Min sommerlektyre: Silje Aanes Fagerlund

Silje Aanes FagerlundSilje Aanes Fagerlund

EN TIDLIG SOMMER FOR FEMTEN ÅR SIDEN leste jeg Judith Hermanns første bok Sommerhus, senere. Jeg bodde i København, og leste boka delvis i en solfylt park og i en skyggefull leilighet. Boka gjorde veldig inntrykk.

Hva var det som gjorde inntrykk? Blandingen av det svale, observerende, distanserte og det plutselig nære, levende, rike. Stemningene. Berlin, menneskene i disse novellene og relasjonene mellom dem, som som regel var litt sære, men aldri for sære. De var rastløse, unge, det var noe urolig ved måten de levde på, ofte var det noe uforløst ved dem. Og plutselig blottla de en melankoli, eller et savn, eller villskap, eller lidenskap. Og de bodde i Berlin, mens jeg bodde i København. Men det er en annen historie. Det var noe både eksotisk og nært ved dem på en gang, som gjorde at jeg leste meg gjennom alle novellene på noen få dager.

Judith Hermann Sommerhus-senere Silje Aanes FagerlundALICE, Judith Hermann
Siden da har Bare gjengangere, Alice og All kjærlighets begynnelse kommet ut på norsk (jeg har regnet på det og sett at Hermann gir ut en bok hvert femte eller sjette år… det er kanskje sånt man begynner med når man selv har gitt ut en bok).  De to førstnevnte er noveller, sistnevnte en roman.

I forfjor sommer var jeg i Berlin, og da leste jeg Alice. Den har alt det jeg fant i Sommerhus, senere, men fra et mer voksent perspektiv. Eller kanskje skal jeg heller si eldre, for det er ikke noe umodent eller ikke-voksent over personene i Sommerhus, senere, men Hermann har jo blitt 11 år eldre siden den første boka. Og det merkes. I Alice er ikke persongalleriet like typisk ungt og urbant lenger, det er roligere, en annen modus. Og mer melankolsk. Men fremdeles er det rastløse der, det urolige, bare på en annen måte. Alle novellene dreier seg rundt hovedpersonen Alice og ulike tapserfaringer hun har til fem forskjellige menn, som alle har dødd. Fem dødsfall, det kan høres konstruert ut, men blir det ikke. For novellene handler ikke om dødsfallene eller døden, men om hva slags relasjoner Alice hadde til disse mennene, og hvilken betydning fraværet av dem har i livet hennes nå. Fraværets nærvær. En venn, en onkel, en kjæreste, en elsker. Og en ukjent. Plassen de har i livet hennes nå, etter at de på ulike måter har forsvunnet ut av det. Den første setningen i den første novellen er betegnende: «Men Micha døde ikke». Riktignok dør Micha senere i novellen, men, det tar lang tid. Og jeg tenker: i overført betydning, ingen dør brått, det tar alltid tid, for et menneske å forsvinne ut av et annet menneskes liv. Livet vårt er flere liv i ett, vi er lag av tid, i en og samme kropp. Det urolige og rastløse rundt dette er det Hermann skildrer i denne boka. Og stemningene er så umiskjennelige hermannske. Den aller siste novellen er forresten min favoritt.

duras stedene Silje Aanes FagerlundSTEDENE, Marguerite Duras 
Stedene er en samtale-bok, basert på intervjuene journalisten Michelle Porte gjorde med Duras til to tv-program med tittelen Les Lieux de Marguerite Duras i 1976. Her snakker hun om stedene som har hatt betydning for henne, i bøkene, filmene, barndommen og voksenlivet. Boka kom ut i norsk oversettelse denne våren, og det er Hanne Ørstavik som har oversatt den.

Duras forteller om hvordan enkelte steder kan ha en sånn kraft på henne at de gir henne lyst til å filme. Og hvordan filmene hennes alltid starter med et sted, snarere enn en historie. Hun forteller om huset i Neauphle, at det var med det huset hun for første gang oppdaget hva et hjem var. Og at alle kvinnene i bøkene hennes har «bodd» der, at de ble til der. Og yndlingsrommet, forteller hun, det er ikke rommet hvor hun sitter og skriver, som man kanskje skulle tro, men det store fellesrommet, hvor hun inviterer venner på middag. Og hun snakker om skogen, dens betydning for henne i barndommen, da hun bodde i den tidligere franske kolonien Indokina. Hun og de innfødte barna lekte i den uten å være redde, til tross for slangene, insektene og dyrene (men moren hennes, som var nord-europeer, var livredd).
Hun forteller om strender, om å vandre langs strender, og om hvordan det er det motsatte av det å bo. Å vandre langs en strand er for henne en opphevelse av det å bo. Og så forteller hun om havet. Selvfølgelig. Barndommens hav som var trusselen, det var det som hele tiden truet med å ødelegge rismarkene. Om voksenlivets hav sier hun:

«Havet er helt og holdent skrift for meg. Det er som boksider, ja, fylte boksider, tomme ved å være fylt, uleselige ved å være skrevne, å være fylt av skrift.»

…Hva mener hun egentlig? Det er typisk Duras, og ikke alltid forklare helt hva hun mener. Men litt senere blir hun tydeligere:

«Vi er alltid overfylt av skrift, av språket, når vi oversetter til det skrevne, ikke sant; det er ikke mulig å gjengi alt, få med alt.»

Bilde og tekst følger hverandre så fint i denne boka, de utfyller hverandre på en rolig, enkel måte. Mens hun forteller, ser vi bilder fra da hun var liten, av brødrene, moren og faren, bilder fra filmene, og fra huset hennes, selvfølgelig; hagen, noen av rommene, pianoet hennes. Og skog, og hav. I skrivende stund har jeg nettopp kommet til Paris, hvor jeg skal være en uke. En av dagene skal jeg ta en dagstur ut til Neauphle, som ligger bare en halvtime med tog utenfor Paris. Da skal jeg skal kikke inn i hagen hennes, se på huset, gå litt rundt i landsbyen, og tenket på at her gikk hun, mens jeg ser for meg den lille skikkelsen hennes.

Jeg har forresten et yndlingssitat fra boka, det handler ikke om steder, men det er så typisk Duras at jeg bare må ta det med:

«I det store og det hele starter man med mistro til seg selv, med en skyldfølelse, man begynner å skrive med det lille man har, og til og med det har noen ordnet med, man starter ikke i frihet. Man må tro på seg selv. Du tror jo på andre… du tror på kjærligheten… du tror på begjæret… men så, overfor deg selv er du full av mistro. Hvorfor det? Det er ikke rettferdig. Jeg tror på meg selv som jeg var en annen. Jeg har fullstendig tillit til meg selv».

Silje Aanes Fagerlund er født i 1978 og bor i Oslo. Hun har studert litteratur ved universitetene i Bergen og Oslo, og har oversatt boken Écrire (Å skrive) av Marguerite Duras. Tidligere i vår debuterte hun med romanen Eneste, som har fått mye publisitet og flere gode kritikker.

Les også:

Per Helge Genberg

Vilde Fastvold

Hedda Rosenberg

Alexander Løken

Lisa Him-Jensen

Ane Nydal