5 år etter 22. juli: Dette skrev Lars Saabye Christensen

22. juli Lars Saabye Christensen22. juli Lars Saabye Christensen
Foto: Unsplash/Joanna Kosinska

22/7 – 2011

Tiden leger ikke alle sår. Tiden leger heller ikke alle ord. 22. juli 2011 vil blø i språket vårt, være et blodig blad i kalenderen og et blodbad i hukommelsen. Fra nå av er det før og etter.

Ordet som går igjen denne svarte helgen i norsk historie er dette: uvirkelig. Dette ordet er uten omriss, uten begrensing. Vi er ikke rammet av en naturkatastrofe. Dette har ikke bare hendt, det er gjort, begått, utført. Det er en menneskekatastrofe, en  monumental forbrytelse, uvirkelig i den forstand at det er uten sidestykke, uten sammenligning: Først sprenger gjerningsmannen regjeringskvartalet i Oslo sentrum og rammer på den måten konstitusjonens kommandorom. Sju mennesker omkommer. Et stort antall er alvorlig skadet. Ødeleggelsene er enorme. Så kjører han til Utøya, noen mil utenfor Oslo, hvor AUF, Arbeiderpartiets Ungdomsfylkning har sin tradisjonelle sommerleir. Der går han til angrep på vår neste generasjon. Han har valgt tid og sted med omhu. Utøya er ikke bare geografi, men hjerte i et politisk landskap. Han har rammet makthaverne, nå skal han ramme maktens arvtagere. I løpet av en og en halv time henretter han målrettet og nådeløst 69 forsvarsløse og panikkslagne ungdommer og barn som ikke har mulighet til å komme unna. De er fanget på en øy. Det er ikke til å tro. Det er ikke til å fatte. I lyset av denne uvirkeligheten er vi overlatt til oss selv, til vår forvirring, sorg, raseri, fortvilelse. Derfor er det viktigere enn noen gang å stå sammen. Det gjør vi. Vi opplever at en hel verden står sammen med oss. For dette er ikke bare et angrep på Norge. Det er et angrep på det vi setter aller høyest: vår menneskelighet, vår fornuft.

Det er et angrep på det vi setter aller høyest: vår menneskelighet, vår fornuft.

I dette blodige kaoset er gjerningsmannen pågrepet.  Han har et navn og en adresse. Monsteret er et menneske. Han har tilstått. Det gir ingen ro. Det gir ingen orden. Snarere tvert imot. De første mistankene, straks etter regjeringskvartalet var sprengt, ble nærmest automatisk rettet mot internasjonale islamistiske terrorgrupper. Jeg rettet uvilkårlig mistanken i samme retning selv. Å peke ut de skyldige gir en viss mening. Raseriet blir målrettet. Noen islamistiske grupper tok til og med på seg skylden, som i deres øyne er æren. Nå nyheten om skuddene på Utøya kommer, kommer også tvilen, tvilen på ens egen dømmekraft. Hvem gjør dette? Hvem kan gjøre dette? Så viser det seg: Han er ikke en annen. Han vokste opp i her nærheten. Han gikk på de samme skolene. Vi står så å si ansikt til ansikt med ham. Dette feige, grenseløse bakholdsangrepet rammer oss derfor på en måte som setter vår forstand og moral på den ytterste prøve. Det menneskelige innebærer også det umenneskelige. Vi er rystet i vårt vesen. Vi er gått i stykker i løpet av disse dagene.

Jeg skriver dette i dyp sorg mens jeg i ett sett hører ambulansehelikoptere gå inn for landing og ta av ved sykehuset ikke langt unna der jeg bor. Alt rykker nærmere. Jo nærmere alt kommer, desto mindre ser jeg. Dette gjør sterkest inntrykk: bildene av ungdommene på Utøya, der de danser i regnværet og aner fred og ingen fare, for hva ellers kan de ellers ane, enn fred og ingen fare, bare to timer før døden går i land.

Døden het Anders Behring Breivik. Han brukte flere år på å forberede sin udåd. Han forfattet et manifest på over 1500 sider hvor han ville rettferdiggjøre sine mål, nemlig å skade og ødelegge ”de vesteuropeiske, multikulturelle regimene”, og det skulle han gjøre ved å angripe makten og maktens arvtagere. På den måten ville han også rettferdiggjøre sine valg. Han hadde nemlig et valg. Han kunne hele tiden la være. Han hadde hele tiden sjansen til å la være. I stedet ventet han til tiden var inne. Han kjøpte seks tonn kunstgjødsel, ikke for å dyrke jorda, men sitt eget hat, helt hatet hans vokste slik at det ikke rommer mer og bare dette gjenstod: den grufulle handlingen.

Hvordan skal man klare å luke bort dette hatet uten å oppfylle ugjerningens mål

Hvordan skal man klare å luke bort dette hatet uten å oppfylle ugjerningens mål, nemlig at vi gir etter for frykten og mistenksomheten, og på den måten sakte men sikkert undergrave det samfunnet og det fellesskapet vi av hele vårt hjerte ønsker å bevare og beskytte? Jeg har sett det i løpet av denne svarte helgen: Jeg har sett ungdommene som kom seg i land fra Utøya, merket og i live. Deres hjerteskjærende vitnesbyrd bærer også bud om et mot, en uselviskhet, en styrke vi knapt kan fatte. Jeg har sett campinggjestene som med fare for egne liv uten å nøle dro ut i båtene for å berge de som hadde lagt på svøm og som fremdeles ble beskutt. I denne avgrunnen kom det dyrebareste til syne: folks verdighet og mot.

Statsminister Jens Stoltenberg sa det med samme verdighet og innbitte fortvilelse: Utøya, mitt ungdoms paradis, ble forvandlet til et helvete. Eskil Pedersen, lederen for regjeringspartiets ungdom og som selv var til stede på Utøya, fullførte statsminsterens tanke da han ukuelig sa: Vi skal ta Utøya tilbake.

Det skal vi. Det tar ikke en uke, en måned, et år. Det tar en fremtid.

24. juli 2011

Denne teksten er tidligere publisert i tyske Die Welt, Information og Aftenposten i forbindelse med tragedien 22. juli 2011. 

Lars Saabye Christensen

(f. 1953) har siden debuten i 1976 utgitt en rekke romaner, dikt- og novellesamlinger. Gjennombruddet kom med Beatles (1984), en av de største litterære salgssuksesser i Norge, som stadig nye generasjoner trykker til sitt hjerte. Forfatteren fikk Nordisk Råds Litteraturpris for Halvbroren. Han har også mottatt Rivertonprisen, Kritikerprisen, Brageprisen, Bokhandlerprisen, Doblougprisen og Den norske leserprisen. Forfatteren er utgitt i 36 land.

Legg inn kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *