Ungdom i familien? Poetisk gavebok om pubertet fra Gro Dahle og Kaia Dahle Nyhus

Gro Dahle2          Kaia_Dahle_Nyhus_20082
Mor og datter; Forfatter Gro Dahle og illustratør Kaia Dahle Nyhus

Gro Dahle (f. 1962) kan vise til et betydelig forfatterskap. Hun skriver innenfor alle skjønnlitterære sjangere, og utga tidligere i høst novellesamlingen Amerika. I  mange år har særlig hennes poetiske barnebøker, illustrert av ektemannen Svein Nyhus, høstet lovord og priser. Samarbeidet med datteren Kaia Dahle Nyhus har også vært en suksess. I 2011 ble Kaia tildelt Kulturdepartementets illustrasjonspris for deres felles prosjekt Håpe, sa gåsa, og i 2013 ble deres tankevekkende bok Krigen (2013) nominert til både Kritikerprisen og Nordisk Råds barnelitteraturpris. Kaia (f. 1990) er utdannet illustratør ved Kunsthøgskolen i Oslo, og har studert Storytelling på Konstfac i Stockholm. I 2014 debuterte hun med egen bildebok, Vil du høre en hemmelighet?, som hun fikk NBUs debutantpris, Trollkrittet, for. Nå har mor og datter samarbeidet om nok et bokprosjekt; Megzilla, en prosalyrisk, grafisk roman om pubertet. Boken berører identitet, kropp, relasjoner – og lengsel etter forelskelse og berøring. Jeg har intervjuet de to om arbeidet med boken og tematikken den skildrer.

Megzilla

– Gratulerer med nok et vellykket, felles bokprosjekt! Megzilla. Hvem fikk ideen? Til tema? Og tittel?
Kaia: – Gro! Hun kom med teksten så å si ferdig før jeg begynte å tenke bilder og helhet. Vi gjorde noen forandringer sammen, men det meste var på plass før jeg ble involvert.

Gro: – Forlaget mitt, redaktøren min, Geir, på barnebokavdelinga på Cappelen Damm, var vel den som egentlig fikk ideen – og “bestilte” en bok med dikt for ungdom. Han valgte på en måte mellom flere prosjekter, flere mulige ideer. Manuset starta som dikt, men beveget seg etterhvert inn mot korttekster og endte opp som et prosaprosjekt, en slags grafisk roman. Tittelen dukka opp i en av tekstene. Den stakk ut, og overdøvet teksten. Jeg tror jeg tenkte ganske med én gang at dette var tittelen. Jeg er veldig fornøyd med tittelen. Den passer godt.

– Megzilla er noe så sjeldent som en bildebok om pubertet. Vi møter Ingeborg, som sliter med å være et menneske i forandring. Og med å være jente oppi det hele. Mens jeg leste boken kom Karin Boyes dikt Det gör ont när knoppar brister.. stadig for meg. Og Edvard Munchs Pubertet. Må det være så vondt å bli voksen?
Gro: – Det trenger ikke nødvendigvis gjøre vondt å være ungdom, men det blir ofte en vanskelig eller i hvert fall utfordrende brytningstid, en sårbar fase hvor alt er i forandring og hvor alt blir litt feil, hvor kropp og følelser og sosiale relasjoner endrer seg slik at både den personen ungdommen er og verden rundt ikke lenger er som det var. Det kan plutselig bli vanskelig for en ungdom å vite hvem og hva og hvorfor og hvordan. Det blir et nytt behov for identitet og avklaring, å ikke bare være datter og barn, men være noen som er selvstendig, noen som skal ta valg, stå i mot fristelser, tenke selv, være sterk, uavhengig. Spesielt i vårt samfunn hvor det er så innmari mye press rundt valg veldig tidlig, press til spesialisering, press til rolle, press til å være en type, press til å være flink, estetisk press, indre press, kommersielt press, karrierepress. Det er ikke nok å bare være til, det er en voldsom forventning om å bli noen, gjøre seg synlig og gjøre seg gjeldende, leve opp til idealer og forventinger og krav, ikke minst egne, indre krav om kropp og status og vellykkethet.

Kaia: – Ja, puberteten er vond. Noen ting kunne vært bedre med mer åpenhet og mindre krav, men tror det er unngåelig at det er smertefullt, hormonene, og å se kroppen sin endre seg, er vanskelig. Men det er masse flott med pubertert også. Og masse vondt med andre livsendringer, som sykdom og kjærlighet og andre forandringer man ikke har så mye kontroll over. Og det er denne smerten som gjør livet og kunsten og litteraturen interessante. Ubalanse er spennende og lærerikt. Men jeg tror Ingeborgs historie er mindre vond enn puberteten er for de fleste. Hun har en fin familie, venner, får gutten hun vil ha, og hun har troa på seg selv og framtida.

– Tror dere at gutter og jenter opplever puberteten forskjellig?
Kaia: – Jeg tror mye er felles. Usikkerhet på å passe inn, legning, kropp og hva man vil gjøre med livet er felles. Tror det meste er likt, men innpakkingen kan være forskjellig avhengig av kultur.

Gro: – Jeg tror faktisk det er vanskeligst for jentene. De er tidligere modne og kjenner presset tidligere. Guttene er som de er og leker og sykler og spiller fotball eller sitter på dataen. De gjør det de har lyst til eller det de blir presset til uten å reflektere så mye over hvem de er og hva de burde gjøre, og plutselig har de blitt voksne. Jentene er så bevisste i forhold til roller og krav og hva det vil si å være vellykket. Men selvfølgelig fins det gutter som er tidlig modne og selvbevisste og strever med kropp, med identitet, med legning, med kjønn og ikke vet hvem de er eller hvorfor. Og selvfølgelig fins det jenter som plutselig blir voksne uten å ha vært gjennom den store identitets-prosessen og kampen for selvstendighet.

– Hva med foreldre? Tror dere det generelt er annerledes å ha pubertale jenter i huset enn unge gutter?
Kaia: – Det kan kanskje Gro si noe om. Jeg vet ikke..

Gro: – Jeg syns nok det var mer utfordrende for meg med jentene mine enn med sønnen min. Det var vanskelig å vite hvor mye, hvor lite jeg skulle passe på, hva slags grenser de trengte eller ikke trengte, hvor mye press som var sunt og hva slags press. Men alle trenger ulik oppfølging i forhold til hvem de er og hvordan de har det. Det fins ingen fasit, bare magefølelse og en vag anelse av retning. Alle foreldre gjør noe feil og noe rett, så jeg håpet at jeg gjorde mer bra enn dårlig. Men i ettertid har jeg blitt overraska over og forskrekka over hva som var galt og hva jeg burde gjort annerledes.

– Ungdomstiden er av mange grunner kanskje den mest sårbare perioden i livet. Det er sterke krefter i sving. Nesten rart at de fleste overlever med helse og vett i behold? Dere evner å ta oss med inn i Ingeborgs forvirrede, men også gjenkjennelige indre verden. Ofte er det nesten en slags galskap som ruler?
Gro: – Ja, jeg tror nok at mange i ungdomstida er på sitt mest ville og gale, at de svinger ut, følelsesmessig, og kanskje av og til beveger seg helt på kanten til det farlige, til det psykisk ustabile, noen av reaksjonene og noe av atferden kan tippe helt over. dette handler nok også om å prøve ut grenser, prøve følelser, prøve sinnet sitt, skriket sitt, alvoret sitt. Noen utagerende med voldsom aggresjon og opprør, andre mer inadvendte med depresjon, angst, tvang, selvmordstanker, selvskading, spiseforstyrrelser. Det er mye som står og vipper i ungdomstida. Men heldigvis lander de fleste, finner fotfeste og står støtt.

Kaia: – Vi mennesker overlever ganske mye. Puberteten er vel den mest risikofylte tiden, men om man går inn i den med støtte fra mennesker rundt seg og kunnskap, så er det større sjanse for å komme helskinna gjennom den.

– Dere har også tatt for dere forelskelsen og de gode følelsene. Og viser gjennom hele boken de store sprangene, skiftningene og overgangene i et ungt sinn. Hva har vært de største utfordringene ved å gå løs på et tema som pubertet?
Gro: – Det vanskeligste, syns jeg, er å gjøre det nytt nok, at det ikke blir forslitt, klisjemessig, hørt før, lest før, velkjent, velprøvd. For dette er et ganske godt opptråkka område. Og på den annen side, å få fram følelser og reaksjoner uten at det virker forsert, maniert, tilgjort, påtatt. Dette er en vanskelig balanse, som det ikke helt fins gode løsninger på.

Kaia: – Jeg tror vi begge hadde en idé om å lage en bok som beveger seg mellom det skjønnlitterære og det nesten faglitterære. Jeg ønsket i hvert fall å lage en slags bok om gjennomsnittspuberteten, ikke en direkte oppskrift, men en standard å forholde seg til. Det er mange bøker om kjærlighet og den første kjærligheten, men for meg var nok mange av de andre spørsmålene viktigere, siden de i større grad mangler i litteraturen, som mensen og kropps-identitet og sikker sex.

– Det er ikke lett å finne ord og bilder for krevende «prosesser», som berører både kropp, sinn og nære relasjoner. Hva er det med dere to, som har lykkes så godt – uttrykkene hver for seg, og tekst og illustrasjoner samlet? Dagbladets begeistrede anmelder Marie L. Kleve beskriver Megzilla treffende som: «Poetisk om pubertet..»
Gro: – Takk!! Det var hyggelig sagt!! Jeg vet ikke akkurat om vi har lykkes, tror ikke helt det.. Sjøl ser jeg på dette prosjektet mer som et forsøk, et eksperiment, både som form og som sjanger og som emneområde. Delvis lek og delvis forskning. Jeg snakket med de to døtrene mine og mange andre jenter underveis, om det med mensen spesielt.

Kaia: – Takk for du sier vi har lykkes! Jeg tror Gro og jeg har mange av de samme idealene og ideene og at vi forstår hverandre på en måte som gjør at det er lett å samarbeide. Samtidig tror jeg Gros poetiske og mer kompliserte tekster passer til min litt stiliserte og enkle stil. Jeg liker hvert fall veldig godt å jobbe med mamma! Det er gøy å komme til så gode tekster og ideer!

– Hva er det med kunsten som redskap for å hjelpe oss med de vanskeligste følelsene og tankene våre?
Kaia: – Kunst gir oss ulike metoder å tenke på. Et tema har så mange aspekter, og kunst gir en annen inngang enn faglitteraturen. Noen mennesker blir mest truffet av musikk, andre av ord eller bilder, andre igjen av statistikk eller konkrete beskrivelser. Å skildre livets mangfoldighet på ulike måter tror jeg er viktig for mennesker for å kunne kjenne seg igjen og trekke egne linjer. Når jeg sliter med vanskelige følelser selv og gjenkjenner disse i kunsten, føler jeg meg forstått og kan kanskje forstå meg selv bedre. Det handler om kontrasten mellom det å kjenne seg igjen og bli utfordret samtidig. Dette tror jeg kunst er et godt redskap for.

Gro: – Jeg tenker på kunst som en slags brille som vi kan se det kjente og hverdagslige gjennom. Kunst kan være en fortellermåte som gjør at det kjente og hverdagslige kan fortelles og vises på nye og friske måter. Bildemessig, språklig.

– Som barn ser man gjerne frem til å bli ungdom. Mens mange voksne ikke ønsker seg tilbake til ungdomstiden, fordi de opplevde den som både vond og vanskelig. Samtidig preges vår tid av en higen etter «evig ungdom». Har dere noen tanker rundt dette?
Gro: – Jeg er glad for hver dag jeg blir eldre, jeg, det blir bare enklere og enklere å være menneske. Jeg syns det var forferdelig vanskelig å være ungdom. Vanskelig sosialt. Vanskelig følelsesmessig. Vanskelig å vite hvem jeg var, hva jeg hadde i meg, hva jeg kunne bli, hva jeg kunne håpe på, tro på, strekke meg etter. Det var strevsomt helt til jeg ble 26, da ga jeg ut min første bok og fikk mitt første barn, da ble jeg mor og forfatter, og plutselig hadde jeg rolle og jobb og noe å bruke livet mitt på. Men før det, så var det vanskelig å vite hva jeg var, hvem jeg var, hvor jeg skulle som person, hva jeg skulle legge vekt på, utdanne meg til, hva som var viktig, og hva jeg kunne blåse av. Nå har jeg fått verden mer eller mindre på plass og veit hvem jeg er, men det tok tid!

Kaia: – Jeg er hvert fall utrolig glad for at jeg ikke er ungdom lenger. Jeg hadde det veldig vanskelig i tenårene. Jeg tror det er vanlig, samtidig så angrer man seg kanskje på ting man ikke gjorde. At man lot ungdomstiden «gå til spille», at man burde vært modigere. Ellers tror jeg i vårt samfunn at «ung voksen» sees mer på som et ideal enn ungdom. Som ung voksen har jeg god helse og alle mulighetene. Jeg har egne penger og må ikke ringe mamma om jeg er forsinka. Jeg tror vi skal være glade for at vi ikke har ”evig ungdom”.

– En del av puberteten består i å opponere mot foreldre og andre autoriteter. Trekkes mot og støte fra. Hvordan har det vært hjemme hos dere?
Gro: – Sjøl opponerte jeg lite, og jeg syns nok at døtrene mine har opponert lite. Allikevel vet jeg at de har hatt det strevsomt på hver sin måte. Men det har vært lite opprør både for egen del og døtrene mines. Det hadde kanskje vært enklere om det var tydeligere vegger å rase mot, tydeligere barrierer å bryte, klarere krav å slåss mot.

Kaia: – Jeg var en crazy ungdom, men jeg var ikke typisk. Jeg tror jeg mente mer eller mindre akkurat det samme som Gro og Svein. Og drakk ikke alkohol før jeg var 19. Jeg tror det er lettere og kanskje sunnere å ha en opprørsk ungdomstid. For min del har det vært en vanskeligere balanse som enda ikke er over. Samtidig så har jeg hatt veldig stor respekt for foreldrene mine sine meninger, så kanskje de gjorde det vanskeligere for meg å være opprørsk. Jeg fikk gjøre mer eller mindre hva enn jeg ville og det var heller sånn at Gro oppfordret meg til å gå på fest og være seint ute. Jeg var en dataspill- og skogs-jente.

– Det er sagt og skrevet mye om forholdet mor/datter. Dette er ikke første gang dere samarbeider. Hvordan løser dere utfordringene som ligger i den nære relasjonen? Og slik at begge føler seg ivaretatt?
Kaia: – Jeg føler meg veldig ivaretatt. Jeg får frie tøyler, men når jeg spør om råd, så stiller hun veldig opp. Så for meg er det vel ikke egentlig noen utfordringer. Men nå blir jeg litt usikker på om jeg ivaretar Gro like bra, hahaha.

Gro: – Det er vanskelig med nære relasjoner, å finne balansen. Jeg tror nok det at Kaia nå bor i Tyskland, i Heidelberg, og at vi sees bare en gang i måneden kan være en fin ting hvis det er veldig nært. At det skapes en fysisk avstand gjør det enklere å ikke bli helt sammenvokst. Jeg tror det er sunt med litt avstand – enten psykisk eller fysisk. Det kan fort bli for tett. Og jeg er en tett person, jeg kan være overveldende og kvelende tett og involverer meg altfor mye.

– Dere er en familie med mange kunstnere som samarbeider på ulikt vis, supplerer og utfyller hverandre. Henter dere også inspirasjon hos hverandre eller må dere av og til ut av kretsen for så å komme beriket tilbake?
Kaia: – Inspirasjon er det ofte vanskelig å si hvor kommer fra. Men det meste kommer vel fra Oskjærveien 9, huset vårt med alle bøkene og pappa som hele tida skal fortelle en fun facts og Gro som leser bøker høyt i sofaen. Søstera og broren min er også rare og inspirerende. Jeg har vært utrolig heldig. Jeg har en veldig stimulerende og lærerik og fantasifull familie, samtidig som jeg føler meg forstått og at jeg passer inn. Det gjorde puberteten min lettere enn den kunne vært. Jeg har ikke måttet finne meg selv på samme måte som mange andre. Men det kan bli veldig tett..

Gro:  – Jeg jobber sjøl aldri på inspirasjon, bare på teknikker og metoder, skriver meg inn i inspirasjon, venter ikke på den og leter ikke etter den, men prøver å skape den ved hjelp av skriveteknikker, skriver meg i gang, skriver meg inspirert. Og det kan jeg gjøre hvor som helst og med hvem som helst rundt meg. Men jeg tror også på team, og jeg som ikke klarer gruppearbeid, liker allikevel å ha team-prosjekter med mannen min eller med datteren min. Da trengs ingenting å forklares. Vi er inneforstått med hverandre og en del av en helhet, en del av en kreativ boble. Det er fint. Det er heldig! Og det er ikke minst veldig moro!!g

Anne Østgaard

Anne Østgaard har vært informasjonsmedarbeider i Cappelen/Cappelen Damm siden 1985. I 2013 tiltrådte hun en nyopprettet stilling som nettjournalist i forlagets digitale fellesavdeling, der hun er innholdsleverandør til forlagets ulike nettsteder og digitale kanaler, som bloggen forlagsliv.no, cappelendamm.no og bedriftens intranett. Hun er også engasjert på arrangementssiden, som programskaper og medansvarlig for Lunsjpausen, forlagets ukentlige, formiddagsarrangement, og som leder av Cappelen Damms Kunstforening Veggpryd.

Legg inn kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *