Da to nesten døde barn fikk livet i gave

Leger Uten Grenser bygget opp et sykehus fra nesten ingenting da flere hundre tusen mennesker plutselig sto uten medisinske tilbud under borgerkrigen i Elfenbenskysten. Her sitter to mødre ved barna sine, som begge lider av alvorlig malaria. Foto: Leger Uten Grenser/Espen Rasmussen.

Av og til kan det være fint å bli minnet om at ren humanisme og uselvisk trang til å hjelpe medmennesker i nød fortsatt finnes. Det gjelder ikke minst i en tid det offentlige rom renner over av narsissisme, fordommer og materialisme.

SJEFSYKEPLEIEREN FRA KONGO er en svær kar i femtiårene. Han sitter med et prematurt barn hengende i et knøttlite fatle av gass-bind mellom pekefinger og tommeltott. Ytterst på lillefingeren balanserer han en dråpe av mais, banan og avocado som han holder så vidt inn mot barnets munn. Premature barn ser ut som fugleunger med olding-fjes. De blir veid på brevvekt. Ansiktene er innsunkne, ørsmå kinnbein stikker skarpt ut under stram og gjennomsiktig hud. Øynene buler som egg i uhyggelig alvorlige mikro-ansikter.

Men dette barnet gjør en ørliten bevegelse med munnen og spiser av pleierens finger. Først en mikrodråpe, så en til – for egen maskin.

Den svære mannens øyne blir øyeblikkelig fylt av tårer. Han snur seg og smiler det bredeste smil jeg har sett: ’Denne kan leve’, sier han med lav, rusten røst. Jeg kjenner ordene i magen.

Les også: Donald Trumps retoriske omgang med fakta og politisk virkelighet er mest av alt et symptom. Selve sykdommen sitter langt dypere inne i dagens samfunnsorganismer.

VI ER PÅ et sykehus i byen Man, dypt inne i Elfenbenskystens regnskog. Vi har kjørt tolv timer i bil fra Abidjan. Det er borgerkrig. Vi har vært stoppet i flere militære kontrollposter enn jeg kan huske. Sykehuset ligger midt i opprørsgeriljaens territorium. All infrastruktur har brutt sammen, men legene vaksinerer og behandler flere hundre kvinner og barn for aids, dehydrering, underernæring, malaria, hjernehinnebetennelse og gul feber, hver dag. Sykehuset er bygget opp fra nær sagt ingenting av Leger Uten Grenser. Det er et høyst internasjonalt foretak: daglig leder er fra Brussel, farmasøyten fra Milano, logistikksjefen fra Lommedalen. Sjefskirurgen og lederen for sykepleierne kommer fra Kongo, mens rundt 30 leger og like mange pleiere har meldt seg til tjeneste fra Elfenbenskysten og mange andre land.

EN AV DEM er Gerhard, en ung barnelege fra Salzburg. Vi følger ham med kamera gjennom morgenrunden på barneklinikken. Rommene er overfylt, sengene stablet inntil hverandre, og det ligger opptil fire mødre med barn i hver av dem.

Lege Gerhard Köstl jobbet for Leger Uten Grenser i Elfenbenskysten. Her undersøker han et barn ved barneavdelingen på Man sykehus. Foto: Leger Uten Grenser/Mikkel Dalum.

Gerhard undersøker en liten jente med fin kjole og rød sløyfe. Barnet virker helt apatisk. Gerhard blir mer og mer alvorlig. Han ser på blodprøvene, kjenner på barnet, og snur seg mot moren, trekker pusten, og sier med lav, alvorlig stemme: ”Madame, votre enfant est très malade”. Stemmen er full av respekt. Jeg skjønner at det er hans varsomme uttrykk for at jenta ikke kan overleve. Moren nikker taust. Det er en resignert sorg i henne.

Gerhard spør hva barnet heter. Moren svarer: ”Ingenting. Ikke ennå”. Barnedødeligheten er stor i dette hjørnet av verden. Barna får ikke navn før det er noenlunde sikkert at de vil vokse opp. Moderne medisin står steilt mot nedarvet overtro. Syke barn blir først tatt hånd om av stammens medisinmenn. Legene må gi motgift mot ukjente stoffer før de kan begynne behandlingen.

MORGENVISITTEN PÅ barneavdelingen varer i tolv timer. Jeg ser ikke Gerhard igjen før vi samles til middag på en terrasse i den bekmørke tropenatten. Han kommer sent, men virker underlig oppglødd. Han går rett bort til meg: ”Hun lever. Vi har reddet henne”, sier han med ansiktet fylt av glede. Sykepleieren fra Kongo kommer bort til oss og hører hva Gerhard har å si. Så forteller han sin historie, den om det premature barnet som tok til seg føde fra lillefingeren hans og viste at det hadde mobilisert sin egen vilje til å leve.

Der står de, en diger, svart mann i femtiårene, og en spinkel, blek østerriker, minst 20 år yngre, forent i en felles, nesten barnslig lykke, over at de har reddet to små ukjente barn fra døden. Jeg ser på dem uten å si noe, kjenner meg bare glad og takknemlig over å ha fått oppleve dette.

DA VI KJØRER inn igjen gjennom sykehus-porten som holder krigen ute, ser jeg endeløse rekker med mødre og barn under et provisorisk telt. I vakre, fargerike kjoler, fra ankel til skulder, venter de stille og tålmodig på tur. Det er flere hundre av dem – dag ut og dag inn.

Teamene fra Leger Uten Grenser har gitt dem håp å strekke seg etter.