Cinemateket Mon Amour!

binary-1009-2159
«Et Cinematek er faktisk en kino som er tilknyttet et filmarkiv og det burde være den naturligste sak for den norske stat å drifte og vise frem nasjonale og internasjonale filmskatter i landets hovedstad.»

For noen uker siden stilte Thorhild Widvey opp i Cannes for å kaste glans over Joachim Triers Louder Than Bombs. ”Dette er veldig stort – og jeg bare må være til stede… Det er en viktig begivenhet for norsk film”, avslutter kulturministeren til VG. Det har hun rett i, tror vi. Men den norsk, dansk, franske co-produksjonen, lagt til New York, på engelsk og fransk, er ikke viktig for norsk film i det hele tatt. Den er viktig for Trier, den er viktig for produsentene i Motlys og andre investorer, men for norsk film betyr det absolutt ingenting. At Harald Zwart lagde The Karate Kid i 2010, at Erik Poppe fikk juryens Grand Prix under Montreal World Film Festival i 2013, at Morten Tyldum var Oscar-nominert i år, og at duoen Rønning og Sandberg lager Pirates of the Caribbean, betyr absolutt ingenting for norsk film. Rønning og Sandberg sier det best selv i et NRK intervju 20. mai 2013, ”Dette er en stor mulighet for oss”. Det betyr alt for dem og du skal vite at jeg unner alle de nevnte den personlige suksessen de kan få.

Ronnie M.A.G. Larsen
Ronnie M.A.G. Larsen

Norge som filmnasjon lever i en farlig hverdag der suksess blir målt i antall kinobilletter og røde løpere. Og for all del, det er ikke galt å tjene penger på å lage film, men når det skal bli en rettesnor og et statlig mål kommer vi til å ende opp som ekstremt fattige. I fjor var Doktor Proktors Prompepulver, Børning og Kaptein Sabeltann de tre beste norske filmene, om man skal forstå dagens regjeringslogikk. Kanskje filmene var det for enkelte, men norsk filmpolitikk er i ferd med å glemme bredden, den glemmer å så frøene og den glemmer å vanne inspirasjonen. Hadde norsk film vært fotball hadde vi hatt en del utenlandsproffer, og noen up and coming strebere i tippeligaen som hele tiden måtte ta en kamp av gangen. Bredden og rekrutteringen blir ignorert av staten så lenge det ikke er lønnsomt.

Widvey og Kulturdepartementet vil ikke lenger ha ansvaret for Cinemateket i Oslo. ”Det er ikke naturlig at visning av film direkte skal være underlagt Kulturdepartementet.” Cinemateket er en filminstitusjon som har eksistert i 30 år, og som i fjor hadde sitt beste besøkstall på ti år. Det å bare flytte til andre egnede lokaler er økonomisk og praktisk usikkert, og både filmmuseet og kinosalene i Filmens Hus er en naturlig del av et levende filmmiljø, et senter, ikke bare i Oslo, men i Norge. Et Cinematek er faktisk en kino som er tilknyttet et filmarkiv og det burde være den naturligste sak for den norske stat å drifte og vise frem nasjonale og internasjonale filmskatter i landets hovedstad. Et tilbud 10% av Oslos befolkning benyttet seg av i 2014. Cinemateket er kulturarv like god som hvilket som helst nasjonalt teater, nasjonalt galleri eller nasjonalt museum. Huset må ikke bli et byråkratisk skjelett.

Det er mye viktigere at deler av den skatten vi betaler går til å opprettholde Cinemateket i Oslo, enn å sende ministeren hit og dit for å bli solbrent i et lys hun ikke forstår rekkevidden av. Det er ikke slik at de som har oppnådd å komme på rød løper i Cannes, være skipper på Jack Sparrows sjørøverskute i Caribbean, eller på Oscarutdelingen i Hollywood, plutselig er der. Sjansen er stor for at de i en tidlig fase har blitt inspirert av filmer de ikke visste de likte. Filmer de bare fikk se på et Cinematek fordi Speil av Tarkovsky, Vertigo av Hitchcock, Hiroshima Mon Amour av Resnais, La Notte av Antonioni, Annie Hall av Woody Allen, 8 ½ av Fellini, Persona av Bergman, 2001: En romodyssè av Kubrick, Goodfellas av Scorsese og alle Robert Bressons filmer ikke lenger går på vanlig kino, men er en naturlig del av Cinematekets program. Så kan man spør om hvorfor jeg valgte ut disse? Vel, dette er Joachim Triers topp ti filmer som han leverte til filmtidsskriftet Sight & Sound da de laget sin tidenes topp 250 beste-filmer-liste i 2012. Det er disse ti filmene som har gjort størst inntrykk på mannen som reiste til Cannes sammen med de beste i verden, og en norsk kulturminister.

Det at regissører som Trier har kunnet få tilgang til og bli inspirert av disse mesterverkene, i en kinosal, gå på foredrag, lære om klassikerne i et miljø av likesinnede, er en suksess som ikke kan måles i statsbudsjett og regnskap. Det er slike arrangement som blir veldig store – det er der man bare må være til stede… Det er det som er en viktig begivenhet for den enkelte filmskaperen. Og det er her staten må fortsette å ta regningen, selv ved underskudd, om det skulle forekomme.

Suksessen for kulturdepartementet og norsk film ligger i å så frøene. Høstingen er Trier og andre regissørers egen fortjeneste der de forvalter kunnskap, og blir inspirert til å strekke seg mot de forbilder som filmhistorisk har gjort en forskjell. Ikke som nasjoner, men som kulturelle enkeltindivider i en kunstart som blir åndelig verdsatt verden over. Det å forstyrre Cinematekets eksistens er en uro som er totalt unødvendig og historieløs, og jeg skulle ønske kulturdepartementet la saken død. Hvis ikke henter jeg Kaptein Sabeltann, Jack Sparrow og Dr. Proktor. Og da, da kan alt skje.

Ronnie MAG Larsen

Forfatter, musiker, filmlærer

Filtvet 05.06.2015

Ronnie M.A.G. Larsen

(f. 1971) er fødd og oppvaksen på sunnmørsøya Giske. I 2008 debuterte han med novellesamlinga OFFA. Ronnie er utdanna filmregissør/manusforfattar og har spelt perkusjon i The Margarets.

www.ronniemaglarsen.com

Legg inn kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *