5 år siden 22. juli: Dette skrev Stian Bromark

Stian Bromark 22. juliStian Bromark 22. juli
Stian Bromark. Foto: Fredrik Arff

Stian Bromark 22. juliEtterord til SELV OM SOLA IKKE SKINNER.

Rettssaken mot Anders Behring Breivik startet 16. april 2012 i rettssal 250 i Oslo tinghus, ni måneder etter terrorangrepet i regjeringskvartalet og massakren på Utøya. Skyldspørsmålet var ikke spenningsmomentet. Det som skulle avdekkes i løpet av de ti ukene, var om Behring Breivik var tilregnelig eller ikke på gjerningstidspunktet, etter at to par med sakkyndige hadde kommet til motsatte konklusjoner. De to første Torgeir Husby og Synne Sørheim, mente massemorderen var psykotisk og ergo måtte erklæres utilregnelig. Etter en heftig debatt som varte i to måneder, ble det oppnevnt to nye sakkyndige, Terje Tørrissen og Agnar Aspaas. De la fram sine funn tirsdag 10. April, seks dager før rettssaken skulle starte: «De sakkyndiges hovedkonklusjon er at tiltalte Anders Behring Breivik vurderes ikke psykotisk på handlingstidspunktet 22. juli 2011. Det innebærer at han er vurdert som tilregnelig på gjerningstida», het det i en pressemelding. Hva var sant?

Det ble ti utmattende uker.

Det ble ti utmattende uker. Hver minste, trivielle setning som ble uttalt i vitneboksen, åpnet opp for innsikt i menneskelige avgrunner. Det var ikke slik AUF-erne ønsket å framstille Utøya. De ville minnes badingen, de politiske verkstedene, karaoken, speed-datingen, sola og turene på kjærlighetsstien – sommeren 2010, 2009, 2008, ja, juli 2011 også; fra tirsdag fram til fredag rundt kvart over fem. Men det var ikke idyllen som ble utbrodert, vi fikk se og høre gruoppvekkende bilder og historier av det som skjedde i løpet av den nesten halvannen timen drapsmannen gikk fritt omkring på Utøya fredag 22. juli. Ord som «mareritt», «helvete» og «tragedie» er klisjeer. De brukes som regel uproporsjonalt med hendelsene eller tingen de skildrer. «Ryggen min er et helvete», som det ble mumlet fra rettssalsbenken der pressen satt.

«Det var en regnfull dag…»

Ungdommenes første møte med den falske politimannen.
Vaktmannskapet på fastlandssiden og kapteinen på ferja M/S Thorbjørn skildret ungdommenes første møte med den falske politimannen. Ferjekapteinens vitneførsel startet tilforlatelig. «Det var en regnfull dag…». Kapteinen var i tillegg samboeren til Utøyas daglige leder – en av drapsmannens første ofre på øya. Føy til at datteren hans også befant seg på AUFs sommerleir da skytingen startet. Kapteinen forklarte seg lavmælt, konsist og stringent, uten å slippe løs følelsene som man kan ane befant seg under den kontrollerte overflaten. Likevel åpnet mørket seg i hver korthogde setning, like mye på grunn av hva han ikke sa og ikke visste, som hva han sa og visste. Som da han forklarte at han ikke husket hvorvidt han så at samboeren ble drept. «Jeg tror jeg så det». Fortrengningen sier noe om hva slags mentale krefter som blir satt i sving når synsinntrykkene blir for overveldende. Kapteinen hadde grublet i over ni måneder, og hadde ikke funnet ut om han så sin livsledsager bli henrettet. I tillegg, som han forklarte, hadde han brukt dagene siden 22. juli til å tenke på om det var noe han kunne ha gjort annerledes. Rundt hvert pro et contra-resonnement skjulte skyldfølelsen seg – spøkelset som hjemsøker enhver som overlevde Utøya – og den kan virke like paralyserende som et traumatisk syn.

Umenneskelige beslutninger.
Båtkapteinen forlot Utøya tidlig, sammen med Eskil Pedersen og andre AUF-ere. For ham var flukt det eneste logiske valget. M/S Thorbjørn måtte brukes til å frakte politi- og redningsmannskap fra Utstranda til Utøya, når hjelpen omsider ville komme. Denne rasjonelle beslutningen må likevel ha vært umenneskelig tung å fatte – å dra fra samboeren, som var skutt og trolig drept, og den atten år gamle datteren, som han på det tidspunktet ikke visste om oppholdt seg på et «sikkert» gjemmested. Virkelig hjerteskjærende ble det da kapteinen fortalte at han på vei nordover i Tyrifjorden fikk en oppringning fra sin andre datter, elleveåringen, som befant seg hos bestemoren bare noen kilometer unna. Planen var at hun skulle overnatte på Utøya fra fredag til lørdag, så hun ringte for å høre om han ikke snart kom og hentet henne. «Nei», svarte faren. «Planene er omgjort. Det er så dårlig vær». Slike banaliteter, som viser hva som var og hva som kunne ha vært, gjorde et større inntrykk enn å se blodspruten på veggen i Lillesalen og høre om antall tomhylser som ble funnet i kafébygget.
«Hvert nummer representerer en avdød», som en politioverbetjent uttalte da han viste et kart over Utøya i forbindelse med den kriminaltekniske gjennomgangen. Tall og blod formidler i begrenset grad hva tragedien på Utøya handler om. Vi forstår det ikke, fordi vi mangler referansepunkter. Da gir kapteinen oss et dypere, mer realistisk innblikk, som da han fortalte at den yngste datteren fortsatt ofte gråt seg i søvn om kveldene. Skadene ble påført 22. juli, men for overlevende og pårørende dukker nye, ukjente sår opp daglig og vil gjøre det i uoverskuelig framtid.

Obduksjonsrapportene.
Framlegging av obduksjonsrapporter er akkurat så fremmedgjørende som det høres ut som. Rettsmedisinere, tannleger, genetikere og radiologer brukte en uke etter 22. juli på å rekonstruere hoder i 3D og finne metallsplinter som ikke synes med det blotte øyet. De fant blant annet ut at 25 utelukkende ble skutt i hodet/nakken, 31 ble truffet i hode/ nakke og i kropp og lemmer. Én døde av fallskader, én druknet. Tre virket som om de døde av drukningskader, men de ble ikke funnet ved vannkanten. Lungene så ut som druknede lunger fordi ungdommene hadde hyperventilert etter å ha blitt skutt. Totalt 69 døde, med en gjennomsnittsalder på 18 år – den yngste var 14, den eldste 52.

Den vinglete, grå plastdukken på hjul, som ble brukt i retten for å illustrere skuddskadene, var også strippet for menneskelige attributter. I tillegg ble rapportene lagt fram i et utmattende tempo, med mellom fem og ti minutter på hver avdøde, der stikkordspregede setninger dukket opp på storskjermen: «En skuddskade i venstre side av bakhodet: – retning nedenfra, oppover, litt forover og mot høyre. – utgang høyre side av issen – en prosjektilbit ligger løst i håret».

Språket var klinisk og mekanisk, ikke ulikt det drapsmannen brukte i rettssalen for å distansere seg fra sine gjerninger. Men der rettsmedisinerne og politiet brukte et vitenskapelig språk for å skåne pårørende og holde en profesjonell distanse, valgte drapsmannen det tekniske språket for å skjerme seg selv og for å illudere militær sjargong. Denne tekniske gjennomgangen sto i kontrast til de følelsene som var i sving på tilhørerbenken, der de pårørende satt. Den lavmælte hikstingen fylte ut de hullene som statistikken og logistikken etterlot. Dukken hadde ikke navn og egenskaper, den manglet særpreg og individualitet. Nettopp denne frykten for at deres barn, kjæreste, far eller mor skulle framstå som nok et tall i rekken, fikk dem til å insistere på at bistandsadvokatene skulle si noen ord om hver enkelt og vise et bilde av dem på storskjermen.

Rettsmedisinerne kunne fortelle oss at Utøyas innleide vakt, Trond Berntsen, ble skutt fem ganger bakfra foran Informasjonshuset, men bildet på veggen av ham sammen med sine to barn, viste oss hva som gikk tapt. Bistandsadvokaten leste opp en hilsen fra familien, også fra hans ti år gamle sønn, som befant seg på Utøya den dagen: «Du var verdens beste pappa». Rolf Christopher Johansen Perreau, som var «snill, raus og livsglad», hadde kjæresten sin til stede i rettssalen. Lejla Selaci, som ble funnet på sørsiden av Kafébygget, ved grusveien som kalles «E6», var en «flott jente», «høyt elsket» og spredte latter og glede hver dag. «Vi treffes igjen, Lejla.»

…det var befriende å se noen slippe løs følelser innenfor den høytidelige, firkantede skueplassen…

Å se noen slippe frem følelser.
Bistandsadvokaten, som slet med å holde tårene tilbake da han leste opp brevet fra familien, følte seg muligens ubekvem og uprofesjonell, men det var befriende å se noen slippe løs følelser innenfor den høytidelige, firkantede skueplassen der dommerne, statsadvokatene, bistandsadvokatene, forsvarerne og de sakkyndige holdt til. Bistandsadvokatenes ord fra pårørende ga dukken et ansikt og egenskaper, som bidro til å gi obduksjonsrapportene nødvendig liv og kontekst. Advokaten til Utøyas daglige leder leste ikke opp en egen hilsen. I stedet refererte han til hva Jens Stoltenberg tidligere hadde sagt om henne. At samboeren, og deres to døtre, ikke orket å formulere nye setninger til gårsdagens gjennomgang, sier kanskje mer enn tusen ord.

To korte setninger hørte vi ofte i løpet av de ti ukene: «Hodeskaden har ført til umiddelbar bevisstløshet» og «hun hadde ikke sko på». Det var i Kafébygget de spiste kjøttkaker til middag, tok seg en vegetarvårrull på Nattkafeen eller kjøpte seg en kjekspakke i kiosken. Det var her det ble arrangert karaoke, diskotek og speeddating. Det var her Marte Michelet foredro om den økende islamofobien i Norge onsdag. Leiravisen Planet Utøya ble snekret sammen her, i rommet ved siden av kiosken. Det var her elektrobandet Datarock signerte autografer og hang ut med ungdommen etter konserten torsdag kveld. Det var her Gro fortalte om sitt lange liv i politikken fredag formiddag, og det var her en rørt AUF-leder redegjorde for eksplosjonen i Oslo senere på dagen. Og det var her, i Kafébygget på Utøya – det tryggeste bygget på «verdens tryggeste plass» – at 13 mennesker ble drept 22. juli.

«Det så veldig merkelig ut. Jeg skjøt dem alle.»

13 døde er 13 for mange, men det er likevel få tatt i betraktning hvor mange som befant seg i bygget da skytingen startet. Informasjonsmøtet om eksplosjonen i Oslo var obligatorisk. Alle var der, for å søke lys for regnet for å lade mobiltelefonene sine. Derfor kunne vitner som overlevde massakren i Kafébygget fortelle om én langvarig kakofoni av usynkroniserte ringetoner i de påfølgende timene. Drapsmannen sa ikke noe om alle mobiltelefonene som sto til lading i stikkontaktene. Han husket ikke stort fra Kafébygget, annet enn at noen lot som om de var døde i Lillesalen, med hodet hvilende mot pianoet (som han trodde var i Storsalen) og at han måtte lade om. Han husker også at han ble forbauset fordi ungdommene ikke løp vekk, men ble stående, sittende eller liggende i klynger. «Det så veldig merkelig ut. Jeg skjøt dem alle.»

Bildene som ble vist i rettssalen fra Kafébygget, antydet at mange ungdommer ble handlingslammet. Pressen og pårørende fikk se Lillesalen og Storsalen slik de så ut etter at ungdommene var blitt fraktet vekk, med røde prikker som antydet hvor de befant seg. De lå tett i tett, delvis på og over hverandre, helt innerst i hjørnet, nederst inntil veggen. Den magre trøsten for pårørende var rettsmedisinerens gjentatte setning: «Hodeskaden har ført til umiddelbar bevisstløshet». Man skulle tro at skuddene i Lillesalen ville ha skremt vekk jentene og guttene fra Storsalen, som er atskilt av en tynn vegg med en døråpning, men overlevende vitner fortalte at det var uråd å ane hvor skuddene kom fra. Det sies ingenting om hva ungdommene gjorde før de ble drept – om de var paralysert, forsøkte å flykte eller å gjemme seg – men noen detaljer kom fram som antydet hvor skrekkslagne de må ha vært: En ble skutt gjennom høyre håndledd, trolig fordi han løftet armen for å beskytte ansiktet.

Politiets redegjørelse.
Politioverbetjenten redegjorde for hvor de døde ble funnet og hva slags klær de hadde på seg. Klesopplysningene sa mye om hva som foregikk før, under og etter drapene. De fleste hadde på seg klær man gjerne bruker når man skal slappe av eller som man skifter til etter at man er blitt gjennomvåt; koseklær, ofte joggebukse, eller dongeri. Mange hadde på seg grå hettegenser, med AUF-logo – spesielt populær blant ferskingene. Og – som politioverbetjenten gjentok ofte: De hadde ikke på seg sko. Til lunsjen fikk alle lov til å gå med sko på inne i Kafébygget, men under informasjonsmøtet trådte forbudet i kraft igjen. Derfor var et av de sterkeste bildene fra rettssalen et nytt bilde fra inngangspartiet i Kafébygget, som var teppelagt med slagstøvler, joggesko og sandaler. Hundrevis av gutter og jenter løp ut av bygget i sokkelesten.

Den tiltalte tok ikke innover seg ordene fra familiene, formidlet gjennom bistandsadvokatene: Hun var «engasjert og positiv». Han var ikke «redd for å skille seg ut». Hennes favorittsitat var «Before you judge me, try hard to love me». Hun var «en voldsom pappajente». Han hadde «et stort hjerte». Hun var «sola vår». Han var «en fargeklatt». Han var opptatt av «lokalpolitikk og damer». Statsadvokaten og dommeren tok til tårene. Det er den rimeligste reaksjonsformen på obduksjonsrapportene og familienes hilsener. Den tiltalte fulgte interessert med når rettsmedisineren beskrev kulehullenes innganger og utganger på dukken, men var nokså rask med å kikke ned i fanget når amatørportrettene av de drepte kom på storskjermen.

«Den røde prikken representerer kroppen»

«Den røde prikken representerer kroppen», fortalte politioverbetjenten i sal 250. Til slutt ble det ti prikker på fotografiet av Kjærlighetsstien. Prikkene var plassert tett i tett, delvis over hverandre, noen inntil gjerdet. En av prikkene var Tore Eikeland, den 21 år gamle lederen av Hordaland AUF. Han ble av familien beskrevet som «omsorgsfull». Ord som «snill», «livsglad» og «kreativ» gikk igjen i beskrivelsen av de døde fra Utøya, men de fikk også skussmål som skiller dem ut fra en gjennomsnittlig ungdomsgjeng: «Sterk rettferdighetssans», «ville skape en bedre verden», «samfunnsengasjert», «var aldri redd for å stå opp for de svakeste». Disse verdiene var utgangspunktet for at de engasjerte seg politisk, rekkefølgen var ikke omvendt. Det høres ut som floskler, men det var dette som gjorde at de ble drept. Eikelands bistandsadvokat siterte fra et innlegg han hadde skrevet: «Det kan være på sin plass å spørre seg hvor mye av den korte tida en har på jorden, en vil bruke på å frykte det fremmede og rase over medmennesker. Og hvor mye vil en bruke på å gjøre livet lysere for andre og bidra til at alle får det bra. La oss leve for hverandre!»

De døde for hverandre.
I stedet døde de for hverandre. Tiltalte hevdet i retten at de la seg ned og ventet på ham. Det var mer sannsynlig at de forsøkte å skjule seg og holdt sammen i gruppa. 25 hylser ble funnet inntil ti meter unna ofrene, og blant ofrene. Trolig ble de først skutt på avstand, og deretter med «oppfølgingskudd», som han kalte det, mot hodet. For de pårørende var det ikke uvesentlig å få vite i hvilken rekkefølge skuddene kom og fra hvilken avstand. Klare svar reduserer fantasiens handlingsrom og forhåpentlig kan de slå seg til ro med at det første skuddet var dødelig. De led ikke, tross alt. Rettsmedisinerens konklusjon var tidvis nedslående: «Rekkefølgen av skuddene kan ikke avgjøres.»

De hadde ikke bare foreldre, men også storebrødre og lillesøstre. Deres sorg er like altoppslukende, men ofte annerledes og som regel ikke kanalisert gjennom det etablerte hjelpeapparatet. Identifikasjonen var og er sterkere. NRK har snakket med noen søsken som forteller at de får disse bildene i hodet, der de selv løper på Utøya med drapsmannen i hælene. Selv om de aldri har vært der. Selv om de ikke er AUF-ere. Drapsmannen rammet ikke bare de 69 med sine våpen. En melding fra en storesøster, som ble lest opp av bistandsadvokaten under rettssaken, viser at skuddene på Kjærlighetsstien fikk uante rekkevidder. Hun har Downs syndrom og reagerte slik på nyheten om 22. juli: «Men han lovet at han skulle passe på meg bestandig».

…han tok ikke høyde for at mennesker er viljesterke når livet står på spill.

Den tiltaltes feilvurderinger.
Den tiltalte gjorde mange feilvurderinger. Det gjelder også hans idé om å bruke Tyrifjorden som masseødeleggelsesvåpen. I hans hode ville det være umulig å tilbakelegge de 600 meterne fra Utøya til Utvika (den korteste strekningen), spesielt i en stresset situasjon. Ikke dermed sagt at det er enkelt, men han tok ikke høyde for at mennesker er viljesterke når livet står på spill. Flere la også på svøm på motsatt side av øya, ut mot et tilsynelatende uendelig ingenting. De fem som ble drept i skrenten nedenfor Kjærlighetsstien på vestsiden, vurderte kanskje å legge på svøm, men de klamret seg i stedet til den 13 meter høye og bratte fjellskrenten. Han skjøt dem. Den yngste fylte 14 år fem dager tidligere. Hun var nettopp ferdig med åttende klasse. Hun drømte om å bli motedesigner. «Hvil i fred, vår vakre engel».

Fire av de fem drepte ved skrenten ble fraktet til fastlandet med båt rundt halv ni. Tre av de åtte drepte ved Stoltenberget/Bolsjevika ble også fraktet med båt fra Utøya til Storøya den kvelden. Det er en påminnelse om en annen feilberegning han gjorde. Han ventet på Delta. Imens måtte han hanskes med båtfolket. Han skjøt mot båtene fordi «de forsøkte å plukke opp politiske aktivister fra AUFs indoktrineringsleir», som den tiltalte formulerte seg i retten. Mens politiet var på vei fra Hønefoss og Oslo, til Storøya og den lille, røde politibåten, dro fastboende og campingturister ut med sine private båter. De reddet ikke bare mange ungdommer opp fra vannet og bidro til evakueringsarbeidet etter at drapsmannen var blitt pågrepet, de så også på veldig nært hold konsekvensene av ugjerningene. Oddvar Hansen, en fastboende på Utstranda, vitnet i rettssal 250. Han er bare en av mange båtfolk som har uhyggelige historier å fortelle om hva han så og gjorde den ettermiddagen. «Det så ut som dukker».

En femten år gammel jente, som ble skutt ved skrenten nedenfor Kjærlighetsstien, hadde store planer for sitt liv. Hun skulle bli advokat. Hun døde ved siden av en jente som fylte 14 år fem dager tidligere. Hun ville bli motedesigner. En 16-åring, drept i det samme området, skulle jobbe med vanskeligstilt ungdom. En gutt som døde på Stoltenberget skulle bli barne- og ungdomsarbeider. En 18 år gammel jente fra Bergen ville bli lege og drømmen var å jobbe for Leger uten grenser. En jente fra Namsos skulle bli veterinær. Hun døde i Storsalen. En femtenåring skulle bli dataspilldesigner. Hun døde ved Pumpehuset.

De døde ungdommenes fremtidsplaner.
Ikke i ett tilfelle i rettssalen kom det fram at de døde ungdommene skulle vie livet sitt til å implementere kulturmarxismen i lover og paragrafer. De skulle bli lærere, musikere, fotografer eller kokker. Ikke dermed sagt at ingen av dem ville endte opp som politikere. Tore Eikeland fra Bergen og Håvard Vederhus fra Oslo ble begge spådd en lovende politikerkarriere. Men i familienes siste hilsen til de døde, som bistandsadvokatene leste opp etter hver obduksjonsrapport, var det mangfoldige personligheter vi fikk møte. AUF tilbød et sosialt, inkluderende fellesskap, blant flere fellesskap, og var en interesse på lik linje med korpset, hesteridningen, gitarspillingen, dansen, medlemskapet i Natur og Ungdom og fotballtreningene.

Han kan ikke se inn i framtida, og han så ikke hele mennesket.

Drapsmannen og terroristen valgte Utøya fordi han ville kvele rekrutteringen til Arbeiderpartiet og fordi øya var det mest «attraktive politiske målet» den sommeren. I hans hode var massakren på AUFs leir et «legitimt mål», og han er kry av sin presisjon, både i valg av mål og med pistolen og rifla. Men han bommet grovt. Han kan ikke se inn i framtida, og han så ikke hele mennesket. Han så ikke veterinæren eller advokaten eller kokken eller sykepleieren, han så en ny statsminister. 600 individer ble forvekslet med Arbeiderpartiets sentralstyre. Det kan være at de tar med seg (eller ville tatt med seg) idealene om frihet, likhet og solidaritet inn i yrket som lærer eller dataspilldesigner, men hvis disse verdiene er tilstrekkelig til å bli drept, og ikke lederverv eller maktposisjoner, er de fleste nordmenn et legitimt mål.

Amatørfotografiene på storskjermen, og de oppleste minneordene, sitter dypest igjen. Det var som om vi var til stede i 69 korte begravelser. Det er vel bare den tiltalte som ikke felte en tåre eller ble blank i øynene i sal 250. Familienes hilsener bekreftet hvorfor akkurat disse menneskene ble betraktet som en trussel mot den tiltaltes reaksjonære renhetsideologi («hun hadde en sterk rettferdighetssans», «han sto opp for de svake», «hun mente at alle var like mye verdt»). Samtidig har de minnet oss om at de drepte var helt vanlige ungdommer med helt gjennomsnittlige ungdomsinteresser: Hester, korps, katten Nusse, mote, høre på musikk, gutter, Facebook, jenter, bøker. Ismail Haji Ahmed skulle ikke bli statsminister i Norge, han skulle bli modell og drømte om å starte en danseskole. Han ble drept ved Pumpehuset.

«Planene var lagt for framtida», hørte vi ofte i Oslo tinghus. Det må ha vært de vondeste ordene å skrive. Om studievalgene og drømmeyrkene, skapt av troen på at det er mulig å velge på øverste hylle. Visjonene ville blitt justert gradvis og tilpasset virkeligheten. Men de hadde også kortere, mer realistiske planer. De skulle på selvforsvarskurs fredag ettermiddag, de skulle se «Kick ass» på nattkinoen, de skulle høre på Jens Stoltenberg lørdag, se sentralstyret opptre på kvelden, og søndag skulle de pakke sammen teltet og dra hjem til Namsos, Romsås eller Bergen. Så skulle de på sydenferie til Hellas med familien, forberede seg til første år på videregående skole, ta mopedlappen eller reise til Bulgaria på korpstur, som en attenåring fra Nordland skulle. Slik ble det ikke, som vi vet. Hvorfor disse ukompliserte, uskyldige planene ble avbrutt, finnes det lange, innfløkte svar på, men noen ganger er det enkle sannest, og setningen ble uttalt av båtredningsmannen Oddvar Hansen i vitneboksen: Det finnes ingen mening i det som skjedde.

Ikke bare 69 avbrutte framtider. Mange av ungdommene som overlevde massakren vitnet om hva de så på Utøya 22. juli. Janne Hovland sa at hun hadde planlagt å bli barneskolelærer, men tvilte på at den drømmen lot seg realisere, så fremt ikke energinivået tok seg betraktelig opp. Dagene gikk trått. Lars Henrik Rytter Øberg møtte opp i russedress. Advokatplanene måtte nok revideres, fordi karakterene ikke ble gode nok. Han går for halv maskin. Statsadvokaten spurte Mohammad Abdulrahman om hvordan det gikk på skolen. «Det går ikke bra». Hun lurte på om han ville utdype litt. «Tror jeg står over», svarte Hamar-gutten. 500 ungdommer hadde sett for seg hvordan livet skulle arte seg. Det ble ikke som de trodde. De må improvisere og ta en dag av gangen.

Den tiltalte opptrådte jevnt over strategisk smart og sosialt intelligent i rettssalen.

Den tiltalte opptrådte jevnt over strategisk smart og sosialt intelligent i rettssalen. Budskapet i manifestet ble moderert, han viste respekt for dommeren og lot være å bli provosert av statsadvokatenes til tider nedlatende tone. Da han gjespet under gjennomgangen av de 69 obduksjonsrapportene, skjulte han det med hånden.

Det første vitnet fra Utøya.
Men da det første vitnet fra Utøya inntok boksen, og den tiltalte fikk vite at han har rett til å kommentere hvert vitnemål, mistet han grepet. Først ville han utfordre Tonje Brenna på AUFs ideologiske program. Bare lyden av stemmen hans framsto som malplassert etter at ungdomsorganisasjonens partisekretær hadde fortalt om hvordan hun så skutte mennesker falle nedover skrenten ved Kjærlighetsstien. Etter båthelten Oddvar Hansens forklaring, tok han ordet og presiserte at han ikke prøvde å treffe båtene, han skjøt varselsskudd. Muhammed Abdulrahman sa at drapsmannen sparket til en jente utenfor kafébygget. Han tok ordet og sa at han aldri berørte noen på Utøya.

Han henrettet 69 mennesker på bestialsk vis, men det mest avgjørende for ham er at han ikke kom med gledeutbrudd, skjøt mot sivile båter og sparket en jente som lå nede. Han var forurettet. Som om hans moralske integritet sto og falt på at han oppførte seg «ærefullt» under massakren. På et punkt ble han virkelig umusikalsk. Borte var strategisk smart og sosialt intelligent. Foreldre og søsken hadde nettopp hørt obduksjonsrapportene fra de drepte rundt Pumpehuset og bistandsadvokatene hadde lest opp vakre minneord om de avdøde. «Hennes drømmer er begravd i jorda». Advokater og dommere gråt. Pårørende gråt. Da tenkte han at det var lurt at han sa noe.

Etter lunsjpausen fikk han ordet. Pårørende gikk ut mens han snakket. «Det var et sted på Utøya jeg ble angrepet. Det var ved Pumpehuset. Noen kastet en gjenstand på meg, som traff meg i ansiktet. Jeg tenkte bare å nevne det». Stakkars massemorder.

Den tiltaltes ufølsomhet i rettssalen.
Hans ufølsomhet i rettsalen, koblet med den forurettede og selvrettferdige tonen i kommentarene, var forståelig nok provoserende for de pårørende. Tyngre stein blir lagt til byrden. Å kaste sko løser ingenting. Men applausen i salen etter at en pårørende reiste seg opp, kastet en sko og ropte «You killed my brother. Go to hell!», viser at han ga uttrykk for en etterlengtet emosjonell utblåsing, gradvis bygget opp gjennom tid og spesielt underveis i gjennomgangen av de 69 obduksjonsrapportene. Et «endelig». Han sa og gjorde det mange hadde lyst til, som en etterlatt formulerte seg. Den følelsessterke reaksjonen var forståelig, men den skoen overskygget de siste obduksjonsrapportene som ble framlagt i retten i går, foruten en uhyre sterk vitneberetning fra Munir Osman Humed Jaber.

«Jeg husker ikke»

De overlevendes historier forandrer seg i takt med annen kunnskap og ny innsikt. De var til stede ved skrenten på vestsiden eller på teltplassen, og så sine venner bli henrettet, men likevel, eller trolig nettopp derfor, er deres minner fulle av hull. Det er så mye som har forsvunnet eller blitt fordreid. Tidsperspektivet er opphevet, i likhet med romfølelsen. Det kan ha vært her, det kan ha vært der. «Jeg husker ikke».

En 18-åring fortalte retten om hvordan han måtte hoppe over tre lik på Kjærlighetsstien. Statsadvokaten kunne opplyse om at det lå ti lik der. Han så bare tre. Og han husker blomstene. Statsadvokatene kunne også fortelle ham hvor han klamret seg fast til fjellveggen i tre timer, men da han selv skulle vise det på fotografiet, pekte han konsekvent på et annet sted, lenger nord, som om han kviet seg for å justere minnet. En 20 år gammel jente fortalte hva hun så på sørspissen idet hun svømte derfra mot fastlandet. I politiavhøret er detaljene blodige. I vitneboksen måtte de modereres. Ingen ble skutt på sørspissen første gang drapsmannen var der. Men hun husker det tydelig. Kanskje projiserte hun bildene inn, der og da, kanskje forvekslet hun sine egne erfaringer med andres. En 21 år gammel jente svømte mot fastlandet og husker at en gutt ble skutt og døde bak henne. Han hadde brunt, krøllete hår. Men ingen døde der, ifølge statsadvokaten.

Deres historier er deres.
Deres historier er deres. De så hva de så, og de fortalte det i politiavhør i ukene etter 22. juli. De sterkeste minnene, som ofte også er de ubehagelige, utgjør bærebjelkene i deres fortellinger fra Utøya. Når de blir rokket ved, blir byggverket skjørt. Hvis ikke det er sant, hvordan vet jeg om alt det andre stemmer? At de stilte opp i Oslo tinghus, med all sin tvil, usikkerhet og nervøsitet, hadde større omkostninger enn vi andre kan begripe. Ei jente som inntok vitneboksen fikk spørsmål om hun var i jobb for tida. Nei, hun er tom for energi. «Jeg har nok med å komme meg i dusjen». Likevel fortalte hun sin historie, foran massemorderen, dommerne, pressen, ja, hele Norge.

«Det er ikke sånn at det som skjedde, kommer til å bli borte. Det kommer det aldri til å bli»

Utøya-overlevende takler sine traumer ulikt, men alle strever med å gi struktur og tilføre mening til noe ubegripelig, og å fylle igjen hullene i sin egen hukommelse. Det kommer de til å gjøre i uoverskuelig framtid. «Det er ikke sånn at det som skjedde, kommer til å bli borte. Det kommer det aldri til å bli», som en 17 år gammel jente formulerte seg.

Når AUF-ere skal trekke fram noe positivt fra 22. juli, nevnes ofte middagen. Den blir servert klokka ett på Utøya. Ute var det kaldt og vått, men inni Kafébygget var stemningen god ved serveringsdisken. «Husk», sa den som serverte kjøttkakene i brun saus, «du er», sa grønnsaksansvarlig, «fantastisk», sa den som skuflet potetmos på tallerken. Opphavet til frasen var gledessprederen fra Akershus AUF, Ina Libak.

Ina sto i oppvasken da hun hørte smell utenfor bygget. Hun løp inn til Lillesalen, der hun gjemte seg bak et piano. 21-åringen ble skutt i hendene, i brystet og i kjeven. Likevel greide hun å løpe ut av Kafébygget. På grusplassen utenfor, mellom NATO-dassen og Vaffelpresseriet, stoppet hun opp og forsøkte å stanse blødningene selv. Som hun forklarte i retten i går: Med fire-fem skuddskader og med armer som ikke fungerer, sier det seg selv at man ikke har nok hender. Hun segnet om, og tenkte: «Sånn er det å dø». Hun var i ferd med å gi opp da en gutt plukket henne opp og bar henne ned i skogen mot nordsiden, ned en bratt skrent, ved den falleferdige skateboardrampen som ligger 20 meter unna Pumpehuset. Der ble hun liggende i en tid som føltes som en evighet, omgitt av gode venner, som brukte T-skjorter og steiner til å legge press på hvert sitt sår. Selv ikke da drapsmannen skjøt ungdom mer ved Pumpehuset og deretter gikk vekk, på stien to meter unna dem, vek de fra henne. En hvisket «De dør, de dør, vi må redde dem», mens en annen repliserte: «Nå skal vi ligge jævlig stille».

Ina lo da hun fortalte om episoden i retten. Hun synes det var festlig. Det virker som om du er «over gjennomsnittet positivt innstilt til livet», sa statsadvokaten. Det kunne tilhørerne bekrefte. Vi så en kvinne som hadde bestemt seg for at den tiltalte ikke skulle få henne til å miste fokus på livets lyser sider, selv om hun måtte innrømme at utryggheten var blitt en del av hverdagen. Latteren som jevnlig oppsto i salen under hennes forklaring, var befriende, på samme måte som de første tårene. Retten fikk vite litt mer om hva som foregikk på Utøya 22. juli, men lærte også noe vesentlig om ukuelig livsvilje, medmenneskelighet i praksis og om hvordan optimisme smitter.

Da 21-åringen skulle evakueres fra Utøya og hun selv måtte gå det siste stykket til båten, fordi de som bar henne snublet i likposene, møtte hun igjen en venninne fra kjøkkenarbeidsgruppa. Gjensynet var hjertelig, men Ina ba venninnen se vekk fra hennes ansikt, så hun ikke skulle få traumer av synet. Da smilte venninnen og sa: «Ina, du er veldig vakker».

Det som gjorde et uutslettelig inntrykk under hennes forklaring, var gapet mellom hva hun fortalte og måten hun fortalte det på. Den tilforlatelige måten hun viste fram arrene til retten, og hvordan hun fleipet med at arret i ansiktet var vanskelig å få øye på fordi hun hadde brukt så lang tid med sminken foran speilet. Smilet i ansiktet da hun fortalte om hvor vakkert dråpene falt fra bladene da de skjulte seg under buskene, kontrastert med avveiningene hun gjorde seg om hvorvidt det var greit å spytte blod på de andre. Situasjonen var såpass «spesiell» (statsadvokatens karakteristikk) at hun konkluderte med at ja, det måtte være greit. Og etterpå, da hun fortalte at det var så mange AUF-ere på Ullevål sykehus at de kunne starte et lite lokallag der, og om hvor bra for likestillinga det er at lederen for traumeteamet var en kvinne. den sindige kvinnen fra Norsk Folkehjelp bannet, for det pleier hun aldri å gjøre.

De overlevende.
De overlevende fra Utøya har slitt med mange spørsmål siden 22. juli, og noen av dem starter med «hvis…». «Hvis jeg hadde skjønt hvor farlig det var, ville jeg gjort noe», fortalte 20 år gamle Hussein Kazemi i retten. Han kom fra Afghanistan i 2009, og hadde en tolk til stede i salen, i tilfelle det var noe han ikke forsto. Det var ikke nødvendig. Hussein fortalte på utmerket norsk om hvordan han hadde meldt seg inn i AUF rett før sommerleiren. Han visst knapt hva ungdomsorganisasjonen sto for. En venn hadde tipset ham om leiren, og Hussein hadde deretter overtalt to kompiser til å bli med, som heller ikke var nevneverdig indoktrinert med kulturmarxistisk ideologi.

Hussein gjemte seg bak pianoet i Lillesalen sammen med noen jenter, men la på sprang ut av Kafébygget da den politiutkledde mannen kom inn fra teltplassen. Jentene ble drept, Hussein ble skutt i lårene. Han snakket ikke stort om skadene i retten, han snakket om hvor dårlig samvittighet han hadde for at han ikke hjalp jentene, for at han hadde invitert med de to kompisene og at han senere påkalte drapsmannen ved Sydspissen. «Hvis jeg hadde gjemt meg bedre, ville han ikke kommet ned dit jeg var og skutt folk der».

Det tror jeg ikke du skal tenke på, sa advokat Geir Lippestad. Det er enkelt å si, og i teorien er problemstillingen enda enklere: Bare én mann er skyldig, og han skal sone en lang straff. Men altfor mange AUF-ere våknet kaldsvette opp om morgenen, selv ni-ti måneder etter, med en tung bør på sine unge skuldre. En 20-åring fra Buskerud fortalte om hvordan han dro med seg en venninne ned på gulvet i Lillesalen, for å forhindre at de begge ble skutt. Bare han overlevde. Han ble skutt i hodet, men da han skulle fortelle om sine plager, var det skyldfølelsen som opptok ham mest. Han fortalte at det første han gjorde da han våknet opp av narkosen på sykehuset, var å be om unnskyldning for at han ikke greide å redde henne.

«Jeg har mye skyldfølelse etter at jeg svømte fra kompisen min.»

Samvittighet og skyldfølelse.
En 20 år gammel jente fra Vestfold ble skutt i låret og fikk betennelser i hoftene etter svømmeturen til fastlandet, men også hun slet mest med samvittigheten. Hun var delegasjonsleder, og fylket mistet sine tre yngste. En 18-åringen ble gråtkvalt da han fortalte om vennen som ikke orket å svømme mer, og som returnerte til Utøya – og druknet. «Jeg har mye skyldfølelse etter at jeg svømte fra kompisen min.»

Skyldfølelse for at de overtalte folk til å bli med på leiren, som aldri kom tilbake. Skyldfølelse fordi de føler at de sviktet sitt lederansvar. Skyldfølelse fordi de frarådet noen å svømme eller ba dem legge seg ned på gulvet i Kafébygget eller løpe til venstre på Kjærlighetsstien. Og skyldfølelse fordi de overlevde.

For oss som dekket rettssaken var det fristende å fokusere på ungdommenes livsgnist, smilene i salen, forsikringer om at det går bedre og at skolepensum har blitt gjennomført på normert tid. «Vi vant, du tapte», som en AUF-er sa til drapsmannen. Optimismen gir håp for framtida. Men de sløve, introverte blikkene talte sitt eget språk og ikke sjelden ble de fulgt opp av korte, unnvikende svar på hvordan tida har vært siden 22. juli. «Det går opp og ned». Bak «ned» skjuler det seg ofte angst, søvnløshet, sosial vegring, depresjon, frykt, energitomhet, sorgfølelse, konsentrasjonsvansker. Hussein talte ikke for alle AUF-erne, men han snakket trolig på vegne av altfor mange:

Statsadvokaten: Hvordan har tida vært etterpå? «Det har vært et helvete». Statsadvokaten: Hva har vært vanskelig? «Alt». Så ville han ikke fortelle mer.

De er ungdommer.
De er ungdommer. De skal bruke ord som «jævlig», «dritvondt», «faens drittsekk», og de skal si «jeg», «meg» og «mitt». De gjorde ikke det, generelt, i rettssal 250. Noe kan tilskrives det faktum at dette er en i utgangspunktet ressurssterk gjeng, med en høy språkbevissthet og et modent refleksjonsnivå, men det er ikke tilstrekkelig for å forklare vitnenes systematiske nedtoning av sine dramatiske historier.

Vi møtte mange overlevende fra Utøya med alvorlige skuddskader. Ungdommene fortalte rolig og nøkternt om det de husket, hvor de løp og hva de tenkte, og hvem de møtte underveis. Ofte glemte de å fortelle når og hvor de selv ble truffet, og hvordan de reagerte på å bli skutt. Statsadvokaten måtte komme med vennlige påminnelser og be vitnet oppsummere skadene til slutt. 20 år gamle Eirin Kjær reiste seg opp fra stolen i rettssalen, i en fin, gul sommerkjole, pekte mot magen og sa: «Det ser litt rart ut nå, men de sier det skal bli fint». Hun ble skutt fire ganger og har gjennomgått elleve operasjoner. Formen var ellers overraskende fin, forsikret Eirin. Hun kan gjøre alt hun drev med tidligere, unntatt kampsport, som hun uansett ikke er spesielt interessert i. Bistandsadvokaten måtte lure ut av henne at alt ikke var helt som før. Hun får angst når 20-bussen stopper der 26-bussen vanligvis stanser. Hun takler ikke lenger avvik fra normalen.

Heller ikke 18 år gamle Viljar Hanssen gjorde noe vesen ut av de fem skuddskadene han fikk 22. juli. Han fleipet bort spørsmålene om hvordan det gikk med skadene i hodet. At han ikke lenger kunne se på høyre øye, var «praktisk», for da kunne han ikke se bort på «Han» (Anders Behring Breivik satt til høyre for vitneboksen), og selv om deler av hjernen er borte, forsikret Viljar om at han fortsatt hadde på plass det viktigste, «vett og forstand». Samt en upåklagelig humoristisk sans, åpenbart: «Jeg var i koma i fire-fem dager, men det husker jeg ikke så godt».

Ungdommenes sobre, korthogde forklaringer, der opplevelser av å bli skutt kan karakteriseres som «merkelig» (Viljar), passet godt til rettens ønske om å fokusere på ubestridelige fakta, men i et kynisk perspektiv gagner det ikke ungdommenes «sak». De har krav på voldsoffererstatning og da er de mer tjent med å bruke de sterkeste adjektivene i det norske vokabularet, male ut de grusomme, traumatiserende bildene og redegjøre detaljert for de utallige søvnløse nettene de har hatt gjennom ti måneder. De skal ikke underdrive og holde tilbake. Som de gjorde. 18 år gamle Espen Myklebust ble skutt i ryggen og la på svøm, lenger og lenger vekk, ut i Tyrifjorden, på vestsiden. Han var i vannet lenge, inntil han ble plukket opp av en politibåt. Den fraktet ham rett tilbake til Utøya, der han ble satt av – uten at han fikk vite om drapsmannen var pågrepet eller ei. Han må ha vært dødsredd. Fortvila. Og dritsint. Men han sa ingenting om det i rettssalen. Han fortalte videre om turen til sykehuset.

De ble angrepet hver for seg og som et «vi».

Ungdommenes språkbruk.
Ungdommene sa heller ikke ”massemorderen” eller ”drapsmannen” eller navnet hans, de sa «den tiltalte», «gjerningsmannen», eller bare «han». Noen sa ikke magen, men «høyre flanke». Eller «overfladiske» skuddskader. Eller «hendelsen». 17-åringer skal ikke bruke et sånt språk. Det kan være et symptom på en annen observasjon fra rettssalen: Ofte, nesten umerkelig, gled de over fra «jeg» til «man» og «du», selv om det fortsatt bare handlet om dem selv. «Man blir helt apatisk», «Da kunne man kjenne smertene» og «Når du blir skutt selv, hører du bare smerte», som det ble sagt fra vitneboksen. En psykolog ville kanskje forklart dette trekket med et behov for å distansere seg fra det som skjedde, for å være i stand til å fortelle mest mulig rasjonelt, objektivt og usentimentalt, men samtidig er det en påminnelse om at det som skjedde på Utøya utspant seg mellom det individuelle og det kollektive. Ungdommenes erfaringer er unike, og felles. De ble angrepet hver for seg og som et «vi».

Ofte måtte man lete mellom linjene for å forstå hva som ble sagt eller tolke ordene opp imot kroppsspråket. Ungdommene bedrev antydningens kunst på et avansert nivå. 18 år gamle Cathrine Trønnes Lie ble skutt i ryggen og i armen 22. juli, og mistet sin lillesøster på Utøya. Statsadvokaten spurte henne avslutningsvis hvordan hun hadde det for tida. «Det går vel bra», svarte hun. «Vel»-et, ansiktsuttrykket og tonefallet, og den påfølgende stillheten, gjorde det klart at «det går vel bra» er en eufemisme for «helt jævlig».

Noen av dem hadde begynt å legge 22. juli bak seg, men rettssaken fikk minnene opp til overflaten igjen. Slik var det for alle AUF-erne som var på Utøya. Det er likevel spesielt for de som ble innkalt som vitner. Utfordringen taklet de ulikt. Noen valgte å være anonyme, én orket ikke å møte opp, mens andre stilte opp for journalister og fotografer i etterkant. Noen ba drapsmannen forlate rettssal 250, mens for andre var det essensielt at han var til stede, for de hadde et budskap å komme med.

«Vi vant, du tapte! Norsk ungdom kan svømme.»

Vi vant! Du tapte!
Etter at 20-åringen Hussein Kazemi hadde forklart seg i én time, holdt han en sluttappell, med blikket festet til høyre for Geir Lippestad, der drapsmannen satt: «Utøya var mitt første møte med AUF-erne, men det kan jeg love: Det skal ikke være det siste. De som ble drept på Utøya hadde ønsker og drømmer. Jeg skal fortsette å dra til Utøya for å fortsette å oppfylle deres ønsker og drømmer». Andre avsluttet med mer fyndordaktige appeller: «Vi vant, du tapte! Norsk ungdom kan svømme.» Flere av jentene dukket opp i sommerkjoler. 15 år gamle Ylva Helene Schwenke hadde ikke noe imot å vise fram arrene sine. Tvert imot var hensikten at Han skulle se dem: «Jeg er ikke redd for å vise dem fram. Jeg ser på det som en seier. Vi har betalt en pris for demokratiet – og vi har vunnet. Jeg er kanskje ikke stolt, men jeg bærer dem med verdighet», sa hun.

Ei 18 år gammel jente framsto som nokså skjør. Hun var ikke på Utøya fordi hun var spesielt opptatt av EU, gasskraftverk og Midtøsten, men fordi ei venninne hadde overtalt henne noen uker tidligere. Hun forklarte seg kortfattet og preget av stundens alvor. Avslutningsvis spurte bistandsadvokaten om hennes framtidsplaner. Egentlig skulle hun bli barne- og ungdomsarbeider, fortalte hun, men på grunn av skuddskaden i ryggen, kunne hun ikke lenger jobbe med yngre barn. Derfor hadde hun nå tenkt at hun i stedet skulle jobbe innen psykiatrien eller bli fengselsbetjent. Skjønte han tegningen? Det virket sånn. Han smilte sitt nervøse smil.

Det ble ikke gjort noe poeng av Tarjei Jensen Bechs klær i rettssalen, men i et intervju etterpå forklarte 20-åringen at han hadde tatt på seg samekofta for å sende et signal til massemorderen, som mener nordmenn er Norges urfolk. I forklaringen kom det også fram at da han og flere andre hardt skadde ble fraktet bort fra Utøya med båt, sang de en Queen-låt. Men de fant ut at den var upassende, og valgte heller «We are the world». Den passet bedre, sa finnmarkingen og kikket til høyre for Lippestad. Det er ikke en tilfeldig sang. Utøya-koret skulle framføre den på Utescenen lørdag og det er vel bare «Barn av regnbuen» som er mer perfekt som kulturmarxistisk kampsang.

Konsekvensene av ugjerningene.
Statsadvokatene og bistandsadvokatene hjalp ungdommene på vei, ved å stille dem spørsmål som verken handlet om å belyse hendelsesforløpet, skyld eller tilregnelighet, men som anskueliggjorde for Ham konsekvensene av ugjerningene. Vitnene ble bedt om å skildre hva de tenkte mens de ventet på hjelp, hvordan operasjonene har gått, konsekvensene av skuddskadene og de psykiske langtidsvirkningene. Når vitnet var yngre enn seksten år og/eller nettopp har meldt seg inn i AUF og/eller ikke hadde sentrale verv i ungdomsorganisasjonen, ble det understreket flere ganger og det var nokså åpenbart hvem som burde høre ekstra godt etter. I går ble det også for første gang vist nærbilder av kroppsskader påført på Utøya.

Ungdommene måtte balansere sine ord på en line. På den ene siden kunne de ikke vise seg fram fra sin mest sårbare side, fordi det vil gjøre dem svake og han sterk. På den andre siden måtte de få fram hvor forandret livet ble for dem etter 22. juli. De kunne ikke bli for sinte eller aggressive, og de kunne ikke bruke en retorikk som gjorde at de framsto som hatefulle og hevngjerrige. Subtile beskjeder var derimot en akseptabel måte å få utløp for følelser og frustrasjon. Andre valgte en mer direkte kommunikasjonsform. I hvert fall én jente fra Østfold, som vitnet. 18-åringen hadde en frisk ordbruk. Mannen til høyre for Lippestad ble kalt «den dusten», «den greia» og «den tingen», som for øvrig åpenbart «manglet sosiale antenner». Men hun hadde også et annet budskap å komme med, som druknet litt i skjellsordene. På spørsmål fra bistandsadvokaten om hvordan det gikk med henne for tida, svarte hun jo, det går bra. «Det er verre for ham», sa hun og pekte, «som må leve med det han har gjort». Dessuten fortalte 18-åringen at hun etter 22. juli var blitt atskillig mer politisk aktiv og hun ramset opp sine nye verv. Det siste ordet i vitneboksen fra henne gikk derfor direkte til ham, og det var «Takk». Han så ned og smilte sitt nervøse smil.

Det var ubehagelig når han smilte på feil sted, som han ofte gjorde, men det var enda mer ubehagelig når han smilte på riktig sted.

Det var ubehagelig når han smilte på feil sted, som han ofte gjorde, men det var enda mer ubehagelig når han smilte på riktig sted.

Massemorderens smil.
22. juli-massemorderens smil var et tema siden rettssaken startet. En av de første dagene forsøkte han å gjendrive påstanden om at han smilte, lo og uttrykte glede mens han drepte 69 mennesker på Utøya, skadet mange og forsøkte å ta livet av resten ved å skremme dem ut i Tyrifjorden, slik at de fikk krampe og druknet. Han var indignert og hevdet at ryktet stammet fra én enkelt AUF-er. Har du alltid kontroll på når du smiler, spurte statsadvokat Holden. Ja. Nei. Ja. Han hadde jo allerede innrømmet at smilet var et uttrykk for nervøsitet, en forsvarsmekanisme. Men det kan ikke ha vært tilfelle på Utøya, mente han, for det han gjorde der «var ikke noe å smile av».

Minst tre vitner i rettssaken bekreftet at han smilte mens han drepte folk på Utøya, to hørte gledesutrop, flere har sagt at han så fornøyd ut under massakren. Smilet, latteren og voldsbegeistringen utviklet seg til å bli navet rettssaken dreide rundt. Statsadvokatene og bistandsadvokatene stilte spørsmål om stort og smått, inkludert hva vitnet hørte ble ytret fra drapsmannen, mens forsvaret konsekvent bare har stilt spørsmål om hans ytre framtoning, væremåte og uttrykksformer. Etter at de siste AUF-erne fra Utøya vitnet, tok han ordet og gjentok at han aldri smilte eller lo på Utøya. Det spørsmålet var essensielt for ham.

Hans emosjonelle vesen var sentralt for å avgjøre hvorvidt han var tilregnelig eller ikke. Hver gang det ble svart et «nei» eller «ingenting» på spørsmål om hvorvidt AUF-vitnet hørte han sa noe rart eller om det var noe oppsiktsvekkende ved hans væremåte på øya, styrket det forsvarets påstand om at drapsmannen var fullt klar over hva han gjorde 22. juli.

Han smilte ofte i retten. Han smilte da statsadvokatene forsøkte å ”latterliggjøre” ham (hans ord) for nettverket, ridderdrømmene og de hjemmelagde uniformene, og han smilte mens vitner forklarte seg. Første gang var da AUFs generalsekretær fortalte om gledesutropene hun hørte fra Kjærlighetsstien. Han gliste, og ristet på hodet. Og han smilte når AUF-erne sendte ham små stikk, i form av «dusten» eller «han så ut som en nynazist».

Når han smilte på malplasserte steder og på uforståelige tidspunkter, styrket det vår mistanke om at han befinner seg på en annen planet enn oss andre.  Langt verre var det da han smilte med oss. 14 år gamle Ylva ble skutt fem ganger på Utøya, og hun brukte mye etter 22. juli på å rehabilitere kroppen. Hvordan har det da gått med skolen, lurte bistandsadvokaten på. Det har gått bra, svarte hun. «Faktisk har jeg aldri hatt så bra karakterer, for nå slipper jeg gym, og da har snittet gått opp», sa hun, med en smittende latter. Dommeren smilte, pårørende smilte, journalister smilte, statsadvokater og bistandsadvokater smilte, og Han smilte. Plutselig var han en del av vårt fellesskap, han delte vår nærhet og lettelse. Vi var sammen om dette, i rettssal 250. Han gikk fra å være en «han» eller «gjerningsmannen» eller «den tingen», til å bli et menneske, med et ansikt og et navn, en Anders Behring Breivik. Hvis han kan le av de samme tingene som oss, kan han vel også gråte av de samme tingene?

Utenfor eller innenfor fellesskapet.
For retten var smil, latter og humor, og gråt, relevant for å avgjøre om han er tilregnelig eller ikke, om han evnet å vise sunne, menneskelige reaksjoner, eller ikke, men det handlet også om hvorvidt vi kan plassere ham utenfor eller innenfor fellesskapet. Det mest komfortable var å avvise ham som et tilfeldig utskudd, på siden av det norske samfunnet, en mann som ikke kunne handle annerledes, fordi han var syk eller er en robot. Det var mer ubehagelig å se ham som tilregnelig, som innenfor, som en mann som ikke bare kan flire av oss, men også smile med oss.

Ved minst ett tilfelle var det tydelig at han selv ble klar over denne glidningen mot det fellesskapet han ikke anerkjenner. Han kvalte smilet og anstrengte seg for å gjenerobre den stramme maska. Han var i ferd med å le, en ikke-nervøs latter, og det ønsket han ikke. Det var en slags trøst. Vi ønsket ikke å le med ham, og han ønsket ikke å le med oss.

Rettssaken ble avsluttet 22. Juni. Dommen ville foreligge i august. I mellomtida skulle ettårsdagen markeres, i Oslo og i Tyrifjorden. Da Utøya-programmet ble lagt fram, med taler av blant andre statsminister Jens Stoltenberg, LO-leder Roar Flåthen og AUF-leder Eskil Pedersen, reagerte noen pårørende på at markeringen var for knyttet til arbeiderbevegelsen. Det var bare en forsmak på debatten som skulle komme seinere om Utøyas framtid. AUF ønsket å «ta øya tilbake», mens grupper av pårørende ville at den skulle bli et minnested. Rundt 50.000 publikummere møtte opp på Rådhusplassen i Oslo på 22. Juli 2012. Det var grått og rufsete vær, som året før. Mange hadde med seg en rød rose. «We said we would die together. Some die young», sang den iranskfødte svenske artisten Laleh, og lokket fram tårer i den kongelige øyekrok. Lillebjørn Nilsen var sistemann ut, med «God natt Oslo», før Kringkastingsorkesteret og kirkeklokkene spilte «Til ungdommen».

24. august kom dommen. Tilregnelig, mente dommeren.
Anders Behring Breivik ble dømt til 21 års forvaring.

Vi fikk flere debatter utover høsten. Om regjeringskvartalets og Utøyas framtid, drapsmannens barndom, hans soningsforhold, systemsvikten, stenging av Grubbegata, mistillitsforslag mot regjeringen og det faktum at høyreekstremismens ansikt i Europa for tida er norsk. Men hverdagen vendte tilbake, på sitt uorganiserte, humpete vis. Sympatibølgen overfor innvandrerne, som vi opplevde etter terrorangrepet, gikk tilbake til 21. juli-nivå. Arbeiderpartiet sanket heller ikke sympatistemmer lenger. Ungdommen, som vi sang til på ettårsmarkeringen, ble på nytt skjøvet i bakgrunnen. Kanskje var det ønskelig. Stillhet og hverdag. Banaliteter. Rutiner. Mange ville ha det sånn. Ferdig med saken. La oss gå videre. Men historiene er ikke slutt. Konsekvensene er ennå ikke tydelige. Livet har akkurat begynt. Vi vet fortsatt ikke hva det vil si å bli bombet av en terrorist og angrepet målrettet av en massemorder, i trygge, uskyldige Norge. 14. desember 2012 la en AUF-er ut en melding på Facebook om at han i lang tid har fryktet offer nummer 78 – den første som skulle ta selvmord. Den påfølgende mandagen la han seg inn til psykiatrisk behandling. Han var sliten, men ville leve.

Livet etter rettssaken. 
Hvordan har livet vært etter rettssaken? Jeg spurte en håndfull 22. juli-ofre like før jul 2012, fire måneder etter at dommen falt. Alle ble intervjuet til denne boka, men jeg lot dem være anonyme denne gang, slik at de kunne fortelle fritt:

En gutt, knapt 16 år sommeren 2011, forteller at han har vært mye deprimert det siste året, spesielt under rettssaken. Oslo-gutten skjønte ikke hvordan han burde føle seg, og leste alt han kom over av Facebook-oppdateringer og blogginnlegg for å få en pekepinn. Mange fortalte at det gikk mye bedre nå. Han følte det ikke slik. Han følte seg like dårlig, kanskje verre. Nå for tida er formen stabil. Stabilt dårlig. «Det mest positive jeg har fått ut av det siste året må kanskje være følelsen av å ha det relativt dårlig over tid, jeg tenker det må være en god erfaring å ha. Man tenker også på andre måter når man er deprimert på den måten, så jeg har fått mye godt ut av det også.»

Året startet bra for ei 21 år gammel jente, opprinnelig fra Nord-Trøndelag. Var det riktig å føle seg vel etter bare et halvt år? Hun fikk dårlig samvittighet, tvang seg selv til å tenke på 22. juli, for å bli lei seg. Formen var fin inntil det nærmet seg rettssaken. Da brøt hun sammen. Hun gråt og gråt, uten at hun skjønte hvorfor. Hun grudde seg jo ikke. Depresjonen gikk over da rettssaken startet 16. april. Hun fikk en seiersfølelse av å se ham så maktesløs. Planen var å følge den hver dag, men eksamen kom i veien. Den siste dagen av rettssaken var fæl, ifølge egne ord. Muligens hadde hun ventet at den skulle markere overgangen mellom noe gammelt og nytt. Hun reiste med fly den dagen, alene, og strigråt. «Så sikkert veldig bra ut.»

«For en gangs skyld var det fokus på ofrene igjen, og ikke på Breivik.»

Ettårsmarkeringen.
Ettårsmarkeringen var fin. «For en gangs skyld var det fokus på ofrene igjen, og ikke på Breivik.», forteller hun. Men den samme ambivalensen dukket opp. Hun, og flere med henne, forsøkte å være tristere enn det de egentlig var. Det var ikke mulig å si at det gikk bra, selv om det gikk bra. Og det er vel ingen grunn til at man skal savne sine venner mer på en spesifikk dato? Det er uvirkelig at de er borte, hver dag. «Og det er helt uvirkelig at jeg har det fint, at livet fortsetter som normalt, og at Dagbladet igjen kan slå opp flåtten på framsida selv om dette har skjedd for så kort tid siden. Det tenker jeg veldig ofte på.»

Nå går det dager uten at hun tenker på 22. juli. Det hadde hun aldri trodd ville skje. Fortsatt hender det at hun får dårlig samvittighet fordi hun har det bra, spesielt når hun blir konfrontert med det av andre AUF-ere, som ifølge henne sliter med å forstå at folk reagerer ulikt. Hun er forandret. Fått et mer laissez-faire-forhold til livet. Hun bryr seg mindre om små uviktige ting. «Derimot bryr jeg meg desto mer om små viktige ting. Og så har jeg begynt å gråte når jeg ser kjærlighetsfilmer og triste filmer. Det liker jeg ikke så veldig», forteller hun. Kjærestens mor sier det er et kvalitetstegn. «Så det finnes vel en positiv side av alt.»

Ei jente fra Sørlandet, som i fjor sommer var 19 år, forteller at det nå kan gå flere dager uten at hun tenker på 22. juli. Hun hyperventilerer ikke lenger når hun hører smell. Hun er ikke lenger bekymret for at ting man ikke kan forestille seg kan skje, skal skje. Hun kan gå inn i et rom nå, uten å sjekke hvor nødutgangene er. «Jeg bekymrer meg for helt vanlige ting. Eksamen, at jeg er for tjukk, at jeg må trene mer, hva jeg skal ha til middag, om jeg skal kjøpe øl eller poteter på butikken, og han typen som…». Hun har dårlig samvittighet for at hun har latt livet passere. Samtidig hender det hun savner seg selv med et Utøya-fortegn. Jenta som ble omtalt som så klok, reflektert og flott. Jenta som hadde gått gjennom så mye, men som likevel sto der nå, med rak rygg.

En 25 år gammel gutt fra Oslo befant seg tilfeldig på Einar Gerhardsens plass fem på halv fire fredag ettermiddag 22. juli. Han ble livstruende skadet og har siden brukt mye tid på operasjoner og rehabilitering. Likevel var det rettssaken som var vanskeligst i 2012. Han skulle vitne, og har aldri vært så nervøs. Han måtte unnlate enkelte detaljer for ikke å bryte sammen. «Jeg følte av en eller annen merkelig grunn at det var viktig å vise de andre litt yngre at vitneutspørringen gikk fint». Fysisk går det bedre, selv om han ikke får til å jogge. «Utrolig kjedelig.» Lyspunktene har vært all støtten. Fremmede mennesker har gitt ham klemmer. Så har han fått seg ny jobb og skal gifte seg. Han blir fortsatt redd når han hører høye lyder, og han blir fort lei seg og begynner å gråte av «veldig små ting». Det har en dobbelt side. «På den andre siden blir jeg fortere glad og setter pris på ting jeg ikke har tenkt så mye over tidligere», sier han, og føyer til: «Heldigvis er jeg mer glad enn lei meg.»

En AUF-er fra Mjøsa-traktene, som var 20 år sommeren 2011, startet året med ny giv. Han skulle endelig klare å gjenoppta studiene. Men da rettssaken startet, gikk han på en smell. Han fikk ikke sove. Legen ga ham angstdempende medisin og han gikk til samtaler. Det at han ikke fikk status som offer, bare vitne, var sårt. Det førte også til at han ikke kom inn i rettssalen. Han ville se Breivik, forstå hvem han er. Han kom likevel inn et par dager som ledsager for et offer. Han følte ikke hat. «Jeg endte opp med en erkjennelse av at jeg har et menneskesyn som gjør at jeg ikke klarer å hate noen. I min verden er alle i utgangspunktet gode, og at folk havner utenfor og gjør grusomme handlinger er et resultat av dårlige valg og miljøet rundt», sier han. Han tenkte mer på hvorfor ingen hadde klart å hjelpe Breivik enn at han selv hadde grunn til å være sint. «Den følelsen har jeg den dag i dag, og det har forandret meg for livet.»

Det har vært grusomt å følge debatten om syndebukker. Politikere og embetsmenn har blitt hengt ut i media, slik han ser det. «Jeg har hatt lyst til å skrike i fortvilelse og sinne.» Det er én person som har skylden, og det er gjerningsmannen. Debatten rundt beredskapssvikten har ødelagt verdigheten knyttet til 22. juli. «Det har vært veldig vondt.» Det samme gjelder debatten om Utøya, som har splittet AUF og de etterlatte.

Nå har han flyttet til en annen by og føler han er i ferd med å gjenerobre livet, skritt for skritt.

Å skille det private fra det offentlige.
Ei Oslo-jente karakteriserer året som «evig». Hun var 19 år sommeren 2011. Året tok liksom aldri slutt. Livet ble satt på vent, gang på gang, i påvente av nye merkedatoer – fengslingsmøter, rettssak, ettårsdagen, dommen, kommisjonsrapporten, stortingshøringene. Hun skulle ønske hun skjønte det før, så ikke hun hadde utsatt alt. Hun, og andre med henne, var på et tidspunkt redd for at oppmerksomheten skulle ta slutt, at folk skulle slutte å bry seg og at de skulle sitte tilbake med traumene alene. «Men det er nesten som om det motsatte har skjedd, der man selv vil gå videre og andre ripper opp og ripper opp».

Noe av det vanskeligste har vært å skille det private fra det offentlige. 22. juli er hennes historie, hennes traumer, hennes døde venner, hennes sanseinntrykk, hennes mareritt. 22. juli er samtidig allemannseie. Andre kan detaljene bedre enn henne, de kan rekonstruere hendelsesforløpet perfekt og vet alt om manifestet. «Jeg har på en måte mistet eierskapet til min egen historie, for mine tanker og følelser har blitt krevet, gransket, utgravd til siste smule, for alle vil leve seg inn i de personlige erfaringene våre. Det er ganske frustrerende når ens identitet, følelsesliv og historie er knyttet opp mot denne hendelsen og så løftes saken opp til et så høyt, profesjonelt nivå uten at vi skjønner hva som skjer en gang. Hvis du skjønner?»

Hun har utlevert seg til så mange: psykologer, leger, kommuneteam, politi, Kripos-avhørere, advokater, journalister. Det har vært fint å snakke med folk som forstår, som stiller de riktige spørsmålene. Men det har også vært vanskelig. Hun har hatt lange samtaler med hyggelige journalister, men så oppdaget dagen derpå at journalisten ikke har forstått noen ting, eller valgt kyniske vinklinger. Andre journalister har åpnet intervjuet med stirrende øyne og sagt med skjelvende stemme: «Oj. Det er første gang jeg står overfor en overlevende». En amerikansk journalist, som har fulgt 9/11-overlevende i 10 år, tegnet helt uoppfordret en graf i luften over hvordan hun kom til å ha det de neste 10 årene. Det så ut som en aksjekurve med flest bunnoteringer. «Hva skal man si? Takk?»

Folk oppfører seg annerledes. Perifere venner igler seg innpå. I juleselskaper ser folk på henne med dådyrøyne og vil vite hvordan hun egentlig har det. Og så er det mange som har behov for å dele sine egne kjipe opplevelser, som nakkevondt, Nav-problemer, døde slektninger. «Kanskje folk synes det er befriende at jeg deler såre ting, men jeg gjør jo ikke det for å opprette slike stakkarsmegopplegg», sier hun. På Facebook og mobil har hun fått en «suicidal stalker». Hun føler seg ofte ensom, selv om hun blir overøst av kjærlighet. Hun er alene. Hun må fikse seg selv.

Året har hatt lyspunkter.
Flere AUF-ere har uttalt til henne at de skulle ønske de også var på Utøya 22. juli. «Dette høres hinsides absurd ut for en som faktisk var der, men det er klart at det søkelyset, den kjærligheten, samholdet og oppmerksomheten som vi har blitt møtt med, trolig er sjalusiskapende». I ungdomspartiet forventes det at de overlevende skal være sindige, flinke og lovende. Det gir henne prestasjonsangst.

Året har hatt lyspunkter. Samholdet, som nasjon, som organisasjon, som venner. Universitetsutdannelsen ble påbegynt igjen. Hjernen er «back in business.» Hun følte hun måtte studere for en konkret venn som døde på Utøya. Hun tenkte at hvis hun ikke fikk gode karakterer til jul, hadde massemorderen vunnet. Da hadde han fortsatt kontroll over henne. Men hvis hun fikk gode karakterer, var hun fri. Tårene stoppet ikke å trille da hun på midtveiseksamen fikk A og A+. «Dette var ikke bare karakterer, det var seier».

Året har vært preget av både-og. «På en side vil man videre, man vil være fri og konse på alt det man er som ikke er Utøya, man vil legge det helt bak seg. På en annen side vil man ikke gi slipp, man vil være i det, gjenoppleve, føle. Det har vært vanskelig å ha disse to sidene hele tida, spesielt når man må ta valg om ting man skal være med på, prosjekter, intervjuer. På en måte er man så alvorlig, seriøs, tankefull. Men på en annen måte lengter man etter å være lattermild, useriøs, spontan», forteller hun.

Er det noe vi andre kan forstå? At karakterer ikke er bare er karakterer, men en hyllest til en ung mann som ble drept av en massemorder på en sommerleir? At dårlige karakterer er ensbetydende med å ha tapt på nytt?

Betraktningene ovenfor er et utsnitt av en post-22. juli-hverdag som foregår i ly av de store debattene, som de selv mener utgjør kjernen i deres erfaringer. De små tingene, om man vil. Stemningsbildene er mangefasetterte og ville kanskje vært annerledes om spørsmålene hadde blitt stilt en annen dag. Men mye er avgjort fortsatt skjørt, vondt og tabubelagt. Måten vi diskuterer og debatterer 22. juli på, påvirker dem konkret, fysisk og psykisk. Flere gir uttrykk for en ambivalens overfor søkelyset. Noen vil dvele ved fortida, andre vil videre. Men alle vil formidle hvor komplekst det hele er. Det er fortsatt mye de, og vi, ikke vet om langtidseffekten av en så dramatisk, uvirkelig og livsforandrende opplevelse.

Den norske novelleforfatteren Hans Herbjørnsrud har brukt begrepet «beredskapsdiktning» om sitt forfatterskap – kompleks, tvetydig litteratur som undergraver trangen til å tenke totalitært, forenklet og altomfattende, litteratur du skal lese i forkant, ikke i etterkant, som ikke gir deg faktakunnskap om nazismen, men som vekker empati og medmenneskelighet. Overført til journalistikken eller dokumentarlitteraturen, ja, den offentlige debatten generelt, kan vi spørre oss om vi vet atskillelig mer enn vi forstår. Sviktende beredskap handler ikke bare om stengte gater. Vi må spørre oss hva som skjuler seg bak utsagn som «Han hadde litt rett, da» eller «Jeg er så lei 22. juli» eller «Jeg skulle ønske jeg var der». Og vi kan spørre oss om vi som fellesskap har gjort nok for å forhindre at det blir en «nummer 78». Det bør gjøres i forkant.

Oslo april 2013.

Stian Bromark

Stian Bromark er ansvarlig redaktør av Agenda Magasin. Han har bakgrunn fra avisene Ny Tid, Dagbladet og Dagsavisen. Han har skrevet sju sakprosabøker, deriblant "Frykten for Amerika" (med Dag Herbjørnsrud), som ble nominert til Brageprisen i 2003, og 22. juli-boka «Selv om sola ikke skinner» (2012), som er oversatt til engelsk. Den siste utgivelsen er "Hjemreiser. Arven etter folkeutvekslingen mellom Hellas og Tyrkia", som utkom våren 2016.

Legg inn kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *