Christian Borch: Ikke så meget bedre lenger…

Kåre WillochKåre Willoch
Kåre Willoch

Kåre Willoch ringer: ”God formiddag. Jeg håper jeg ikke forstyrrer?”

Så visst ikke. Willoch kan vel aldri forstyrre. Jeg er på vei fra parkeringshuset til et fly på Gardermoen; vi snakker mens jeg går. Vi sier takk for sist og veksler ord om felles erfaringer, da han kommer med sitt ærend:

”Mine private etterretningskilder forteller at du har sitert meg i et foredrag, jeg skal ha sagt ’Nu går alt så meget bedre’ da jeg var statsminister”.
”Det har jeg da – mange ganger”.
”Vel, men ser du, jeg har aldri sagt det der”.
”Hva?”
”Nei, det var noe NRKs underholdningsavdeling fant på. De syntes nok det var morsomt”.

Jeg stopper med en synkende følelse.

”Du har aldri uttalt at ’nu går alt så meget bedre’ …?”
”Nei, da”.
”Men det er jo nærmest blitt et ikonisk utsagn … og du hadde da rimelig grunn til å si det den gangen … alt gikk jo med ett så meget bedre”.
”Nå, det kan man si. Men jeg sa det altså ikke”.

Nå, det kan man si. Men jeg sa det altså ikke.

Budskapet henger en stund i luften uten å trenge helt inn. I mitt hode finnes det et nærmest grafisk bilde av en 35 år yngre Kåre Willoch, norsk statsminister fra september 1981, som klart og tydelig sier akkurat denne setningen. Jeg har altså tatt feil.

Likevel … Willochs regjering skapte et nytt politisk paradigme ved å oppheve sosialdemokratiske begrensninger på den frie utfoldelse, bankene fikk låne ut penger i øst og vest, det ble åpnet for private helseinstitusjoner, monopoler falt, nye virksomheter så dagens lys. Hjulene i samfunnsmaskineriet knirket seg fremover i økende fart, og regjeringen Willoch la absolutt ikke skjul på at dens nye liberal-konservative politikk fikk alt til å gå ’så meget bedre’.

Det var det samme over det meste av Vest-Europa. Med Margaret big-bang Thatcher som fanebærer, stupte vi inn i en markedsliberal revolusjon. Det gikk for det meste bra, men prosessene fikk også samme tvilsomme bivirkninger: det personlige forbruket eksploderte, og nye, materialistiske og egosentriske idealer bredte seg som lyngbrann om våren. Bankenes rause utlånspolicy gav ikke bare ny giv til samfunnsbyggende virksomhet. Jappetiden kom med et smell mot midten av 1980-årene; en ny generasjon av unge, uanstendig selvtilfredse levemennesker som flagget sin nyvunne rikdom med stor bravur og et påfallende fravær av beskjedenhet og sosial samvittighet.

Svenske bankfolk kom til Norge for å se hva som skjedde. Jeg ble sittende ved siden av en av dem, en garvet bankdirektør fra Stockholm, under en offisiell middag. Etter hvert som kvelden skred frem, skjønte jeg at han ikke var imponert. Han var skremt. ”Forstår de ikke hva de gjør”, spurte han. Det var mangelen på nøkterne analyser av låntakernes bonitet og prosjektenes holdbarhet som plaget ham.

Etter noen dager sendte han meg i all fortrolighet kopi av utkastet til en intern rapport. Den konkluderte med at den liberale utlånspraksisen i Norge måtte føre rett i grøfta.

Nå gikk det altså ikke så meget bedre lenger

Dette var høsten 1986, like etter at Willochs regjering hadde gått av. Ikke lenge etter ramlet Norge inn i en bankkrise av historiske dimensjoner. Forskningen har vist at årsaken var nettopp det den svenske bankmannen påpekte, dårlig bankledelse, løsslupne dereguleringer og mislykket krisehåndtering fra myndighetenes side.

Nå gikk det altså ikke så meget bedre lenger, men det var ikke under Kåre Willochs politiske ledelse.

I Norge som i resten av Europa fortsatte sosialdemokratiske regjeringer der de konservative forgjengerne slapp. Jappekulturen beholdt sin posisjon som ideologi, drevet frem av en totalt uansvarlig PR- og reklameindustri; den ble bare smurt litt tynnere utover etter hvert. Det ble skapt mye velstand, en forrykende teknologisk utvikling og ny giv i mange gamle utviklingsland.

Det varte i 30 år. Så sa det stopp. Fra 2010 har det gått motsatt vei. Den utøylete liberalismen har vist seg å mangle viktige elementer, særlig sosial ansvarlighet. Den kunne flyte akkurat så langt på sin selv-oppblåste luftbølge, ikke lenger. Nå står vi her, i de pjuskete restene av ”kjøpefesten” og lurer på hva vi må gjøre.

Jeg spenner meg fast i flysetet og lover meg selv og at jeg i hvert fall må slutte å bruke dette Willoch-sitatet. Det er det minste jeg skylder ham.

Christian Borch

Christian Borch (f. 1944) var ansatt i NRK fra 1978 til 2015, blant annet som utenriksreporter, -kommentator og -redaktør. Fra 2001 var han fast nyhetsanker i Dagsrevyen og siden programleder i Urix.
Har tidligere utgitt en rekke bøker, deriblant Salig velstand (2001), Reiser i maktens grenseland (2003), Ramis vei (2005) og Sannhetens kår (2009). Våren 2016 er han aktuell med boken Banalitetens tyranni.
Borch er også fast bidragsyter til utenrikspodcasten Du verden!

3 kommentarer
  1. Martin:

    Det gjør faktisk bitelitte «vondt» å vite at dette ikoniske sitatet aldri ble ytret, men kokt opp av en eller annen komiker.

    22. februar 2016 kl 16:56
  2. Jeg har også kommet i skade for å benytte dette Willoch-sitatet, til og med både i skrift og tale. Om min siste bok noen gang kommer i ny utgave skal jeg rette på det der. Men jeg har da vitterlig også et bilde ca.35 år bakover på netthinnen, av Willoch som uttaler hva han i dag benekter. Vel, han vil i alle fall ikke vedkjenne seg dette sitatet. Det får man vel respektere.

    20. oktober 2016 kl 15:02

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *