Høsten blues. Eller: Tiden løper fra meg.

Høstkatalogen for Cappelen Damm er nok en gang nydelig designet av Kamilla Berg, og jeg hadde jaggu matchende neglelakk den dagen den kom fra trykkeriet.
Høstkatalogen for Cappelen Damm er nok en gang nydelig designet av Kamilla Berg, og jeg hadde jaggu matchende neglelakk den dagen den kom fra trykkeriet.

Tidenes sommer gikk så fort. Det startet med at været var så alt for godt, at jeg hadde alt for mange avtaler, syklet ut til Katten hver ettermiddag og leste skikkelig old school papirbok, og dagene gikk så raskt selv om det føltes som om ettermiddagene varte evig. Så pakket jeg bagen, reiste avgårde og meldte meg ut fra nett og kommunikasjon i ukesvis. Det er lenge siden jeg har følt meg så fri som på en strand ved Øresund, på et tog til Stockholm eller i det duvende skinnsetet til en Lincoln Continental Mark V på en landevei med skog på alle kanter. For ikke å snakke om at jeg hadde en gedigen space out på tidenes beste Øyafestival. Det var en boble, en helt egen dimensjon.

Men ferien har vært over i ukesvis allerede. Jeg er på plass, har allerede sendt ut flere nyhetsbrev og oppdatert nettsidene. Jeg har lest bøker, jeg har vært på arrangementer. For hver dag som går er luften litt kaldere i det jeg går ut døren hjemme og finner sykkelen min. I går tidlig rakk jeg å tenke at det hadde vært godt med hansker. For noen dager siden noterte jeg meg at et bjørketre i nabolaget hadde begynt å skifte farge, og allerede i dag er treet mer gult enn grønt. Høsten kryper ubønhørlig nærmere.

Hvert eneste år på denne tiden husker jeg hvordan det er å vente. For ni år siden ventet jeg mitt første barn og vagget rundt Botanisk hage, runde på runde, ventet og ventet. I år tok jeg med meg min mor dit og gikk en ny runde, i regnet denne gang, og tenkte på hvor raskt tiden har gått. Vi er snart 100 år tilsammen, min mor og jeg, og Botanisk hage er mer enn dobbelt så gammel som det vi i felleskap har av år. Vi går ikke på den samme grusen som i 1812, men noen av trærne har stått her alltid. Det føles slik når jeg holder hånden mot barken på Kjempepoppelen, og tenker på gutten som lå inni magen min. Ni år. Det går så fort.

Det er på tide å fokusere fremover igjen. På nye bøker og prosjekter, litteraturfestivaler, møter. All informasjon som kommer inn skal videre ut og jeg føler meg nesten som en synapse der jeg tar imot, prosesserer og sender videre. Tikk takk tikk takk. Da en venn av meg sammenlignet kontorlandskapet vårt med et av bildene til Pushwagner, så tenkte jeg i et kort glimt at han kan ha rett. Men det er heldigvis ikke helt sånn, det er smil, gode samtaler og kaffe også. Og bøkene. Alltid bøkene. Det er bare det med tiden. Det finnes aldri nok av den der den fortsetter å suse forbi, og det er ikke tull det som blir sagt om at tiden går raskere jo eldre man blir – kanskje jeg kjenner det ekstra godt akkurat i år. En dag, en uke, eller plutselig tre måneder. Timene jeg sover er aldri lange nok, samtidig som t-banen godt kunne ha kjørt raskere. Det er alltid noe jeg prøver å rekke, få til å passe inn i en allerede sprengt tidsramme. Bøker jeg skulle ha lest, tekster jeg skulle ha skrevet, venner jeg skulle ha vært mer sammen med, kjærlighet jeg skulle ha funnet. Det er ikke mer plass innenfor disse rammene, jeg får det simpelthen ikke til.

Og alt er akkurat slik det pleier, og likevel i konstant endring rundt meg. Noen endringer kan være gode, andre er smertefulle med likevel nødvendige. Og så er det noen endringer som er komplett uforståelige, men som man likevel må forholde seg til samtidig som livet suser videre i uforandret fart, eller kanskje til og med litt raskere enn vanlig. Det er bare å bli med videre, regne med at jeg lander. Jeg gjør nok det.

Boksamlingen min er pakket inn i plast. Det har å gjøre med andre høstprosjekter.
Boksamlingen min pakket inn i plast. Det har å gjøre med et annet høstprosjekt, et sånt som støver enormt.
Anette Garpestad
Markedssjef nye medier. Mer enn normalt opptatt av bøker og bokbransje. Girl Geek, SoMe-dame og glad i ting med eple på. Hører mer enn gjerne og mye på musikk. Med hodetelefoner. I det åpne landskapet.
Legg inn kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *