Trump kom som et sjokk – men hvem har ansvaret for sannhetens fallitt?

Metoden var enkel. Man grep tak i et dypt frustrert segment av samfunnet, bekreftet at alt var minst så ille som folk trodde, og fyrte opp under raseriet med enkle, rytmiske banaliteter. Deretter konstruerte man et entydig fiendebilde ved å gi en enkelt folkegruppe skylden for alt som var galt, skriver Christian Borch i dette innlegget hvor han trekker linjer fra dagens situasjon tilbake til Den Kalde Krigen og Hitlers Nazi-Tyskland (Foto: Yayimages.com).

De siste månedene har sannhet og saklig troverdighet vært spilt ut over den politiske sidelinjen. Men Donald Trumps retoriske omgang med fakta og politisk virkelighet er mest av alt et symptom. Selve sykdommen sitter langt dypere inne i dagens samfunnsorganismer.

1985 BLE ET av de barskeste årene i den Kalde Krigen. Arne Treholt fikk 20 års fengsel for ”landsforræderi og spionasje”. Kontakten mellom NATO og Warszawapakten frøs til is etter sammenbruddet i forhandlingene om atomvåpen i Europa. I Moskva hadde den geriatriske kommunistsjefen Konstantin Tsjernenko kjørt Sovjetunionen i revers mens han holdt en skjelvende finger på atomknappen. I Washington hørte Ronald Reagan stadig på råd fra sin dystre forsvarsminister Caspar Weinberger – den mest pompøse kalde kriger jeg har møtt i alle mine 45 år som utenriksreporter.

Tips: Følg Christian Borch på hans nye Facebook-side, for å få med deg siste nytt fremover

Ideer om sammensvergelser og svik og onde hensikter drev som svovel over landskapet; løgn og propaganda fylte luften. Jeg var nettopp ferdig med Hovedkurset ved Forsvarets Høgskole, og ble satt til å utrede offentlig norsk beredskap mot fiendtlig propaganda under ledelse av sjefen for Sivilforsvaret, general Tor Bryntesen. Vi ble fort enige: beredskapen er mistrøstig, nordmenn håpløst naive, noe må gjøres. Og slik ble det. På vår anbefaling opprettet regjeringen Willoch et permanent sekretariat for informasjonsberedskap ved Statsministerens Kontor.

DET VI BEHANDLET den gangen var den strategiske og taktiske trusselen fra desinformasjon, politisk løgn og systematisert hjernevask. Det var en del av terrorbalansen, og nesten umulig å nedkjempe.

Nå (fri og bevare meg) er vi der igjen.

Omstendighetene er endret, men forurensningene like illeluktende. Skrudde beskrivelser av virkeligheten svever over landskapene, nyheter manipuleres for å tjene politiske hensikter, løgn og falske rykter får leve sine egne liv i det offentlige rom. Twitter og Facebook har gitt fenomenet voldsom oppdrift; USA har fått en president som har Twitter som livsform og omgir seg med folk som mener deres mål helliger et hvert middel. Aftenposten har nettopp avslørt hvordan nøkterne meldinger om uskyldig nyttårsfyrverkeri i en tysk by ble blåst opp til en forferdelig historie om overgrep og mordbrann utført av ville horder av muslimer. Falskneriet ble foretatt av nettavisen Breitbart, der Donald Trumps nærmeste rådgiver og sjefstrateg i Det Hvite Hus, Steve Bannon, er en av grunnleggerne.

PARALLELLENE STREKKER seg lenger bakover enn til Den Kalde Krigen. Historien er full av eksempler. Det mest tankevekkende finner vi i Tyskland fra 1930-årene, der Nazi-partiet drev opp løgnpropagandaen til eventyrlige høyder under Joseph Goebbels ledelse.

Metoden var enkel. Man grep tak i et dypt frustrert segment av samfunnet, bekreftet at alt var minst så ille som folk trodde, og fyrte opp under raseriet med enkle, rytmiske banaliteter. Deretter konstruerte man et entydig fiendebilde ved å gi en enkelt folkegruppe skylden for alt som var galt.

Maktmenneskenes planmessige misbruk av fakta fikk frodig grobunn både i kommunist- og Hitler-diktaturene fordi millioner av arbeidsledige og undertrykte var drevet til desperasjon. I dagens USA og Europa er den sosiale situasjonen en annen. Men det er likhetspunkter: store deler av befolkningen er frustrert over stagnasjon og synkende levestandard. Noen høylytte politikere gir innvandrere skylden og kobler all elendighet sammen med jihadistisk terrorisme. Det gir dem det de trenger: et trylleformular som får massene til å danse etter deres pipe.

ETABLERTE, DEMOKRATISK valgte politikere må ta sin del av ansvaret for at bedraget lar seg gjennomføre. Det nære samspillet mellom velgere og politikere som er demokratiets forutsetning, er i ferd med å dø ut av mangel på næring. De siste årtiene har de politiske elitene omskapt både seg selv og sine prosjekter til salgsobjekter; de legger seg ut på det åpne marked, marinert i markedsøkonomiens salgsklisjeer. Reklame- og PR-folk, forkledd som medierådgivere og valgstrateger, pønsker ut snedige metoder for å gjøre politikere og saker så salgbare som mulig. Form er alt, innhold og sannhet underordnet. Velgerne har ikke sett at de blir systematisk manipulert for de har gått seg helt bort i materialismens og kommersialismens tåke.

Fra 2010 er det blitt klart at politiske salgskampanjer og teorier ikke holder det de lover. Dermed er velgernes tillit gradvis undergravd. Vi så det i USA i fjor høst, vi har sett det i Europa, og vil antagelig oppleve det igjen i år når flere land skal avvikle viktige valg.

OM VI LEGGER godviljen til, kan vi si at Trump og de andre larmende populistene har en misjon. De kan være i ferd med å gi verden det sjokk den trenger for å få det ansvarlige politiske ledersjikt inn på fast grunn igjen, få kastet de profesjonelle juksemakerne ut av vinduet og gjenetablert redelige politiske tradisjoner – med samfunnets (ikke politikernes) beste som rettesnor.

Les flere gode kommentarer fra Cappelen Damms forfattere:

Til bokhandlen – les mer i Christian Borchs siste bok Banalitetens Tyranni

Christian Borch

Christian Borch (f. 1944) var ansatt i NRK fra 1978 til 2015, blant annet som utenriksreporter, -kommentator og -redaktør. Fra 2001 var han fast nyhetsanker i Dagsrevyen og siden programleder i Urix. Har tidligere utgitt en rekke bøker, deriblant Salig velstand (2001), Reiser i maktens grenseland (2003), Ramis vei (2005), Sannhetens kår (2009) og Banalitetens historie (2016). I 2018 utga han Kjøp Berlin!, en fascinerende dokumentar der hans familiehistorie på morssiden er bokens røde tråd. Borch er også fast bidragsyter til utenrikspodcasten Du verden! og til bloggen Forlagsliv.

Legg inn kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *