Tilbake til den ytterste (nesten) nøgne ø

Ingrid rodde over til den langstrakte Gråholmen, fulgte svabergene på årelengdes avstand til de forsvant, det var ingen sikt, havet var tungt og rolig.
Fra merket på det siste skjæret stakk hun ut en kurs og holdt vinkelen mellom kjølvannsstripa og dønningene til hun traff Oterholmen etter en drøy time. Hun fikk den på babord side, og hun skulle ha hatt den på styrbord. Hun la om kursen, fortsatte med en ny vinkel mellom dønningene og den buktende kjølvannsstripa og traff Barrøy en halvtime etter at Oterholmen forsvant.

Det er noe med å være så privilegert at jeg får tilsendt manus direkte fra redaktøren. Og det er noe helt eget når det er manus som jeg ikke ante at jeg skulle få oppleve. Hvitt hav. Tilbake til Barrøy. Nytt møte med Ingrid. Ny bok fra Roy Jacobsens univers på ytre Helgeland, som vi ble kjent med i boken De usynlige . Lykke!

Det er kaldt og grått når vi møter Ingrid på nytt, en voksen kvinne med hardt arbeid på et bruk i nord. Og det er krig i Norge, noe folket på kysten kjenner på både kropp og psyke. Da jeg startet på boka gledet jeg meg til å returnere til Barrøy, akkurat som Ingrid trekkes tilbake mot øya og bare må dra. Men mørket hun skal gjennomgå i ensomhet på øya er ganske rått, og store deler av boka følte jeg at hjertet mitt ble holdt i stramt grep.

Jacobsen skriver meg inn i stemningen. Får meg til å kjenne den rå lukten av hav og råtten tang, kjenne de forfrosne hendene verke og se gråtonene mellom himmel og hav. Han tar meg med inn i ensomhetens mørke, og gjør meg helt uforberedt når Ingrid ikke er så ensom på øya som hun først har forestilt seg. Øya ute i havgapet blir åsted for uventet kjærlighet, og det er vakkert i sin råskap.

Det er et dramatisk godt grep å plassere en fortelling i det korte tidsspennet mellom krig og fred. Vinter mot sommer. Mørke mot lys og varme. Dramaturgisk er det akkurat på den måten fortellingen forsterkes og får ekstra dybde. Det er enormt handlingsmettet og samtidig på kjent vis jordnært – eller skal vi heller si havnært. Mennesket og elementene. Mennesket og krigen. Den brutale virkeligheten satt opp mot øyeblikk av uendelig varme og omtanke.

Det var ikke første gang hun slo øynene opp i det hvite rommet, det hadde hun gjort allerede for en uke siden, og stilt seg i vinduet og sett ut over et snødekt jorde som lignet et nystrøket laken, omkranset av trær i rett orden som soldater på geledd, men en perfekt kjeglegran midt på, den lignet på en svart tann der den sto og ventet på å bli pyntet, fordi det var jul, både i og utenfor sykehuset.

Vi har alle en forestilling om krigen, og hva det gjorde med menneskene på både den ene og den andre siden. Roy Jacobsen beskriver godt menneskene midt i, de som ikke nødvendigvis velger, men lever livene sine og tar konsekvensene av det. Krig gjør noe med også dem som ikke kjemper på noen front, belastningen kan være en annen – noen ganger subtil, andre ganger vises helt åpent. Utenpå og inni.

I tillegg presterer han i denne boka å minne oss på de flyktningene som kom sørover fra Finnmark etter krigens slutt – det er mange av oss som har familiemedlemmer som måtte flykte sørover, og mange andre som ga husrom, varme og mat til de som kom. Alt var ikke frivillig, men man fant en løsning på utfordringen. Det kan være verdt å huske på i disse tider, for oss som sitter i en privilegert boble av fred og velstand. Koblingen er kanskje en digresjon, men det gir ekstra perspektiver til fortellingen.

Det er få forunt å skrive slike romaner som Roy Jacobsen gjør, som berører oss på en helt grunnleggende måte. Han formidler historie på denne måten, får oss til å huske minner vi ikke selv eier. I tradisjonen av overføring fra en generasjon til den neste, en fortellertradisjon som vi nesten er i ferd med å miste i en tid hvor informasjon suser forbi med lysets hastighet. Han setter bremsene på og lar oss bli i disse minnene, denne historien som vi alle deler. Og det setter jeg uendelig stor pris på.

Roy Jacobsen. Foto: Hans Petter Sørensen.
Roy Jacobsen. Foto: Hans Petter Sørensen.

 

Anette Garpestad

Markedssjef nye medier. Mer enn normalt opptatt av bøker og bokbransje. Girl Geek, SoMe-dame og glad i ting med eple på. Hører mer enn gjerne og mye på musikk. Med hodetelefoner. I det åpne landskapet.

1 kommentar
  1. […] Stian Holes flotte framsidebilde- det lille mennesket og den store verden.Som veldig, veldig mange andre gledet jeg meg stort til at oppfølgeren til Roy Jacobsens «De usynlige» skulle komme, og jeg hadde flaks og fant den LEDIG på ebokbib med en gang den kom ut! Det betyr at det er noen uker sida jeg leste den, og jeg må derfor medgi at handlingsreferatet kan være en smule upresist. […]

    23. oktober 2015 kl 08:38

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *