På vei ut av Europas blindgate?

London ParliamentLondon Parliament
På vei ut av Europas blindgate? Foto: David Dibert/Unsplah

BREXIT VAR IKKE bare en følge av misnøye med EU. Folkeavstemningen var uttrykk for folkets dype motvilje mot den markedsliberale politikken som har skyllet over Storbritannia og EU siden Margaret Thatchers dager. Den nye regjeringen i London ser ut til å ha tatt signalet; den har begynt en politisk snuoperasjon.

Dermed kan det britiske eksempelet bli første skritt mot en europeisk gjenfødelse av sosial samvittighet i politikken, mener enkelte britiske analytikere.

I 30 år har politiske ledere gitt avkall på kontroll og styring for å gi kapitalen fritt spillerom. Det har skapt materielle gevinster, men samtidig kvalt mange menneskelige og sosiale verdier. Da den økonomiske nedsmeltingen satte inn for fullt i 2008, ble det åpenbart at de liberalistiske ideene ikke hadde holdt det de lovet, og at de hadde resultert i samfunn som var blitt både kalde og urettferdige.

Velgerne visste vel ikke bedre og virket nærmest hjernevasket, mens opposisjonen så ut til å ha mistet både munn og mæle etter å ha danset skamløst med i pengegaloppen gjennom tre tiår.

Likevel: ”Det er ubegripelig at de europeiske demokratiene ikke reagerte tidligere”, skriver sosiologiprofessor Michael Rustin. Politikerne fikk forbløffende nok flertallet med seg da de svarte på de første alvorlige sykdomstegnene med å sette inn enda mer markedsliberalisme, både i UK og EU. Velgerne visste vel ikke bedre og virket nærmest hjernevasket, mens opposisjonen så ut til å ha mistet både munn og mæle etter å ha danset skamløst med i pengegaloppen gjennom tre tiår.

KRISEN VISTE AT politikken hadde skapt store sosiale ulikheter, og mottiltakene avslørte at systemet ikke virker når det røyner på. Fra 2010 satset EUs institusjoner på helt banale finansgrep for å redde stumpene. Politikerne var blitt ofre for egne grep; de hadde tapt evnen til å gjøre det de var valgt av folket til å gjøre, nemlig skape bedre samfunn og sikre borgernes ve og vel. De lojale og samvittighetsfulle lønnstakerne fikk livene sine kjørt i grøfta; de rike surfet lett og kynisk over alle bølgedaler.

Deres kullsviertro på at kapitalen skaper sunne samfunn når den slippes fri, har også vist seg å være en illusjon.

MARKEDSLIBERALISMEN SOM politisk program ble i sin tid kjørt frem under konservatismens flagg og faner. Det var en retorisk tilsnikelse. Konservativ kapitalisme forutsetter at det ligger et minimum av sosialt sikkerhetsnett under borgerne, men Thatcher og hennes tilhengere klippet i stedet bort mye av nettet fra etterkrigstiden. Deres kullsviertro på at kapitalen skaper sunne samfunn når den slippes fri, har også vist seg å være en illusjon. De markedsliberalistiske prinsippene gav finansoperatørene frie tøyler, men de var ikke drevet av noe som en gang lignet på sosial ansvarsfølelse. Veksten har stanset og arbeidsledigheten i Europa er skremmende høy.

Men nå ser det altså ut til å skje noe. Signalene fra London tyder på at den nye konservative regjeringen bryter med fortiden. Theresa May antyder at hun vil gjenreise politisk kontroll, bl.a. ved å sette i gang statlige byggeprosjekter for å demme opp for de sosiale skjevhetene som er skapt av utøylede private eierinteresser. Samtidig har regjeringen tatt skritt for å ta statlig styring med energi-industrien.

REGJERINGENS POLITIKK i kjølvannet av Brexit styrker troen på at den neo-liberalistiske politikken i Europa har møtt veggen. Paul Mason, en av de mest respekterte kommentatorene i The Guardian, har slått fast at ”Kapitalismen nærmer seg slutten”. Det  kan lyde som ren ønsketenkning fra en gammel radikaler, men Mason peker på flere forhold som styrker påstanden. Ett av dem er EUs ambisjoner om å regulere forretningsbankene i Europa.

Den demokratiske parlamentarismen er på vei inn i noe som kan ligne en krise.

For ledelsen i EU må alt dette være en alvorlig vekker. Visjonene om det store europeiske prosjekt i etterkrigstiden har visnet i skyggene av den endimensjonale materialismen. Mangelen på felles, bærende ideer har styrket desintegrerende og nasjonalistiske krefter i mange land. Den demokratiske parlamentarismen er på vei inn i noe som kan ligne en krise.

Sagt på en annen måte: det er på høy tid at politikken gjenoppfinner seg selv. Kanskje viser britene både at det må gjøres – og at det kan gjøres.

Christian Borch

Christian Borch (f. 1944) var ansatt i NRK fra 1978 til 2015, blant annet som utenriksreporter, -kommentator og -redaktør. Fra 2001 var han fast nyhetsanker i Dagsrevyen og siden programleder i Urix.
Har tidligere utgitt en rekke bøker, deriblant Salig velstand (2001), Reiser i maktens grenseland (2003), Ramis vei (2005) og Sannhetens kår (2009). Våren 2016 er han aktuell med boken Banalitetens tyranni.
Borch er også fast bidragsyter til utenrikspodcasten Du verden!

Legg inn kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *