Sakprosaoversetterens oppgave

21. september feiret vi Cappelens upopulære skrifter med et eget arrangement på forlagshuset. En av deltakerne i panelet var filosof og fagoversetter Lars Holm-Hansen, som snakket om sakprosaoversetterens rolle, og mer konkret arbeidet med å oversette Chantal Mouffes Om det politiske, utgitt som bok nummer 67 i serien Cappelens upopulære skrifter (2015).

21. september feiret vi Cappelens upopulære skrifter med arrangement på forlaget. Lars Holm-Hansen satt i panelet sammen med Katinka Lønne Christiansen, Håkon Larsen og Fredrik Engelstad
21. september feiret vi Cappelens upopulære skrifter med arrangement på forlaget. Lars Holm-Hansen satt i panelet sammen med Katinka Lønne Christiansen, Håkon Larsen og Fredrik Engelstad.

Om det politiske
Mouffes sentrale filosofiske prosjekt i Om det politiske er å framheve kampens og konfliktens betydning i politikken. Hun mener at den liberale virkelighetsforståelsen som dominerer den vestlige verden i dag, er skadelig fordi den ikke gir tilstrekkelig rom for å uttrykke politiske konflikter. Dette er et problem ikke minst fordi det svekker demokratiet.

Den liberale modellen forteller oss at politiske konflikter er interessekonflikter som kan løses gjennom kompromisser, eller moralske konflikter som kan løses gjennom dialog. Kamp og konflikt er erstattet av rasjonell forhandling og dialog, uten store følelser involvert. Politisk deltagelse kan reduseres til stemmegivning, hvor valget står mellom regjeringer fra venstre-sentrum og høyre-sentrum, som avløser hverandre med jevne mellomrom.

Problemet med dette liberale konseptet er ifølge Chantal Mouffe at det dels fører til politisk apati og dels til radikalisering. Det fører til politisk apati fordi politikk ikke lenger dreier seg om noe viktig – det er jo uansett bare snakk om å velge ulike varianter av sentrumspolitikk, og hvem lar seg, med hånden på hjertet, engasjere av det? Partiene i sentrum-venstre og sentrum-høyre pumper opp uenigheten seg i mellom før hvert valg; da får vi høre at det snakk om viktige «retningsvalg», som Jens Stoltenberg pleide å si – underforstått at uenighetene kanskje ikke framsto som veldig store ved første øyekast.

Radikalisering
Det liberale konseptet fører til radikalisering fordi reelle politiske konflikter ikke kan utspille seg innenfor det politiske systemet, men bare utenfor. Dette er grunnen til at de såkalte høyrepopulistiske bevegelsene har vokst seg sterkere og sterkere siden århundreskiftet, da det liberale konseptet hadde blitt enerådende etter kommunismens fall.

Populistenes framvekst skyldes ifølge Mouffe at mange er misfornøyd med den politikken som blir ført, samtidig som denne misnøyen ikke kan komme til uttrykk i det etablerte politiske systemet. Innvandringsmotstandens skjebne er kanskje det klareste eksemplet på dette. Kritikken mot den rådende orden har blitt avfeid som bakstreversk, nasjonalistisk, fremmedfiendtlig og «ekstrem», hvilket den delvis også var, men Mouffes poeng er at denne kritikken ble undertrykt, og dermed radikalisert.

Antagonistisk
For å finne fram til en alternativ forståelse av politikk som konflikt, griper Mouffe tilbake til den tyske rettsfilosofen Carl Schmitt. Ifølge Schmitt er det skillet mellom venn og fiende som definerer det politiske, det finnes altså ikke politikk uten dette skillet. Relasjonen mellom venn og fiende er sterkt konfliktpreget, eller antagonistisk. Venner og fiender er kollektive identiteter som ikke kan finne sammen i rasjonell forhandling og dialog, men som må bekjempe hverandre, og denne kollektive identiteten må ta form av et ensartet folk som er organisert i en stat.

Mouffe overtar Schmitts idé om at politikk bare er mulig dersom mennesker deles inn i «vi» og «dem», det vil si kollektive identiteter, men hun avviser at den kollektive identiteten må organiseres i et ensartet folk i en stat. Poenget for Mouffe – som tilhører den politiske venstresiden – er å utvide demokratiet. Problemet med den liberale modellen er at den innskrenker demokratiet til de som er inkludert i rasjonell forhandling og dialog.

Mouffe vil derimot utvide demokratiet ved å insistere på politikkens konfliktkarakter, for da kan også for eksempel populistene inkluderes i politikken. Hvis man for eksempel er en sentrumsorientert liberaler, kan man anerkjenne de såkalte høyrepopulistene, eller venstrepopulistene for den saks skyld, som andre kollektive identiteter, som «dem», i motsetning til «vi», men da vel å merke ikke som fiender, slik Schmitt mener, men som motstandere.

Det samme gjelder selvsagt den andre veien, at høyre- og venstrepopulistene kan anerkjenne både hverandre og liberalerne som legitime motstandere. Motstandere bekjemper hverandre, samtidig som de anerkjenner hverandre i sin forskjellighet, de driver en kappestrid, eller det antikkens grekere kalte agon. Mouffe ønsker seg et demokrati som ikke er antagonistisk og fiendtlig, som hos Schmitt, men som er «agonistisk», basert på agon.

God og moderne
Sakprosaoversetterens oppgave i utgivelsen av denne boka er den samme som i sakprosaoversetting generelt: å skrive et moderne norsk som kommuniserer innholdet til leseren på en god måte. Uttrykkene «moderne» og «god» er selvsagt ikke eksakte begreper, men snarere tegn som peker i en bestemt retning.

De fleste lesere blir først oppmerksom på at den teksten de leser, er oversatt, når de merker at språket er ikke er bra nok, eller rett og slett dårlig. Det skyldes noen ganger at språket ikke er moderne. Å oversette og utgi en bok kan være en høytidelig ting, dessuten er jo innholdet iblant både viktig og høyverdig, og det er kanskje av for stor respekt for sin egen virksomhet og innholdet i bøkene at en oversetter kan legge på noen år ekstra og skrive som om han er seksti, eller nitti, når han eller hun er førti eller tretti.

Min egen erfaring er at jeg skriver yngre jo eldre jeg blir. Jeg skriver for eksempel «gammeldags», og ikke «gammelmodig», «tilårskommen», eller «alderstegen», og jeg vil, hvis mulig, unngå «for så vidt som», «sågar», «tredve», «boken» og «frem», og det er stort sett eller alltid mulig. Dette er ikke et prinsipielt eller ideologisk, men et praktisk spørsmål: Jeg vil ikke stille meg i veien for bokas innhold, og tror at gammeldags språk kan ha nettopp den effekten.

Kunnskapsrik
Sakprosaoversetteren skal altså skrive et godt norsk som kommuniserer innholdet. Og da må man forstå innholdet, i hvert fall mest mulig av det. Når det er sagt, finnes det mange setninger man kan oversette uten å forstå dem, på grunn av likhetene i språk og kultur. Men man vil bli avslørt før eller siden. Manglende kunnskap fører til at man oversetter feil, eller bruker terminologi som ingen på fagfeltet ville finne på å bruke. Det tar seg absolutt ikke bra ut. Derfor bør sakprosaoversetteren kunne det stoffet han eller hun oversetter, og det å tilegne seg denne kunnskapen er en sentral del av sakprosaoversetterens oppgave. Sakprosaoversettere er kunnskapsrike mennesker.

Boka til Mouffe er tematisk midt i blinken for meg som sakprosaoversetter, ettersom jeg både har studert både filosofi og samfunnsvitenskap. Jeg hadde derfor en god følelse av å være på hjemmebane da jeg oversatte den. Terminologisk var det heller ingen store utfordringer. Jeg lurte litt på det sentrale begrepet «adversary», som jeg endte opp med å oversette med «motstander», selv om det også betyr motspiller og motpart. Slike dilemmaer kan man bruke ganske mye tid på, men oversettelse er en forhandling hvor man til sist må foreta et valg. Så da sier man til slutt til seg selv, som Pilatus sa til overprestene: Det jeg skrev, det skrev jeg.

Teksten er en fortkortet versjon av tekst publisert i Prosa 4/16 og gjengitt etter tillatelse.