Trafficking av norske jenter

Den hvite slavehandelenDen hvite slavehandelen

I 1890-årene blir ei lys og fager norsk jente solgt bort av sin forlovede, også han norsk, til en rancheier i Texas. Hvordan er det mulig?
I boka Den hvite slavehandelen skriver Roald Rynning om trafficking av norske jenter rundt 1900.  

På tredje klasse på skipet «Norge» utvandret Karl fra Sunnfjord i 1891 til Amerika.
Som de aller fleste emigranter, behersket Karl kun sitt nasjonale landsmål. Fra New York tok han toget til Minnesota, der 80 prosent av de norske utvandrerne bodde, og endte opp i Chicago. Men Karl hadde ikke lett for å akklimatisere seg.  Han hadde vansker med å få utkomme, og børskrakket i 1893 tok nærmest knekken på ham. Resultatet var at han reiste ned til Texas, hvor han fikk arbeid på en ranch. Gårdeieren var svart, sjeldent nok, han het Mr. Jackson og drev med kveg.

32_dg_104357

Da Karl hadde arbeidet for Mr. Jackson i to år, fortalte rancheieren om sin drøm om en hvit hustru, for han ville ha barn som skulle få bedre muligheter enn de han selv hadde hatt. Mulattene holdt seg nemlig separat fra resten av den mer mørkhudede befolkningen, og de hadde et høyere sosial status på grunn av sin lysere hudfarge. Mulattene giftet seg med hverandre for å beholde lysere fargen i familien, eller endog med hvite for å forbedre fargen.

Karl mente at hans norske forlovede, som ventet han i St. Paul, ville passe utmerket for Mr. Jackson. For 230 000 kroner, som var en enorm sum for fattige Karl, fikk han forloveden til Texas. Hun tok toget til dette varmere klimaet og løgnen om at han der hadde blitt rik. Så snart hun kom til Texas, fikk Karl utbetalt kjøpesummen bak hennes rygg og forsvant.

Det ble sagt at Karl var blitt påkjørt av et tog og drept.

Den hvite slavehandelen
Les mer og kjøp boken på cappelendamm.no.

Mr. Jackson fortalte jenta at hun måtte bli hans hustru. Hun tryglet og ba om å få reise tilbake til Minnesota, men Mr. Jackson sa at det ikke kom på tale og stengte henne inne til hun sa ja. Hun ble Mrs. Jackson, fikk flere barn, ble pent behandlet av Mr. Jackson, hun fikk til og med ansette norske tjenestepiker.
Hvordan gikk det så med Karl? Han fortsatte med å selge kvinner, først til bordellene, og deretter drev han et traffickingselskap i New York, før han ble frelst i Canada og hjalp andre kvinner ut av prostitusjon.

Norge på slutten av 1800-tallet
Ikke alle ofre for trafficking hadde en så heldig utgangshistorie som Karls forlovede.
Mellom 1880 og 1914 var det dårlige økonomiske tider i Norge, med arbeidsledighet og overbefolkning. Kristianias befolkning ble tredoblet på kort tid. Resultatet var masseutvandring. Omtrent 50 000 unge, enslige kvinner reiste ut i perioden. Hvor mange som ble utsatt for trafficking vet man ikke, men tall tyder på at det var snakk om noen tusen, skriver forfatteren Roald Rynning i boka Den hvite slavehandelen.

Å dra utenlands alene var farlig, særlig for unge kvinner. Vandrehistoriene fortalte om at mange unge kvinner var sporløst forsvunnet. Avisene skrev om emigrasjonsagenter som lovte kvinner arbeid, bedøvet dem ved ankomsten og sperret dem inne i bordeller. Flere av de unge kvinnene dro likevel. De mente at dette var rykter.

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor de fleste jentene bestemte seg for å dra til Amerika. Forholdene i Norge var som sagt dårlige. Mange av dem hadde slekt og bekjente i «Mulighetenes land», og flere hadde emigrert dit så langt tilbake som 1820-tallet.

Siden to tredjedeler av Amerikas 200 000 prostituerte var utenlandske og 80 prosent av dem var ofre for trafficking, kan en anta at en del av de enslige norske kvinnene ble utsatt for kvinnehandel, sier Rynning. De fleste norske ofrene endte opp i New York eller Chicago. I New York, nærmere bestemt på Manhatten, var det 378 bordeller, og i tillegg 89 steder hvor det ble tilbudt sex, og 151 danse- og drikkesteder hvor det foregikk åpenlys prostitusjon.

På 1800-tallet skrev norske aviser sjelden om norske jenter som forsvant. Kvinnehandelen kom ikke på dagsordenen før Den norske nasjonalkomité til bekjæmpelse af den hvide slavehandel ble dannet i 1905, og selv da var det ikke mange som tok fenomenet alvorlig.  Å arrestere suspekte kvinnehandlere var enkelt nok, men å få dømt dem var langt vanskeligere. Elise Sem var advokat, og en av dem som arbeidet mot den hvite slavehandelen.

trafficking av norske jenter
Advokat Elise Sem. Bilde fra Den hvite slavehandelen. Les mer og kjøp boka på cappelendamm.no

Likheten mellom det som skjedde for hundre år siden og trafficking i dag, er stor. Ikke bare i hvordan sexhandelen blir ført og hvor vanskelig det er å få bakmenn dømt når kriminalitet utføres over landegrensene. Terskelen for å bevise menneskehandel er etter straffeloven høy. Den gang dro millioner av fattige fra kontinentet på jakt etter et bedre liv i andre verdensdeler. Nå er det Europa som mottar massen av trengende, og i et slikt kaos blir de svakerestilte i samfunnet lett ofre for utnyttelse.

Det er Roald Rynning som har skrevet boken om den hvite slavehandelen. Den er tankevekkende i disse førjulstider.

Ragnhild Mork
Medarbeider i kommunikasjonsavdelingen i Cappelen Damm. Er opptatt av formidling generelt, og historieformidling spesielt.
Legg inn kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *