neida, sa Per, den er helt fin, det går bra.
De tok avskjed, og det var det siste faren så til sønnen.

Denne båten het Etnefjell – jeg husker pedanten i meg våkne allerede den gang, en båt som er oppkalt etter et fjell…
Etnefjell skulle til Newfundland, men sør av Grønland gikk det av en eksplosjon i maskinen, maskinsjefen ble drept, og det oppsto brann, som mannskapet ikke klarte å slukke. Været var i tillegg forferdelig. Kapteinen oppførte seg imidlertid som han skulle, og beordret dem som fikk plass ombord i de for få redningsbåtene, mens han selv, overstyrmannen og førstemaskinisten ble igjen på skipet.
Der var det ikke annet å drive med enn å fortsette kampen mot brannen. De klarte ikke å slukke den, men etter fire døgn hadde de i hvert fall klart å begrense den, og da ble de oppdaget av en polsk frakter, Urban. Urban fikk slep ombord i Etnefjell og tauet den til Falmouth i Cornwall Storbritannia, senere bar det videre til Framnes mek Verksted i Sandefjord, der forskipet ble satt sammen med akterskipet til et annet vrak, og fikk nytt navn BESNA, som sju år senere også havarerte, og gikk ned for godt, ved Andamanene i Det indiske hav.
Offiserene på Etnefjell ble altså reddet.
De 29 som gikk i båtene, så man ikke noe mer til.

Dette har også en side mot Scandinavian Star – for også i tilfellet Etnefjell var det uklarheter om eierskap og assuranse. Og det ble ingen erstatning på de etterlatte. Den gang som nå, gikk altså de skyldige fri.

Vi bodde i Ungdommens Selvbyggerlag, som man sa ble drevet av kommunistene, i motsetning til OBOS, som var Arbeiderpartidrevet. Jeg tror at for eksempel svigersønnen til Ceausescu var formann i vårt USBLstyre, for det var meget fin orden på alt.
Og det var ikke lov til å ha dyr.
Det vil si: det var lov å ha små dyr.
Så det var på denne tida at den mest tallrike fuglearten i Norge var undulaten. Bare i nasjonens hovedstad var det én million undulater. Det var flere undulater enn spurv.
Og alle het Pelle.
Pelle var i avisen. Og i radioen – fuglen fløy jo.
Hvor er Pelle? Har noen sett Pelle? – billett merk.
Det var finnerlønn på to kroner for å finne igjen Pelle – i byens hager og Parker; det hendte til og med at en Pelle fløy inn gjennom et vindu som en annen Pelle dagen før hadde flydd ut av, slik at regnskapet en sjelden gang ble brakt i balanse. Men savnet av Pelle ble nok aldri tilfredstilt i det norske folk. Og i dag er han en rødlisteart, på linje med salamanderen ved Hamar.

Men det var ikke lov å ha store dyr. Grensa gikk tvers gjennom the missing link mellom gnagerne hamster og kanin; kanin var absolutt forbudt, og hamster var lov.
Men etter ulykken med Etnefjell søkte foreldrene til Per Torp om tillatelse til å anskaffe seg en hund – de hadde bare denne ene sønnen.
Og det ble dem innvilget av kommunistene.
De skaffet seg en bokser. Den het Susi. Susi var snill, og fra nå av kunne ungene i gata få lufte Susi, av og til for femti øre, men som regel gjorde de det gratis. Det var fint å ha denne hunden der, der den egentlig ikke hørte hjemme. Alle elsket Susi.
Den ble også uhorvelig gammel, jeg tror over tredve år, altså dobbelt så gammel som Per Torp. Og den ble helt hvit, og kunne til slutt nesten ikke gå. Så døde den, og i dag sitter foreldrene igjen alene i en tre roms leilighet på Årvoll. Og synes stadig at de har et rom for mye.

Det er helt vesentlig hvordan man setter lys på en historie. Men det er en helt grunnleggende forutsetning at den er sann.

Så skal jeg fortelle om Peder i Kjellsneset.
Peder i Kjellsneset var bonde, fisker og smed, han var gift og hadde en sønn. Og i bygda ble han sett på med respekt på grunn av et helt spesielt talent. Han var nemlig ekspert på å kastrere værlam – han gjorde det på den måten at han beit av sædlederen på dem, altså med tennene. Det hadde den fordel at det ikke gikk hull på huden, så det var aldri noen fare for betennelser når Peder hadde utført sitt arbeid. Han kastrerte også hannkatter, på samme måte. Da rullet han dem inn i en sekk, eller i to tepper, så de ikke skulle nå ham med klørne. Og de skreik fælt, som også lammene gjorde, men de var friske og raske igjen rett etterpå og løp straks bort og forsynte seg av matfatet til Peders egen katt, som om ingenting hadde hendt.
Peder tok ofte ikke en gang betaling for dette.

Da sønnen hans var syv år, skulle Peder støpe kai, og i den forbindelse frakte sand. Han hadde to båter, en lastet med sand, som han hadde på slep, og en som han selv rodde, mens sønnen satt på sanda i slepet. Men de fikk dårlig vær på Vågsvågen, som er et stykke hav, og Peder hadde lastet prammen for tungt. Den sank. Og med den også sønnen hans.
Et forferdelig syn – denne gutten som lekte i sanda.
Og det ble sagt at Peder aldri kom seg ordentlig til hektene igjen etter dette. Kona reiste fra ham, og han bodde i mange år alene i Kjellsneset, og drev med sitt.

På slutten av femtitallet skulle øysamfunnet på Helgeland elektrifiseres. Den nye tid. Folk i min familie vant anbudet med å skipe og kjøre ut kreosotstokkene i terrenget – tusner og atter tusener av kreosotstokker; de kunne kjøpe seg en Massey og senere også en gravemaskin for pengene de tjente på dette.
Men anbudet med å reise og pinne mastene, og strekke trådene, ble vunnet av et firma fra Bømlo, som var spesialister på sånt. Operasjonen tok år og dag, og ble utført med den største nøyaktighet.
Men ikke alle hus fikk lys – det var selvsagt ingen som fant på å søle bort den dyrebare strømmen i ovner, man sa at man fikk lys. Dermed sa man også at det var bittert å ikke få lys, ja, etter at lyset kom, ble det så krevende å fortsatt bo i mørket – som de alltid hadde gjort – at det ble umulig, og det er dette som i større grad enn noen annen kraft har definert bosettningsmønsteret i landet slik vi kjenner det i dag.

I perioder var Peder i Kjellsneset med på dette arbeidet, som smed og en slags håndlanger, og i løpet av prosessen oppdaget han at han var homo.
Ja, det kom som en overraskelse også på Peder.
Men det var en kokk i dette firmaet fra Bømlo, en røsslig og visstnok ganske temperamenntsfull kar, jevngammel med Peder, de begynte nå begge å dra på åra.

Så da arbeidet var sluttført etter alle kunstens regler – så vidt jeg vet var samferdselsminister Kollbjørn Varmann og vred på hovedbryteren på trafostasjonen på Glein -, ble kokken fra Bømlo værende igjen i Kjellsneset, hos Peder.
To gamle menn i kjeledress ved havet i 1959.
Det er faktisk dette som er pionerhistorien, de levde sammen resten av sitt liv.

Det er helt vesentlig hvordan man setter lys på en historie. Men det er en helt grunnleggende forutsetning at den er sann.

20150120_083335

Denne teksten ble presentert under feiringen av Roy Jacobsens 60-års dag, og Bjørn Carlsens portrett av Roy Jacobsen er forlagets gave til forfatteren ved samme anledning.

Roy Jacobsen
(f. 1954) Roy Jacobsen utviklet sitt forfatterskap fra en markert debut i 1982 med novellesamlingen Fangeliv, til å bli en original, sterk og analytisk forfatter med særlig interesse for de underliggende psykologiske spill i menneskelige samvær og samhandlinger. Han fikk Vesaas' debutantpris for Fangeliv og ble nominert til Nordisk Råds pris for både Seierherrene (1991) og Frost (2003). Jacobsen kjenner mennesker fra ulike miljøer og sammenhenger og har erfaringer fra arbeidsliv og folkelige små samfunn i Nord-Norge, såvel som fra akademiske og terapeutiske miljøer i hovedstaden. I sitt voksne liv har han også tilbrakt store deler av tiden i utlandet. Roy Jacobsen bor nå i Oslo.
1 kommentar
  1. Ingeborg Wittersø Skancke:

    Roy Jacobsen
    Den gode fortelleren! F.eks.: faktabaserte historiske fortellinger fra «nordlendingers» beinharde liv.

    Menneskesinn som ditt eller mitt. Malende bilder med rolige strøk og med hurtige penselstrøk i blant.
    Takk for opplevelser som sitter i minnet, Roy Jacobsen

    20. januar 2015 kl 17:05

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *