Politikkens falitt: Afrika blir plyndret

AfrikaAfrika
Konturene av et kontinent som blir ranet. Foto: Joao Silas/Unsplash

ALLE SITTEPLASSENE er opptatt lenge før vi begynner. Jeg står på podiet og er positivt overrasket: finnes det virkelig en så rotfestet idealisme blant folk flest, at bortimot 200 av dem velger å bruke en sen hverdagsettermiddag i Kulturhuset i Oslo på å høre en debatt om kapitalflukt fra Afrika? Tydeligvis. Det tenner håp.

Og det trenges. Temaet er ikke særlig oppløftende. Hvert år forsvinner rundt 400 milliarder kroner fra de afrikanske budsjettene, omtrent like mye som hele bruttonasjonalproduktet i Kenya. Pengene kunne gjort en forskjell for millioner av mennesker, sikret utdannelse og helsetjenester, fått barn og unge ut av fattigdom og inn i verdige liv. I stedet blir pengene smuglet ut gjennom hemmelige kanaler og gjemt i mørke hvelv i verdens skatteparadiser. Mennesker med mye makt og lav moral setter den sosiale samvittighet ut av spill med et likegyldig skuldertrekk. Korrupsjonen florerer. Mørke allianser utmanøvrerer skattesystemene.

Lovverkene er fulle av hull. De gir ikke på langt nær den kontroll og autoritet myndighetene trenger. Kyniske finansoperatører har bortimot fritt spillerom. Det er ikke blitt bedre med årene. Tvert i mot. Det er blitt mye verre.

HOVEDPERSONEN I KVELD er Alvin Mosioma, en lavmælt kenyansk økonom med et budskap og en misjon. Han har bygget opp og leder organisasjonen Tax Justice Network Africa (TJN). Etter ni års drift har den slått rot i 16 afrikanske land og fått mange parlamentarikere som aktive medlemmer. TJN arbeider nasjonalt og internasjonalt, ikke minst i forhold til FN. Mye vil være vunnet hvis viljen til å stanse plyndringen kan nedfelle seg i felles retningslinjer og arbeidsprogram. Internasjonal ryggdekning vil gi nasjonale myndigheter en mer solid grunn å stå på.

Panamaavsløringene gav Mosioma vind i seilene; de bekreftet hva mange visste og mange flere hadde mistanke om. Fremfor alt har de dokumentert at problemet er blitt betydelig alvorligere med årene. Mens stadig flere politikere snakker stadig høyere om å skjerpe lovgivningen og sikre innsyn, har stadig flere svindlere kunnet plyndre fattige nasjoner for stadig større beløp.

Har de politiske systemene spilt seg selv ut over dødlinjen og latt en kynisk finansnæring få gjøre som den vil?

ALVIN MOSIOMA møter norske politikere på podiet i Kulturhuset. Det er ingen prinsipiell uenighet mellom statssekretær Tone Skogen (H) i Utenriksdepartementet, Marianne Marthinsen (A), nestleder av Finanskomiteen på Stortinget, og Ola Elvestuen (V). De lister opp tiltak som er planlagt, ønsket eller gjennomført, nasjonalt og internasjonalt. Men er de villige til å skrive kampen mot internasjonal skattesvindel inn i sine partiprogrammer? All velvilje til tross, er jeg ikke sikker på at svarene virket like overbevisende på alle.

Panama-papirene avslører at den globale finansstrukturen har dype strukturelle svakheter, og at det har fått utvikle seg en regnskapspraksis som gir multinasjonale selskaper åpning for storstilt manipulering med fortjenester og kapitaltransaksjoner. De politiske systemene har simpelthen ikke greid å følge med.

DET ER ET trekk i tiden at ideelle frivillige organisasjoner trår til der politikken svikter. Redd Barna, Kirkens Nødhjelp og Tax Justice Norge arrangerte paneldebatten på Kulturhuset i Oslo. Alvin Mosioma sto som hovedforfatter av rapporten som lå til grunn for konferansen, bestilt av de tre organisasjonene.

Dermed bekrefter debattmøtet et stadig mer iøynefallende trekk i tiden, nemlig at de ideelle organisasjonene i stadig sterkere grad preger den politiske debatten. De stiller spørsmål og fremmer krav. Slik skjerper de innholdet i den politiske dagsorden. I en tid da tilliten til de tradisjonelle politiske institusjonene er i fritt fall over hele Europa, er det mange gode grunner til å være takknemlig for det.

Christian Borch

Christian Borch (f. 1944) var ansatt i NRK fra 1978 til 2015, blant annet som utenriksreporter, -kommentator og -redaktør. Fra 2001 var han fast nyhetsanker i Dagsrevyen og siden programleder i Urix. Har tidligere utgitt en rekke bøker, deriblant Salig velstand (2001), Reiser i maktens grenseland (2003), Ramis vei (2005), Sannhetens kår (2009) og Banalitetens historie (2016). I 2018 utga han Kjøp Berlin!, en fascinerende dokumentar der hans familiehistorie på morssiden er bokens røde tråd. Borch er også fast bidragsyter til utenrikspodcasten Du verden! og til bloggen Forlagsliv.

3 kommentarer
  1. Panamapapirene er en sak som tydeligvis engasjerer folk, men jeg er enda mer bekymret over de vestlige landenes og Kinas utplyndring av ressurser fra kontinentet . Afrika er et utrolig ressursfylt kontinent og det er for jævlig å se hvordan tidligere kolonimakter og land som Brasil, India og Kina tar for seg av mineralressurser gjennom fiktive handelsavtaler. Jeg er i Kenya hvor Japan og de afrikanske landene har hatt sin «samarbeidskonferanse» i disse dager. Japanerne vil investere i Afrika, sier de, og det i hundremillioner yenklassen – mot å få ta ut hva, tenker jeg som har sett hvordan slike avtaler har ført til massiv utplyndring av
    land som ikke er i stand til å motstå slike donor «investeringer». Hvor mye som går tilbake til Japan kan man tenke seg fordi ingen investerer vel i et kontinent uten å ta med seg noe hjem? At mange millioner av disse investeringsmidlene havner i gale lommer som igjen fører med seg hemmelige transaksjoner til Panama og andre steder er en kjent sak. Så hva gjør vi vanlige dødelige, når vår egen regjering ikke gjør noe for å rette søkelyset på det som skjer i deres egne samarbeidsland, annet enn å riste på hodet og bekymre oss? Jeg er drittlei av å se at vi viker unna å kalle en spade en spade og ta til orde for at det trengs, en ny økonomisk tankegang, en ny nord/sør debatt og en ny verdensordning. Vi kan simpelten ikke godta det som skjer og ved å tie blir vi også medskyldige!

    30. august 2016 kl 20:27
  2. Roger Kamben:

    Bra innlegg. Men jeg vil peke på at et enda strørre problem enn korruposjon i disse landene er den systematiske utbyttingen via IMF, Verdens Banken og diverse multinasjonale selskaper som er helt lovlig.

    Taktikken kjenner vi nå alle fra tilfellet Hellas. Sett et land i bunnløs gjeld så det må brekke ryggen på renter og avdrag samt selge alt av verdi for en slik og ingenting.

    Dette er ikke noe nytt. Vesten har gjort dette mot land i 3’de verden i hundre år. Det meste av disse lånene går rett ut igjen til vestlige selskaper og typisk hjelper ikke disse prosjektene folk flest i landet men en liten elite som så setter alle penga i sveits.

    På toppen får man krav om «mot-ytelse» for reforhandling av gjeld og må innføre neoliberal politikk eller det man kaller «good governance». Fjerning av toll barrierer og fri flyt av, ofte subsidierte varer fra I-land, som utkonkurerer produsenter i hjemlandet. Dette medfører ofte destruksjon av lokal økonomi, som typisk er basert på gammeldags jordbruk, og salg av offentlige tjenester og ressurser. Dermed vil en enda større andel av produktiviteten og økonomien ende opp på private hender og i utenlandske selskaper/banker. Så gir vi litt bistand tilbake som avlat..

    30. august 2016 kl 21:01
  3. Takk for eit tankevekkane innlegg til Christian Borch.
    Det skremande er at dei som har fått skrive handelsavtalane for denne kloden, både i WTO og no prøver seg med TTIP, TiSA, TPP, CETA m. fl., er dominerte av den kyniske «eliten» som meiner det er greit å plyndre fattigfolk.

    31. august 2016 kl 16:33

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *