Christian Borch:

Dødsstraff: lys i tunnellen?

Det er aldri noen garanti for at det virkelig er de verste av de verste som bøter med livet; det er et sjansespill hvor dommen faller, hva slags advokater og dommere som er på banen, og – fremfor alt – om domfelte er svart eller hvit.

FOR FEMTEN år siden satt jeg på Death Row i Huntsville i Texas i to uker. Direkte personkontakt var forbudt; intervjuene med dødsdømte gikk gjennom skuddsikre, lydisolerte glassruter, pr mikrofon. Men vi satt så nær hverandre på besøksrommet i fengselet at jeg så hver lille trekning i ansiktsmusklene, hvert lille glimt av angst, sorg og håpløshet mens vi snakket sammen. Jeg var også i cellen der fangene tilbringer sine siste seks timer, og i selve henrettelsesrommet. Inntrykkene er tatovert inn i minnet. Jeg blir aldri kvitt dem.

Halvparten av fangene jeg intervjuet ble avlivet med gift før det hadde gått et halvt år.

Oppdraget mitt var å utforske hvorfor sørstatene, og særlig Texas, tviholder på et straffesystem som resten av den demokratiske verden for lengst har avvist og stemplet som uverdig og barbarisk. Det var ikke lett, for det var nærmest umulig å finne spor av noen debatt i dette samfunnet. Et av mine ”folk-på-gaten”-objekter var en dame i 40-årene, velstående, veltrimmet og velkledd. Hun kneiste med nakken foran kamera og sa: ”Jeg er imot at vi skal bruke gode skattebetalerpenger på å holde mordere i live i år etter år, så jeg er absolutt for dødsstraff”. Hun avviste blankt at det er fare for at staten avliver uskyldige, og var synlig tilfreds med sitt svar.

JEG HOLDT kontakt med en av fangene etterpå, Thomas Miller-el. Han var dømt til døden for mord i 1985. Dommen bygget på at han og hans kone hadde vært sammen om forbrytelsen. Men ikke lenge etter ble kona frikjent. Det ble bevist hinsides tvil at hun var langt unna åstedet da drapet ble begått. Dermed skulle man tro at hele anklagen var feil, men frikjennelsen av Dorothy fikk ingen virkning på dommen over mannen.

Likevel: henrettelsen av Thomas er avbrutt i siste liten hele ti ganger fordi det har dukket opp momenter som kaster nytt lys over saken. Det har også skjedd bare timer før han skulle spennes fast på henrettelsesbenken. En gang har til og med USAs føderale Høyesterett erklært dommen for ugyldig. Men staten Texas gir seg ikke. Dødsdommen blir opprettholdt. Saken kommer opp, igjen og igjen. Aktoratet står på sitt. Det innrømmer sjelden feil.

Thomas Miller-el er blitt en berømt fange. Han lever stadig. På Death Row. Han var 35 år da han ble dømt. Nå må han være 65, et eldet offer for omtrent alt som kan anføres mot dødsdommen: rasisme, tilfeldigheter, forutinntatthet, politisk prestisje.

Helen Prejean, nonnen som skrev Dead Man Walking, bekreftet inntrykkene mine: ”Du har sett den rotfestete holdningen blant folk i sørstatene”, sa hun da jeg traff henne like etterpå. ”De har egentlig aldri godtatt at de tapte borgerkrigen”.

MOT DENNE bakgrunnen var det et lyspunkt da New York Times forleden slo fast at dødsstraffen er i ferd med å falle sammen i USA. Høyesterett i delstaten Florida har overprøvd og annullert bortimot 200 dødsdommer bare det siste året. Antall dødsdommer avsagt i USA i 2016 var 30, noe nær en halvering i forhold til året før. Og for første gang er det flere velgere som sier nei enn ja; oppslutningen har sunket til under femti prosent.

Forklaringen er, mener NYT, at folk omsider innser at systemet er dypt umoralsk. Det er aldri noen garanti for at det virkelig er de verste av de verste som bøter med livet; det er et sjansespill hvor dommen faller, hva slags advokater og dommere som er på banen, og – fremfor alt – om domfelte er svart eller hvit.

Endringene i holdningen til dødsstraffen er vel verdt å ha i bakhodet, her vi sitter og venter på at USAs neste president skal ta fatt på jobben. På akkurat dette punktet ser han i hvert fall ut til å ha folkeflertallet mot seg.

Christian Borch

Christian Borch (f. 1944) var ansatt i NRK fra 1978 til 2015, blant annet som utenriksreporter, -kommentator og -redaktør. Fra 2001 var han fast nyhetsanker i Dagsrevyen og siden programleder i Urix.
Har tidligere utgitt en rekke bøker, deriblant Salig velstand (2001), Reiser i maktens grenseland (2003), Ramis vei (2005) og Sannhetens kår (2009). Våren 2016 er han aktuell med boken Banalitetens tyranni.
Borch er også fast bidragsyter til utenrikspodcasten Du verden!

Legg inn kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *