Skygger over Roma-traktatens 60-års dag

EuEu
Roma-traktaten ble vedtatt 25.mars 1957. Den la grunnlaget for et nytt Europa, der samarbeid om felles skjebne erstattet årtuseners krig og konflikt. Nå er ideene utfordret av nettopp den ideologi Roma-traktaten skulle bekjempe, nemlig nasjonalisme, isolasjonisme og proteksjonisme. (Foto: Shutterstock).

TO TING MÅ sies om fremtiden: 1) den er ikke hva den var, og 2) det er ikke lurt å påstå at man vet hva den blir.

Det gikk et forsiktig sukk av lettelse gjennom Europas hovedsteder etter valget i Nederland 15.mars. Statsministerens og de andre EU-vennlige partiene fikk økt tillit og oppslutning, mens Gert Wilders EU-fiendtlige populisme gjorde det dårligere enn ventet. Fremmøtet var enormt, mer enn 80 pst.

Utfallet og den brede deltakelsen kan antyde en reaksjon mot populistbølgen som truer med å vaske over Europa i våre dager. Men faren er ikke over. Neste test kommer 7. mai, da franske velgere skal si ja eller nei til Marine Le Pens nasjonalistiske og proteksjonistiske program.

ROMA-TRAKTATEN FYLLER 60 år lørdag 25.mars. Feiringen blir lavmælt. Man slår ikke hælene i taket og brøler av begeistring når festobjektet ligger på sotteseng eller er truet av skilsmisse. ”Ode til gleden” fra siste sats av Beethovens niende symfoni blir naturligvis spilt (skulle bare mangle, den er jo Europas nasjonalhymne), men ut over det vil grå selvransakelse legge et lokk over alle drømmer om å gjenføde visjonene fra 1957 i all sin prakt.

EU-kommisjonen har staket ut noen alternative stier fremover mot 2025 i en melding til Europa-parlamentet. Kritikere har kalt meldingen en studie i ydmykhet og et klart uttrykk for kommisjonspresidentens mangel på perspektiver (Jean-Claude Juncker tør ikke en gang si hvilket av de fem alternativene han selv går inn for).

FØRSTE SCENARIO går ut på å fortsette som nå, ta problemene som de kommer og gjøre det beste ut av situasjonen. Det andre består i å samle kreftene om det indre marked, styrke det der det er mulig, og legge visjonene om felles politikk og program for immigrasjon m.m., på hyllen. Det tredje er at de medlemmene som vil gå videre sammen (coalition of the willing), kan få gjøre det der de vil. Det fjerde er helt enkelt å la Unionen fortsette med det den gjør nå, men med et snarlig revidert og nedjustert ambisjonsnivå, mens det femte scenariet går ut på å stikke fingeren i jorden, innse at utviklingen har kjørt seg håpløst inn i en blindgate, og ta et krafttak for å få rygget ut og gitt gass fremover igjen.

UNIONISTENE I EU-PARLAMENTET kokte over. De tolket meldingen som et ynkelig knefall for politikere som ikke tør å stå opp for sine idealer av frykt for å utfordre velgerne. Unionistene ser europeisk samling som skjebnebestemt, og mener Kommisjonens skisse er blottet for visjoner og energi.

Paradoksalt nok går de fleste av EUs ledere inn for økt integrasjon, men i varierende form og omfang. Angela Merkel vil for eksempel prioritere arbeidet med å sikre EUs ytre grense og vise at Europa både kan og vil forsvare seg selv. Det er en pragmatisk tilnærming som bygger fullt ut på forutsetningen om å styrke den overnasjonale beslutningsprosessen. Store økonomier i EUs gamle kjerneområde, med Tyskland, Frankrike og Italia i spissen, vil også videre og godtar et fler-hastighets Europa, der de som vil får fortsette integrasjonen, mens de andre kan la seg slepe etter. Dette er de mellomstore og nye medlemmene redde for. De ser for seg at de selv blir liggende igjen i grøftekantene.

NØKTERNT SETT ER det ikke mye nytt i dette. EU har alltid snublet frem gjennom politiske tornekratt, og har i gylne øyeblikk tatt beslutninger som neppe burde vært tatt, i hvert fall ikke riktig ennå (Maastricht-traktaten er vel et eksempel).

Så lenge økonomien gikk greit kunne samarbeidet fortsette sin gang gjennom krattet, men etter gjeldskrisen fra 2008/2010 og immigrasjonskrisen fra høsten 2015, har angst og uro, fremtidsfrykt og usikkerhet, endret landskapet. Lederne fanget ikke opp endringene, og etablerte politikere og institusjoner ble hengende igjen i banale klisjeer. De mistet både tillit og troverdighet, og dermed fikk populistiske agitatorer både scene og publikum i foræring. De sa det de frustrerte ønsket å høre og utfordret den kjente orden fra alle kanter. Dessuten agiterte de for alt det Roma-traktaten skulle motvirke for å sikre fred i Europa, nemlig nasjonalisme, fremmedfrykt og proteksjonisme.

VALGET I NEDERLAND og tall fra nye galluper, antyder altså at oppslutningen om populistene kan være avtagende, og at en ny generasjon europeere går løs på morgendagen med et annet alvor, nye forutsetninger og aktverdige visjoner.

De som er i ferd med å overta Europa i dag har arvet en verden som er annerledes enn den var for 10-15 år siden. Idealiseringen av materialistiske verdier og fremveksten av en samvittighetsløs finanskapitalisme har mistet all relevans. Det samme har nasjonale grenser i sin klassiske form.

Man bør som sagt avstå fra å mene hva dette kan føre til. Men det er gode grunner til å se frem til årets valg i Europa med spenning.

Christian Borch

Christian Borch (f. 1944) var ansatt i NRK fra 1978 til 2015, blant annet som utenriksreporter, -kommentator og -redaktør. Fra 2001 var han fast nyhetsanker i Dagsrevyen og siden programleder i Urix.
Har tidligere utgitt en rekke bøker, deriblant Salig velstand (2001), Reiser i maktens grenseland (2003), Ramis vei (2005) og Sannhetens kår (2009). Våren 2016 er han aktuell med boken Banalitetens tyranni.
Borch er også fast bidragsyter til utenrikspodcasten Du verden!

Legg inn kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *