En fange og hans vokter

Jeg kaller ham Ivar I., men navnet er oppdiktet.

Ivar I. er fengselsbetjent og i begynnelsen av førtiårene, han arbeider i en varetektsavdeling og er én av betjentene jeg har intervjuet til boka Murer og moral. Vi møtes på kontoret til fengselets sosialarbeider. Hun er ikke på jobb denne dagen, og Ivar mener det er en god plass å prate uforstyrret.

Lukkede celledører i Oslo fengsel. Foto: Terje Emil Fredwall
Celler i Oslo fengsel. Foto: Terje Emil Fredwall

Rommet er lite, og det er enkelt innredet. To stoler, en skrivepult, en halvfull bokhylle, noen grønne planter. I over to og en halv time intervjuer jeg ham der, og det er bare omgivelsene – lydene fra dagliglivet i et høysikkerhetsfengsel – som nå og da blander seg inn og blir en del av det vi prater om. Det er stemmer, deler av samtaler mellom de som er fengslet eller som arbeider der. Det er ekko og skritt i gangene. Det er klanger fra celledører som slås igjen. Det er raslingen fra nøkler som løftes mot låser, pipingen fra heisen når den stopper noen titalls meter unna, lyden av traller som møter det harde avdelingsgulvet. De aller fleste intervjuene jeg gjorde med fengselsbetjentene, ble gjort i en atmosfære lik denne. Ikke sjelden ble vi avbrutt. Denne gang er det ingen som setter nøklene i døra, og vi blir sittende uforstyrret.

Det er lett å prate med Ivar, og jeg oppdager raskt at han er glad i å fortelle. Én etter én, fylte av farger og lyder, stemninger og assosiasjoner, vever historiene seg inn som en sentral del av samtalen, og jeg behøver tidvis bare å introdusere noen få, åpne spørsmål før han er i gang med en ny. Mange av historiene handler om den praktiske arbeidshverdagen i fengselet og det han opplever er rollekonflikter i jobben: Fra å undersøke cella til en av de fengslede til noen timer senere å snakke med ham om savnet av treåringen hjemme. Fra å ha motiverende kontaktbetjentsamtaler til å strippe den samme personen morgenen etter. Fra å trene sammen med en domfelt i styrkerommet til like etter å måtte gripe inn i en krangel mellom ham og en annen i fellesskapet.

Det kan være veldig utfordrende, forteller Ivar. Men han sier også at mye kan løses ved å prate og lytte, være til stede i situasjonen, ha et blikk for hvordan de fengslede har det, og på forhånd tenke gjennom hvordan «du nærmer deg mennesker». «For hvis du setter deg ned og prater med folk, så får du ofte input fra dem om hva som er greit og hva som ikke er greit. Du får en relasjon. Du begynner å kjenne dem.» Og da, betoner han, da er det også mye enklere å fange opp hvordan man bør tilnærme seg og opptre overfor hver enkelt.

«Det er en historie jeg aldri kommer til å glemme», sier han for å illustrere dette poenget. Helt i begynnelsen av aspiranttiden, bare noen få uker etter at han startet opp på Fengselsskolen, var han med på en stor narkotikaaksjon i et større høysikkerhetsfengsel. Ikke bare den avdelingen han var tilknyttet, men hele fengselet var berørt – og betjenter som normalt arbeidet i andre avdelinger, deltok i kontrollen. Under slike narkotikarassiaer går de fengselsansatte grundig til verks. Cellene kan nærmest bli plukket fra hverandre. Betjentene undersøker sengetøy. De går gjennom alle klær. De tømmer toalettet, sjekker søpla, kontrollerer sengemadrassen. De har også med seg skrujern og speil, og de kan da, som noen av dem beskriver det, skru ned det som kan skrus ned på cella.

De kroppsvisiterer dessuten alle som er fengslet. De fengslede kler seg da nakne foran de fengselsansatte, og betjentene, som helst er av samme kjønn som den som blir visitert, undersøker så den nakne personens kropp og hår ved hjelp av det som regelverket kaller for «besiktigelse».

Akkurat denne aksjonen, denne bestemte dagen, var lagt til et tidspunkt da de fleste av de fengslede befant seg i cellene, forteller Ivar, men det var også noen som «gikk fritt rundt i gangene», som vasket gulvet eller som gjorde annet arbeid i fellesskapet. Ivar sier han hadde snakket en del med én av disse som nå skulle visiteres. «Jeg har ennå ikke funnet ut hvorfor folk forteller så mye til meg. Det må kanskje være at de har tillit til meg. Men jeg har fått utrolig mye informasjon om forskjellig ting», sier han og legger til at han opplever det som «veldig ok at det er sånn». Slik var det også med denne personen. De hadde fått en god tone seg imellom, og i én av disse samtalene fortalte den fengslede at han hadde opplevd flere grove seksuelle overgrep i oppveksten. Dette skjedde noen dager før aksjonen ble gjennomført, og i begynnelsen, idet han og de andre fengselsbetjentene gikk inn i avdelingen, tenkte ikke Ivar noe videre over dette. Ikke før han la merke til hvordan den fengslede stivnet til idet det med ett var fem betjenter rundt ham. Ivar stod da et stykke fra. Det var midt ute i et større rom, dette her, forteller han, og selv om det var noen titalls meter mellom dem, så han hvordan den andre reagerte.

«Jeg kan bare … Jeg kan bare huske … Jeg kommer aldri til å glemme hvor ille han syntes det var før det var begynt», sier Ivar. «For, ikke sant, han skulle kle seg naken foran fem menn.»

Ivars historie fortsetter slik: Han går bort til førstebetjenten, til han som hadde ansvaret for narkotikarassiaen i den avdelingen, trekker ham litt tilbake fra de andre, peker på betjentkontoret og sier: «Kan vi ikke gå inn to stykker der, og så gjør vi det på det rommet, litt bak, for det blir så … Du ser jo hvor ille han synes det er.» Jovisst, det er greit det, svarer førstebetjenten, og Ivar forteller at de sammen går bort til den fengslede. Ivar sier: «Vi er nødt til å gjøre dette. Og du er nødt til å kle av deg så vi kan få sjekka deg. Men vi behøver ikke å gjøre det her. Vi kan gå inn og gjøre det der bak, og vi er to stykker. Er det greit?» «Jeg bare så lettelsen», sier Ivar. «Ja, det er greit.»

Det er en sterk historie Ivar forteller, og sammen med en håndfull andre beretninger fra betjentintervjuene har den festet seg på en spesiell måte i meg. Det er ikke fordi den er sjelden. Slike narkotikaaksjoner foregår forholdsvis ofte i norske fengsler, og selv om dataene er usikre, tyder studier på at domfelte i fengsel er overrepresenterte når det gjelder seksuelle overgrep i oppveksten sammenlignet med befolkningen ellers. Den skiller seg heller ikke ut i ytre dramatikk. De fleste fengselsbetjentene jeg har intervjuet, har historier fra fengselskorridorene – egenopplevde eller fra nære kolleger – som ved første og andre øyekast kan fortone seg som langt mer farefulle, spenningsfylte og dramatiske. Skildringer som handler om fengslede som kutter seg eller sluker gafler. Som inneholder drapstrusler mot barn og partner. Som beskriver hvordan det kan oppleves å se varetektsinnsatte ramle ut fra røykfylte og selvpåtente celler. Som forteller om hvordan det er å være alene, uten at andre i fengselet vet om det, med en person som retter en jaktkniv mot kroppen din. Som dreier seg om celleaksjoner og slåsskamper. Om rømningsforsøk og kasting av kjøkkenbestikk.

Nei. Jeg tror fortellingen har festet seg fordi den er så stille. Fordi den nettopp rommer en vanlig – om enn ikke daglig – situasjon i norske fengsler, og fordi den slik inneholder en indre og kontinuerlig dramatikk, en skildring av sårbarhet og avhengighet, av engasjement, innlevelsesevne og vilje til å hjelpe som står i kontrast til kontrollens lett rutinemessige likegyldighet: Den fengslede er jo bare én av hundre andre som skal visiteres denne dagen, så hvorfor ta spesielle hensyn?

I boka Murer og moral, som nylig ble utgitt på Cappelen Damm Akademisk, skriver jeg mye om denne relasjonen mellom de som er fengslet og de som er satt til vokte dem.

Over en periode på nærmere to år intervjuet jeg fengselsbetjenter om jobben deres. Vi snakket om gode arbeidsøyeblikk og utfordrende avdelingsdager, tidspress og sikkerhet, skjønn og regler, humor, grensesetting og troen på menneskelig forandring.

For meg er Ivar I.s fortelling blitt stående som en prisme for mye av det som kom frem i disse samtalene.

Den speiler hvor tette bånd det kan være mellom fengselsansattes årvåkenhet, empati og moralske engasjement. Mellom å passe på og våke over, mellom å kjenne, bli kjent med og selv gi seg til kjenne.

Den fanger opp hvordan betjentene må balansere de vekselvirkende og komplekse hensynene til sikkerhet og hjelp, til konkrete forpliktelser overfor enkeltpersoner og profesjonens samfunnsmandat.

Den får frem hvordan betjentene må forholde seg til disse innerste og ofte ikke-tematiserte rommene som knytter seg til menneskets integritet, og som man vanligvis vegrer seg mot å trå over – det som filosofen Knud Løgstrup omtalte som de menneskelige urørlighetssoner.

Og den synliggjør (om ikke annet, så) noe av hva som kan stå på spill for de personene som domstolen eller påtalemyndigheten har bestemt skal være i fengsel.

Oslo fengsel
Oslo fengsel. Foto: Terje Emil Fredwall

 

Terje Emil Fredwall
Terje Emil Fredwall (f. 1973) er ph.d. fra Universitetet i Agder, hvor han også er ansatt. Han har tidligere arbeidet i Justisdepartementets kriminalomsorgsavdeling og ved Kriminalomsorgens utdanningssenter. Boka Murer og moral bygger på forfatterens ph.d.-avhandling, som er det første doktorarbeidet i Norge med fengselsbetjentrollen som hovedtema.
Legg inn kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *