Den mystiske intuisjonen

DET SKAL IKKE mye til for å gi et utsagn et helt nytt meningsinnhold. Dagbladet gjorde det her forleden, da jeg nærmest ble hengt ut som åndemaner og okkultist på forsiden. Folk flest så likevel ut til å reagere sunt og klokt, og sympati-erklæringene haglet inn på Facebook. Reaksjonene viste at det er dyp interesse for det saken egentlig dreier seg om, og jeg fant ut at det kunne være greit med en presisering. Her er den:

DET HERSKET EN spesiell fortrolighet mellom min kone og våre to barn. Men Ragnhild ble bare 41 år, og barna var ennå barn da hun døde. Nå ble de mitt ansvar alene.

Det var, for å si det forsiktig, en utfordring. Vi hadde vært en ganske tett sammenvevd familie, fungerte på samme bølgelengde av felles vibrasjoner og tonespråk. Premissene ble lagt av Ragnhilds personlighet – humor, empati og en total likegyldighet for dogmatiske og sosiale forutsetninger. Hun sto trygt i sin intuitive forståelse av hva som er viktig og riktig. Derfor hadde hun også barnas ubetingete tillit.

JEG VISSTE HVA det handlet om. Men det betød ikke uten videre at jeg var i stand til å fortsette i samme spor, hvor gjerne jeg enn ville. Tanken er et nyttig verktøy, men den kommer til kort når det gjelder å transkribere visjoner over i handling og holdning.

I min bevisste fantasi førte jeg snart lange samtaler med min døde kone. Det ble ikke gjort i fortvilelse, ikke med bønn om hjelp, bare som møter med en tvillingsjel i et rom utenfor de fysiske lovene. Det var heller ikke noe nytt. Uten å ha tenkt så mye over det, hadde jeg alltid kommunisert med henne på denne måten, særlig når vi var fysisk langt fra hverandre – noe vi ofte var, fordi mitt arbeid innebar stor reisevirksomhet. Det ble en måte å fortsette et symbiotisk forhold på, i en annen dimensjon.

JEG FIKK SVAR. De kom ikke i form av budskap fra en åndeverden, men manifesterte seg som intuitiv forståelse. La gå at de vokste ut av fantasien. Men hva så? Det avgjørende er at svarene oppsto i et skjæringspunkt mellom gjenskapte stemninger, følelser og erindringer, pluss ekkoet av en fortrolighet som hadde vært bærebjelken i mitt liv i 25 år. De oppsto inne i mitt hode, i samspillet mellom alle de impulsene og kreftene som de fiktive samtalene satte i bevegelse.

Prosessen er ikke utslag av mystisisme, okkultisme, englebudskap eller spøkelsestro. Det handler om å gå inn i et rom som ikke er skrumpet inn av den materialistiske logikkens rigide grenser, et rom der sinnets energi kan få puste og utvikle seg. Det er komplett likegyldig om prosessen kan forklares i logaritmer eller forsvares med materialistisk empiri. Vi snakker om intuisjon, vi snakker om å godta aspekter ved det menneskelige sanseapparat som strekker seg milevidt ut over fysikkens og penge-logikkens banale begrepsverden.

FOR IKKE LENGE siden var jeg med i et program som heter ”En natt på slottet”, et reality-program med et spirituelt medium som kjerne. Dagbladet intervjuet meg om saken i begynnelsen av desember: hvorfor var jeg med på dette? Jeg gav to grunner. For det første vil jeg gjerne slå et slag for intuisjonen, den har ikke hatt så gode kår de siste årtiene; for det andre er det morsomt å være med på store fjernsynsproduksjoner etter førti år i bransjen. Journalisten hadde ingen problemer med å forstå. Da jeg fikk manus til sitatsjekk, kom jeg ikke med noen anmerkninger. Men da saken sto på trykk var budskapet vridd ut av ledd. Jeg var blitt et kommersialisert salgsobjekt.

”Påstår han snakket med sin avdøde kone” sto det med rød skrift over hele forsiden. Og så var det føyet til noe om deltakelse i ”omstridt program”.

Burde jeg blitt forbauset? Antagelig ikke. Det er slik salgbare førstesider blir til. Man grabber en spissformulering i en tekst, fjerner den fra sin sammenheng, driter ut en kjendis, og knytter det hele opp mot en mer eller mindre konstruert konflikt. Vips har man en ”kiosk-velter” og alle hjerter gleder seg.

MEN, TRO MEG, særlig morsomt for den som blir hengt ut er det ikke. Ikke i det hele tatt…

Christian Borch

Christian Borch (f. 1944) var ansatt i NRK fra 1978 til 2015, blant annet som utenriksreporter, -kommentator og -redaktør. Fra 2001 var han fast nyhetsanker i Dagsrevyen og siden programleder i Urix.
Har tidligere utgitt en rekke bøker, deriblant Salig velstand (2001), Reiser i maktens grenseland (2003), Ramis vei (2005) og Sannhetens kår (2009). Våren 2016 er han aktuell med boken Banalitetens tyranni.
Borch er også fast bidragsyter til utenrikspodcasten Du verden!

Legg inn kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *